Et smerteskrik

Dagrun Eriksen fra KrF forsvarte seg som best hun kunne under gårsdagens debatt på Litteraturhuset i Oslo. Der var hun ikke på hjemmebane. Se debatten her.

Et smerteskrik

Det er ikke sikkert Jesus ville ha applaudert den brautende måten KrF presser fram sin egen religion på. Normalt er jo ydmykhet høyt verdsatt blant kristne, skriver Even Gran.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
04.10.2013 kl 18:50

KOMMENTAR: Vi kjenner alle følelsen av å bli presset til side av noen som breier seg og krever plass på bekostning av de andre. Den slags oppførsel blir ikke verdsatt spesielt høyt her til lands. Norge er preget av en egalitær fellesskapskultur. Det skal ikke være forskjell på folk.

Derfor er det ikke noe godt pr-triks av KrF å presse mer av sitt eget livssyn, kristendommen, inn i skolens religions- og livssynsfag. Det framstår ikke spesielt sympatisk å breie seg på den måten.

Det er ikke første gang KrF opptrer som en elefant i et glassmagasin og trumfer resultatet av finstilte forhandlinger på det følsomme livssynsområdet. Det samme skjedde i saken om nye formålsparagrafer for skole/barnehage i 2008.

Også her ble nøye gjennomarbeidede og forankrede kompromisser mellom de det angår snudd opp-ned i en lukket forhandling, og de andre partiene føyde seg. Denne cowboy-taktikken begynner å bli et mønster. Hvis det er de ydmyke som skal arve jorden, så bør KrF begynne å legge seg på en annen linje. Det er ikke ydmykt å oppføre seg på denne måten. Det er kynisk og maktarrogant.

– Hvis det er de ydmyke som skal arve jorden, så bør KrF begynne å legge seg på en annen linje.

Hva gjør Venstre i dette selskapet?

De andre partiene kan imidlertid ha forregnet seg da de ga etter for KrFs krav. Verdispørsmål har en lei tendens til å engasjere, kanskje mer enn de strengt tatt burde, noe som i neste omgang får konsekvenser for partienes omdømme.

Spesielt for Venstre må det være ubehagelig å bli dratt inn i dette selskapet. Det er ingen tvil om at Venstre ikke ønsker mer kristendom inn i skolens religions- og livssynsfag. Likevel tok de ikke dissens på dette kravet fra KrF, slik de gjorde mot et annet KrF-krav, nemlig legers rett til å reservere seg mot henvisning til abort.

Venstre viser dermed at de er villige til å ofre livssynsminoritetene i skolen og stemme for KrFs kristensjåvinisme. Dette vil neppe bli tatt godt imot av partiets kjernevelgere. Og det er vanskelig å se noen annen hensikt med dette fra Venstres side enn at de to sentrumspartiene fortsatt skal ha «fast følge». For dette kan jo ikke ha vært nødvendig for å blidgjøre Høyre og Frp? Det er jo ikke de som har ønsket "KRLE-faget"?

Så sent som i juni var Høyre imot dette. Da ble KrF stående alene i Stortinget med de samme forslagene. Frp støttet dem i navneendringen, men ikke i prosentkravet. Venstres gjennomslag for asylamnesti og vern av Lofoten og Vesterålen må altså skyldes annen kamelsvelging fra Venstres side enn dette.

Gjør vondt å miste privilegier

I går kveld ble saken debattert på NRK1. KrFs Dagrun Eriksen forsikret forsamlingen om at dette «bare handler om å presisere det som allerede er realitetene i faget og å sikre lik praksis i skolene», mens avtroppende kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV), som er imot forslaget, for det meste snakket om hvor vanskelig det vil bli for lærerne å holde orden på timetallet hvis det ble et lovkrav om 55 prosent kristendom.

Begge snakket om noe annet enn hva denne saken egentlig handler om. Dette har ingenting med bokholderi og praktiske løsninger å gjøre. KrFs «KRLE-kupp» kan best forstås en protest mot en langsiktig sekulariseringsprosess som bare går en vei, og som ikke vil endre kurs uansett hva regjeringen Solberg måtte finne på.

Sekulariseringsprosessen innebærer blant annet at kristendommen, som historisk sett i Norge har vært statsbærende og en del av felleskulturen, er i ferd med å bli noe særegent og spesifikt. Dette innebærer at kristendommen mister sin gamle status som felles normgivende og fellesskapsbærende for alle. Og når man mister privilegier gjør det vondt. KrFs forhandlingsultimatum om «mer kristendom i skolen» kan best forstås som en reaksjon på denne utviklingen – et smerteskrik.

Tilsvarende smerteskrik kan tolkes ut av reaksjonene fra kristenkonservativt hold i en rekke livssynspolitiske saker de siste årene. Vi så det i prosessen rundt KRL/RLE-faget, i diskusjonen rundt formålsparagrafene i skole og barnehage, og ikke minst i statskirkesaken.

Men skrikene kommer også til syne i små, tilsynelatende bagatellmessige saker. Høsten 2010 ble det kjent at NRK P1 hadde sluttet å spille Fedrelandssalmen kl. 0657 hver søndag morgen. Nyheten førte til en proteststorm, hvorpå NRK raskt fant ut at de godt kunne avse de få minuttene likevel. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at særlig mange av de som protesterte hadde for vane å stå opp kl. 0657 hver søndag for å høre «Gud signe vårt dyre fedreland». Det var symboleffekten som provoserte. Symbolkraften i at gamle fellestradisjoner med kristent opphav blir fjernet en etter en.

Det er smerten rundt disse endringsprosessene KrF henter næring fra. Gjennomslaget for minst 55 prosent kristendom i «KRLE-faget» finner støtte i de samme segmentene av befolkningen som protesterte mot fjerningen av Fedrelandssalmen på P1.

Nødvendig smerte

Men, beklageligvis for våre tradisjonstro venner, så er dette er en nødvendig smerte. I et samfunn som blir stadig mer flerkulturelt og flerreligiøst, kan ikke kristendommen lenger regnes som "felles" og "det normale".

Kristendommen må gå fra å være statsbærende og felles for alle, til å bli noe spesielt som hver enkelt kan velge. Den norske kirke må stille seg på linje med de andre tros- og livssynssamfunnene i Norge på samme måte som Arbeiderpartiet står på linje med de andre politiske partiene, selv om også de er størst. Den norske kirke kan ikke lenger forvente noen kvalitativ særbehandling.

Selvsagt spiller kristendommen en viktig rolle, også i et livssynslikestilt, sekulært samfunn. Kristendommen har vært en viktig premissleverandør for det vi i dag må kunne regne som felles norsk kultur og språk. Det bør norske elever lære mye om. Forskjellen er bare at skolene ikke lenger kan peke på kristendommen og si at dette er "vår religion" og sammenligne "oss" med "de andre". Den norske skolen er nøytral når det gjelder politikk. Derfor starter ikke norske skoleelever dagen med å synge Internasjonalen. Av samme årsak bør de heller ikke starte dagen med et salmevers.

I det moderne, pluralistiske Norge må fellesskapet defineres på en slik måte at alle kan slutte seg til. Da står menneskerettighetene, religionsfrihet og livssynsnøytralitet sentralt. Dette innser de aller fleste, også de fleste kristne, når de får tenkt seg om. Det så vi blant annet i den svært solide og brede rapporten fra Stålsett-utvalget.

Men når følelsene sier noe annet enn fornuften, er det vel ikke annet å vente enn at det av og til kommer ett og annet smerteskrik til overflaten. De dype sekulariseringsprosessene vi gjennomgår er omfattende og raske samfunnsomveltninger. Det kan ikke skje smertefritt.

Kanskje greier KrF å omdanne RLE-faget til "KRLE-faget" og få inn et krav om 55 prosent kristendom. Men på sikt er det ingen grunn til å tro at dette blir noe annet enn hjelpeløst protestrop mot en utvikling de ikke greier å stoppe.

Nøkkelord

Se bildet større

Even Gran er journalist i Fritanke.no.

Se bildet større

Det var neppe tilfeldig at NRK ikke greide å få noen av de andre nye regjeringspartiene til å stille til debatt om «KRLE-faget» i går kveld. Det eneste vi har hørt fra Venstre i saken er en Twitter-melding fra partileder Trine Schei Grande om at dette var nødvendig for å få gjennomslag for "asylbarn og Lofoten".

– Det kan da vel ikke ha vært nødvendig å blidgjøre KrF for å få gjennomslag for dette? spør Even Gran i denne kommentaren.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!