En overlevende fra Warzawaghettoen

Krystallnatten markerte starten på en opptrapping i Nazi-Tysklands jødeforfølgelse. Polen hadde ingen slik krystallnatt, men antisemittismen var sterk...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
09.11.2006 kl 11:36

Fritanke.no - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund
Se bildet større

Lena Einhorn har først og fremst villet berette sin mors historie fra Warszawa-ghettoen. Foto: Kirsti Bergh

Krystallnatten markerte starten på en opptrapping i Nazi-Tysklands jødeforfølgelse. Polen hadde ingen slik krystallnatt, men antisemittismen var sterk allerede før krigen. Ninas reise er fortellingen om en ung jødisk kvinne som mot alle odds overlevde Warszawa-ghettoen.

Tekst: Kirsti Bergh
Publisert: 09.11.2006

I dag er det 68 år siden det nazistiske regimet innledet opptrappingen av jødeforfølgelsene. Natten mellom 9. og 10. november 1938 ble tusenvis av jødiske butikker rasert, nesten tre hundre synagoger ble brent, jøder ble drept og de første 26 000 ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleir.

For jødiske Nina i den polske byen Lodz var nazistenes herjinger under Krystallnatten langt unna, selv om det kom tyske jøder dit som flyktninger. Til tross for at Polen var sterkt preget av antisemittisme, blant annet var det egne benker for jødiske studenter på universitetene og jøder ble trakassert, virket det usannsynlig at det som skjedde i Tyskland på noen måte skulle angå Nina.

Men i 1939 innvaderer Tyskland Polen, og nazistenes jødeforfølgelse rammer også Nina og hennes familie. De forlater Lodz til fordel for Warszawa, men der blir det ikke noe bedre.

Den svenske dokumentarfilmskaperen Lena Einhorn har skrevet fortellingen om Nina, sin mor, som ble utgitt på Humanist forlag nå i høst. I tillegg er fortellingen også kommet som dramafilm, innspilt i Warszawa. Begge deler har fått stor suksess i Sverige, og Ninas reise fikk også god mottagelse i Norge.

For Lena Einhorn er det viktig å understreke at hun ikke først og fremst har villet fortelle om Holocaust, men fortelle sin mors historie - fordi hun ville fortelle. Boken er slik sett også en slags dialog mellom mors fortelling og datters fundering omkring det hun forteller og det som skjedde.

Ninas reise blir også fortellingen om en ung jentes overgang til ung kvinne, og hennes forsøk på å leve et tilnærmelsesvis vanlig tenåringsliv, inntil det ikke lenger går.

- Jeg har ikke noe annet budskap, ikke noe annet mål enn å berette om min mamma, sier Einhorn, som likevel innrømmer at en slik fortelling nødvendigvis også handler om mer enn det.

- Det er klart at en fortelling som denne handler om mennesket både som offer og bøddel. Det handler om hva mennesker er i stand til, både av gode gjerninger og onde.

Warszawaghettoen var den største av de jødiske ghettoene nazistene opprettet, med omkring 450 000 innbyggere ved starten. I løpet av de tre årene ghettoen eksisterer faller antall innbyggere til under 40 000 som følge av sult, sykdom og deportasjoner til konsentrasjonsleire.

Nina og hennes nærmeste familie, bror, mor og far, klarte stadig mot alle odds - og ikke minst etter heltemodig innsats fra hennes bror - å holde seg i ghettoen. Men det er bare Nina og broren som på slutten av krigen, når ghettoen virkelig skal tømmes, klarer å rømme og holde seg skjult ved hjelp av ikke-jødiske polakker.

- Polakker som skjulte jøder tok en enorm risiko. Noen ganger gjorde de det for penger andre ganger gjorde de det gratis. Hva et menneske vil gjøre når de står overfor en slik situasjon er ikke godt å si. Vi vet ikke hvordan vi vil reagere, fordi vi aldri er blitt stilt overfor en slik situasjon, sier Einhorn.

Når det gjelder fokus på og fortellinger om Holocaust, mener Einhorn at utviklingen går i pendelbevegelse.

- Fram til åttitallet ble nesten ingenting sagt. Det ble snakket om det, men det fantes nesten ingen kunsteriske uttrykk som tok det opp. Det fantes heller nesten ingen bøker eller filmer, Anne Franks dagbok var et av få eksempler. Men så begynte man i en del land, i sær Tyskland, å gjøre selvransakende filmer. På samme tid begynte de overlevende å skrive bøker og gi lyd fra seg. Dette akksellererte på nittitallet, og i Sverige reiser alle overlevende på skolebesøk, men nå er vi inne i det siste tiåret. Nå finnes det snart ingen overlevende igjen.

Hva kommer til å skje med det kollektive minnet om Holocaust da, undres Einhorn. Kommer det til å bli et blasst minne, på linje med Napoleonskrigen.

- Jeg tror ikke det. Jeg tror at det er for dramatisk. Og det er mye skyldfølelse knyttet til det. Kanskje blir det litt sånn "Nå er det nok, kan vi ikke slippe mer nå", det er for strevsomt. Men om en eller to generasjoner er ikke skyldfølelsen det viktige, snarere er det et eksempel på hvordan - her, i vår tid - de verste menneskelige egenskaper komme til uttrykk, sier Einhorn, og konkluderer med at dette minnet vil holdes levende.

Siste nytt i Kommentar

Ble møtt med råtne tomater i Norge - var en samlende skikkelse i USA

KOMMENTAR: Nylig avdøde Billy Graham var en randskikkelse i norsk kristenliv. For amerikanerne var han samlende. Det sier noe om kulturforskjellene mellom norsk og amerikansk kristenliv.

Lik, del og villed

KOMMENTAR: Om hvorfor særlig humanister burde tenke og google før de trykker «lik» og deler. For eksempel når nyhetene fra Island er litt for gode til å være sanne.

- Som motstander av religiøs forkynnelse i skolen forstår jeg frykten for yoga

DEBATT: Det er lett å latterliggjøre sørlandspolitikere og vestlandspastorer som kjemper mot yoga i skolen, kommunen og blant kristne. Klarer vi å se hvorfor latterliggjøringen er problematisk? spør hovedstyremedlem i Human-Etisk Forbund, Christian Lomsdalen.

 
Kritisk tenkning i en kritisk tid

KOMMENTAR: Arnfinn Pettersen ser nærmere på forholdet mellom humanisme, politikk og kritisk tenkning, i den ferske spalten "Livssynsing".

Retten til å bestemme over eget liv. Hvorfor LIM ønsker forbud mot søskebarnekteskap

DEBATT: Et forbud mot søskenbarnekteskap vil være et viktig ledd i kampen mot ukultur og sosialt press, mener Dana-Æsæl Manouchehri.

– Religion og livssyn er mer enn krydder, det er å søke selve meningen med livet

KOMMENTAR: Ateisten Didrik Søderlind måtte be om unnskyldning for en litt nedvurderende kommentar på onsdag.

ANNONSE
Annonse