Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Sitat Kirkerådet: «Kirkerådet mener at hensynet til majoritetstradisjoner og Den norske kirkes faktiske posisjon må veie tungt i forhold til prinsippene om strikt likebehandling og ikke-diskriminering.»
 Foto: Faksimile av NOU 1 og illustrasjon av Knut A. Berg

Sitat Kirkerådet: «Kirkerådet mener at hensynet til majoritetstradisjoner og Den norske kirkes faktiske posisjon må veie tungt i forhold til prinsippene om strikt likebehandling og ikke-diskriminering.» Foto: Faksimile av NOU 1 og illustrasjon av Knut A. Berg

En usolidarisk kirke

Kirkerådet mener at hensynet til majoritetstradisjoner og kirkas posisjon må veie tungt i forhold til prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering. Fagsjef i HEF, Bente Sandvig, synes Kirkerådets respons på Stålsett-utvalgets rapport er usolidarisk.

Publisert:

Sist oppdatert: 04.02.2013 kl 14:26

Kirkerådet skuffer ettertrykkelig i sin første kommentar til NOU 2013: 1 («Det livssynsåpne samfunn. En helhetlig tros- og livssynspolitikk.»)

I uttalelsen «Åpent rom for tro» fra Kirkerådets møte 31.januar lyder det innledningsvis pent om likebehandling og respekt for enkeltindivider og man applauderer tenkningen som ligger bak visjonen om det livssynsåpne samfunn.

Så er det brått tradisjon, historie og kjøttvekt som gjelder.

Men så er det brått tradisjon, historie og kjøttvekt som gjelder:

Kirkerådet uttaler at de verdsetter at utredningen problematiserer begrepet «likebehandling», men velger bare ut den ene siden av den korte drøftingen, for å kunne fremme sine egne interesser som majoritet. Her er hva utvalget faktisk sier om saken:

«Det kan være saklige grunner for ikke å likebehandle i noen tilfeller: Det kan på den ene siden innebære å gjøre noen tilpasninger for å ivareta minoriteter og på den annen side akseptere at den historiske bakgrunnen kan legge føringer.»

Som eksempler på det siste vises det til hvordan kristne høytider preger kalenderen og tilstedeværelsen av kirker over det ganske land. Disse forhold vil innebære en form for forskjellsbehandling man bare må erkjenne. Utvalget kommer videre til at det å ivareta den fysiske kulturarven – for eksempel Nidarosdomen – ikke bør oppfattes som usaklig forskjellsbehandling. I gjennomgangen av Norges menneskerettslige forpliktelser, problematiseres det at en statskirke har privilegier i forhold til andre trossamfunn: «Privilegier eller fortrinn til et trossamfunn kan kreve en nøyere likebehandling av annen tro og større aksept av annen tro og annet livssyn.»

Resten av utredningen er et forsøk på å rydde ved å overføre allmenne oppgaver fra kirken til staten: den juridiske delen av ekteskapsinngåelse – for å tydeliggjøre at det er norsk lov som gjelder, og ikke for eksempel en teologisk begrunnelse for å diskriminere homofile, gravferdsforvaltning, regi når det gjelder kriser og minnemarkeringer, og ansvar for livssynsmessig betjening i institusjoner og forsvaret. Tjenester og omsorg som er åpen for alle borgere må være livssynsnøytrale i første ledd for å sikre likebehandling.

Videre foreslår utvalget tiltak som skal sikre at alle borgere skal ha likeverdig tilgang på materielle forutsetninger for å utøve egen religion eller eget livssyn, eller slippe.

Utvalget har ikke sett det som sin oppgave å sikre et fortsatt kirkelig hegemoni.

Utvalget har ikke sett det som sin oppgave å sikre et fortsatt kirkelig hegemoni eller monopol på ulike områder. Tvert i mot er tiltakene rettet mot å endre historisk gitte privilegier for å slippe andre til.

Utvalgets flertall ser også behov for å fjerne de mest tradisjonstunge delene av § 2 og § 16 i Grunnloven, fordi de virker ekskluderende. Ikke minst i Kirkerådets uttalelse ser vi at forrangen til kristen og humanistisk tradisjon brukes som realpolitisk argument for fortsatt å la kirken opptre som statlig religionsvesen. Man smykker seg med å ha det kulturelle hegemoniet, og nøler ikke med å bruke det som våpen mot andres rettigheter i neste omgang.

I sitt forsøk på fortsatt å sikre seg posisjonen som likest blant likemenn, lander Kirkerådet på en ganske særegen forståelse av unntaksbestemmelsene i menneskerettene:

«Staten kan ikke diskriminere mellom livssynene, med mindre det er saklige grunner for det. En saklig grunn kan være hensynet til etablerte religiøse tradisjoner i det norske samfunn og den rollen Den norske kirke faktisk har også i dagens samfunn.»

«Det er viktig å ha en god og åpen debatt om hvordan de ulike hensyn skal veies opp mot hverandre, og Kirkerådet mener at hensynet til majoritetstradisjoner og Den norske kirkes faktiske posisjon må veie tungt i forhold til prinsippene om strikt likebehandling og ikke-diskriminering.»

Det blir ikke bedre av å leses flere ganger, men er en tydelig melding om at kirken ikke stiller seg solidarisk med «oss andre» når vi trenger det.

Jeg tillater meg å minne om at bakgrunnen for at utvalget ble nedsatt og målet med arbeidet ikke minst var å rette opp den skjevheten den tette kobling mellom majoritetskirke og statsmakt har som konsekvens på en rekke områder. Utvalget er ganske entydige i at Den norske kirke ikke lenger kan ivareta oppgaver, ha regi og monopol på områder som gjelder oss alle som borgere.

Jeg har vanskelig for å se for meg at tradisjon og historisk tyngde hadde vært legitime argumenter å komme med i kampen for kvinners frigjøring eller i kampen mot apartheid.

Tilsvarende har jeg vanskelig for å se at det skulle være en saklig grunn å diskriminere annerledes tenkende ved å vise til tradisjon og tyngde og ønske om fortsatt hegemoni. Tvert i mot ville saklig forskjellsbehandling her nettopp være å tilgodese de underpriviligerte med tiltak som fører til reell likebehandling.

Gjensidighetsprinsippet synes å ha gått i glemmeboka hos kirkens ledelse.

Gjensidighetsprinsippet synes å ha gått i glemmeboka hos kirkens ledelse.

Slik Den norske kirke forbereder seg på en friere relasjon til staten, må også staten gjøre sin del av ryddejobben. Om kirken fortsatt ønsker å være statens religionsvesen, må staten og framsynte politikere gjøre det klart at det ikke er en holdbar modell for et framtidig samfunn. Det er et stykke vei igjen, og foreløpig ser det ikke ut til at Den norske kirke vil være i tet i arbeidet mot diskriminering denne gangen heller. Sånn sett kan man si at historien gjentar seg: Kirken har aldri tatt ledertrøya i kampen for rettferdighet for kvinner, homofile eller annerledes tenkende.

Vær velkommen til å delta i debatt på Fritanke.no. Vi ønsker en saklig og begrunnet debatt. Skarp kritikk må gjerne fremmes, men vi forventer at debattanter overholder alminnelig folkeskikk og norsk lov. Kommentarer som bryter med dette, kan bli slettet uten varsel eller begrunnelse. Fri tanke forbeholder seg retten til å svarteliste brukere ved spamming, personangrep, usaklige kommentarer og lignende.

Vi forbeholder oss retten til å sitere kommentarer fra Fritanke.no i Fri tankes papirutgave.

blog comments powered by Disqus