En humanistisk kunst?

Vi må selv skape mening og sammenheng i vår tilværelse. Der spiller kunsten en avgjørende rolle.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
05.10.2009 kl 08:51


I Human-Etisk Forbunds ferske arbeidsprogram heter det:

    Mennesker berikes av sosiale og kulturelle aktiviteter. Forbundets kulturelle profil bør styrkes ved at kunstneriske og kulturelle uttrykk for humanistisk tenkning vises fram og tas i bruk.

Det er en nobel målsetning. Men hva er egentlig "kunstneriske og kulturelle uttrykk for humanistisk tenkning"?

At mennesket har skapt sine guder i sitt bilde, er en sentral del av en humanistisk menneskeforståelse. Det betyr at all menneskelig kultur, også religiøse forestillinger, er menneskeskapt. I prinsippet er derfor ingen kulturuttrykk humanismen fremmede, de er alle uttrykk for menneskets forsøk på å begripe seg selv.

Det betyr ikke at all kunst er humanistisk. På ingen måte.

Vi befinner oss i et Hamsun-år. Mange humanister, meg inkludert, har glede av Hamsuns litteratur. Slik jeg har det av for eksempel Ezra Pounds lyrikk.
Men både Pound og Hamsun var profilerte fascister. Og selv om deres litteratur overskrider forfatternes politiske ståsteder, er det all grunn til å nærme seg den kritisk (vesentlig mer kritisk enn det norske Hamsun-apologeter har for vane).

Nihilistisk kunst er ikke humanistisk, kunst som hyller totalitære verdier er ikke humanistisk, kunst som reduserer individer kun til en gruppetilhørighet er ikke humanistisk.

Utfordringen med store kunstnere som Hamsun og Pound, er at de kan være alt dette, men samtidig også så mye annet. Flertydighet er et kjennetegn ved all stor kunst. Den etterlater oss et tolkningsrom hvor det er opp til oss selv å hente noe ut.
En humanistisk kunst må på en eller annen måte fremme humanistiske verdier. Hva dette innebærer i praksis, er et spørsmål arbeidsprogrammet tvinger oss til å problematisere i tiden som kommer. Det som imidlertid er sikkert, er at vi trenger et bredere perspektiv enn mange humanister har i dag.

I diskusjoner om hva humanistisk kunst måtte være, er det som trekkes frem gjerne politisk kunst, kunst som tematiserer ulike sider ved livssynskampen eller fremmer gode saker man mener humanister bør enes om. Og det er greit nok, men på ingen måte tilstrekkelig.

Det som overses, slik det litt for ofte gjør også i andre sammenhenger, er humanismens eksistensielle dimensjon. Vi er alene i denne verden, uten noen gudegitt mening for våre liv. Vi må selv skape mening og sammenheng i vår tilværelse. Der spiller kunsten en avgjørende rolle.

Spørsmålet om hvilke kunstneriske uttrykk som kan hjelpe oss med den krevende jobben å forstå oss selv bedre, er et spørsmål om hvilke verdier det er vi ønsker å fremme i våre liv. Det er ikke bare en stor debatt. For humanister er det selve debatten.

Arnfinn Pettersen er redaktør for tidsskriftet Humanist og rådgiver i Human-Etisk Forbund.

HTML .fb_share_link {
PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-LEFT: 20px; PADDING-RIGHT: 0px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; HEIGHT: 16px; PADDING-TOP: 2px
}

Del på Facebook

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!