Frustrasjon og håp i kampen mot hekseforfølgelser

Aktivistene som bekjemper hekseforfølgelse av barn i Nigeria anklages både for å være Satans utsendinger og å overdrive problemet. Humanist og aktivist Yemi Ademowo Johnson rapporterer om frustrasjoner og håp fra felten.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
30.05.2011 kl 11:08

Dag for dag blir det klarere for meg at grunnleggende holdningsendringer i religiøst baserte saker kan være langt vanskeligere enn mange av oss har forestilt oss.

Arbeidet min organisasjon driver for å sikre liv og rettigheter for «barneheksene» (et arbeid støttet av HAMU) i den nigerianske delstaten Akwa-Ibom-delstaten er i så måte en vekker. Ulik andre intervensjoner jeg som aktivist har vært involvert i, som HIV/AIDS-forebygging; selvhjelpsprosjekter i lokalsamfunn osv., er kjernen i det problemkomplekset vi forsøker å forandre gjennom HAWK-prosjektet (initialene står for Humanists Against Witch Killings), tydeligvis mer kjært for mange enn vi forestilte oss. Spørsmål man kan stille: hva oppnår man med å stemple et barn som heks fra talerstolen under et fullsatt kirkelig vekkelsesmøte? Hva er den akkumulerte gevinsten for en kvinne som kutter av sin kusines finger for å få en tilståelse?

Hvordan kan vi best beskrive en lovens håndhever som spør etter en «liten gave» for å kunne arrestere en mann som bant en gutt mistenkt for å være en heks til et tre og forsøkte å hakke ham til døde? Er mine mange spørsmål uttrykk for frustrasjon? Det skal jeg verken benekte eller bekrefte. Men skal jeg beskrive vårt arbeid i Akwa-Ibom-staten så langt, er det frustrasjon lakkert med håp!

Vit at den støtten vi har fått fra Norge på ulikt vis, både finansielt, moralsk og ved at folk har brukt av sin dyrebare tid - betyr utrolig mye. Vi er dypt takknemlige! Og jeg forsikrer om at deres innsats og ressurser ikke er meningsløse eller ubrukelige.

Når det gjelder vårt arbeid i Akwa-Ibom, har jeg - sammen med de andre aktivistene fra Young Humanistas Network - for jeg vet ikke hvilken gang, gjennomgått prosessen og tidsbruken før vi bestemte oss for å gjøre en intervensjon i området. Vi har gjentatte ganger stilt oss spørsmål som «Var det noe som manglet?» «Hva slags tabber har vi gjort?». Men hver gjennomgang har overbevist oss om at vi tross alt tok riktige skritt til riktig tid. Først gjorde vi forundersøkelser i forhold til størrelsen på problemet og bakgrunnen til folk i området; deretter tok vi kontakt med andre NGOer involvert i prosjektet; et kort møte med NGOene på hva de gjorde, og deretter «hva slags intervensjon kan vi gjøre?» var det siste skrittet. I alle disse stegene har de berørte barna, lokalsamfunnet, lokale opinionsledere, politiet, kirkene, lokale styresmakter og statlige styresmakter vært sentral i vår tenkning. Våre aktiviteter har vært bygget rundt disse aktørene.

Men det har vært mange skjær i sjøen, som problemer i møte med samarbeidsuvillige lokalsamfunn. På slutten av 2009 undersøkte vi en sak hvor en far hadde angrepet sin sønn, men lokalsamfunnet nektet å samarbeide med oss. Her hadde en pastor stemplet en ung gutt som heks, og faren hadde helt syre på gutten i frustrasjon over alle de uhyrligheter pastoren påstod at gutten hadde begått. Vi fikk vite at et eldstemøte i lokalsamfunnet hadde bestemte at mannen ikke skulle overleveres til politiet fordi (ifølge vår informant) «han har hjulpet lokalsamfunnet med å bli kvitt en djevelsk gutt». For å dekke sporene, sørget de i samarbeid med menighetsrådet for at pastoren reiste sin vei og at navnet hans ble fjernet fra arkivene. Landsbyens besluttsomhet i denne saken var så sterk, at advokaten vi hadde hyret inn fryktet for sitt liv da noen av landsbyboerne fotfulgte ham ut av landsbyen. Seinere angrep de vår eneste informant i landsbyen. Lignende opplevelser har vi hatt i andre lokalsamfunn.

Vår neste ubehagelige overraskelse var angrepet på Sam Itauma, som er lederen for CRARN-senteret (Child Rights and Rehabilitation Network - NGOen som huser de mishandlede «barneheksene» og sørger for dem). Angrepet ble ledet av en populær kvinnelig predikant som var blitt utpekt som delaktig i stigmatisering av barn. CRARN-senteret ble angrepet, verdisaker ble stjålet av hennes medløpere og noen av våre folk ble arrester på feilaktig grunnlag. En «gudsfryktig mann» blant hennes tilhengere erklærte også åpent at alle vi (som jobbet med barna) var Satans agenter, og at vi var sent av Satans selv for å beskytte hans agenter, de berørte barna. Først brydde vi oss ikke videre om hans utbasuneringer, men til så erklærte han også at vi skulle bli tatt i arrestert av hans medsammensvorne og ført til «forløsning». Da vi forstod at noen av de såkalte kristne tok ham på ordet, skjønte vi at vi måtte ligge lavt en stund for å unngå lynsjing.

Lovens håndhevere ble vår neste hodepine. Vanligvis skulle man tro at politiet ville være velvillige og klare til å tilby en hjelpende hånd i slike tilfeller som de vi rapporterte, og deretter handle så raskt som mulig. Men slik har det ikke vært. Faktum er at rettsforfølgelsen predikanten Sunday Ulupya (mannen som påstod han hadde drept 110 barnehekser) - hvis arrestasjon fikk stor medieoppmerksomhet - har stoppet opp på grunn av slett politiarbeidet. Politiet er så korrupt at betjenter krever penger for å arrestere, penger for å fylle bensin på bilen sin og penger hver gang vi trenger beskyttelse (ellers vil de informere oss om at «det ikke er noe politi tilgjengelig nå, alle tjenestemenn er opptatte, ta kontakt seinere».) Hva i himmelens navn er de betalt for? Selv da vi klarte å foreta en sivil pågripelse av noen barnemishandlere og førte dem til politistasjonen, løslot vakthavende tjenestemann overgriperne etter å ha «blitt smørt» (dvs mottatt bestikkelse). Saken ble ikke fulgt opp. Til tross for det, vi er ikke ferdige, men hvem vil ikke følt seg ganske ferdig?

Gjennom alt dette har guvernøren i delstaten Akwa-Ibom, Godswill Akpabio, vært en støttespiller for våre aktiviteter. Ja, det lille vi har fått av respons fra politiet og gjennom vår kontakt med uvennlige landsbyer, skyldes delvis guvernørens åpne støtte til våre aktiviteter. Men da guvernøren bestemte seg for å gå mot oss i løpet av sitt intervju med CNN i slutten av august, ble vi virkelig frustrerte. «Hvordan kan han?» var det eneste vi klarte spørre hverandre. Tilfeldigvis var alle nøkkelpersoner i de involverte NGOene på dette tidspunktet samlet i Nigerias hovedstad Abuja til et strategimøte, sammen med to UNICEF-representanter og to representanter fra Bar menneskrettighetskomité fra England. To dager etter CNN-intervjuet brakte en regjeringsstøttet avis den skrikende overskriften om at regjeringen hadde utstedt ettersøkningordre på oss. Mange av oss måtte derfor ligge lavt igjen. Men dette er langt mer frustrerende enn tidligere problemer, for nå er det «vår gode venn» som er blitt vår fiende - av politiske årsaker. Politiske motstandere brukte nemlig vår rapport som bevis for Akpabios ineffektivitet da han stilte til gjenvalg. Av frykt for Sam Itaumas sikkerhet (siden han er den eneste nøkkelpersonen som bor sammen med barna nå), sørget vi for å få ham i sikkerhet på ukjent sted. Vi fjernet sim-kortene fra telefonene våre en periode, og vi skiftet transportmiddel ofte, selv på besøk mellom korte avstander.

Men når alt kommer til alt, etter som støvet nå legger seg etter denne siste konfrontasjonen med regjeringen (som altså er den ferskeste av våre frustrasjoner), har vi kommet til den erkjennelse at sannelig må noen egg knuses før man kan lage omelett. Vi har også funnet ut at publisiteten som en følge av konfrontasjonen var en fordel heller enn en ulempe. Opinionsledere i delstaten har lagt sin tyngde bak våre aktiviteter, noen pastorer som har deltatt på våre møter, har lovet å støtte oss mer; en del lokale grupper i området har ønsket oss velkommen på deres møter for å snakke med deres medlemmer; våre forsoningsforsøk er blitt styrket og bedre kjent; og ikke minst, antall barn som har trengt hjelp er blitt redusert. Derfor, selv om vi har vært kraftig frustrerte, vil vi likevel kunne se lys i enden av tunnelen, så lenge vi bare ikke gir opp disse hjelpeløse barna!

'Yemi Ademowo Johnson er prosjektleder for Young Humanistas Network i Nigeria. Les mer om organisasjonen og HAWK-prosjektet. Johnson har også vært medforfatter av Humanism, Ethics and Africa, samt medredaktør av Suffereth Not a Witch to Live om hekseforfølgelsene i Nigeria, utgitt nå i år.

Faktaboks

FAKTA
Hekseforfølgelse i Nigeria

Heksetro er utbredt i Nigeria, men frykt for barnehekser er et nytt fenomen.

Troen innebærer at barn anklages for ulykker m.m. som rammer familiene/lokalsamfunnet deres. De kan beskyldes for at far har mistet jobben, mors sykdom eller andres uhell eller ulykker.

Mange av barna - fra spedbarn til tenåringer - som blir anklaget, blir utsatt for grusomheter. Enkelte blir drept eller forsøkt drept, andre blir mishandlet med syre, gift, forsøkt brent, druknet eller utsatt for annen grusom behandling. Mange blir kastet ut av familiene og overlatt til seg selv i bushen eller på gata, eller utnyttet av traffickers.

Den evangeliske-karismatiske misjoneringen i Nigeria, har gjennom spredning av et budskap om at det finnes gode og onde åndelige krefter, kombinert med fordømmelse av hekseri og lignende, beredt grunnen for heksetro. I Akwa Ibom har dette budskapet blitt utnyttet av lokale predikanter, prester og profeter til å utpeke barn som hekser. Gjennom (mis)bruk av religion til økonomisk vinning tilbys også eksorsisme i mer eller mindre groteske varianter, noe som utgjør nye overgrep mot barna.
(Kilde: Hamu)

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!