Dialog er ikke uforpliktende pludring

- Hvorfor er det et tegn på svakhet å tillate tvil eller å endre mening? spør Kaja Melsom. Hun forsvarer dialogen etter en opphetet hijabdebatt.
Publisert: 24.3.2009

Dialog er ikke uforpliktende pludring

De siste ukers religionsdebatt har gjort meg bekymret. Ikke fordi debatten beveger seg i feil retning, men fordi den ofte ikke beveger seg i det hele ...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
24.03.2009 kl 10:24

De siste ukers religionsdebatt har gjort meg bekymret. Ikke fordi debatten beveger seg i feil retning, men fordi den ofte ikke beveger seg i det hele tatt. Skyttergravene blir dypere og frontene steilere. Under sist onsdags åpne HEF-debatt om hijab, forsto jeg at problemet ligger i debattens natur. Den fremelsker det verste i oss og får humanistiske idealer til å fremstå som svakheter.

Mens Hege Storhaug fra Human Rights Service og tidligere leder for somalisk studentforening, Ilham Hassan, sto klippefast på sine posisjoner i hijab-saken, vinglet humanisten Lars Gule fram og tilbake, uten riktig å konkludere. I det ene øyeblikk forsvarte han argumentene for å tillate hijab i politiet, i neste øyeblikk forsvarte han argumentene mot. I forhold til de to sterke damene fremsto humanisten som vinglete og ubestemmelig.

- Det er ikke så lett å forstå hvor Lars Gule står i denne debatten, var det en som påpekte. Noen lo. Andre nikket anerkjennende. Men hvorfor er det latterlig, eller skuffende, at forhenværende generalsekretær i Human-Etisk Forbund ikke har tatt klart og entydig standpunkt i saken?

Blir det regnet som en humanistisk last å vakle mellom to synspunkter? Er det et tegn på svakhet å tillate tvil eller å endre mening? Burde humanisten i panelet ha utvist skråsikkerhet i stedet for tvil? Hvor har vi i så fall disse oppfatningene fra? Er det viktoriatidens moralske ideal om det helstøpte mennesket som sitter igjen i veggene på Humanismens Hus? En mer sannsynlig forklaring er at det er medienes retorikk som har trengt seg inn i hulen vår. I TV- og avisdebatter er det de som har sterke og ufravikelige standpunkter som blir debattens vinnere. Men medievirkelighetens idealer bør ikke forveksles med humanismens idealer.

Svakheten ved idealet om å være urokkelig ble godt illustrert av de to kvinnelige paneldeltakerne. Urokkelighet fordrer at du ikke tar inn over deg dine meningsmotstanderes gode argumenter. Dette er både Storhaug og Hassan svært så gode på. De har begge utviklet hver sine strategier for å unngå å måtte forholde seg til motargumenter og innvendinger. Når islamkritikeren Storhaug blir utfordret av kvinner som sier de bruker hijab frivillig, viser hun til historiske "fakta" eller bestemte tolkninger av koranen som angivelig beviser at hijab er kvinneundertrykkende. På denne måten blir det irrelevant hva de som faktisk bruker hijab mener om saken og Storhaug kan uforstyrret hamre videre på sin lekse om at hijab per definisjon er undertrykkende og frihetsberøvende.

Hassan har valgt en litt annen strategi ved å betrakte alle meningsmotstandere som islamofober. Ifølge henne selv, har hun bare møtt én eneste ærlig motstander av å tillate hijab i politiet. Denne personen begrunnet sin motstand med å hevde at man ikke kan gi muslimer makt, fordi de da vil komme til å overta landet. Alle som har andre begrunnelser for ikke å tillate hijab i politiet er altså løgnere. Dette må være en sørgelig virkelighetsoppfatning å ha for Hassam, men dog svært effektivt for å slippe å ta stilling til de gode argumentene mot å tillate hijab i politiet.


Det ironiske er at mens
både Storhaug og Hassan påstår at de er drevet av ønsket om ivareta sine medsøstres tanke- og religionsfrihet, betrakter de åpenbart ikke hverandre som frie og tenkende individer. Begge anser den andre for å være så irrasjonell at det ikke er bryet verdt å ta det hun sier på alvor. Himling med øynene og hånlig humring var de eneste tegnene på at de av og til lyttet til hverandre. Men stort sett holdt de seg for gode til den slags og fremførte i stedet sine monologer fullstendig uanfektet av den andres innlegg.

Dette bildet toppet seg i samme debatt da Iffit Qureshi holdt et forhåndsavtalt innlegg rett før resten av publikum fikk slippe til med spørsmål og kommentarer. Etter å ha kalt meningsmotstander Hege Storhaug for en "sur gammel tante" forlot hun salen før Storhaug fikk anledning til å svare henne på tiltale. Hun skal ha ros for å ha demonstrert kveldens mest effektive strategi for å unngå å måtte forholde seg til den andres argumenter.

Hvis dette hadde vært en TV-debatt, hadde nok de sterke kvinnene gått av med seieren. Men jeg minner om at det som kjennetegner en debatt (fra franske battre som betyr å slå) er deltakernes ønske om å slå, eller vinne over, hverandre. Det handler om å overbevise de andre om at det du mente før du gikk inn i debatten er rett. Dette forklarer hvorfor ingen av de to kvinnelige debattantene har beveget seg så mye som en millimeter i løpet av de siste ukenes hijab-debatt.

Lars Gule har derimot beveget seg fram og tilbake i saken etter hvert som det har dukket opp nye argumenter. Denne tilsynelatende vinglingen er verken tegn på svakhet eller manglende interesse for debatten. Tvert i mot påpekte Gule at nettopp fordi dette er en viktig debatt må vi ta oss tid til å lytte til argumentene på begge sider. Om kvinnene vant debatten, vant Gule utvilsomt dialogen. I dialogen er det den som forandrer mening som vinner fordi det er han som vinner innsikt.

Dialogen er en forutsetning for å lykkes med å skape et pluralistisk samfunn hvor alle føler seg hjemme. Vi har ingen tradisjon for å være et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn i Norge og er derfor avhengige av å lytte til hverandre i møte med de nye utfordringene som må løses. Det enorme oppmøtet på Abid Rajas dialogmøter på Litteraturens Hus i Oslo vitner om at mange har forstått behovet for dialog.


Men vi er dessverre også
vitne til en motsatt tendens blant dagens politikere. Siv Jensen har i mange år vært talskvinne for å kutte ut dialog med dem hun ikke liker, det være seg Hamas eller steinkastende demonstranter. Og nå følger venstresiden etter. Karita Bekkemellem gikk nylig offentlig ut og fortalte at hun er "luta lei dialog". Når hun så sammenligner hijab med kjønnslemlestelse, viser hun hvor galt det kan gå når en ikke prater med andre enn seg selv. Siden det motsatte av dialog er monolog eller isolasjon, kan jeg ikke forstå annet enn at disse holdningene skyldes manglende kjennskap til hva en dialog er, og hva den kan brukes til.

Det er på tide å avlive myten om dialog som koselig og uforpliktende pludring hvor ingenting står på spill for de involverte. Å delta i en dialog krever langt mer av deg enn å delta i en debatt. Foruten evnen til å lytte, krever dialogen at du er villig til å forkaste egne overbevisninger hvis det dukker opp gode argumenter for å gjøre det. Dette krever en erkjennelse av egen feilbarlighet, noe som fordrer en porsjon mot. Her har vi som humanister en særlig etisk forpliktelse til å gå foran som gode eksempler. Fordi vi anser mennesket, og ikke en allvitende gud, for å være kilden til kunnskap om godt og ondt, fremstår menneskets feilbarlighet som en sentral utfordring i livssynet vårt.

Den som innser at han kan ta feil, har også en etisk forpliktelse til å lytte til den andre og være åpen for endring. Derfor bør vi som humanister dyrke dialogen. Vi vet fra vår nære historie hvor galt det kan gå når fastlåste fordommer om "den andre" slår rot som kollektive forestillinger.

Kaja Melsom er filosof og rådgiver i livssyn og etikk i Human-Etisk Forbund.

HTML .fb_share_link {
PADDING-RIGHT: 0px; PADDING-LEFT: 20px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-TOP: 2px; HEIGHT: 16px
}

Del på Facebook

Se bildet større

Iffit Qureshi holdt et flammende innlegg før de andre fikk slippe til. Deretter forlot hun salen. - Hun skal ha ros for å ha demonstrert kveldens mest effektive strategi for å unngå å måtte forholde seg til den andres argumenter, skriver Kaja Melsom. Foto: Kirsti Bergh

Se bildet større

- Om kvinnene vant debatten, vant Gule utvilsomt dialogen, skriver Kaja Melsom. På bildet ser vi Storhaug til venstre og Hassan til høyre. Gule i midten. Foto: Kirsti Bergh

Faktaboks

- Hege Storhaug og Ilham Hassan betrakter åpenbart ikke hverandre som frie og tenkende individer. De har hver sine strategier for å unngå å måtte forholde seg til motargumenter og innvendinger.

- I dialogen er det den som forandrer mening som vinner, fordi det er han som vinner innsikt.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!