Er tortur greit hvis gud sier det?

Publisert 3.10.2006 Hvis gud ikke eksisterer, er alt tillatt, blir det hevdet at Dostojevskijs Ivan Karamazov hevder. Med andre ord: Hvis det ikke er...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
03.10.2006 kl 12:14


Publisert 3.10.2006

Hvis gud ikke eksisterer, er alt tillatt, blir det hevdet at Dostojevskijs Ivan Karamazov hevder. Med andre ord: Hvis det ikke er noen gud der ute til å bestemme hva som er rett og galt, kan vi alle gjøre hva vi vil.

Påstanden er gjentatt til det kjedsommelige, fra teologisk anlagt hold gjerne i form av en anklage om at ateister generelt og humanister spesielt bereder grunnen for det totale anarki, Men er det virkelig slik? Kan vi det? Hvis noen av disse folka ble overbevist om at gud var død, ville de prøvd å kjøre mot kjøreretningen på E6 ut av Oslo en travel ettermiddag?

Svarene er "nei", "nei" og "neppe". Selvsagt er ikke alt tillatt. Det er ikke en gang slik at uten gud er ingenting lenger godt eller ondt. Ja, det kan til og med argumenteres for at en moral kun bygd på guddommelig instruksjon er ganske umoralske greier.

Men selv om det nå skulle finnes en gud som påla oss regler for ondt og godt, hvordan kom denne guden frem til disse reglene sånn i utgangspunktet? Spørsmålet er ikke nytt - det har vært diskutert siden lenge før Karamazovs dager.

I en av Platons dialoger spør Sokrates om hvorvidt gudene velger det gode fordi det er godt eller om det gode er godt fordi gudene velger det. Det første impliserer at det finnes grunner til å hevde at det gudene velger faktisk er godt. Det andre innebærer at hva som helst er godt, bare gudene velger det. Hvis gudene bestemmer seg for at tortur er en god ting, vel så er det det.

Eksempelet viser hvorfor den andre varianten er absurd: Vi anser tortur som noe ondt og selv ikke gudene kan gjøre det til noe godt, slett ikke i form av en instruksjon om at, jo da, tortur er strålende greier. Vi aksepterer ganske enkelt ikke at gudene kan opphøye det onde til noe godt, utelukkende ut fra sine egne innfall. Det må altså finnes separate etiske argumenter, uavhengig av gudene, for hva som er godt og ondt.

Med andre ord må det første alternativet være det rette: Gudene velger det gode fordi det er godt, og grunnen til at det er godt kan argumenteres for på fornuftig vis. Snudd på hodet: Det er ikke slik at drap er en ond ting fordi gud forbyr det. Det må være omvendt - gud forbyr drap fordi det er en ond ting. Hvis ikke kunne han jo like godt besluttet at drap er en god ting.

Også innenfor religionene er man selvsagt klar over dette. Vi ser det i de mange diskusjonene om hvilken av denne eller hint guds åpenbarte bud som er den rette. Er det alltid galt å drepe, slik de ti bud slår fast? Eller finnes det situasjoner hvor drap kan forsvares, for eksempel i krig?

For å tolke seg frem til hva herren egentlig må ha ment, er man avhengig av separate argumenter, uavhengige av budet. Og ettersom dette er argumentene for at budet var en god idé sånn i første omgang, må de logisk sett ligge forut for selve budet. Disse forutgående argumentene er grunnen til at budet er der i det hele tatt.

Det finnes med andre ord etiske argumenter som er uavhengige av religion. Hvilket igjen innebærer at det kan finnes moral uten gud/er. Ivan Karamazov har bare delvis rett: Alt er tillatt hvis gud er død, men bare i den forstand at det uten en gud ikke lenger er noen fasit. Det er ingen lovgiver der ute som har gitt det endelige svaret på hva som er rett og galt, eller noen dommer som kan sende oss til himmel, helvete eller hvilken hinsidig straffemetode din religion måtte foretrekke.

Moral handler med andre ord ikke lenger om påbud, men om refleksjon. Hvis gud er død er det opp til oss å avgjøre hva som er rett og galt, ondt og godt. Men det betyr ikke, slik det gjerne hevdes fra religiøst hold, at vi i fravær av en gud er aldeles uten rettesnor i moralske spørsmål.

Vi har gjennom evolusjonsprosessen utviklet en evne til å leve oss inn i andre menneskers situasjon, til forståelse og omsorg for andre. En evne som kommer til uttrykk i vår samvittighet og som gjør oss til moralske vesener. Empati og omsorg er, for de fleste av oss, grunnleggende menneskelige instinkter. Å være totalt uinteressert i andres velvære er et symptom på psykisk sykdom.

Det betyr selvsagt ikke at alle mennesker er gode, det behøver ikke en gang bety at humanister går rundt og innbiller seg at mennesket er grunnleggende godt, slik vi gjerne beskyldes for. Slett ikke.

Personlig tilhører jeg avdelingen for pessimistiske humanister: Vårt eneste håp om en anstendig verden ligger i at vi søker til våre beste sider og bygger en moral på den grunn. Ikke fordi jeg har noen voldsom tro på mennesket, men fordi jeg i fravær av en gudstro ikke kan se noen annen løsning.

Og er det nå uansett så moralsk å oppføre seg godt fordi gud har pålagt det? Hvis man kun avstår fra å begå en handling fordi man frykter guds straff, handler man da som et moralsk menneske? Minner man ikke da mest av alt om et barn som gjør som foreldrene sier i frykt for deres raseri eller i håp om belønning?

Litt bedre er det hvis man handler i tråd med guds påbud fordi man bøyer seg for dennes storhet og visdom. Men den er ikke mye bedre. Mest av alt minner det om dem som blindt følger en religiøs eller politisk leder fordi de er blendet av dennes utstråling. Forrige århundre bød på noen gode eksempler på hvorfor det er en dårlig idé.

En person som lar være å svindle en nabo utelukkende fordi vedkommende frykter guds straff, handler ikke ut fra moralske grunner. En person som ikke svindler naboen fordi herren er stor og gruelig vis og har sagt at det er galt å svindle naboer, gjør heller ikke det. Hva hvis herren hadde sagt at svindel en god ting? Eller at det er aldeles utmerket å angi dine foreldre til staten for undergravende virksomhet?

En moralsk person er en som har mulighet til å svindle, uten å bli tatt, men fortsatt ikke gjør det - fordi vedkommende forstår at det ikke er noen god måte å behandle folk på. Hva gud eller Ivan Karamazov måtte mene om saken er irrelevant.

Se bildet større

Arnfinn Pettersen er redaktør av tidsskriftet Humanist

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!