En overlevende fra Warzawaghettoen

 

En overlevende fra Warzawaghettoen

Krystallnatten markerte starten på en opptrapping i Nazi-Tysklands jødeforfølgelse. Polen hadde ingen slik krystallnatt, men antisemittismen var sterk...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
09.11.2006 kl 11:36

Krystallnatten markerte starten på en opptrapping i Nazi-Tysklands jødeforfølgelse. Polen hadde ingen slik krystallnatt, men antisemittismen var sterk allerede før krigen. Ninas reise er fortellingen om en ung jødisk kvinne som mot alle odds overlevde Warszawa-ghettoen.

Tekst: Kirsti Bergh
Publisert: 09.11.2006

I dag er det 68 år siden det nazistiske regimet innledet opptrappingen av jødeforfølgelsene. Natten mellom 9. og 10. november 1938 ble tusenvis av jødiske butikker rasert, nesten tre hundre synagoger ble brent, jøder ble drept og de første 26 000 ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleir.

For jødiske Nina i den polske byen Lodz var nazistenes herjinger under Krystallnatten langt unna, selv om det kom tyske jøder dit som flyktninger. Til tross for at Polen var sterkt preget av antisemittisme, blant annet var det egne benker for jødiske studenter på universitetene og jøder ble trakassert, virket det usannsynlig at det som skjedde i Tyskland på noen måte skulle angå Nina.

Men i 1939 innvaderer Tyskland Polen, og nazistenes jødeforfølgelse rammer også Nina og hennes familie. De forlater Lodz til fordel for Warszawa, men der blir det ikke noe bedre.

Den svenske dokumentarfilmskaperen Lena Einhorn har skrevet fortellingen om Nina, sin mor, som ble utgitt på Humanist forlag nå i høst. I tillegg er fortellingen også kommet som dramafilm, innspilt i Warszawa. Begge deler har fått stor suksess i Sverige, og Ninas reise fikk også god mottagelse i Norge.

For Lena Einhorn er det viktig å understreke at hun ikke først og fremst har villet fortelle om Holocaust, men fortelle sin mors historie - fordi hun ville fortelle. Boken er slik sett også en slags dialog mellom mors fortelling og datters fundering omkring det hun forteller og det som skjedde.

Ninas reise blir også fortellingen om en ung jentes overgang til ung kvinne, og hennes forsøk på å leve et tilnærmelsesvis vanlig tenåringsliv, inntil det ikke lenger går.

- Jeg har ikke noe annet budskap, ikke noe annet mål enn å berette om min mamma, sier Einhorn, som likevel innrømmer at en slik fortelling nødvendigvis også handler om mer enn det.

- Det er klart at en fortelling som denne handler om mennesket både som offer og bøddel. Det handler om hva mennesker er i stand til, både av gode gjerninger og onde.

Warszawaghettoen var den største av de jødiske ghettoene nazistene opprettet, med omkring 450 000 innbyggere ved starten. I løpet av de tre årene ghettoen eksisterer faller antall innbyggere til under 40 000 som følge av sult, sykdom og deportasjoner til konsentrasjonsleire.

Nina og hennes nærmeste familie, bror, mor og far, klarte stadig mot alle odds - og ikke minst etter heltemodig innsats fra hennes bror - å holde seg i ghettoen. Men det er bare Nina og broren som på slutten av krigen, når ghettoen virkelig skal tømmes, klarer å rømme og holde seg skjult ved hjelp av ikke-jødiske polakker.

- Polakker som skjulte jøder tok en enorm risiko. Noen ganger gjorde de det for penger andre ganger gjorde de det gratis. Hva et menneske vil gjøre når de står overfor en slik situasjon er ikke godt å si. Vi vet ikke hvordan vi vil reagere, fordi vi aldri er blitt stilt overfor en slik situasjon, sier Einhorn.

Når det gjelder fokus på og fortellinger om Holocaust, mener Einhorn at utviklingen går i pendelbevegelse.

- Fram til åttitallet ble nesten ingenting sagt. Det ble snakket om det, men det fantes nesten ingen kunsteriske uttrykk som tok det opp. Det fantes heller nesten ingen bøker eller filmer, Anne Franks dagbok var et av få eksempler. Men så begynte man i en del land, i sær Tyskland, å gjøre selvransakende filmer. På samme tid begynte de overlevende å skrive bøker og gi lyd fra seg. Dette akksellererte på nittitallet, og i Sverige reiser alle overlevende på skolebesøk, men nå er vi inne i det siste tiåret. Nå finnes det snart ingen overlevende igjen.

Hva kommer til å skje med det kollektive minnet om Holocaust da, undres Einhorn. Kommer det til å bli et blasst minne, på linje med Napoleonskrigen.

- Jeg tror ikke det. Jeg tror at det er for dramatisk. Og det er mye skyldfølelse knyttet til det. Kanskje blir det litt sånn "Nå er det nok, kan vi ikke slippe mer nå", det er for strevsomt. Men om en eller to generasjoner er ikke skyldfølelsen det viktige, snarere er det et eksempel på hvordan - her, i vår tid - de verste menneskelige egenskaper komme til uttrykk, sier Einhorn, og konkluderer med at dette minnet vil holdes levende.

Se bildet større

Lena Einhorn har først og fremst villet berette sin mors historie fra Warszawa-ghettoen. Foto: Kirsti Bergh

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!