Et styrevervs begrensninger

Tekst: Arnfinn Pettersen Publisert: 7.3.2008 Tirsdag trakk Sara Azmeh Rasmussen seg fra Hovedstyret i Human-Etisk Forbund (HEF). Dråpen som ifølge Az...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
07.03.2008 kl 11:27

Tekst: Arnfinn Pettersen
Publisert: 7.3.2008

Tirsdag trakk Sara Azmeh Rasmussen seg fra Hovedstyret i Human-Etisk Forbund (HEF). Dråpen som ifølge Azmeh Rasmussen fikk henne til å trekke seg, var generalsekretærens reaksjon på hennes kritikk av et utspill fra pressesjef Jens Brun-Pedersen. Reaksjonen var unektelig svært skarp, men man må ha i mente at det var en kritikk av en mann som ikke kunne forsvare seg.

Frem til Azmeh Rasmussen gikk av, var Brun-Pedersen og jeg, som ansatte i HEF, blant de svært få som i offentligheten ikke kunne mene noe om hennes utspill. For et fundamentalt prinsipp i en hver demokratisk organisasjon, er at ansatte ikke kan føre offentlige diskusjoner med tillitsvalgte.

Like fundamentalt er det at en tillitsvalgt, og særlig et medlem av et hovedstyre, som er de ansattes arbeidsgiver, ikke kan irettesette en ansatt - og slett ikke offentlig. Strengt tatt skal all kommunikasjon mellom ansatte og tillitsvalgte gå gjennom generalsekretæren, selv om det i praksis ikke lar seg gjennomføre. Men all kritikk av ansatte må gå den veien.

På samme måte kan ikke styremedlemmer kritisere organisasjonens gjøren og laden i offentligheten. Ønsker de å påvirke organisasjonens utvikling (og vi får anta at det er derfor de har sagt ja til å sitte i styret), må de gjøre det gjennom styrets arbeid.

Så et medlem av forbundets styre
betaler en pris for den makten de får i kraft av å være styremedlemmer. Prisen er at man må ta opp saker internt og rette seg etter de vedtak som fattes, også når man ikke er enig i dem. Man kan ikke offentlig kritisere vedtak fattet av et styre hvor man selv sitter - såfremt man ikke mener at styret handler i strid med Landsmøtets vedtak.

Jeg vet en ting sikkert: Jeg vil ikke legge så sterke begrensninger på meg selv. For meg er friheten til å kommentere langt viktigere enn makten et styreverv gir. Slik tror jeg det er for Azmeh Rasmussen også.

Jeg må derfor innrømme at jeg ble en smule overrasket da Azmeh Rasmussen sa ja til å sitte i HEFs styre. Jeg kjente (og kjenner) henne som en profilert og skarpskåren kommentator, med klare og til dels skarpe meninger om mange av de felter HEF arbeider på. Det overrasket meg at hun ville legge de begrensninger som et styreverv innebærer på seg selv.

Og hun innrømmer nå at hun ikke var klar for å legge slike grenser på seg selv. I et innlegg i debatten på nettstedet Document.no, skriver hun:

"Jeg har selv erkjent at jeg ikke er egnet som styremedlem i en hierarkisk organisasjon. Det er denne erkjennelsen som fikk meg til å ta beslutningen om å trekke meg fra styret, og aldri mer påta meg et tillitsverv. [...]

Mitt prosjekt var for visjonært og jeg har tydeligvis brukt metoder og retorikk som ikke styrket min sak. Jeg må her understreke at det aldri har vært min hensikt å skade HEFs omdømme og at jeg alltid har følt, og fortsatt føler, dyp lojalitet til forbundet og dets grunnverdier. Jeg har dessverre ikke klart å formidle denne kjærligheten."

Selvinnsikt er en godt ting, og Azmeh Rasmussens er her forbilledlig. Det er flere av oss som ikke er særlig egnet for styreverv, det betyr ikke at vi ikke kan gjøre en innsats for å forme forbundet i vårt bilde.

Noen gjør det som ansatte, noen som uavhengige kommentatorer, noen ved å jobbe for forbundets saker i andre sammenhenger, noen ved å påpeke hva de anser som forbundets svakheter. Vi trenger dem alle. For ingen organisasjon lever av styremedlemmer alene. Og ingen organisasjon beveger seg videre uten konstruktiv kritikk.

Arnfinn Pettersen er redaktør for tidsskriftet Humanist.

Se bildet større

Det er flere av oss som ikke er særlig egnet for styreverv, det betyr ikke at vi ikke kan gjøre en innsats for å forme forbundet i vårt bilde.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!