Erfaringene med marginalisering og demonisering er ikke særlig oppløftende

– Iblant må det protesteres høylytt, og norsk lov gjelder selvfølgelig for alle. Andre ganger har jeg mer tro på dialog og tyngdekraften i liberale verdier, skriver Bente Sandvig. FOTO: Even Gran (illustrasjonsbilde)

Erfaringene med marginalisering og demonisering er ikke særlig oppløftende

– Det er lett å bli motløs i møtet med strenge dogmatiske ideologier, men løsningen er ikke å bygge murer og forby, skriver Bente Sandvig fra Human-Etisk Forbund.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
15.06.2017 kl 07:57

Se bildet større

– Jeg lurer iblant på om antallet spaltemeter om muslimske kvinners påkledning står i noe rimelig forhold til «problemet», skriver Bente Sandvig, fagsjef i Human-Etisk Forbund.

KOMMENTAR: I en samtale mellom Bård ­Vegar Solhjell og meg på Fritanke.no den 26. mai, sier Solhjell at han opplever det som et paradoks at Human-Etisk Forbund (HEF) virker mer opptatt av religion enn av å fremme det sekulære.

Bakgrunnen for samtalen er Solhjells nye bok «Uro» og de fem prinsippene han lanserer for et fungerende flerreligiøst samfunn.

Jeg utdyper gjerne:

Human-Etisk Forbund ønsker verken en religiøs stat eller et strikt sekularistisk samfunn. Vi er opptatt av at staten må være sekulær. Der er Solhjell og jeg helt enige, men så har vi noe ulikt syn på hvordan vi ordner det sivile samfunnet.

Galt historiesyn

Stifterne av HEF så for seg en utvikling fram mot et samfunn der fornuften vant fram og religionen tapte terreng. Vi vet at bildet er langt mer mangslungent, og at det nå gjelder å finne en god post-statskirke-modell.

Jeg vil selvfølgelig at gode humanistiske og sekulære verdier skal stå sterkt i det samfunnet jeg lever i. Men jeg vil samtidig ikke bruke statsmakt for å sikre at akkurat min virkelighetsoppfatning skal overta privilegiene etter statsreligionen.

Den norske staten skal være sekulær, men det norske samfunnet skal være pluralistisk og akkurat så opptatt av religion og livssyn som innbyggerne er. Så her er forskjellen: Ja, religionen skal spille en tilbaketrukket rolle i offentlige institusjoner og lover, men ha rom i det sivile samfunn. Det betyr at eventuelle forbud og begrensninger når det gjelder religiøse uttrykk må være vurdert menneskerettslig og begrunnet i å ivareta viktige hensyn som sikkerhet eller helse.

Det er blitt et tøffere klima å diskutere livssynspolitikk i. Kriger og kriser som utløser store flyktningstrømmer, terror og frykt er et krevende bakteppe.

Å snakke om «De norske fellesskapsverdiene» og stille krav om å være norsk først og deretter religiøs, bidrar både til å tilsløre eksisterende forskjeller og blir fort en form for monokulturalistisk tenkning som i liten grad inkluderer.

Det verdifellesskapet Solhjell etterlyser må være basert på de universelle verdiene demokrati, rettsstatsprinsipper og menneskerettighetene, og at vi har likeverdig rett til å være her. Og så må vi håndtere og klare å leve med ulikhet i oppfatninger: Verdifellesskapet må ha form av et uenighetsfellesskap, akkurat som på politikkens område.

Gjør mot andre hva du vil at andre skal gjøre mot deg, er en god rettesnor: Vil jeg ha rett og frihet til å leve ut mitt livssyn, må jeg rimeligvis også forsvare andres rett til samme frihet. Og NB! Normen gjelder enten jeg måtte befinne meg blant flertallet eller mindretallet.

Rett til å protestere

Det betyr selvfølgelig ikke at jeg fratar meg selv retten til å kritisere og utfordre dogmer og praksiser som diskriminerer og undertrykker. I blant må det protesteres høylytt, og norsk lov gjelder selvfølgelig for alle.

Andre ganger har jeg mer tro på dialog og tyngdekraften i liberale verdier. Et livssynsåpent samfunn krever samtidig at alle kjenner til sine rettigheter og at muligheten til exit er reell.

Verken Storbritannia med sin multikulturalisme eller Frankrike med sin sekularismetilnærming (Laïcité) har klart å demme opp for ekstremisme og alvorlig terror. Det landene har til felles, er store sosiale forskjeller. Norge med forholdsvis små sosiale forskjeller burde kunne ha et bedre utgangspunkt.

Solhjell ser sammenhengen mellom kulturelle og sosiale ulikheter, mens mye av debattene ellers henger seg ensidig opp i kulturelle forskjeller og ignorerer de sosioøkonomiske ulikhetene.

Jeg gjør ett viktig unntak fra det å avskrive noen særnorske verdier: Fellesskolen er en unik arena vi må sikre oppslutning om. Den er det beste verktøyet vi har mot segregering. Samtidig vil selvfølgelig ikke skolen kunne virke som felles arena hvis vi bor i hver våre enklaver. Men da er det boligpolitikken vi må gjøre noe med for å hindre parallellsamfunn, ikke rammen for norskhet.

Jeg lurer i blant på om antallet spaltemeter om muslimske kvinners påkledning står i noe rimelig forhold til «problemet», eller bare bidrar til å skjerpe motsetningene.

Vi vet - som Malala - at det viktigste vi kan gjøre for å fremme likestilling, er å sikre jenter utdanning. Så da gjør vi det. Det neste bør være offentlig ekteskapsinngåelse, for å tydeliggjøre at det er den sivile ekteskapsloven som gjelder, og ikke religiøse oppfatninger.

At religion og strenge dogmatiske ideologier har problematiske og utfordrende sider, ser vi daglig rundt oss. Noen hver kan bli skremt og motløs, og mene at løsningen er å stenge det ute, bygge murer, forby. Det er grunn til uro. Men erfaringene med slike løsninger - isolasjon, marginalisering, demonisering av den andre - er ikke særlig oppløftende.

Verdiberedskap

Jeg mener tros- og livssynssamfunn kan spille en rolle som del av samfunnets verdimessige infrastruktur. Som politiske partier, som et mangfold av frivillige organisasjoner. Videre mener jeg at kampen mot ekstremisme og terror ikke kan vinnes uten å mobilisere fellesskap og moderate, alminnelige mennesker i trossamfunn, idrettslag, nabolag, fellesskolen og politiske partier. Folk flest, om du vil, enten de er religiøse eller ei.

Deltakelse er ikke noe man vedtar. Deltagelse er noe man legger til rette for. Tilsvarende må tillit til det norske samfunnet bygges ved å bli invitert inn framfor å møte krav om å bli som oss for å leve lenge i landet. Har du flyktet fra et land der myndighetene sviktet sine innbyggere, er ikke tillit til staten noe du automatisk har med i bagasjen.

Jeg tror mer på Ernas hverdagsintegrering og å gjenreise Gros nabokjerring - den gode sosiale kontrollen som gjør at vi bryr oss om hverandre. Hun som også ser der noen utsettes for urimelig kontroll. Se og støtte de skamløse jentene, LHBT-organisasjoner og kvinnegrupper.

Motstandskraft

Og jeg tror at en åpen og inkluderende livssynspolitikk, kontakt mellom tros- og livssynssamfunn og det offentlige, dialogarenaer og å bygge tillit og dialog som­metode, er viktige bidrag i å bygge et godt sivilsamfunn. Vi skal også utfordre, gro litt tykkere hud, tåle hverandres kritikk og utfordringer uten å påberope krenkelser, men fortsatt få høre til i fellesskapet.

Jeg tror det handler om å bygge motstandskraft mot destruktive krefter ved å bygge broer; fellesarenaer framfor murer.

Det er dette Ingvill Thorson Plesner kaller myk sekularisme: Sekulær stat - pluralistisk samfunn bygget på rettsstatsprinsipper, demokrati og menneskerettigheter. Det er dette som er HEFs samfunnssyn.

I tillegg jobber vi i HEF selvfølgelig for å få størst mulig oppslutning om våre verdier, vårt livssyn. Jeg bet meg merke i hva en førstegangsvelger sa: Jeg stemmer fordi demokrati ikke er en tilskuersport. Det samme gjelder de andre byggeklossene i dette samfunnet.

Løsningen, Solhjell, er derfor ingen ny statsautorisert verdikanon. Hvorfor ikke heller delta i en livssynsdialog?

Denne kommentaren stod på trykk i Vårt Land 12. juni 2017. Gjengis med tillatelse.

Se bildet større

Bente Sandvig (t.v.) var i diskusjon med Bård Vegar Solhjell (t.h.) fra SV om disse tingene i slutten av april. FOTO: Arnfinn Pettersen

Siste nytt i Kommentar

–  Best når Bendiksen tar av seg safarihatten

KOMMENTAR: – TV-serien og boka er en gavepakke for alle med interesse for religion og kristendom, mener Didrik Søderlind. Jonas Bendiksen har møtt folk som mener de er den nye Messias.

Kunsten å tenke negativt

ETIKKSPALTEN: En stoiker spør seg ikke om glasset er halvfullt eller halvtomt, men er glad for at det i det hele tatt finnes glass.

Nei, HEF gjør ikke knefall for niqab-bruk i skolen

KOMMENTAR: Det er ikke slik at det å si nei til nasjonalt forbud, innebærer at det er fritt fram for burkaer og niqaber på elever og lærere, understreker Human-Etisk Forbunds fagsjef Bente Sandvig.

 
Toleransens selvmorderiske paradoks

KOMMENTAR: Er vi blitt så tolerante for ekstremisme at toleransen i seg selv er blitt et problem? Karl Poppers legendariske formulering av toleransens paradoks er mer aktuell enn på lenge.

HEF bør samarbeide med de sekulære muslimene

LEDER: Human-Etisk Forbund bør kjenne sin besøkelsestid og opprette kontaktpunkter med de sekulærmuslimske organisasjonene

Ny Tids avskjed med mainstream-virkeligheten

KOMMENTAR: Månedens utgave av Ny Tid ser ut til å være et temanummer om konspirasjoner. Dette har nok skadet avisens omdømme alvorlig. Men vil det nødvendigvis ødelegge omsetningen?