Døden møter sin skaper

FOTO: Wikimedia Commons/Twitter-faksimile

Døden møter sin skaper

Kjernen i Pratchetts humanisme lå i at han verdsatte vår menneskelighet, ikke til tross for våre svakheter, men på grunn av dem, skriver HEF-rådgiver Arnfinn Pettersen om nylig avdøde forfatter Terry Pratchett.

Tekst:

Publisert:

For et kvart århundre siden introduserte en venn meg til en fantastisk og fascinerende verden. Han hyret meg også til å overta jobben sin i foreningen Skepsis. Hvilket gjorde at jeg begynte å henge i Humanismens hus. Hvilket på vis som fortsatt forbløffer meg gjorde at jeg ble redaktør for Fri tanke, mitt første stopp i et etter hvert langt yrkesliv i Human-Etisk Forbund.

Men nå var det ikke korridorene i Humanismens hus jeg hadde i tankene. Det var derimot en verden der jeg traff bibliotekaren som ved et uhell ble til en orangutang – og siden har nektet å bli menneske igjen. (Det er så kjekt å kunne klatre opp til øverste hylle og det har klare fordeler å bytte ut menneskers eksistensielle grublerier med en brennende lyst på bananer.) Og jeg traff Rincewind, verdens mest udugelige trollmann, som ikke desto mindre (eller kanskje nettopp derfor) ender opp med å rydde opp i problemene langt dyktigere trollmenn skaper. Og Lord Vetinari, hvis pragmatiske tilnærming til makt og maktbruk ikke helt lever opp til våre demokratiske idealer. Men som allikevel, på sitt underlige vis, får Ankh Morpork, den største byen på Discworld, til å fungere.

Dette er Terry Pratchetts litterære verden, og den er skiveformet og står på ryggen til fire elefanter som igjen står på skallet til den enorme skilpadden A'Tuin. (Kjønn fortsatt uavklart.)

Det latterlige mennesket

Den første Discworld-boken, The Colour of Magic, kom i 1983 og er først og fremst en godhjertet parodi på fantastisk litteratur. Da Pratchett døde før helgen, sekstiseks år gammel, var det blitt førti bøker fra hans skiveformede verden. Den førtiførste, The Shepherd's Crown, utgis posthumt til sommeren.

Med årene dreide forfatterskapet seg bort fra det parodiske og over til romaner som står trygt på sine egne narrative ben – om enn fortsatt med et betydelig innslag av humor. Pratchett lot sjelden anledningen til et dårlig ordspill gå fra seg. Han var et fantasiens overskuddshorn. Bøkene renner over av ideer, vittigheter, absurditeter og lek med språket.

Til tross for sitt humoristiske og fantastiske ytre, har bøkene en kjerne av kaldt, og ikke så rent lite ubarmhjertig, stål. For mer enn noe annet var Pratchett en som så menneskedyret i all sin forunderlige tåpelighet. Det kunne lett ha gått galt – han var tidvis farlig nær misantropien, om enn en munter mistantropi, der mennesket er mer latterlig enn foraktelig. Det som reddet ham inn var det samme som med årene gjorde ham til en stadig bedre skildrer av menneskenes menneskelighet: hans humanisme.

Det kunne lett ha gått galt – han var tidvis farlig nær misantropien, om enn en munter mistantropi

Fortellinger om oss

Pratchett var i et par tiår et engasjert medlem av Human-Etisk Forbunds søsterorganisasjon, British Humanist Association. I 2013 fikk han organisasjonens Humanist of the Year-pris. Han var aktiv i deres arbeid med å informere om livssynshumanisme i skolen og han var en profilert forkjemper for retten til en verdig død. Det siste gikk i de siste årene av hans liv hånd i hånd med arbeidet med å spre kunnskap om og å fremme forskning på sykdommen som til slutt tok livet av ham – alzheimer.

Pratchett skrev ubeskjemmet fantasylitteratur. Bøkene hans er fulle av vampyrer, varulver, dverger, troll, golemer, hekser og trollmenn. Magien flommer gjennom hans univers – den har til og med sin egen farve: oktarin. Men alt han skrev handlet i bunn og grunn om oss, menneskene – om våre svakheter, våre problemer, vår forfengelighet og vårt selvbedrag. Kjernen i Pratchetts humanisme lå i at han så alt dette, men fremdeles likte oss, at han verdsatte vår menneskelighet, ikke til tross for våre svakheter, men på grunn av dem.

Stryke, mot, skarpsinn og visdom er fine greier, men de er unntakene, heller enn regelen.

Stryke, mot, skarpsinn og visdom er fine greier, men de er unntakene, heller enn regelen. Og det er greit. Vi er noen rare, historiefortellende dyr som kontinuerlig dikter fortellinger, for å skape mening av malstrømmen av inntrykk som kalles verden. Det er slik det må være. Det er slik det er å være menneske.

Den forbløffende fantasien

Pratchett skiller seg grunnleggende fra mange av den fantastiske litteraturens hjørnesteiner i det at fortellingenes logikk hele tiden er rotfestet i vår akk så menneskelige verden. I 2001 ble han tildelt den høythengende Carnegie-medaljen, for barneboken The Amazing Maurice and his Educated Rodents – en bok som munner ut i en hyllest til det omstendelige demokratiske strevet, med mennesker (og rotter) som i samarbeid forsøker å gjøre verden til et litt bedre sted, dag for dag.

I takketalen sa han, med et klart spark til Tolkiens Ringenes Herre:

«Fantastisk litteratur er langt mer enn trollmenn. For eksempel er rottene i denne boken intelligente. Men den tar også opp den enda mer fantastiske ideen at også mennesker er i stand til intelligens. Langt mer forunderlig for meg enn ideen om at ondskapen kan ødelegges ved å kaste en dyr pyntegjenstand i en vulkan, er muligheten for at ondskap kan uskadeliggjøres gjennom samtale. Fantasien om rettferdighet er langt mer interessant enn fantasien om alver, og langt mer fantastisk. I boken går rottene til krig, hvilket er, håper jeg, gripende. Men så slutter de fred. Hvilket er forbløffende.»

«Langt mer forunderlig for meg enn ideen om at ondskapen kan ødelegges ved å kaste en dyr pyntegjenstand i en vulkan, er muligheten for at ondskap kan uskadeliggjøres gjennom samtale»

Vi er bare mennesker, fortalte Pratchett oss, feilbarlige, fjollete og selvopptatte. Men vi har ingen andre til å hjelpe oss. Det er guder i Pratchetts univers, men de er så håpløse, udugelige og ustabile (de, er når alt kommer til alt, skapt i vårt bilde) at de ikke er noe å satse på. Skal noe gjøres, er det opp til oss. Så skremmende som den tanken enn måtte være.

En seriøs humorist

Pratchett var en humoristisk forfatter i tradisjonen fra PG Wodehouse og Douglas Adams. Han brukte humor som litterært virkemiddel, og han hadde en glede av å være morsom ganske enkelt fordi det er gøy. («Give a man a fire and he's warm for a day, but set fire to him and he's warm for the rest of his life.») Men vi har en tendens til å avvise humoristiske forfattere som bare humoristiske, slik vi har en tendens til å avvise fantastisk litteratur kun som lek. Som han sa i Carnegie-talen sin:

«Problemet er at vi tenker at det motsatte av morsom er seriøs. Det er det ikke. Som GK Chesterton påpekte, er det motsatte av morsom, ikke morsom og det motsatte av seriøs, ikke seriøs. Benny Hill var morsom og ikke seriøs, Rory Bremner er morsom og seriøs, de fleste politikere er seriøse, men, dessverre, ikke morsomme. Humor har sin nytte. Latter kan komme seg gjennom nøkkelhullet mens seriøsitet fortsatt hamrer på døren. Nye ideer kan ri inn på rykken til en vittighet, gamle ideer kan få en ekstra spiss.»

«Latter kan komme seg gjennom nøkkelhullet mens seriøsitet fortsatt hamrer på døren»

Møtet med døden

Helt fra han fikk diagnosen i 2007, var Pratchett åpen om hva det var og hvor det bar. Men så var han aldri en mann til å fortrenge døden. Døden – Døden, altså, med stor forbokstav – er den skikkelsen som er med i flest Discworld-bøker. Han er en hyggelig, grundig og litt omstendelig herre, med så stivt et smil som man kan forvente av et skjelett. Han liker katter og vil gjerne gjøre det litt hjemmekoselig i sitt rike, med blomster og nips.

Han får det ikke helt til. Han er for eksempel ikke så god på farver, så alt er i svart-hvitt. Men han prøver. Han er kanskje ikke et menneske, men han er noe som for Pratchett var vel så viktig. Han er menneskelig.

Pratchetts Døden snakket konsekvent i store bokstaver. Og han fikk æren av å være den som varslet om sin skapers død. De tre siste postene på Pratchetts twitterkonto var et litterært farvel med mesteren. Og en fortelling i seg selv:

«AT LAST, SIR TERRY, WE MUST WALK TOGETHER»

«Terry took Death’s arm and followed him through the doors and on to the black desert under the endless night.

The End.»

Se bildet større

Arnfinn Pettersen er seniorrådgiver i Human-Etisk Forbunds Ideologi- og livssynsavdeling. Han har tidligere blant annet vært redaktør for Fri tanke og tidsskriftet Humanist.

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!