Er vi på individet eller trossamfunnets side?

Jens-Martin Eriksen og Frederik Stjernfelt:Adskillelsens politikk. Multikulturalisme - ideologi og virkelighetForlaget Press 2009

Er vi på individet eller trossamfunnets side?

Hvis ikke Human-Etisk Forbund våger å erkjenne at vi ønsker å liberalisere religionen, hvem skal våge det da?

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
24.02.2010 kl 14:56


DE TO DANSKE FORFATTERNE AV Adskillelsens politikk
, Jens-Martin Eriksen og Frederik Stjernfelt, anklager dagens politikere og intellektuelle for å ha blitt mer opptatt av å verne om kulturer og religioner enn å hegne om opplysningsidealene. Siden opplysningsidealer som demokrati og menneskerettigheter utgjør kjernen i humanismen, er det grunn til å spørre om denne kritikken også rammer Human-Etisk Forbund.

I boka hevder Eriksen og Stjernfeldt at det de kaller «kulturalisme» er blitt vår tids sjefsideologi, både på høyre- og venstresiden. Kulturalisme dreier seg om å betrakte kulturer som individets viktigste identitetsleverandør og dermed som en forutsetning for individets mulighet til å leve et fullverdig liv. Som ideologi går kulturalismen inn for at kulturer må respekteres og bevares. Som politikk handler kulturalismen om å etablere særlover for kulturelle og religiøse grupper med den hensikt å ivareta kulturer. Ifølge Eriksen og Stjernfelt står den kulturalistiske politikken i et motsetningsforhold til idealet om likhet for loven, og utgjør vår tids største trussel mot universelle og demokratiske verdier.

GODT KJENT MED MONOKULTURALISMEN. I Human-Etisk Forbund (HEF) har vi allerede god kjennskap til det forfatterne kaller «monokulturalisme», som hovedsakelig kommer til uttrykk på den politiske høyresiden. Et av de mest brukte argumentene fra forsvarerne av statskirkeordningen, har i senere år vært påstanden om at vi må verne om kristne verdier fordi kristendommen utgjør norsk kulturarv, og dermed norsk identitet. Det tjener som et godt eksempel på at monokulturalismen ifølge forfatterne manifesterer seg som en ukritisk aksept av alt som kan legitimeres med nasjonal kultur og tradisjon.

Det er imidlertid ikke monokulturalismen som får hardest medfart i Adskillelsens politikk. Det er monokulturalismens motpart, multikulturalismen, som er bokas studieobjekt. Denne manifesterer seg tradisjonelt sett på venstresiden, men dens idégrunnlag skiller seg ikke stort fra høyresidens monokulturalisme. Den baserer seg på samme tanke om at kulturer skal respekteres og bevares fordi de angivelig utgjør individets innerste identitet. Forskjellene består i at mens monokulturalisten forstår kultur, territorium og nasjon som en uløselig helhet, ser multikulturalisten for seg at mange kulturer kan leve side om side innenfor rammene av én og samme stat.
INDIVIDET GISSEL FOR KULTUREN.
Multikulturalismen springer ifølge forfatterne ut fra mellomkrigstidens antropologiske menneskesyn. I et sympatisk forsøk på å få bukt med en rasetenkning som plasserte den hvite mann på sivilisasjonens trone, erstattet antropologien rasebegrepet med kulturbegrepet. Men fordi man etter hvert betraktet kultur som like bestemmende for individets identitet som det tidligere rasebegrepet, tjente det ikke til å gjenreise respekten for individet. Individet ble i stedet gissel for sin kultur. Forfatterne gjør rede for hvordan den antropologiske kulturalismen smittet over på venstreintellektuelle i etterkrigstiden, og gradvis erstattet marxismen som venstresidens ideologiske grunnlag. I dag hevder de at venstresidens kulturalisme kommer til uttrykk som «en ukritisk aksept av et hvilket som helst initiativ som kan legitimeres med kultur eller religion».

Forfatterne understreker at problemet med multikulturalismen ikke er dens «multi», men dens «kulturalisme». Mer spesifikt er problemet det de definerer som hard multikulturalisme. Mens den myke varianten forsvarer individets ukrenkelige rettigheter, forsvarer den harde varianten kulturers ukrenkelighet, til tross for at disse ofte er uforenelige med de individuelle menneskerettighetene. Et eksempel som går igjen i boka, er at multikulturalisten i sin iver etter å bevare kulturer uendret, aksepterer inhumane praksiser som kjønnslemlestelse og sharialovgivning. Forfatterne legger ikke skjul på at det er islam som først og fremst representerer denne typen utfordringer i dagens liberale demokratier.

IKKE IMMUNE MOT KULTURALISME-KRITIKK. De fleste av oss har nok enda til gode å møte noen som forvarer barbariske skikker i kulturens navn, og HEF tar selvsagt klart og utvetydig avstand fra sharia-lovgivning og umenneskelige praksiser, som kjønnslemlestelse. Men det at HEFs livssynspolitikk er fundert på menneskerettigheter, gjør oss ikke immune mot bokas kulturalisme-kritikk. Forskjellige menneskerettigheter kolliderer ofte med hverandre, og i slike konfliktsituasjoner åpner selv menneskerettighetene for en kulturalistisk politikk.

Mens HEF på 50-tallet arbeidet for «religionens død og fornuftens seier», arbeider vi i dag for et pluralistisk samfunn. Det er et sunnhetstegn at vi har lagt bort ambisjonen om humanismens trumf som samfunnsideologi, og i stedet betrakter humanismen som ett av mange mulige livssyn. Men det spørs om vi i iveren etter å fremme tros- og livssynspluralisme, er på vei mot det forfatterne av Adskillelsens politikk ville karakterisert som «fornuftens død og religionens seier».


FRARØVER VI BARN RELIGIONSFRIHET?
Av respekt for foreldres rett til å bestemme egne barns livssynsmessige tilhørighet, forsvarer HEF statlig finansiering av religiøse privatskoler: hvis foreldreretten skal være reell, må staten garantere for tilbudet. Problemet er at foreldreretten på dette området kolliderer med barnas egen trosfrihet. For å unngå dette kan staten stille strenge krav overfor religiøse privatskoler om ikke å drive med religiøs indoktrinering. Men det at Redd Barna stadig rapporterer om barn som har blitt utsatt for slik indoktrinering, vitner om hvor vanskelig det er å forhindre dette. Kanskje ville det vært en bedre løsning å la foreldrene stå for den religiøse oppdragelse utenom skoletiden? Slik kunne skolen, gjennom en objektiv formidling av religioner og trening i kritisk tenkning, sørge for at barnas trosfrihet også ble ivaretatt. Eller er vi nødt til å velge mellom foreldreretten og barns trosfrihet? I så fall er det grunn til å spørre om HEF skal fortsette å akseptere en religiøs oppdragelse som innebærer å frarøve barn deres religionsfrihet.

Av respekt for individets rett til å praktisere sin religion sammen med andre, forsvarer HEF gjeldende særlover som gir religiøse organisasjoner unntak fra den allmenne likestillings- og diskrimineringslovgivningen. HEF legitimerer en slik praktisering av religionsfriheten ved å vise til at man står fritt til å forlate en religiøs organisasjon hvis man føler seg urettmessig diskriminert. Men er det så enkelt? I så fall burde man vel også akseptere brudd på diskrimineringslovgivningen i andre organisasjoner? Det er sannsynligvis mindre fare for sosial ekskludering ved å forlate en idrettsorganisasjon enn et trossamfunn. Per dags dato er det bare tros- og livssynsorganisasjoner som er fritatt likestillings- og diskrimineringslovgivningen, samtidig som de mottar statstøtte.

HVORFOR RETT TIL Å DISKRIMINERE? Det spørsmål som stilles i Adskillelsens politikk, er hvorfor religioner og livssyn, av alle tenkelige ideologier, skal kunne brukes til å legitimere brudd på allmenne og liberale borgerretter. Hvorfor skal man i religionens navn ha rett til å diskriminere? Fordi diskriminering av kvinner og homofile er grunnleggende i mange religioner? Det er ikke lenge siden slik diskriminering var grunnleggende i samfunnet for øvrig, så det argumentet faller på sin egen urimelighet. Spørsmålet er om ikke HEF med denne politikken bidrar til å legitimere og bevare tradisjoner vi i stedet burde ivret for å kvitte oss med.

Nå er det viktig å poengtere at det ikke er religionene HEF respekterer, men individets rett til frivillig å praktisere sin tro sammen med andre. Man kan ikke forby religioner eller livssyn fordi flertallet ikke har noe til overs for dem. Dette er jo kjernen i den toleransen HEF har som eget eksistensgrunnlag, og som vi setter så høyt. Alle borgere står dessuten fritt til å kritisere religiøse praksiser ved å benytte seg av sin ytringsfrihet, en rett HEF ofte benytter seg av i møte med diskriminering i religionens navn. Problemet er at respekten for individets rett til å praktisere sin tro med andre, lett tipper over i respekt for religion. Når man aksepterer «dette må vi gjøre fordi Gud har sagt det» som gyldig argument for fritak fra allmenn lovgivning, er det grunn til å spørre om man ikke er fanget i en kulturalisme som setter religiøse begrunnelser høyere enn andre typer begrunnelser.

ER LIVSSYNSMESSIG SÆRBEHANDLING LURT? Mer generelt kaster boken et kritisk lys over en utvikling som går i retning av å åpne opp for livssynsmessig særbehandling på flere og flere samfunnsområder. HEF har selv oppnådd vigselsrett, selv om vi i utgangspunktet mente at staten burde stå for dette, da ekteskap utløser en rekke statlige rettigheter. Er det lurt av oss å fortsette i dette sporet? Skal HEF ivre for å kunne tilby livssynsmessig betjening i institusjoner som fengsler og sykehus? Bør vi kjempe for en plass ved siden av kirken i offentlige minnemarkeringer og kriseberedskap? Gjør vi lurt i å hevde vår rett der kirken tradisjonelt sett har posisjonert seg? Som eksempelet med vigselsretten har vist, kan dette gå på bekostning av arbeidet for et livssynsnøytralt offentlig tilbud som er myntet på alle, uavhengig av religiøs tilhørighet. Ved at flere og flere allmennmenneskelige behov blir tatt hånd om av tros- og livssynsorganisasjoner, bidrar vi uvegerlig til å gjøre befolkningen mer «religiøs» enn den strengt tatt er, og til å forsterke de livssynmessige skillelinjene i befolkningen.

UNIVERSELLE VERDIER. For å komme oss ut av en utvikling hvor valget står mellom mono- og multikulturalisme, oppfordrer forfatterne til å hente fram arven fra opplysningstiden, som setter likhet for loven og individets frihet i sentrum. Andre talsmenn for universelle verdier, som de franske ny-filosofene eller aktivistene på Document.no, fremhever gjerne disse som europeiske, eller kristne, og gjøre seg dermed til representanter for en monokulturalisme som bidrar til å sette befolkningsgrupper opp i mot hverandre. Men, som forfatterne fremhever, er ikke universalismen særegent europeisk eller kristen. Den har like mye vokst fram som en kamp mot det som lenge kjennetegnet Europa og kristendommen: totalitære regimer og diskriminering av kvinner og homofile.

En tilsutning til universalismen forutsetter imidlertid at vi innrømmer å føre en politikk for å endre visse religiøse praksiser, snarer enn for å bevare dem. Som all annen kultur er religionen gjenstand for endring. Og i et liberalt samfunn må man ha noen felles kjøreregler, som også religionene må rette seg etter. Hvis ikke HEF våger å erkjenne at vi ønsker å liberalisere religionen, hvem skal våge det da?
På samme måte som HEF har oppfordret regjeringen til å utforme en helhetlig livssynspolitikk, må vi ta debatten internt. Hva mener vi når vi hevder å kjempe for et pluralistisk samfunn? Individuell pluralisme eller et mangfold av livssynssamfunn? Det første forutsetter i mange henseender det siste, men ikke alltid. Når tros- og livssynssamfunnenes rettigheter kommer i konflikt med individuelle rettigheter, er vi nødt til å velge om vi kjemper på individets eller trossamfunnets side.

Kaja Melsom er rådgiver i Human-Etisk Forbund.

(Denne kommentaren har stått på trykk i Fri tanke nr 1-2010)

Se bildet større

Foreldrenenes rett til å bestemme barnets religiøse oppdragelse kolliderer til dels med barnets religionsfrihet. Er hijaben jentas eget valg? Illustrasjonsfoto: Istockphoto

Faktaboks

I dag hevder de at venstresidens kulturalisme kommer til uttrykk som «en ukritisk aksept av et hvilket som helst initiativ som kan legitimeres med kultur eller religion».

Problemet er at respekten for individets rett til å praktisere sin tro med andre, lett tipper over i respekt for religion.

[Universalismen] har like mye vokst fram som en kamp mot det som lenge kjennetegnet Europa og kristendommen: totalitære regimer og diskriminering av kvinner og homofile.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!