Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Motaksjonen Alle liker å bli lurt formidler sitt sannhetsbegrep. Aksjonen er en reaksjon på Ingen liker å bli lurt og er i regi av Ildsjelen, «et magasin for livskraft, bevissthet og åndelighet».
 Foto: Faksimile/montasje fra nettstedet Alle liker å bli lurt

Motaksjonen Alle liker å bli lurt formidler sitt sannhetsbegrep. Aksjonen er en reaksjon på Ingen liker å bli lurt og er i regi av Ildsjelen, «et magasin for livskraft, bevissthet og åndelighet». Foto: Faksimile/montasje fra nettstedet Alle liker å bli lurt

Humanisme vs. alternativisme

En konflikt mellom livssyn

Er det respektløst å kritisere andre menneskers livssyn?

Alternativismen er i sitt vesen et angrep på en sentral del av humanismens fundament: Troen på rasjonalismens betydning, på at spørsmålene om hva som er sant og hva som er rett er viktige, skriver Arnfinn Pettersen i denne kommentaren.

Publisert:

Sist oppdatert: 17.06.2011 kl 14:08

Kampanjen Ingen liker å bli lurt har aktualisert en god, gammel debatt: Er det respektløst å kritisere andre menneskers livssyn? Kritikerne av kampanjen har gjerne tatt utgangspunkt i følgende passasje fra Norsk Humanistmanifest 2006:

«Humanismen er uten forestillinger om guder eller andre overnaturlige makter, men understreker verdien av respekt for andre menneskers livssynsvalg og toleranse for innholdet i deres livssyn. Humanister kjemper for livssynsfrihet, som inkluderer retten til frihet fra religion.»

Fordi humanister skal ha «respekt for andre menneskers livssynsvalg», er det i strid med humanismens egne verdier å kritisere slike valg, lyder kritikken.

Det er, for å si det enkelt, feil. Det er ingen motsetning mellom det å respektere andre menneskers livssynsvalg og å kritisere innholdet i deres livssyn. Tvert i mot. Å respektere andre menneskers valg innebærer at man tar disse valgene på alvor. Det inkluderer å kritisere standpunkter som er klart kritikkverdige. Å jatte med mennesker man er dypt uenig med, er ikke å respektere dem.

Å jatte med mennesker man er dypt uenig med, er ikke å respektere dem.

At vi skal ha toleranse for innholdet i andres livssyn, betyr heller ikke at vi ikke kan kritisere disse livssynene. På samme måte som toleranse for andre politiske standpunkter enn våre egne, på ingen måte er til hinder for å diskutere politikk. Det innebærer derimot at vi må lære oss å leve med uenighet – både i politikken og i livssynssammenheng.

Kampanjen gjør noe humanister ofte kritiseres for ikke å gjøre: Den fremhever det positive innholdet i livssynet, nærmere bestemt rasjonalismen. Humanismen er et rasjonalistisk livssyn, som særlig vektlegger vitenskapelig metode – samtidig som man er bevisst på vitenskapens begrensninger. Manifestet sier det slik:

«Humanismen fremholder verdien av undring og anser at pålitelig, etterprøvbar kunnskap blir til gjennom en pågående prosess av observasjon, evaluering og revisjon. Vitenskapelige teorier og resultater er ikke eviggyldige sannheter og må underlegges kritisk granskning og etterprøving.»

Kampanjen kritiserer de som tjener penger på andre menneskers sykdom og frykt. Det er både god rasjonalisme og god etikk. Det er kort sagt god humanisme.

Samtidig stikker motsetningene dypere enn som så. Debatten går til kjernen i forskjellen på humanisme og det vi i mangel av et bedre ord kan kalle alternativisme. For humanismen er spørsmål om hva som er sant og hva som er rett, viktige. Det følger av dens uttalte rasjonalisme og verdisyn.

Debatten går til kjernen i forskjellen på humanisme og det vi i mangel av et bedre ord kan kalle alternativisme.

Humanismens posisjon er at vi mennesker på egen hånd må komme frem til svarene på disse spørsmålene, uten støtte i åpenbarte tekster. Spørsmålene har ingen fasit og svarene kan aldri bli absolutte, men det er ingen unnskyldning for ikke å gjøre et ærlig forsøk.

Men skal ordene overhodet gi mening, må det som er sant og det som er verdifullt gjelde for flere enn meg selv. Det må være allment gyldig. Det betyr at det må gå an å argumentere skikkelig for de standpunkt man kommer frem til og argumentene må stå seg i møtet med kvalifiserte motargumenter.

Humanismen er med andre ord et kollektivt prosjekt, et prosjekt som tilstreber å finne felles svar på noen av menneskehetens viktigste spørsmål, uten å ta snarveien om en åpenbaring.

Alternativismen har derimot omfavnet postmodernismens relativisme og individualisme til fulle. «Sant» og «verdifullt» har mistet forklaringskraft som betegnelse på noe annet enn individuelle preferanser. Det er blitt til spørsmål om smak og behag – om hva som føles riktig.

«Sant» og «verdifullt» har mistet forklaringskraft som betegnelse på noe annet enn individuelle preferanser.

Sannheten er at alternativismen, i all sin tilsynelatende liberalisme, ender med å bli påtagelig dogmatisk. Tanken om at enhver har rett til å finne sin egen sannhet, uten å bli kritisert for denne av andre, er en kjerneverdi i et alternativistisk livssyn. En kritikk av et hvilket som helst aspekt ved livssynet, blir straks noe mer. Den blir et angrep på livssynets kjerneverdier. Og det gjør kritisk debatt umulig.

Det vi er vitne til i debatten om kampanjen er at to livssyn står mot hverandre og at deres grunnleggende læresetninger ganske enkelt ikke er forenelige. For humanisten er den kritiske, rasjonelle debatt et ideal – for alternativisten er den en krenkelse.

Det får så være. For alternativismen er mer enn uskyldige påstander om engler og chakraer. For å ta et ekstremt, men dessverre ikke uaktuelt eksempel: Konspirasjonstenkningen griper i stadig større grad om seg i alternative miljøer, inklusive grove antisemittiske forestillinger. (For mer om dette, se Thomas Holmes artikkel Skyggen fra ondskapens paraly og John Færseths artikkel Konspiranoia og popkultur)

Det er muligens litt søtt at noen mener de kan bedre sin helse ved å få auraen sin massert, det er overhodet ikke søtt når man slår om seg med det uhyggelige falsumet Zions Vises Protokoller – som stod sentral i nazismens antisemittisme.

Og det finnes ikke søtt når man hevder at Holocaust aldri fant sted eller at skolemedisinen egentlig er en jødisk sammensvergelse for å drepe den ariske rase. Det er farlig. Og det må bekjempes – med kritiske, rasjonelle argumenter. Og det aldeles uavhengig av hvor riktig det «føles» for den som slenger om seg med påstandene.

Et annet eksempel på dypt kritikkverdige forhold i alternativbevegelsen, er den utbredte vaksineskepsisen som, i tillegg til å gjøre at barn pådrar seg alvorlige sykdommer som lett kan unngås, bidrar til å undergrave det solidariske flokkvaksineprinsippet. Flokkvaksinering gjør at også de svakeste blant oss, de som av en eller annen grunn ikke kan vaksineres selv ¬– gjerne på grunn av alvorlig sykdom – er beskyttet.

For å sitere homeopaten og healeren Gro Lystad - i NRK-intervju – om hvorfor barn ikke trenger å vaksineres mot meslinger: «Det kan tenkes at enkelte vil dø, men dette gjelder barn som er svekket på forhånd.»

Skal vi ta alternativismens dogmatiske relativisme på alvor er det altså et overgrep å kritisere menneskefiendtlig sprøyt

Skal vi ta alternativismens dogmatiske relativisme på alvor er det altså et overgrep å kritisere menneskefiendtlig sprøyt som dette. Sprøyt som får spre om seg nettopp fordi mange i alternative miljøer faktisk lever i henhold til dogmet om at sannhet er et spørsmål om smak og behag.
Det er en utvikling som muliggjøres nettopp av den virkelighetsforståelsen (eller heller mangelen på sådan) som dominerer alternative miljøer. Derfor har alternativister generelt et ansvar for at holdninger som disse får spre seg, også om de skulle være uenige i selve holdningene.

Ingen liker å bli lurt er en kampanje mot svindlere, sjarlataner og juksemakere, ikke mot religion som sådan. Tvert i mot, en rekke troende mennesker har stilt seg bak kampanjen og dens formål. Men det er en kampanje som retter seg mot en bestemt type livssyn, nemlig et hvert livssyn (og en hver annen ideologi) som undergraver rasjonaliteten.

Også innen mer etablert religion finner vi retninger som eksempelvis promoterer syn på helse som er dypt irrasjonelt. Troshelberedelse er et godt eksempel på det. Men alternativismen skiller seg ut ved å ha gjort antirasjonalisme til en del av sitt dogmatiske grunnlag.

Alternativismen er i sitt vesen et angrep på en sentral del av humanismens fundament: Troen på rasjonalismens betydning, på at spørsmålene om hva som er sant og hva som er rett er viktige – ja, mer enn som så: livsviktige.

Alternativismen er i sitt vesen et angrep på en sentral del av humanismens fundament

Alternativbevegelsen må gjerne mene noe annet, det garanterer livssynsfriheten dem. Men hvis de tror de kan undergrave humanismens kjerneverdier uten at vi tar til motmæle, har de gjort opp regning uten vert.

Vær velkommen til å delta i debatt på Fritanke.no. Vi ønsker en saklig og begrunnet debatt. Skarp kritikk må gjerne fremmes, men vi forventer at debattanter overholder alminnelig folkeskikk og norsk lov. Kommentarer som bryter med dette, kan bli slettet uten varsel eller begrunnelse. Fri tanke forbeholder seg retten til å svarteliste brukere ved spamming, personangrep, usaklige kommentarer og lignende.

Vi forbeholder oss retten til å sitere kommentarer fra Fritanke.no i Fri tankes papirutgave.

blog comments powered by Disqus