En ny religiøs tidsalder?

Ikke akkurat fullt: Antall deltakere på gudstjeneste går stadig nedover. Skolen står for hele 10 prosent av gudstjenestebesøket.

En ny religiøs tidsalder?

En rekke religiøse hevder vi er inne i en ny religiøs tidsalder. Stemmer dette? Religionshistoriker Anne Stensvold har lest boka «Gud er tilbake».

Tekst:

Publisert:

Dette er en lengre versjon av kronikken som stod på trykk i Fri tanke nr 2-2013. Fotnoter er angitt med tall i parantes.

Gud er tilbake!, heter en mye omtalt bok som kom ut i februar i år. På samme tid gikk Stein Winges stor-oppsetning Bibelen på Det norske teateret, og paveskiftet var et gjennomgangstema i norske aviser i flere uker. Betyr dette at vi er inne i en ny religiøs tidsalder? Noen mener det. De fleste av dem er kritiske til sekulariseringsprosessen og ønsker at religion skal få en større plass i folks liv og i samfunnet ellers.

Ser vi på norsk kulturliv, er det mye som kan tyde på at religion er i ferd med å bli viktigere. Både Snåsa-mannens helbredende hender og prinsessens englefjær blir for det meste tatt alvorlig, unntatt av et par vitenskapsmenn.(1) Men betyr alt dette at religion er i ferd med å vinne tilbake tapt terreng? Har sekulariseringen stoppet opp, og er folk blitt mer religiøse i løpet av de siste årene?

Har sekulariseringen stoppet opp, og er folk blitt mer religiøse i løpet av de siste årene?

Dette er spørsmål som har opptatt både religionsforskere og trossamfunnene i flere tiår. Men der religionsforskningen har vært verdinøytral og forsøkt å finne ut hva som skjer når religionen taper terreng, har trossamfunnene selv vært opptatt av religionens nødvendighet. For dem er religion positivt, og den debatten de fører er et forsvar for religionen. Boken Gud er tilbake! er en slik bok. Det er nemlig ikke en beskrivelse av virkeligheten, som tittelen kan tyde på, men en fortelling om hvorfor religion bør være viktig, for enkeltmennesket og for samfunnet. Forfatterne av Gud er tilbake! ønsker seg "et livssynsåpent samfunn med en tydelig kristen verdiforankring" (side 9).

Gud er tilbake! – selv om boken er norsk, er ideen internasjonal.

I det følgende skal jeg se nærmere på Gud er tilbake! og de sakene som forfatterne er opptatt av. Selv om boken er norsk, er ideen internasjonal. I 2009 utkom en bok med samme tittel i USA: God is back.(2) Den var skrevet av to journalister med økonomi som spesialområde. I velkjent liberalistisk ånd forklarer de religionens tilbakekomst som resultat av det globaliserte religiøse marked. Som på andre felt stimulerer konkurransen til økt vekst, hevder de. Mens den amerikanske boken argumenterer for at sekulariseringsprosessen har stanset opp, og til og med har snudd, nøyer den norske boken seg klokelig nok med å si at dette kanskje vil skje i fremtiden.

Sekularisering eller av-sekularisering?

Gud er tilbake! (både i norsk og amerikansk utgave) er først og fremst et tegn på at kristne aktører og grupper har fått troen på fremtiden tilbake. Helt siden religionssosiologene begynte å telle kirkegjengere på 1950-tallet, og tolket det de så som bekreftelse på at Max Weber hadde rett: at religionen var på tilbakegang fordi religion ble utkonkurrert av vitenskapelig kunnskap. Jo mer utdannelse folk flest fikk, dess færre kirkegjengere, mente de. Sammenhengen mellom modernitet og sekularisering var opplest og vedtatt.

Gud er tilbake! (både i norsk og amerikansk utgave) er først og fremst et tegn på at kristne aktører og grupper har fått troen på fremtiden tilbake.

Paradigmeskiftet kom i år 2000 da Peter L. Berger, en av de mest innflytelsesrike religionssosiologene, ga ut boken The Desecularization of The World. Her kritiserte han den klassiske sekulariseringsteorien for å være eurosentrisk: sekulariseringsteorien var gyldig for Europa, men var ikke en allmenngyldig teori. Bergers snuoperasjon ble varmt mottatt – kanskje fordi religionssosiologien alltid har hatt et flertall av personlig kristne forskere.(3) En annen toneangivende teoretiker, José Casanova hadde allerede lansert sin teori om religionens tilbakekomst. Tilsynelatende bekreftet de to teoriene hverandre. Men bare tilsynelatende, for der Berger mente å se økende religiøsitet i utviklingsland verden over, mente Casanova at det ikke dreide seg om økning av antall religiøse mennesker, men at religionene, dvs. kirker og andre former for organisert religion, har tilpasset seg moderniteten og blitt mer synlig – og kanskje også mer innflytelsesrik, sosialt, politisk og kulturelt.(4)

Fakta og fiksjon

Den amerikanske boken God is back hevder at det stadig blir flere religiøse mennesker i verden, men deres omgang med tall er nokså tvilsom. Forfatterne refererer til misjonssuksessen til pinsemenigheter og mormonere i Afrika og Asia, men nevner ikke at det meste av denne rekrutteringen kommer fra andre mer tradisjonelle kristne kirker; protestanter og katolikker. Forfatterne trekker også frem 11. september som eksempel på behovet for å ta religionen på alvor, og mener at politikerne må sørge for å erstatte destruktive religioner med gode former for religion.(5) Spørsmålet er hvordan, og et av svarene er religiøse eksperter i utenriksdepartement og forsvaret, slik Douglas Johnston (1995) foreslår. Det er nemlig ikke universitetsutdannelse som gir den nødvendige ekspertisen, men personlig tro. Johnston mener rett og slett at religiøse mennesker kan forstå hverandre bedre - på tvers av religionene, enn ikke-religiøse kan – uavhengig av utdanningsbakgrunn. På denne bakgrunn har Johnston gjort seg til talsmann for opprettelsen av en egen stillingskategori for religiøse diplomater.(6)

Johnston mener rett og slett at religiøse mennesker kan forstå hverandre bedre - på tvers av religionene, enn ikke-religiøse kan

Det er imidlertid vanskelig å finne statistisk belegg for "Guds tilbakekomst". Selv i USA går medlemstallet i religiøse organisasjoner tilbake. De siste fem årene med nesten 5 prosent slik at hver femte amerikaner i dag er ateist, agnostiker eller ikke medlem av noe trossamfunn.(7) I Norge viser Statistisk Årbok at oppslutningen om Den norske kirken fortsetter å synke. I 2006 var 86 prosent av befolkningen medlem, i 2011 var det sunket til 78 prosent.(8) Samtidig økte oppslutningen om trossamfunn utenom statskirken til litt over 10 prosent, men det betyr allikevel en netto nedgang i det religiøse marked på 3-4 prosent. Verdiundersøkelsen 2007 gir et visst innblikk i hva religionen betyr for folk i Norge: 27,6 prosent svarte at Gud ikke er viktig for dem, 9,9 prosent at Gud er svært viktig. 33 prosent satte av tid til bønn, meditasjon og kontemplasjon, mens 66,2 prosent svarte at de aldri gjorde det.

Det er imidlertid vanskelig å finne statistisk belegg for "Guds tilbakekomst".

Hvem sier at Gud er tilbake?

Påstanden om at Gud er tilbake bygger ikke på fakta, men er symptomatisk for en ny selvbevissthet blant konservative kristne, særlig blant de som har sterke bånd til USA. Espen Ottosen, informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband, fast spaltist i Aftenposten, og styreleder av tankesmien Skaperkraft som står bak Gud er tilbake, er kanskje den mest profilerte representanten for dette miljøet.

I sitt bokkapittel gjør Ottosen seg til talsmann for de svake, og kommer i den forbindelse med et kraftig angrep mot fri abort. Han setter kvinnens og fosterets menneskeverd opp mot hverandre, og mener at argumentasjonen for dagens abortlov er uetisk fordi den bygger på en gradering av menneskeverdet. Legal abort innebærer at samfunnet godtar at den gravide kvinnens liv er mer verd enn fosteret, og da knytter man menneskeverd til egenskaper, hevder Ottosen. "Da får vi et menneskeverd som varierer fra person til person" (s. 95).

Ottosen hevder at menneskeverdet blir relativisert når forskerne sammenligninger mennesket med aper

I en impresjonistisk argumentasjon hopper han til en annen hjertesak i konservativ amerikansk kristendom, nemlig kritikken av Darwins evolusjonsteori, kreasjonisme. Ottosen hevder at menneskeverdet blir relativisert når forskerne sammenligninger mennesket med aper, som undergraver menneskets unike stilling i skaperverket.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på Ottosens kapittel her, men nøye meg med å konstatere at han en innflytelsesrik representant for en konservativ norsk kristendom som henter sine argumenter fra amerikanske forbilder. Her bidrar han til å opprettholde den nære forbindelsen mellom amerikanske og norske frikirker som har vart i over 150 år - helt siden de første amerikanske misjonærene kom til Fredrikstad og til Skien på 1860-tallet (baptister og mormonere).(9) Men det spørs om Ottosens argumentasjon vil finne grobunn utenfor de mest konservative kristne miljøene i Norge.

Kristendom og politikk

De 11 forfatterne av Gud er tilbake tar påstanden for gitt. For dem er det et faktum at "Gud er tilbake", om ikke nå, så snart, og det er positivt. I innledningen bruker redaktørene tidligere utviklings- og bistandsminister Erik Solheim, som bidrar med det avsluttende kapittelet i boken, som sannhetsvitne. Solheim selv viser til den amerikanske statsviteren Francis Fukuyamas "tobindsverk" fra 2011 for å underbygge sin tese. Han nevner ikke "Guds tilbakekomst" hører til i Fukuyamas tidligere fase. I bøker og artikler på 1990 støttet han Samuel Huntingtons tese om en fremtidig konfliktlinje mellom kristne og islamske land, men i det nye tobindsverket (bind to ennå ikke er utkommet), kritiserer han sitt tidligere syn på religion.(10)

For dem er det et faktum at "Gud er tilbake", om ikke nå, så snart

Solheim inntar en stikk motsatt posisjon, og støtter opp om tidligere statsminister Kjell Magne Bondeviks tese om at religion ikke bare er en del av problemet, men også en del av løsningen.(11) Man kan bare undre på om Solheim ønsker seg religiøse eksperter eller religionseksperter i norsk utenrikspolitikk.

En annen av bidragsyterne til Gud er tilbake er tidligere statssekretær, profilert katolikk, og fast spaltist i Aftenposten, statsviteren Janne Haaland Matlary. Hun tilhører rekken av samfunnsdebattanter som påstår at den jødisk-kristne tradisjonen er den eneste som skiller klart mellom tro og politikk (s. 85 "Gi keiseren det som keiserens er og Gud det som Guds er", Markus 12:17). Dette er en mildest talt underlig påstand i et land som inntil mai 2012 hadde en statskirke med kongen som øverste leder både av kirke og stat. Allikevel er påstanden så vanlig og gjentas så ofte at det nærmest er blitt et selvinnlysende faktum. De samme debattantene refererer gjerne til islam som kristendommens diametrale motsetning. Religionshistorisk blir dette underlig tatt i betraktning at islam anerkjenner den jødisk-kristne tradisjonens hellige bøker, og at Koranen og islam oppsto i samme kulturkrets; i Midtøsten blant semittiske folk. Om Matlary også regner jødedommen som en del av den samme tradisjonen er ikke helt klart, men det tør være allment kjent at Israel har en "statskirkeordning" hvor den ortodokse formen for jødedom regnes som statens religion.

Da demokratiet ble etablert i Frankrike og USA på slutten av 1700-tallet var ikke kristendommen noen pådriver

Henrik den 8. og hans brudd med Den katolske kirke er nok et illustrerende eksempel på at Matlarys påstand om den jødisk-kristne tradisjonens skille mellom keiser og gud er mer er teoretisk en den er reell. Da demokratiet ble etablert i Frankrike og USA på slutten av 1700-tallet var ikke kristendommen noen pådriver, verken politisk eller ideologisk. I Frankrike støttet kirken motrevolusjonære krefter, og i USA var mange av de mest innflytelsesrike grunnlovsfedre fritenkere og deister, få var teologer, flere var jurister. Med så mange moteksempler er det klart påstanden om sammenhengen mellom kristendom og demokrati må være ideologisk begrunnet – dette tilfelle av en skeptisk holdning til andre religioner. At ulike former for kristendom har støttet opp om demokratiutviklingen i Vesten i det 20.århundret betyr nemlig ikke at islam, hinduisme eller buddhisme ikke kan gjøre det. Snarere tvert imot. Påstanden om en verdimessig sammenheng mellom kristendom og demokrati bygger ikke på historiske fakta, men på en (ideologisk eller religiøs) overbevisning om at det må være sånn.

Påstanden om en verdimessig sammenheng mellom kristendom og demokrati bygger ikke på historiske fakta

Koblingen mellom kristne og humanistiske verdier, som man finner i norske lovtekster og offentlige utredninger gir imidlertid et visst grunnlag for å hevde at kristendommen er kompatibel med demokrati. Det er verd å legge merke til at koblingen mellom kristendom og humanisme ikke gjelder generelt. Den er knyttet til en liberal teologisk tradisjon - som blant annet kjennetegnes av positiv holdning til kvinnelige prester. Blant konservative kristne, som støtter opp om de antifeministiske holdningene som Ottosens abortargumentasjon fremmer, hører betegnelsen "kristen-humanist" ikke hjemme. En religionsform – det være seg konservativ kristendom, islam eller hinduisme, som ikke betrakter menn og kvinner som likestilte, og tviholder på egne regler for halve befolkningen, kan neppe kalles demokratisk. Sett slik er det få religioner som kan sies å fremme demokrati.

Den kristne kulturarven

"Den kristne kulturarven" er glidd nesten umerkelig inn i det norske språket - som om uttrykket alltid har vært der. Men det var med NOU-rapporten som la grunnlaget for det nye religions- og livssynsfaget i skolen (KRL, senere RLE); Identitet og dialog i 1995 at det ble satt på den politiske agendaen. Læreplanen fra 1994 som lå til grunn for utvalgets arbeid forklarer begrepet utførlig:

Kristendommen er en sentral del av den norske og europeiske kulturarv. Departementet legger til grunn at kjennskap til kristendommen og det verdensbildet som finnes der, er nødvendig for å skjønne vår egen tid. Det gjelder ikke bare den religiøse tradisjonen, men også forestillinger, språk og litteratur, mm. Samtidig utgjør de humanistiske verdiene, representert blant annet ved demokratiske og menneskerettslige prinsipper, en naturlig og integrert del av det ideologiske grunnlaget vårt samfunn bygger på. Opplæringen skal levendegjøre denne kulturarven.(12)

Opplæring i et felles språk; felles kultur; og felles historie skal sikre at alle elever i norsk skole, og dermed at alle norske borgere får en felles forståelseshorisont (virkelighetsbilde) og felles normer og verdier. Den kristnekulturarven er en viktig del av dette. Begrepet om den kristne kulturarven henger sammen med en bestemt samfunnside hvor verdifellesskap og konsensus ses på som forutsetninger for et velfungerende samfunn. Historisk sett kan vi si at ideen har røtter i en bestemt historisk epoke (etterkrigstiden) hvor statskirken i flere tiår spilte på lag med en generøs velferdsstat.

Det er det gode, harmoniske samfunn som er politikkens hensikt og mål. Den kristne kulturarven har vært en del av denne visjonen til de fleste politiske partier i Norge. At den kristne kulturarven har fått en så dominerende posisjon kan forstås historisk. Skolen hadde sin historiske opprinnelse som dåpsopplæring, og så sent som på 1950-tallet fikk lærerstudentene like store deler opplæring i kristendom som pedagogikk (Identitet og dialog 1995). Norge har vært et kristent land siden 1030. Dette er historie; dette er fakta. Men det betyr ikke at historien nødvendigvis er den beste legitimeringen av nåtiden. Man kan dessuten diskutere om det er mulig å fremme en slik ide om en felles kristen kulturarv i et multireligiøst og flerkulturelt samfunn.

Gud er tilbake gir et lite innblikk i tankene og visjonene til de som vil ha mer religion i samfunnet. Forfatterne uttrykker sin støtte til demokratiet, og til en myk sekularisering forstått som en religionsfri stat og et samfunn fylt av religiøse mennesker og organisasjoner. De tegner et bilde av fremtiden som mest av alt ligner en nyliberalistisk drøm om et uregulert (religiøst) marked. I dette samfunnet gror andre verdier enn dem vi assosierer med dagens Norge. Deres drøm er et samfunn som verdsetter "menneskets ukrenkelighet", ekteskapets hellighet og nestekjærlighet – men kanskje ikke gir så mye plass til toleranse, solidaritet og demokrati.

Fotnoter

(1) Biologiprofessor Kristian Gundersen ved Universitetet i Oslo er en profilert kritiker av udokumenterte påstander om mirakuløs helbredelse, og ga nylig ut en kritisk bok om emnet. Se litteraturlisten nederst.

(2) John Micklethwait og Adrian Wooldridge. God is back. How the Global Rise of Faith is Changing the World.

(3) Ifølge den innflytelsesrike sosiologen Roland Robertson (1970:23-24). Sitert av Lars Ahlin (2010:48).

(4) Casanova er katolikk, og hans teori speiler den katolske kirkes selvforståelse etter det 2. Vatikankonsilet (1962-65).

(5) Spørsmålet er hvordan: Ved å ansette religiøse eksperter i utenriksdepartement og forsvaret, som den innflytelsesrike amerikanske teoretikeren Douglas Johnston foreslår. Det er ikke universitetsutdannelse som skal gi den nødvendige ekspertisen, men egen tro. Johnston mener rett og slett at bare troende kan forstå andre troende, og gjør seg til talsmann for en egen stilling for religiøse diplomater.

(6) Under Bush’ presidentperiode vant ideen et visst gehør i administrasjonen, men ble ikke gjennomført.

(7)The Pew Forum on religion and public life. Report (2012). Tilgjengelig her.

(8) Statistikken analyseres av Liv Taule i "Hva forteller statistikken om religion, tro og livssyns i Norge". Tilgjengelig her.

(9) Se kapittelet "Amerikansk vekkelseskristendom" i Norges Religionshistorie (2005).

(10)På 1990-tallet var Fukuyama en trofast disippel av Samuel Huntingtons tese om en ny æra av religionskrig ("Clash of civilization" 1993). I følge Huntington markerte murens fall og Sovjets oppløsning slutten på den kalde krigen, og starten på en ny, verdensomspennende konflikt mellom det kristne Vesten og islam. President Georg W. Bush (2000-2008) var påvirket av denne tesen som blant annet ble fremmet av de såkalte haukene i Pentagon med Wolfowitz i spissen, en tilhenger av Huntington og Fukyama. Han sørget for at Huntingtons tese ble bekreftet av krigene i Irak og Afghanistan. Solheim synes ikke å fått med seg at Fukyama (2011) trekker tilbake sin tidligere støtte til Huntington. I denne boken er Fukuyama opptatt av demokratiutvikling, og religiøse skillelinjer, men institusjoner. Religion er en institusjon, men ikke den viktigste, men kan være viktig når og hvis den spiller sammen med statsmakten. Fukuyama identifiserer tre faktorer som er nødvendig for fremveksten av demokrati: statsordning (byråkrati og forsvar), rettssystem og en regjering som står til ansvar for sin politikk (2011:16). Fukuyama undersøker historisk hvordan staten, rettssystemet og ideen om etterrettelig styre er vokst frem i ulike deler av verden (Kina, India, det Ottomanske styret, og Danmark) uten å trekke noen bastante konklusjoner om sammenhenger mellom kristendom og demokrati.

(11) I en tale til Kirkenes Verdensråd 11. desember 2003, sitert i Vik (2009:19).

(12) Stortingsmelding 29, 1994/1995 Om prinsipper og retningslinjer for 10-årig opplæring – ny læreplan. Tilgjengelig her.

Litteraturliste

Ahlin, Lars. 2010. "Back to the classics - the relation between social experiences and religiosity", Nordic Journal of Religion and Society, no. 1, vol. 23, ss.27-51.

Berger, Peter. 1968. The Sacred Canopy. Doubleday: New York.

2000. The De-Secularization of The World. Eerdman Publishers: Grand Rapids, Michigan.

Bjørndal, Silje Kvamme, Karl Inge Tangen og Nicolai Strømme-Olsen. 2013. Gud er tilbake. Religionens rolle i fremtiden. Oslo: Frekk Forlag.

Casanova, José. 1994. Public religions in the modern world. University of Chicago Press: Chicago.

Fukuyama, Francis. 2011. The Origins of Political Order. London: Profile Books.

Gundersen, Kristian. 2013. Snåsakoden. Oslo: Aschehoug.

Huntington, Samuel. 1993. "The Clash of Civilizations?" Foreign Affairs, nr. 3, pp. 22–49.

Identitet og dialog. 1995. NOU, nr. 9.

Johnston, Douglas M. 1995. Religion. The Mssing Dimension of Statecraft. Oxford University Press.

Micklethwait, John and Adrian Wooldridge. 2009. God is back. How the global rise of faith is changing the world. London: Penguin.

Quanta cura (1864). The syllabus of errors by pope Pius 9.

Stensvold, Anne. 2005. "Statskirke uten stat – folkekirke uten folk" og "Amerikansk vekkelseskristendom", i A.B. Amundsen (red.) Norges Religionshistorie, Oslo: Universitetsforlaget.

Stortingsmelding 29, 1994/1995 Om prinsipper og retningslinjer for 10-årig opplæring – ny læreplan.

Taule, Liv. 2012. "Hva forteller statistikken om religion, tro og livssyns i Norge", Samfunnsspeilet 2012/1.

Vik, Ingrid. 2009. "Dialogue in the name of God: Religious actors in the making of war and peace", i A. Stensvold (red.), Western Balkans: The religious dimension, Oslo: Sypress.

Se bildet større

Anne Stensvold er professor i religionshistorie ved Institutt for Kulturstudier og humanistiske fag ved Universitetet i Oslo.

Se bildet større

I Gud er tilbake! deler 11 forfattere sine betraktninger omkring religionens påstått gjenoppvekkede betydning.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!