Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

Slike badedrakter er ikke populære i Frankrike. FOTO: Charles Roffey, Flickr

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

Franske badebyers forbud mot badedrakten burkini viser den stygge siden ved landets forhold til all religiøsitet som strider mot flertallets katolisisme eller ateisme.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
26.08.2016 kl 13:11

KOMMENTAR: Frankrike har vært utsatt for en rekke islamistiske terrorangrep de siste årene. Og i kjølvannet av angrepet i Nice hvor 86 mennesker mistet livet og flere hundre ble skadet, har den politiske ledelsen i flere badebyer kommet frem til at badedrakten burkini skal forbys på deres lokale strender. Logikken kan være vanskelig å forstå: Det har meg bekjent ennå ikke vært noen terrorhandlinger utført av damer i burkini.

Og ser vi på argumentasjonen fra franske politikere, blir det tilsynelatende enda mer forvirrende. Burkinien bryter visstnok med fransk sekularisme, den signaliserer islamsk ekstremisme, den er kvinneunderdertrykkende, det er uhygienisk å bade fullt påkledd, den er en provokasjon mot franske verdier. Ganske mye på en gang for en badedrakt som ble oppfunnet i Australia for bare litt over et tiår siden.

Fransk sekularisme

Frankrike har imidlertid en lang og ikke alltid like hyggelig historikk overfor religiøse minoriteter, hvilket det kan være lett å overse ettersom vi alle kan forstå at franskmenn er både redde og sinte i kjølvannet av de mange islamistiske angrepene.

Ofte er det den franske sekularismen – skillet mellom kirke og stat – som brukes for å legitimere tiltak mot minoriteter. Laïcité, som dette skillet kalles på fransk, dikterer blant annet at religiøse organisasjoner ikke skal utøve makt over politikken, og at religiøse symboler og ritualer skal være helt fraværende i statsapparatet. Opprinnelig har ikke laïcité noe å gjøre med privatmenneskers religionsutøvelse, men franskmennene har en lang tradisjon for å påtvinge sekularisme i det offentlige rom når det handler om «ufranske» religionsformer.

Sektskrekken

Går vi tilbake til midten av 1990-tallet, var det ikke muslimer som var den store stygge ulven som truet franske verdier, men nyreligiøse grupper. Også denne panikken oppstod i etterkant av dramatiske hendelser utført på bakgrunn av religion. Fra 1994 til 1997 døde 74 mennesker med tilknytning til den okkulte gruppen Soltempelordenen i flere separate tilfeller av mord og selvmord i Frankrike, Sveits og Canada. Det utløste naturlig nok sjokk og bekymring.

Frankrike nedsatte en kommisjon som skulle utrede «sektfaren». Og til tross for mangel på beviser for at problemet strakk seg utover akkurat denne konkrete gruppen, ble det opprettet en offisiell liste med «farlige sekter». Disse gruppene, ble det hevdet, utgjorde en fare både for menneskers fysiske og mentale helse, brudd på franske verdier, og for infiltrasjon i statsapparatet – altså brudd på laïcité.

Det statlige sektbyrået

I kjølvannet av rapporten ble det opprettet et statlig observatorium for å overvåke skadelige sektaktiviteter. Dette eksisterer den dag i dag, nå under navnet Miviludes. Byrået advarer mot sekterisk aktivitet, ikke minst hjernevask og utnyttelse av sårbare barn. I en rapport fra 2010 rapportere byrået for eksempel at en stor andel ungdommer føler seg truet av sekter, noe som i seg selv ble sett på som et bevis på sektenes farlighet. Ifølge Miviludes’ egne tall føler to av tre franskmenn at sektene er en fare for demokratiet.

Menneskerettighetsaktivister har på sin side reagert på at antisektlover og statlige antisekttiltak har gjort det vanskelig for helt fredsommelige religiøse grupper å samles og utøve religionen sin, enn si for medlemmene å inneha offentlige embeter.

Skiftende fiendebilder

Påfallende nok har Miviludes stort sett avholdt seg fra å legge seg opp i faren fra islam. Her er det fremdeles nyreligiøse apokalyptikere, alternativutøvere, okkultister, små kristne trossamfunn og andre grupper som vies fokus.

Argumentasjonen om sektfaren følger to hovedlinjer: en som handler om mental manipulasjon, og en annen som handler om faren mot Frankrike som nasjon. Det første argumentet er i beste fall vitenskapelig tvilsomt. Det andre er et særfransk fenomen som springer ut av den sterke stillingen til laïcité.

Til tross for at det aldri har vært lagt frem noen form for beviser for at nyreligiøse grupperinger har utøvd noen som helst innflytelse på den franske staten, kan forestillingen om en slik fare rettferdiggjøre en mistenkeliggjøring av private troende som knyttes til en «sekt» etter vage kriterier.

Å beskytte laïcité er å beskytte franske verdier, om man enn må bevege seg langt utover lovens opprinnelige hensikt – som var å skille staten og Den katolske kirke. Skillet skulle både sikre en sekulær stat og enkeltpersoners religionsutøvelse uten statlig innblanding.

Flertallets frykt

Over halvparten av franskmenn er fremdeles katolikker, og den suverent største gruppen for øvrig beskriver seg som ateister eller ikke-religiøse. Disse to gruppene definerer hva det er å være fransk, og det er ikke å delta i rare, nyreligiøse grupper, og heller ikke å signalisere religiøs tilhørighet i det offentlige rom.

I hvert fall ikke om den er muslimsk. Frankrike er ett av bare to europeiske land som har forbudt heldekkende ansiktsslør. Riktignok har den franske staten her argumentert med integreringshensyn, ikke med sekularisme. Viljen til å strømlinjeforme hva religion skal være og hvordan den skal fremtre, er allikevel felles for svært mange av argumentene som har vært benyttet.

Selvsagt er ikke burkini bare en badedrakt. Like selvsagt er det logisk at franskmenn flest er bekymret for ekstrem islam. Men Frankrikes måte å løse forholdet til religiøse minoriteter på er dessverre ikke styrt av beviselige sammenhenger. Det var ingen beviselig sammenheng mellom tragedien med Soltempelordenen og andre religiøse minoriteter i landet.

Og det er ingen beviselig sammenheng mellom å tvinge badende muslimske mødre til å kle av seg så de ser «franske» ut og en minsket fare for terror. Jo snevrere det franske idealet blir, desto større blir avstanden mellom «gode franskmenn» og utgrupper. Det i seg selv fører ikke til bedre integrering, og neppe heller et tryggere samfunn.

Se bildet større

Audhild Skoglund er forfatter og folklorist.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!