Et beskyttende skjold av godhet

 

Et beskyttende skjold av godhet

Kan man si noe kritisk om dette uten å være slem?

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
26.01.2016 kl 15:07

FILMANMELDELSE: Filmen virker. Margreth Olin kan sine greier. Resultatet er at jeg sitter her og føler meg direkte slem over at jeg kan vurdere å skrive noe kritisk om denne filmen og den gode, gode mannen den handler om. Han hjelper jo folk. I virkeligheten. Hva i all verden kan være galt med det?

Har jeg lært noe? Ja, jeg tror det. Jeg tror jeg kanskje forstår litt bedre på et følelsesmessig plan hvorfor kritikk av Snåsamannen tas så ille opp. For du skal ikke kritisere det gode. Med mindre du er ond da. Eller dum. Eller begge deler. Og det er det jo ingen som vil være. I møtet mellom det gode og det onde gjelder det i velge rett. Der finnes det ingen nyanser.

«Den evnen jeg har»

Er det noe filmen dokumenterer, så er det at folk får hjelp. En 11 år gammel jente fra Østfold gjør spesielt sterkt inntrykk når alle problemene det oppgis at hun har med såkalt «Kiss/Kidd»-syndrom forsvinner som ved ren magi straks Joralf legger de varme hendene sine på henne. «Det er ikke vondt lenger. Hvordan gjorde du det?» spør hun forundret.

En annen sliter med ME, kronisk utmattelsessyndrom. Hun vært smittet med Borrelia, hevdes det i filmen, og har gått på en lang antibiotikakur. Men nå er det slutt. Hun får ikke mer antibiotika, men er fortsatt syk. Kanskje Gjerstad greier å få frisk? Joda, selvsagt greier han det. På mirakuløst vis.

Andre opplever mye av det samme. Joralf tar på dem, mens han gjentagende ganger spør «kjenner du varmen, kjenner du varmen nå,… enn nå da… kjennes det godt?». Og selvsagt kjenner de varmen. Plutselig kan en helt stiv hånd bevege seg igjen. En vond rygg blir som ny. Og så forundrer de seg over at hendene hans faktisk er kalde, mens de greier å lage varme inne i kroppen. «Det er den evnen jeg har», sier Snåsamannen med sitt lure, trygge og gode smil.

Leter seg fram

Menneskene som besøker Snåsamannen gjør egentlig et sterkere inntrykk enn han selv. Jeg regner med det har vært meningen også, så slik sett har Olin lykkes godt.

Joralf Gjerstads utsagn og framtreden i filmen blir egentlig ganske gjentakende. I tillegg til alt snakket om «varmen» stiller Gjerstad hele tiden sin karakteristiske kombinasjon av spørsmål og konstatering: «Du sliter med hørselen du», «Du har vondt i et kne». Og så får han svar, enten bekreftende eller avkreftende, og så spinner han videre. «Akkurat ja, jeg merket at det var noe i med hørselen», … «Ikke vondt i kneet. Neivel, ... men du har hatt vondt i kneet før?» … «Akkurat ja, en fotballskade da du var ung. Nettopp ja…». Og så legges de varme hendene på nok en gang, og folk føler «varmen».

Han avslutter gjerne besøkene med noen medfølende utsagn som «du må få mer tro på deg selv», eller «jeg ser at du har hatt masse sorg. Det skal bli bedre, men du kommer til å gråte mye også».

Snåsamannen gjør sterkt inntrykk på de besøkende. Noen av dem får tydeligvis livene sine forandret til det bedre. Og det kan man jo ikke med anstendigheten i behold ikke si noe galt om.

Innimellom, og spesielt i avslutningen, har Olin lagt inn Gjerstads stemme som sier en del fine og oppbyggende ting: «Vi ser bare det onde, ikke det gode. Men det er det gode som vinner til slutt». Gjerstad snakker om storheten i livet og den naturlige godheten vi har for hverandre alle sammen. Slike ting. Gode ting.

Forsvarsverk av forurettet sårbarhet

Følelsen av å være ond hvis man stiller seg kritisk til dette fenomenet blir ikke mindre av at Gjerstad forteller en ikke-datert og uspesifisert historie om hvordan han nesten tok sitt eget liv etter å ha blitt «hånet» av andre, som han kaller det.

Jeg blir jeg sittende og lure på hvor går grensen går mellom saklig kritikk og hån for ham. Er det Ronnie Johanson han snakker om? Prøvde han å ta sitt eget liv etter alt medieoppstyret rundt utgivelsen av Johansons første bok? Han uttalte i hvert fall til VG at han var veldig såret og hadde mistet nattesøvnen på grunn av boka til Johanson. Men depresjon og selvmordstanker? Nei, det vil man da virkelig ikke bidra til!

Men samtidig er det noe veldig urettferdig over dette forsvarsverket av forurettet sårbarhet som Gjerstad bygger rundt seg selv. Kritikere som Ronnie Johanson og Kristian Gundersen kommer med saklig, velfundert kritikk. De er ikke ute etter å «håne». De vil kritisere, fordi de mener de har grunn til det. Mange av de tingene Gjerstad sier, og ting som påstås om ham, henger ikke på greip ved nærmere ettersyn, noe som er godt dokumentert.

Er det noe man skal la være å si fordi Joralf Gjerstad blir personlig såret? Slik kan vi jo ikke ha det.

Kulten rundt Gjerstad følger med på lasset uansett

Regissør Margreth Olin har vært veldig forsiktig med å si at det foregår noe overnaturlig i filmen. Ifølge henne dokumenterer filmen bare gode møter mellom mennesker.

Jeg er ikke enig. Filmen bygger opp Snåsamannen til en slags profetstatus som ikke kan røres på grunn av sin nær perfekte godhet. I tillegg hintes det gjennom hele filmen om at det må være en eller annen form for magi som ligger bak de tilsynelatende mirakuløse helbredelsene. Det sies igjen og igjen, både av Snåsamannen og andre. «Det er de spesielle evnene mine», «jeg forstår det ikke, det bare er sånn».

Gjestene hans, pasientene, sitter forbløffet tilbake etter å ha vært inne hos ham. De føler seg helt bra og «skjønner ingenting». «Han visste masse om meg som ingen har fortalt», lar Olin en av de besøkende si. Vel, det er mulig, men det kommer ikke fram i filmen hva dette skulle være.

Det er en betydelig undertekst her som Olin ikke kan unndra seg. Hun starter ikke med blanke ark. Det er ren ønsketenkning å tro at det er mulig å lage en film om Snåsamannen som bare dreier seg om «de gode møtene mellom mennesker», uten at den nyreligiøse kulten rundt ham blir med på lasset.

Der har ikke bare Snåsamannen «varme hender». Han er også «klarsynt», han forutså Kennedy-drapet, han kan «se» resultatet i fotballkamper, han kan helbrede over telefon. Historiene er endeløse. Det er dokumentarfilmer, det er bøker, det er offentlig debatt og avisoppslag. Snåsamannen er så mye mer enn en mann. Han er et fenomen.

Hadde Olin bare vært opptatt av å formidle gode, oppbyggende møter mellom mennesker, er det veldig mange andre hun kunne ha laget dokumentar om der mye av den samme godheten ville ha blitt formidlet, men der hun hadde sluppet å drive propaganda for en nyreligiøs, svermerisk folkebevegelse i samme slengen. Så spesiell er tross alt ikke Joralf Gjerstad. Han virker som en snill og god mann, men god og snill og vennlig er det heldigvis mange andre som er også.

Hadde Olin villet laget en mer troverdig film, burde hun ha snakket med noen som kunne ha kommentert på en mer vitenskapelig grunnlag hva som skjer i møtene mellom Gjerstad og de besøkende. Jeg tror filmen ville ha gjort et like sterkt inntrykk på det følelsesmessige planet, også med et slikt mer kritisk element.

Hvor er nysgjerrigheten etter å finne ut hva dette skyldes? Hva med å ta en titt på de omstridte diagnosene Kiss/Kidd og kronisk ME som resultat av Borrelia-infeksjon? Årsaken til at folk får hjelp er ikke nødvendivis så mystisk. Placeboeffekten er veldokumentert. I tillegg kommer effekten av å bare møte person med så stor autoritet og et så legendarisk godt rykte som helbreder. Jeg tror nesten jeg ville ha vært litt mo i knærne selv.

Hvor er nysgjerrigheten?

En annen ting hun kunne ha kostet på seg, var å følge opp nyheten Gjerstad serverer i innledningen til filmen. Der sier han rett ut at det er mange som gjerne vil forske på han, noe han stiller seg «disponibel for». Det er nye toner. I 2010 gikk har ut og nektet å bli forsket på.

Kanskje han egentlig ikke mente det. Kanskje mener han noe annet med ordet «forskning» enn meg. Men uansett, den nye åpenheten er bra. Hvorfor følger ikke Olin opp? Dette hadde jo vært så interessant å finne ut av! Det spørres hele tiden i filmen hva denne «varmen» kan skyldes. Hvorfor er ikke svarene interessante? Hvor er nysgjerrigheten?

«Det hadde blitt en helt annen film», hører jeg det synge i bakhodet. Ja, det hadde det nok. Men det hadde kanskje blitt en film som hadde fortalt oss noe nytt – en film som ikke bare messet videre på ting vi visste fra før og som bidro til å bygge opp denne sagnomsuste helbrederen til å bli enda mer legendarisk, ufeilbarlig og uangripelig enn han allerede er.

Nøkkelord

Se bildet større

Even Gran er journalist i Fritanke.no.

Se bildet større

Joralf Gjerstad utenfor Colosseum kino i Oslo i forrige uke. Der var det filmpremiere. FOTO: Even Gran

Faktaboks

MANNEN FRA SNÅSA

  • Regi: Margreth Olin
  • Manus: Margreth Olin, Bjørn Olaf Johannessen
  • Produksjonsselskap: Speranza AS
  • Produksjonsår: 2015

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!