En parodi på en Dawkins-kritikk

Even Gran er journalist i Fritanke.no

En parodi på en Dawkins-kritikk

Publisert 25.5.2007 En kortversjon av denne kommentaren står på trykk i Morgenbladet i dag. Richard Dawkins' bok "The God delusion" kom på norsk nå i...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
25.05.2007 kl 09:55


Publisert 25.5.2007
En kortversjon av denne kommentaren står på trykk i Morgenbladet i dag.

Richard Dawkins' bok "The God delusion" kom på norsk nå i mai, og fredag 18.5. spanderte Morgenbladet tre helsider på en mye sitert slakt-anmeldelse av boka, oversatt fra engelsk. Terry Eagleton, britisk litteraturkritiker og professor ved Universitetet i Manchester, synes ikke Richard Dawkins har mye å fare med. Dawkins kommer med en "parodi av en religionskritikk", ifølge overskriften. Den er så banal at "selv førsteårs teologistudenter vil krympe seg", slår professoren fast.

Eagleton er imidlertid litt mer redelig enn mange andre Dawkins-kritikere. Det skyldes den siste sida i Morgenbladets oppsett. På de to første sidene høres han imidlertid ut som de andre religionsapologetene. Dawkins' standpunkt karikeres først til det meningsløse, for deretter å angripes. Dawkins mener for eksempel at "all tro er blind tro", skal vi tro Eagleton. Dawkins er selvsagt ikke så unyansert i virkeligheten. Likevel bruker Eagleton påstanden til å utbrodere sitt eget gudsbegrep, rikt underbygget med sitater fra Thomas Aquinas og namedropping av "Duns Scotus", "Eriugena", "Rahner" og "Moltmann" som man tydeligvis bør kjenne til før man kan påberope seg meningsberettigelse i slike spørsmål.


Dawkins forstår ikke hva de kristne
mener med Gud, mener Eagleton, og lanserer deretter sin egen gudsforståelse som om det var den eneste som eksisterte. Kort oppsummert er Eagletons gud ikke først og fremst en figur man kan be til i himmelen, som har skapt og som griper inn i sitt skaperverk. Dette er en banal forståelse av de kristnes gudsbilde, mener han. Gud og universet er ulike aspekter ved samme virkelighet, og kan ikke skilles. "Gud er det muliges tilstand i alle ting, også oss selv (...) Summen av Gud og universet er ikke to, akkurat som min sjalusi og min venstrefot ikke utgjør to gjenstander", skriver Eagleton. Samtidig "opprettholder Gud alt ved sin kjærlighet", noe han blant annet viser ved å gi oss en fri vilje. "I likhet med underbevisstheten står han oss nærmere enn vi selv gjør. Han er opphavet til vår selvbestemmelse, ikke den som utraderer den", skriver Eagleton og slår fast at "Dawkins forstår ikke et fnugg av disse tradisjonelle doktrinene".

Ett spørsmål er hvorvidt Dawkins vitenskapsbaserte og logisk funderte kritikk mot religiøse trosforestillinger blir maktesløs stilt overfor et slikt gudsbegrep. Jeg skjønner ikke med min beste evne hvorfor den skulle bli det. Men urimeligheten blir enda mer tydelig fordi Eagleton overser at Dawkins redegjør for en rekke måter å forstå Gud på, også en gudsforståelse i retning av det Eagleton skisserer. Dawkins er imidlertid først og fremst opptatt av den personlige, allmektige guden som man kan be til, og som griper inn i sitt skaperverk.

Av en eller annen grunn velger Eagleton å se bort fra dette mer folkelige gudsbegrepet, omtrent som om det ikke finnes. Dette til tross for at dette synet på gud sannsynligvis deles av langt flere enn de som bekjenner seg til Eagletons mer akademisk eleverte gudsforståelse. Her er det altså ikke Dawkins som er i utakt med hva "de kristne mener med Gud". Det er det Eagleton selv som er.

Eagleton bruker ellers en kjent hersketeknikk som Dawkins beskriver utførlig i boka si. Gjennom tåkelegging og utenomsnakk prøver man fra religiøst hold ofte å skape et inntrykk av at kritikerne bommer på målskiva, skriver Dawkins. Gudstro er alltid noe dypere, noe mer opphøyd og spissfindig enn det en utenforstående kritiker noengang vil ha mulighet til å forstå. Religion er alltid "noe annet". Dermed blir også religionskritikk umulig. Det vil si at uansett om Richard Dawkins hadde brukt tusenvis av sider for å gjøre rede for ulike nyanser i kristen tro, ville Terry Eagleton og andre ha prøvd å umyndiggjøre ham ved å hevde at "han ikke har forstått et fnugg". Det vil alltid være en "Eriugena" eller "Moltmann" man ikke har gått nok i dybden på.

Eagleton kommer også med en annen helt urimelig gjengivelse av hva Dawkins står for. Dawkins mener slett ikke at "alle kristne og muslimske barn oppdras til å tro uten å stille spørsmål", som Eagleton skriver. Nok en gang: Dawkins mener selvsagt ikke noe så dumt. Men han kritiserer den utbredte praksisen med å betrakte barn som tilhørende en spesifikk religion før de selv er gamle nok til å bestemme seg for hva de skal tro på. Dawkins poeng er strukturelt. Det finnes en sosial mekanisme der foreldrenes religion går i arv til barna uten at de i praksis gies anledning til å velge selv. Denne mekanismen næres av manglende bevissthet rundt religion og autoritære maktstrukturer. Det er dette Dawkins vil til livs, og jeg vil bli overrasket dersom Eagleton er uenig.

Men så kommer det. Når man blar om til siste side av bokanmeldelsen, skriver Eagleton følgende: "De sentrale doktrinene jeg har skissert, er kanskje ikke sanne, men jeg mener at enhver som står for dem, fortjener respekt".

Endelig kan man begynne å diskutere. Endelig er de to på samme bane. Er dogmene sanne? Finnes gud? Dawkins bruker vitenskapelige og logiske argumenterer for å sannsynliggjøre at dette ikke er tilfelle. Dessverre greier ikke Eagleton å oppvise tilsvarende argumentasjon for at dogmene er sanne. Han tyr heller til besvergelser og ramser opp hva teologer opp gjennom historien har ment om saken. Dette gjør han uten at det på noe punkt blir tydelig hvorvidt dette er noe mer enn et rent selvrefererende system der ulike mennesker mener og tolker ting på grunnlag av hva noen andre har sagt, ment eller rett og slett bare diktet opp. Koblingen til naturen, til empirien, til noe objektivt som kunne sannsynliggjøre at alt dette er sant, synes ikke-eksisterende.

Når det gjelder dette andre - nødvendigheten av "respekt" for trosforestillingene - er Dawkins og Eagleton selvsagt uenige. Dawkins vil selvsagt ikke "respektere" det han mener er intellektuell uredelighet og manglede vilje til å begrunne påstander om virkeligheten. Men dette er en real uenighet. En uenighet som utspiller seg på samme bane, i motsetning til forholdet mellom Dawkins' argumentasjon og den teologisk belærende stråmannsargumentasjonen han vanligvis møtes med.

Eagleton har faktisk også helt rett et par ganger på slutten av artikkelen. Dawkins er for aggressiv mot religion. Det er unødvendig av ham å nærmest nekte for at religion kan ha hatt noen som helst positiv effekt i løpet av historien. Dawkins legger også for stor vekt på religion som forklaring bak konflikter som den i Nord-Irland, motsetningene mellom vesten og den islamske verden, samt Israel/Palestina-konflikten. Eagleton gjør helt rett i å påpeke dette.

Men dette er uvesentligheter i forhold til Dawkins' hovedanliggende, nemlig å bruke vitenskapelig argumentasjon og logikk for å sannsynliggjøre at religiøse dogmer umulig kan være sanne, uansett hvilken finstilt versjon man måtte bekjenne seg til. Så lenge man fra religiøst hold ikke makter å komme med bedre tilsvar til dette kjernepunktet enn Terry Eagleton utviser, er det fristende å stemme i med Richard Dawkins når han avviser anklagene om at han er "uvitende om teologi" ved å slå fast at man godt kan avvise troen på alver, selv om man ikke kjenner alle detaljene i hva "alveologer" gjennom tidene har ment om fargen på alvenes vinger.

Se bildet større

Faksimile fra Terry Eagletons artikkel i Morgenbladet 18.5.2007

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!