Dialogmuslimen som ble ekstremist

Mohamed Omar var kritikerrost poet, demokrat og moderat muslim. Nå kaller han seg islamist, har Iran som ideal og vil rense Sverige for feminisme og liberalisme. Hva i all verden skjedde?

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
01.10.2009 kl 10:56

"Radikalt islam" har vært en het potet i norsk offentlighet. Men hva er det vi snakker om, egentlig? Vel, ser du etter et godt eksempel på hva radikalt islam er, trenger du bare gløtte over kjølen. I Stockholm den 20. september fikk vi se noe som må kunne kalles et skoleeksempel på fenomenet.

Nei, jeg snakker ikke om de svenske ungdommene med muslimsk bakgrunn som setter fyr på biler og kaster stein på brannbilen som kommer. For jeg mistenker at slikt har lite med islam å gjøre, men snarere viser hva som kan skje når unge mennesker føler at de ikke har noen framtid.

I stedet snakker jeg om en ung svensk muslim som ikke akkurat manglet framtidsutsikter.

Mohamed Omar var en kritikerrost poet (som attpåtil fikk solgt bøkene sine), redaktør for kulturtidsskriftet Minaret, og en mye brukt spaltist og synser. Han var demokrat og moderat, men uten å gå på akkord med sin sterke spiritualitet - en av hans diktsamlinger handler utelukkende om profeten Mohammed).

Omar skrev en dialogbok sammen med en prest i Svenska kyrkan og markerte seg mot antisemittismen som plager den muslimske verden. Som du skjønner hvis du klikker på lenkene i forrige setning, var jeg en av de mange som ble begeistret. Omar var en av de mest interessante islamske stemmene jeg var kommet over i Europa. Hans posisjon i svensk offentlighet var vel fortjent.

Så skjedde det noe. Under Israels bombing av Gaza i vinter sto en ny Omar fram, en mann som kaller seg islamist, radikal muslim. Han hyller Hizbollah og Hamas, og trekker Ayatollah Khomeinis Iran fram som et forbilde. Sverige skal islamiseres for å fjerne uvesener som feminisme og liberalisme. Han forlot PEN-klubben fordi den støttet islamkritiske forfattere i stedet for å støtte nazister.

I Omars verden er muslimer som støtter opp om de vestlige demokratiene de lever i "Onkel Tom-muslimer". Den liberale svenske kirken "tjener egentlig Satan", homofili er en sykdom (med islam som botemiddel), og det var den israelske etterretningstjenesten som sto bak terrorangrepet mot World Trade Center.

Selvfølgelig var det israelerne, for jødene står sentralt i Omars verden av fiendebilder. Det begynte med en bekymring for Israel og sionismen. Så spurte bloggen hans om man virkelig kan skille sionismen fra jødedommen. Nå spør hjemmesiden hans "Vad är judendomen?"

Omars vandring fra israelkritikk til renspikket jødehat har gitt ham et nytt publikum. Etter en viss nøling fra vanlige mediers side (hva gjør man når en skattet medarbeider plutselig står fram som ekstremist?) har Omar nå byttet ut TV-studioene og avisspaltene med en ny medieverden. Blant annet er han en hyppig gjest på høyreekstreme nettsider (og med "høyreekstremt" mener jeg vesentlig lenger ute enn nasjonalistiske Sverigedemokratene).

Omar er en aktiv nettverksbygger, han intervjuer og arrangerer møter. Blant dem han har knyttet til seg er holocaustbenekteren Lars Adelskogh og Ahmed Rami, en svensk-marokkaner hvis siste bok fikk et forord av Nationalsocialistisk Fronts propagandasjef.

Den 20. september var Omar arrangør for en "antisionistisk" demonstrasjon på Sergels Torg midt i Stockholm.

Blant talerne var, foruten Omar selv, Lasse Wilhelmson, en veteran fra svensk venstreside som de siste årene har blitt veldig opptatt av jødespørsmålet. Blant publikum var den "nasjonale" Patrik Forsén, tidligere leder for Nationaldemokraternas ungdomsorganisasjon.

Det vil virke spinnvilt for mange at rasister og arabere, venstreradikale og høyreradikale, kan trives i hverandres selskap. Det samme synes mange av Patrik Forséns meningsfeller. Men over hele verden stiller høyreekstremister seg spørsmålet: Er jødene, eller muslimene, det største problemet?

Her i Norge så vi det i valgkampen: Tore Tvedt (Vigrid) og Øyvind Heian (Norgespatriotene) har tette bånd. Men Heian innså det kloke i å tone ned jødespørsmålet og heller fri til vanlige innvandringskritikere. Så mens Tvedt terpet videre på hvor fæle jødene er, og åpent var nazist, gråt Heian krokodilletårer over antisemittisme og homofobi (så lenge den var muslimsk) og stjal merket til den antinazistiske Den hvite rose-gruppen, fordi det jo er muslimene som er de egentlige nazistene.

Patrik Forsén konkluderer annerledes enn Heian. I en debattartikkel forklarer han at det ikke er de muslimske innvandrerne som er problemet, problemet er jødene, som i realiteten styrer Sverige og slipper muslimene inn. Så lenge muslimene ikke blander seg med svenskene, er de nyttige kampfeller i kampen mot verdensjødedommen.

Tusenkronersspørsmålet er hvor stort det Mohamed Omar representerer er. Omar er én mann, og med seg på Sergels torg hadde han bare et par hundre mennesker. Likevel er demonstrasjonen et illustrerende eksempel på en internasjonal trend der ytre høyre, ytre venstre og radikale muslimer finner sammen. Felles er fiendebildet: Globalisering, kapitalisme, og jødene som visstnok står bak begge deler.

Hvordan står det til i Norge? Demonstrasjonene under Gaza-krigen viste tydelig at antisemittismen - en av de mest aktive ingrediensene i dette heksebrygget - finnes blant norske muslimer. Men hvor utbredt er den?

Så er det spørsmålet om hvordan man skal forstå Omar selv. Det er fristende å si at TV-bildene av palestinske barn drept av israelske bomber har fått det til å rable for ham, særlig dersom man vil unngå å ta Omars meninger på alvor. Men det er noe smakløst over å slenge diagnoser på folk bare fordi man er uenig med dem.

Omar selv påstår at hele hans virke før han kom ut av skapet - redaktørskapet, poesien, spaltene, TV-opptredenene - var et maskespill for å tekkes et politisk korrekt kulturliv som trengte en ufarlig, føyelig kosemuslim. Her passer Omar fint inn i islamofobenes skremselsbilder. "Se", kan de si, "sånn er muslimer når de lar masken falle og sier hva de egentlig mener". Problemet er at Omars forklaring er vanskelig å tro på.

En tredje forklaring er at Omar hele tiden har hatt ytterliggående sympatier, forsøkt å dempe dem og bli kvitt dem, men endt opp med å gå seg vill i sine egne teologiske og politiske spekulasjoner. Slik forklarer i alle fall hans tidligere kollega Knut Lindelöf Omars utvikling.

Til syvende og sist betyr det ikke så mye. Spørsmålet er ikke om Mohamed Omars skoleeksempel på radikalt islam er noe han har tenkt seg fram til på rasjonelt vis, eller om han har demoner å slite med.

Spørsmålet er i hvilken grad hans virksomhet kan skape demoner for andre.

HTML .fb_share_link {
PADDING-RIGHT: 0px; PADDING-LEFT: 20px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-TOP: 2px; HEIGHT: 16px
}

Del på Facebook

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!