En skaper med hang til stadig å angre seg

NRK 2 sendte denne uka del to i serien Gud og Vitskapen. Se episoden her.

Gud og vitskapen del 2:

En skaper med hang til stadig å angre seg

Selv om del to av "Gud og vitskapen" i det store og hele har god balanse mellom pro og contra "gud det evolusjonen", prøver de å antyde at Darwin selv skulle ha hørt til de som trodde Gud stod bak. Det gjorde han sannsynligvis ikke, skriver Dag O. Hessen.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
17.01.2014 kl 10:09

Programserien Gud og vitskapen ble innledet med de store kosmologiske spørsmål og del 2 omhandler livets utvikling og det gamle spørsmål «Hadde Darwin rett?», og i så fall, motbeviser det eksistensen av en Gud?

Diskusjonen om skapelse eller evolusjon finnes i mange utgaver, og interessant nok er det betydelig uenighet i de troendes rekker om man skal tolke skapelsesberetningen bokstavelig eller metaforisk, og eventuelt hvor bokstavelig.

Blant de mer ortodokse har det tidvis vært en opphetet debatt mellom «ung jords»- og «gammel jords»-kreasjonister, der førstnevnte gruppe har tviholdt dogmatisk på tolkningen om at jorda er ca. 6000 år, mens en noe mer rasjonell tilnærming har vært en aksept av at jorda har betydelig alder, de geologiske bevis tas til etterretning, mens artenes har vært regnet som skapt og konstante.

TV-serien befatter seg ikke med disse mer kuriøse standpunktene, men forutsetter at det har foregått en evolusjon. Spørsmålet er derfor om den evolusjon som har foregått er «tilfeldig» eller «styrt».

Ønsket om en styrelse

Før-darwinistiske naturforskere som Linné hadde i stor grad et teleologisk natursyn som innebar at alt var skapt for mennesket, og alle skapninger (!) var skapt med et formål. Da Darwin i 1859 lanserte sin evolusjonshypotese var tiden på mange måter moden. Astronomene hadde vist at jorda ikke var universets sentrum, og man var blitt fortrolig med tanken på naturlover med mekanistiske forklaringer. Darwin var heller ikke den første som hevdet at det måtte ha foregått en utvikling, og han sto på skuldrene til geologer som Charles Lyell som viste at jordas trolig var flere hundre millioner år.

Når evolusjonslæren og etterhvert den mendelianske genetikkens innsikter ble forenet i ny-darwinismen eller den nye syntese, så syntes den teleologiske masterplan å forvitre til mutasjoner, rekombinasjon, tilfeldigheter og naturlig utvalg. For den frafalne teologistudent Darwin var det heller ikke lett å uten videre akseptere de vidtrekkende erkjennelsene av hans egen teori.

Selv om det i dette tv-programmet i det store og hele er en god balanse mellom de som mener at Gud har en hånd på rattet og de som ikke mener det, antydes det at Darwin nok hørte med til de første. Lite tyder på det, for Darwin innså at om man skulle akseptere tanken på skapende allmakt bak det hele, ville man også her møte ondskapens problem i en ny drakt. Som han skriver til sin venn og kollega Asa Gray i et brev, kunne han ikke få seg til å begripe at en god og allmektig Gud ville skape snyltevepsen, hvis larver spiser opp sin vert levende fra innsiden.

Naturen er naturligvis ikke umoralsk, bare amoralsk, men dersom man ønsker å forfekte en allmektig styrelse og masterplan, så følger mange spørsmål med på kjøpet. Evolusjonen er full av halvgode eller halvdårlige svar på tilværelsens utfordringer, det er slett ikke snakk om «perfekte» løsninger. Livet og naturen er dessuten full av tragedier på ulike nivå – hvorfor måtte for eksempel trilobitter, dinosaurer, sabeltanntigre og neanderthalere dø ut? Viste det seg at de var feilgrep? Hvorfor så mye lidelse og død, og ikke bare hos snyltevepsens vert? Programmet er gledelig balansert, men passerer lettbent forbi disse spørsmålene.

For godt til å være tilfeldig?

Tilhengerne av en guddommelig masterplan bygger her som ellers på den uhyre kompleksitet og intrikate samspill både på individ- og økosystemnivå. Er det ikke simpelthen for finstemt og overveldende til å være tilfeldig? Da glemmes at evolusjon dreier seg både om tilfeldighet og nødvendighet. Hvem som ender opp med de til enhver tid gunstigste genvariantene har klart et element av tilfeldighet, men det har ikke det naturlige utvalget. Det er her nødvendigheten kommer inn.

Evolusjonsforløpet i retrospekt kan minne om filosofen Zapffes liknelse om han som slipper en sekk med erter fra stor høyde over et fingerbøl. Så fjernes alle ertene med unntak av den ene som havnet i fingerbølet før publikum inviteres til å bivåne resultatet – og blir imponert over treffsikkerheten. Vi ser rett og slett ikke alle de ikke-gunstige genvariantene eller arter som ikke ble videreført. Den beste gjennomgang av denne tematikken er trolig Richard Dawkins´ Climbing Mt. Improbable.

Kan Gud motbevises?

Programmet presenterer alternerende argumenter for og mot en gudommelig plan, interessant nok ser vi også ulike trosretningers mer og mindre pragmatiske holdninger til den brysomme naturvitenskapen. Programmet avrundes med hvordan genetiske innsikter skal tolkes.

Etter at genetiske analysemetoder har hjulpet oss å nøste opp evolusjonens forløp og mekanismer kunne man tenke seg at de rasjonelle argumenter var tilstrekkelige, men dette møtes av motargumentet om at nettopp genenes geniale kode formelig roper på en skaper.

Det vil dessuten for mange være slik at en guddommelig plan med det hele står som garantist for mening – i betydningen hensikt – med liv generelt og den enkeltes liv spesielt. Men det er her både mulig og nødvendig å skille mellom mening med liv, og mening i (eget) liv.

Det ligger i sakens natur, som evolusjonsbiologen og genetikeren Steve Jones påpekte, at man strengt tatt aldri kan motbevise en slik makt som unndrar seg de vitenskapelige metoder. Den som vil kan fastholde troen på en styrelse, men da må man også akseptere en skaper med en stadig hang til å angre og ombestemme seg, utprøve og forkaste nye ideer, en viss nonsjalanse og med en lite utviklet rettferdighetssans, men en betydelig sans både for det humoristiske og morbide.

Se bildet større

Dag O. Hessen er professor i biologi ved Universitetet i Oslo.

Faktaboks

Professor i astrofysikk, Øystein Elgarøy, har sett første episode av tv-serien «Gud og vitskapen»:
– For kjapt og lettvint om Gud og universet

Mandag 20. januar vises tredje og siste episode av denne tv-serien på NRK2. Den skal handle om «gudsmedvit» og hvorvidt vår bevissthet er gudegitt.

Mandag kveld er det også et debattmøte om temaet på Litteraturhuset i Oslo, i regi av tankesmien Skaperkraft. I panelet sitter Lars Gule, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus ogtidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Atle Ottesen Søvik, religionsfilosof ved Menighetsfakultetet, og Hans-Petter Halvorsen, blogger og ateist.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!