En skeptikers anklageskrift mot seg selv

I siste nummer av tidsskriftet Humanist tar skeptikerne et kritisk blikk på seg selv. Du kan bestille Humanist nr. 4-2012 herfra.

En skeptikers anklageskrift mot seg selv

KOMMENTAR: En langvarig aktivist mot moderne overtro og konspirasjonstenkning ser seg i bakspeilet. Han er ikke udelt begeistret for det han ser.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
14.01.2013 kl 15:08

OBS: I kveld er det debattmøte om dette på Dattera til Hagen i Oslo. Møt opp alle som kan!

--

For meg kommer 2012 til å bli stående som året da skeptisismen fikk sitt gjennombrudd i Norge. Plutselig var skeptiske artikler og nyhetsinnslag tilsynelatende overalt. Tidsånden hadde, til en viss grad, snudd. Det er ikke lenger pinlig å være den som er kritisk til homøopati eller at kjendis X har vært Marie Antoinette i sitt tidligere liv.

2012 er også tjue år siden jeg første gang ble kjent med skeptikerbevegelsen, gjennom å komme over bladet Skepsis. Det tok meg nesten ti år å skjønne at det var skeptiker jeg virkelig var, men da det sank inn ble skeptisismen en av mine hjertesaker. I tillegg til å skrive skeptiske artikler har jeg holdt foredrag, arrangert og deltatt i debatter og irritert mine medmennesker med skeptiske perspektiver. Siden 2003 har jeg syslet med Kjettersk Kjeller, så vidt meg bekjent verdens eneste skeptiske klubb, som blander undergrunnskultur med skeptiske temaer.

2012 er også nærmest skeptisk-symbolsk for meg på en annen måte. En flom av nettsider, YouTube-videoer og bøker har lenge hevdet at dette er året mayaene mente Jorda skal gå under. På ytterst tynt grunnlag skapte man redsel for den store dommedagen 21. desember, i stor grad for å selge de tidligere nevnte bøkene. 2012-hysteriet er symptomatisk for mye av det som er galt med alternativbevegelsen. Det skal dog sies at de mer framsynte for lengst har sluttet å snakke om dommedag rett før jul, slik det jo gjerne er med dommedagsprofeter når datoen for apokalypsen begynner å komme pinlig nær. I stedet snakker om et «globalt bevissthetsskifte». Det låter riktignok klin likt som det samme bevissthetsskiftet alternativbevegelsen har ment var rett rundt hjørnet de siste tredve årene, men man kan jo aldri vite. Kanskje vi skeptikere plutselig får sans for krystallhealing, hvalsang og auramassasje.

En skeptikers drivkrefter

2012 er et ideelt år for å se nærmere på den bevegelsen jeg ikke bare er en del av, men hvis verdier har blitt en viktig del av meg selv. For jeg er en skeptiker. Jeg drømmer ikke om et Norge der alle er skeptikere, for et Norge uten «UFO-bortførte» eller folk som mener at EU er et katolsk komplott ville vært et kjedeligere land å leve i, og Norge er da saktens kjedelig nok. Men jeg drømmer om et Norge der disse menneskene møter seriøs motbør.

Jeg tror at skeptikerbevegelsen kan oppnå dette. Men jeg tror at sjansen for å oppnå det er større dersom skeptikerbevegelsen blir bedre. Ateist og vitenskapsvennlig som jeg er må jeg jo ta inn over meg at vi skeptikere er menneskelige, akk så menneskelige, og i bunn og grunn bare hårløse halvaper.

Siden man selv er den som best kjenner hvor skoen trykker, og fordi det er mest redelig overfor mine medskeptikere, skal jeg ta utgangpunkt i meg selv. Til mitt forsvar kan jeg bare si at, ja, jeg skal brette ut min egen navle, men det er for at loet i den skal synes bedre. Dessuten kan jeg opplyse om at «omphaloskepsis» er gresk for navlebeskuelse, så skikkelig høyverdig er det også.

Noen ganger er det å være skeptiker en ren glede, andre ganger hardt arbeid som ikke gir annen belønning enn noen rare e-poster fra folk som insinuerer at jeg jobber for frimurerne, jødene eller legemiddelindustrien. Så det er betimelig å spørre hva som har drevet mitt skeptiske engasjement, år etter år.

Den første grunnen er den fjongeste: Jeg er skeptiker av moralske og anstendighetsmessige grunner. Når folk tjener penger på å lure folk, eller sprer farlige konspirasjonsteorier, får jeg lyst til å ta til motmæle.

Den andre grunnen er nok mindre høyverdig. Nemlig at jeg alltid har vært en søker etter det bisarre og avvikende. Politikkens ytterfløyer, nyreligiøse sekter – alt måtte utforskes, og noe av tankegodset jeg fant fikk flytte inn i hodet mitt for en kortere eller lengre periode. Jeg leser ikke om UFO-troende eller konspirasjonsteoretikere bare for å kunne avsløre dem eller le av dem, men fordi jeg er dypt fascinert av hvordan det bare finnes én verden, men så utallige måter å oppfatte den på. Dessuten har selv de rareste av oss noe å lære bort innimellom.

En tredje grunn er rent personlig. Jeg har vokst opp i et hjem der navn som Carl Jung og Rudolf Steiner – og andre tenkere som har preget alternativbevegelsen – har nytt stor respekt. Det å se kritisk på de verdiene man har vokst opp med er en normal del av å bli voksen, og for meg ble et skeptisk engasjement en del av denne prosessen.

Dermed kan man kan kanskje si at mitt skeptiske engasjement drives av en blanding av moralsk forargelse, sans for det bisarre og forsinket trassalder. Jeg tror mange av mine verste sider som skeptiker kan forklares ut fra disse. Og her er de – mine skeptiske beklemmelser.

Første beklemmelse: Jeg er krass

I Humanist nr. 2/2012 sammenligner Torgrim Eggen kampanjen Ingen Liker Å Bli Lurt med en skyttergravskrig. Det stemmer. Til tider har det vært en krig, og krig er forrående. Jeg har også blitt råere, og jeg vet ikke om jeg liker det. Når jeg i etterpåklokskapens ubarmhjertige lys ser på kommentarer jeg har skrevet i kampens hete, er det ikke alt jeg er like stolt av. Noen formuleringer eller uttalelser skjemmes jeg over.

Det er fristende å skyve ansvaret fra seg. Siden mennesker skapte språk for å kunne prate rundt leirbålet eller samordne mammutjakten, har språket vært et fellesprosjekt. Språk er smittsomt. Når du diskuterer med folk som bruker (eller heier på folk som bruker) uttrykk som «nazihore» eller «dildohode» skal det mye til for at din egen språkbruk forblir sindig. Slik språkbruk tilhører selvfølgelig de mest ekstreme alternativmenneskene, men også blant mer vanlige debattanter fra alternativsiden sitter skjellsordene løst. Jeg har for lengst sluttet å reagere på å bli kalt kommunist, psykopat, satanist, nazist eller fascist. Jeg merker at jeg fremdeles synes det er ubehagelig når folk skriver artikler om at jeg er med i en pedofili-ring, men jeg blir vel vant til det også.

Dette kan kanskje forklare hvorfor min språkbruk har blitt krassere, men det holder ikke som unnskyldning. For å unnskylde seg med dette er å bruke skolegårdens «han slo først»-argument. Ens egen språkbruk er ens eget ansvar, ingen annens.

En annen forklaring på denne forråelsen kan være gruppedynamikk. Det fenomenet som kalles nettradikalisering har vært tydelig i deler av alternativmiljøene, der vi har sett folk hisse hverandre opp med konspirasjonsteorier og aggressiv retorikk. Som skeptiker må jeg spørre meg selv om ikke de samme mekanismene kan gjelde for meg. Jeg har i alle fall merket på meg selv at jeg fort kommer til å skrive en spisset kommentar (gjerne med en knivsodd sarkasme) som kan få en haug med «likes» fra medskeptikere enn en mer sindig, diplomatisk kommentar.

Men om jeg skal unnskylde meg med dette er jeg nok en gang tilbake i skolegården, og griner at «de andre kastet viskelær de også».

Slik språkbruk er ikke bare et etisk problem, det er også et taktisk problem. En gyllen regel for nettdebatt er at du skal debattere for galleriet. Du klarer ikke, i løpet av en ti-femten Facebook-innlegg, å overbevise en konspirasjonsteoretiker eller homøopatibruker om at de tar feil. Dersom de hadde vært såpass åpne for kritiske innvendinger, ville de neppe ha vært troende i utgangspunktet (noen alternative har også økonomisk interesse av å ikke høre på skeptikere). Derfor skal du diskutere for publikum: De som lurer på om de skal høre på skeptikeren eller den alternative. Og siden publikum gjerne fatter sympati for den som er mest, vel, sympatisk, kan krass språkbruk være det samme som å sitte i skyttergraven og rette rifla mot sin egen fot.

Andre beklemmelse: Jeg er arrogant

Noe av det jeg synes er rarest med alternativmiljøene er hvor lite interesserte de er i forskning på det de tror på. Noe annet er i hvor liten grad de er interesserte i hvor deres eget tankegods kommer fra (noen av dem ser ut til å oppfatte det som et slags overgrep dersom deres trossatser settes inn i en tradisjon). Dette gjør at skeptikere – som ofte nettopp er interessert i forskning og hvor ideer kommer fra – kan ende opp med å vite mer om alternative forestillinger enn de alternative selv gjør.

Så når skeptikere går i clinch med folk fra alternativmiljøene, som gjerne også har et alternativt forhold til rettskriving, kildehenvisning og folkeskikk, blir det fort en form for asymmetrisk krigføring av det.

Siden den gylne regelen for nettdebatt (eller andre medieopptredener) som nevnt er å debattere for galleriet, kan dette være et alvorlig problem. Nordmenn er skeptiske til autoriteter, særlig om de oppfattes som belærende eller blærete. Derimot liker vi rebeller og kjettere. Vi liker også, som Knut Nærum påpeker i sin dagbladspalte 16. november i år, amatører – folk som gjør noe annet enn det de egentlig er utdannet til. Og her har alternativmiljøene, med sitt galleri av glade amatører, et overtak.

I tillegg til at det er et taktisk handikap å ha lest seg litt opp på det man snakker om, er min tendens til å holde små foredrag når jeg snakker noe av en katastrofe.

Tredje beklemmelse: Har jeg gjort gærningene gærnere?

Noen har påstått at skeptisk kritikk har radikalisert alternativmiljøene. I prinsippet er dette å sette kjerra foran hesten.

Den nye bølgen av skeptisk kritikk mot det norske alternativmiljøet har kommet fordi miljøet har utviklet seg veldig negativt. Miljøet er preget av en relativisme – en nærmest parodisk postmodernisme – der objektive sannheter knapt eksisterer, og sannhet er noe hver enkelt kan skape selv.

Dette har to meget uheldige konsekvenser. Den første er at alternativmiljøene mangler intellektuelle og filosofiske redskaper for å kritisere hverandre. Når noens «sannhet» er at Israel sto bak 9/11 eller at vaksinering er folkemord, så er det sant for dem, og det å kritisere dem er ufint. Dermed må kritikken komme utenfra – fra skeptikere.

Den andre konsekvensen er at siden ens egen sannhet er noe den enkelte gjerne har erfart og følt seg fram til, blir denne sannheten fort uløselig knyttet til hvem man er. Og når man kanskje møter skikkelig kritikk av ens trossatser for første gang, kan kritikken oppleves ikke bare som et personangrep, men som direkte hets og forfølgelse.

Så nei, alternativmiljøene har ikke blitt radikalisert fordi de blir kritisert, de har blitt kritisert fordi de har latt seg selv bli radikaliserte. Dette blir overtydelig når man ser mennesker som herjer internett med ville påstander og anklager i årevis, påstå at de bare gjør det på grunn av en kampanje som ble startet i fjor.

Samtidig kan påstanden om at kritikk har ført til radikalisering ha kjerner av sannhet i seg, kjerner som må tas alvorlig. For noe som kan ha skjedd i kjølvannet av kritikk fra Human-Etisk Forbund, skeptikere og journalister, er at deler av alternativmiljøet som i utgangspunktet ikke har så mye felles, har kommet nærmere sammen. Dette er ikke egentlig noe nytt, fra midten av 2000-tallet begynte alternativmiljøene og konspirasjonsmiljøene å påvirke hverandre og flyte sammen. Men selv om dette er en tendens vi har sett lenge, er det verdt å spørre seg hvorvidt ikke den nye bølgen av kritikk har gitt alternativmiljøene en følelse av å være under beleiring, og påskyndet radikaliseringen.

Noen av de villeste alternativklikkene vi ble kjent med i kjølvannet av ILÅBL, besto jo nettopp av folk som knapt hadde noe til felles utover at de hatet Human-Etisk Forbund.

Fjerde beklemmelse: Jeg kan også bli litt gæren

Det er ikke bare de alternative som kan ta ting personlig. Men det tok meg mange år virkelig å forstå dette. Jeg er gløgg nok til å skjønne at grunnen til at jeg syntes kristendom var bedre enn alternativreligiøsiteten delvis var at førstnevnte for meg var noe nærmest eksotisk, mens deler av New Age-tankegodset var ting brakte meg tilbake til trassalderen.

Men det er én ting å forstå noe intellektuelt, en annen ting å innse hvor dypt det sitter i ens egne reaksjonsmønstre. Det blir som forskjellen på å forstå at norsk kultur er preget av kristendom, og å ta inn over seg i hvor stor grad din egen tenkning, er preget av Martin Luthers lære.

Skeptikersaken er en så stor del av selve det mennesket jeg har blitt at kritikk av skeptisismen fort blir til en kritikk av meg også. Og jeg bør spørre meg selv om jeg har latt det gå for mye personlig i mitt skeptiske engasjement.

Ja, jeg er mindre gæren enn de verste alternativtilhengerne. Jeg har aldri beskyldt en meningsmotstander for å være pedofil eller betalt av onde krefter. Og jeg har aldri skrevet noveller med seksuelle skildringer av mine meningsmotstandere, for å nevne noe av det jeg selv har vært utsatt for fra alternativhold. Men det er ingen grunn til at jeg skal måle meg selv etter de gærneste der ute.

Femte beklemmelse: Jeg er en slags religionshater

Jeg er en fyr som jobber i Human-Etisk Forbund, men kan gi ut en bok om kristne som elskes av kristenpressen og slaktes i Fri tanke. Jeg har likt å føle meg mer nyansert i forhold til mine troende medmennesker, og dermed hakket bedre enn dem jeg i svake øyeblikk har kalt «prestehatere» eller «religionshatere».

Dette vil jeg gjerne be om unnskyldning for. Ikke bare fordi hybris er ukledelig, men fordi jeg har møtt meg selv i døra. Jeg oppdaget først i voksen alder at jeg er en slags religionshater jeg også, pinlig nok på en konferanse om religionsdialog. Der lærte jeg at alternativmiljøet kan utløse følelser i meg som, om de kanskje ikke fortjener merkelappen «hat» (det fortjener sjelden de som misliker prester eller kristendommen heller) i alle fall en såpass sterk motvilje at jeg kan miste sansen for proporsjoner.

Jeg kan snakke i timevis om de positive sidene ved kristendommen, islam eller andre trossystemer. Bare spør noen av dem som har måttet høre på. Men jeg sliter med å si noe pent om alternativmiljøene. Jeg kan se positive sider ved alternativreligiøsiteten, fokus på sunn livsstil og så videre, men jeg lar det stygge stå i veien for det pene på en måte jeg neppe ville gjort med andre religiøse miljøer.

Jeg har sagt ting om alternativtilhengere som jeg ville reagert på dersom noen hadde brukte den om (for eksempel) kristne. Jeg har vært tilbakeholden med å kritisere mine medskeptikere fordi en «altie» kunne bruke det i sin kritikk av skeptikerbevegelsen. Ikke minst har det vært enda vanskeligere enn vanlig å innrømme når jeg har trådt feil.

Igjen er ikke dette bare et etisk, men også et taktisk spørsmål. Dersom skeptikersaken skal slå bredt gjennom, må den appellere til alle mennesker som ser på noenlunde rasjonell tenkning og sannhet som en verdi. Dette omfatter selvfølgelig langt de fleste religiøse mennesker her til lands. Og det omfatter nok også flere mennesker som er interessert i alternativ spiritualitet enn jeg har vært villig til å innrømme.

Sjette beklemmelse: Jeg er nerdete

Blant mine store lidenskaper er tversoversløyfer, obskur skrekklitteratur og undergrunnsmusikk (fortrinnsvis på vinyl). Jeg er, med andre ord, ganske så nerdete. Det er en av grunnene til at jeg føler meg hjemme i skeptikerbevegelsen. De menneskene jeg treffer på skeptikerkonferanser er samme type mennesker som jeg traff på de science fiction-konferansene jeg gikk på i ungdommen (og fremdeles oppsøker). Noen ganger er de ikke bare samme type mennesker, de er de samme menneskene.

At skeptikere ofte er litt nerdete er en av bevegelsens største styrker, men samtidig en akilleshæl.

Skeptisismen i Norge har i stor grad blitt et nettfenomen. Ja, det er skeptikertreff og konferanser som er aldeles strålende tiltak, men skeptikermiljøet finner du stort sett på nett. Dette er finfint. Internett er ikke bare vår tids fremste informasjonskanal, internett er også det mediet der det alternative har fått størst spillerom. Men udokumenterte helsepåstander, konspirasjonsteorier og så videre får ikke stå uimotsagt lenger. Nettet har gjort at den jevne skeptiker kan bli aktivist. Og her har nerden, med sin evne til å raskt finne kilder og fordøye fakta, et taktisk overtak.

Men et problem med nerder som meg er at vi kan være litt… nerdete. Jeg kan bli oppslukt av mine egne resonnementer, og ikke forstå at kommunikasjon er mer enn utveksling av informasjon. Jeg kan også bille meg inn at fordi jeg slutter meg til rasjonalismen som ideal, er jeg selv rasjonell. I tillegg tar jeg meg i å mistenke at mine sosiale antenner ikke alltid er stilt inn for optimalt mottak.

Jeg tar meg selv i å spørre meg om noen av de konfliktene som har fått sverte skeptikerbevegelsen, som det såkalte Elevatorgate , delvis skyldes folk som meg. Skandalen ved Elevatorgate var jo ikke at det i skeptikermiljøet kan være keitete sjekkeforsøk (en måte å se hendelsen på) eller nedlatende holdninger mot kvinner på linje med det man finner i resten av samfunnet (en annen forklaringsmodell), men måten skeptikere gikk løs på hverandre i etterkant. Når man bygger et miljø av nerdete folk som i stor grad driver med å konfrontere miljøets ideologiske fiender, kan blodtørsten fort vende seg innover. Og plutselig bruker man et språk man kanskje burde reservere til antisemittiske konspirasjonsteoretikere eller storsvindlende helbredelsespredikanter om en medskeptiker.

Dette er galt på alle mulige måter, selvfølgelig, men det er også et gigantisk PR-selvmål. Hvem har vel lyst til å være med i et miljø der folk starter felttog mot hverandre?

Først humanist – skeptiker så

Jeg er veldig usikker på hvordan denne artikkelen vil bli tatt i mot av mine medskeptikere. Men om jeg et øyeblikk skal prøve å leke synsk, spår jeg at løsrevne sitater fra denne artikkelen vil bli brukt av de mer ytterliggående delene av alternativmiljøet som bevis på at Human-Etisk Forbunds skeptiske kampanje Ingen Liker Å Bli Lurt har vært et feilgrep. Så for ordens skyld vil jeg gjerne presisere at jeg hele tiden har vært en dem som har ivret mest for kampanjen, og at den har vært noe av det mest relevante og engasjerende Human-Etisk Forbund har gjort i hele den tiden jeg har vært medlem av organisasjonen.

Det er godt mulig at artikler som denne er et slags selvmål for skeptikerbevegelsen. Men jeg vil ikke være med i et taktisk spill, jeg vil gjøre det som er rett. Ja, jeg er skeptiker. Jeg ønsker å bekjempe det jeg mener er svindel eller overtro. Men jeg er først og fremst humanist. Som humanist må jeg problematisere det jeg selv tror på, og jeg må stå opp for tankefrihet og menneskelig verdighet. Og skeptisismen må ikke få gå på bekostning av humanismen.

Nøkkelord

Se bildet større

Didrik Søderlind er livssynsrådgiver i Human-Etisk Forbund.

Se bildet større

Hovedsaken i Humanist nr. 4-2012 er Torgrim Eggens intervju med skeptikerpionerene Terje Emberland og Erik Tunstad. På nett kan du lese Gunn Hild Lems artikkel "Å preke til koret" samt "Dawkins og Den Sanne Skeptiker" av Kjetil Hope.

Tegn abonnement her.

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!