Farvel, Jesus?

- Det virkelig spesielle med stortingsvalget 2009 er at Kristelig Folkeparti har gjort et elendig valg, skriver Øyvind Strømmen.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
24.09.2009 kl 09:06

Johannes 10, 1: Sannelig, sannelig, sier jeg dere: "Den som ikke går inn i sauefolden gjennom døren, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som går inn gjennom døren, er sauenes hyrde".

Ikke vet jeg om leserne av Fritanke.no er ivrige bibellesere, eller for den del om de er ivrige lesere av valgkampmateriell. Bibelsitatet over hører hjemme i begge kategorier. Det utgjorde en del av valgkampen for det kristne småpartiet Kristent Samlingsparti, et parti som i valgkampen spurte: "Hva har Bibelen å si om det kommende stortingsvalget?". Konklusjonen de ville ha oss til å trekke: Velg en hyrde! En som har gått inn gjennom døren!

Underforstått: En ekte kristen. En som kan lede Norge tilbake til Gud, og bidra "til å styrke kristen tro og kultur i vårt folk" fordi "kun Guds velsignelse kan gi Norge en positiv fremtid".

En av partiets toppkandidater - frikirkepastoren Jan-Aage Torp - klarte å skape et visst oppstyr gjennom å publisere en video av aborterte fostre på nettsiden sin. "Jeg blir kvalm av å se slikt", sa nestleder i Krf, Inger Lise Hansen. "Jeg blir også sint. Dette er en måte å kommunisere på som ikke er verdig i en norsk valgkamp".

Abortmotstanden gav ikke Torp noen stortingsplass. Kristent Samlingsparti fikk rundt 5.000 stemmer på landbasis. Ikke nok til en parantes i mediedekningen. For lite til å bli lagt merke til. Men samtidig svært interessant. Partiets eksistens er nemlig et av flere symptomer på at Kristelig Folkeparti er i vanskeligheter.
Det er mange som mener at sentrum i norsk politikk etter dette valget omtrent ligger for døden. Men det er ikke riktig: den store taperen i dette valget var ikke sentrum. Det var Kristelig Folkeparti.

Tallenes tale er klar: Senterpartiet fikk en svak tilbakegang, men ligger langt unna sitt historiske bunnivå på 4,3% i 1981. Venstre tapte 2%. Det er mye, og partiet duppet dermed under sperregrensen. Men det er intet nytt under solen, der har partiet vært mange ganger siden EF-striden splittet Venstre i 1972, sist gang så nylig som i 2001. Kjedelig for Lars Sponheim, men så ligger han godt an til en fylkesmannsstilling i Hordaland, og kan dermed gi utbyggingskåte Frp-ere i strandsonen i Os noen hyggelige takk for sist.

Det virkelig spesielle med stortingsvalget 2009 er at Kristelig Folkeparti har gjort et elendig valg. Tilbakegangen på 1,2% gir et sluttresultat på 5,5%, den dårligste oppslutningen partiet har hatt i et stortingsvalg siden før andre verdenskrig. Det som er verre for KrF er at det er en trend som nå har vendt tilbake. Partiet gjorde eksepsjonelt gode valg i 1997 og 2001 - faktisk de beste valgene noen gang. I samtlige valg fra 1973 til 1993, med unntak av en svak fremgang i 1989, mistet imidlertid KrF oppslutning.

Når trenden nå har vendt tilbake er det et uttrykk for flere ting: Motstanden mot ekteskapsloven har ikke slått an, og selv blant de som er enige i at denne bør reverseres er det tusener som ikke stoler på KrF, noe oppslutningen om Kristent Samlingsparti viser. Kampen mot selvbestemt abort er ingen vinnersak bortsett fra i bedehusmiljøet KrF uansett burde vinne, og å snakke like høyt og med like store bokstaver om saken som Kristent Samlingsparti ville få flere enn Inger Lise Hansen til å bli sinte, og til å finne seg et annet parti.


Bevegelsen med
det noe hovmodige navnet Kristenfolket klarte heller ikke å mobilisere flere kristenkonservative og klarte ikke "å vippe flertallet", slik frontfigur Bjarte Ystebø drømte om. Sist, men ikke minst: Dagfinn Høybråten kunne ikke surfe på røykeloven, selv om loven var et sjeldent utslag av mot i norsk politikk.

Etter valget er det uro i kristen-Norge. "Valgresultatet er nedslående for oss som er opptatt av kristne verdier", skriver Ystebø. "Tilbakegangen for sentrum kostet de borgerlige valgseieren. Det var en borgerlig tragedie", skriver Finn Jarle Sæle, som kanskje for første gang var trist på sosialliberalerne i Venstres vegner. Han fant trøst i at Fremskrittspartiet gjorde et godt valg: "Norge har fått et nytt parti for de kristne verdier på Stortinget". Han kan ikke ha vært på særlig mange skoledebatter - Fremskrittspartiets Ungdom stilte på yrkesskole etter yrkesskole med løfter om 18 års aldersgrense for å kjøpe billig sprit, med løfter om ølsalg døgnet rundt og med løfter om vinsalg i butikkene: "Fremskrittspartiet er det eneste partiet med baller", ble det ropt ut, og de andre partiene ble latterliggjort i tur og orden. "Senterpartiet har bare høyballer, og Kristelig Folkeparti fornekter ballenes eksistens!".

Da hjelper det ikke å være anti-islamsk. At bedehusfolket fester sin lit til Fremskrittspartiet er i beste fall et uttrykk for desperasjon. Og leter man i leserbrevspaltene til Norge IDAG uttrykkes desperasjonen klart. En av avisens faste leserbrevskribenter skriver:

Nå er katastrofen her i form av en vanvittig likhetstenkning som skaffer oss fosterdrapet, ødeleggelsen av ekteskapet, osv. osv. - uten at disse åndsmaktene blir møtt med Bibel og Grunnlov. Gud er Gud for begge regimenter - mens politikerne enstemmig har avsatt ham - endog med Høyesteretts hjelp. Men Gud avsetter man ikke, det merker vi allerede, ettersom vår sivilisasjon ødelegger seg selv mens retorikken fortsetter i den tro at folk ikke forstår hulheten i alt pratet og (ikke) aner hva som mangler [...] Det [politikerne] gjør er forferdelig - for ikke å bruke sterkere ord!

Kort fortalt kan dette valget oppsummeres til at norske velgere vinker farvel til Jesus. Kristne velgere strømmer til billig sprit-partiet Frp; og KrF nærmer seg Skyggenes Dal i norsk politikk.

Gode nyheter for norske humanister, kanskje?

Det kan diskuteres. Den store valgvinneren var Arbeiderpartiet, som sikret videre regjeringsmakt og samtidig tok innersvingen på juniorpartner SV. Arbeiderpartiet - ikke Kristelig Folkeparti - er i dag førstegarantist for en statskirkeordning Levi Fragell treffende har omtalt som "videreføringen av en nasjonalistisk preget 'norskhets-tradisjon".

Kanskje er Arbeiderpartiet en bedre hyrde enn Kristent Samlingsparti. Men det er også det hele.

HTML .fb_share_link {
PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-LEFT: 20px; PADDING-RIGHT: 0px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; HEIGHT: 16px; PADDING-TOP: 2px
}

Del på Facebook

Faktaboks

- Dagfinn Høybråten kunne ikke surfe på røykeloven, selv om loven var et sjeldent utslag av mot i norsk politikk.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!