Det finnes ingen jomfrudom

«Jomfruhinnen» - eller skjedekransen, som det er mer rett å kalle den - finnes i ulike utgaver fra naturens side. De fleste sprekker ikke ved den seksuelle debuten. Foto: RFSU

Det finnes ingen jomfrudom

Ideen om jomfruer og jomfruhinner lever godt også i vår vestlige sfære, ikke bare hos de «middelalderske» muslimene.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
15.10.2009 kl 11:25

Naser Khader fra Det Konservative Folkeparti i Danmark går hardt ut i Minerva mot at danske leger har gitt jomfrusertifikater til danske jenter som føler de må ha papir på uskylden sin. Khader kaller sertifikatene for «adgangsbillett til middelalderen», og jeg kan forsåvidt være enig med ham i det.

Det problematiske med utspillet hans og debatten som har fulgt i dansk media og på norsk Internet, er at samtlige deltagere later til å tro at det finnes en kvinnelig møydom, og at det er holdningene til den kvinnelige møydommen i midtøsten som er det middelalderske. Det faktum at jomfruhinnen strengt tatt ikke finnes og at du ikke kan påvise jomfruelighet ved underlivsundersøkelse hoppes glatt over i debatten.

Khader legger vekt på hvor forferdelige det ville være for en sjenert, forsagt pike om hun strøk på jomfrutesten og dermed ikke ble stertifisert: «Prøv å forestille deg alle jentas bekymringer om legens dom, og hva den vil medføre hvis den ikke harmonerer med familiens tradisjoner. Straffen for å ikke "levere" jomfruelighet er i noen tilfeller at jenta blir erklært "død" av sin familie, hvoretter de ikke engang vil hilse på henne på gaten.»

Khaders bekymring for hva som vil skje om legens dom er negativ er svært ubegrunnet, siden sertifikatene er ren juks og fanteri. De er skrevet ut ene og alene for å berolige jentene og jentenes familie.

Svenske RFSU har angrepet presset om jomfruelighet med folkeopplysning istedet. I heftet «Slidkransen» bekjemper de ideen om jomfruhinnen som garantist for seksuell renhet med informasjonen om at jomfruhinnen slettes ikke er noen hinne, men en myk, nesten slimaktig krans på innsiden av sjedeåpningen. Den er en lukket hinne hos svært unge jenter, men er bare små skinnfiller langs skjedeveggen når jentene når puberteten. De blir glatte og merkes nesten ikke når du blir seksuelt opphisset, uavhengig om du har hatt sex før eller ei. I noen svært få tilfeller, er kransen sammengrodd på noen steder, og rives opp. Det kan sammenlignes med antall gutter som har for trang forhud, og er unntaket, ikke regelen.

RFSU skriver også om rekonstruksjon av jomfruhinner i brosjyren sin - et tema som har vært diskutert tidligere på samme måte som jomfrusertifikatene. RFSU skriver at det skjer svært få kirurgiske inngrep i jomfruhinner, siden det å sy i skjedekransen «er litt som å sy i smør», ifølge gynekologene som har prøvd. Som regel prøver legen å snakke jenta fra det, og de få gangene det skjer inngrep, er det utelukkende for at den bekymrede, vordende brud skal føle seg bedre. Det er ingen reell hinne som restaureres, det bare sys noen sting som forsvinner etter svært kort tid.

Poenget med RFSUs kampanje er å vise at ideen om jomfruer og jomfruhinner lever godt også i vår vestlige sfære, ikke bare i hos de «middelalderske» muslimene i midtøsten. Selv om forestillingene knyttet til jomfruelighet får betraktelig større innvirkning på jenters liv og hverdag i kulturer der din uskyld representerer hele familiens ære, forholder begge kulturene seg til ideen om et fysisk skille mellom den urørte og den erfarne kvinnen. Selv for de fleste nordmenn er det å være en seksuell avholden kvinne ikke bare et personlig valg, men en kroppslig tilstand.

Bekymringer rundt jomfruhinner og jomfrudom er ikke forbeholdt muslimske jenter. Da jeg publiserte artiklene fra RFSU på bloggen min og på nettavisen C-punktet, strømmet det inn historier fra jenter som hadde gruet seg til sin første seksuelle opplevelse, siden de hadde blitt fortalt at de hadde en hinne i underlivet som kom til å sprekke. Andre skrev inn om guttekjærester som hadde blitt sinte og skuffet fordi de ikke hadde vært «ordentlig jomfru» første gang de hadde hatt sex. Det hadde jo hverken blødd eller gjort vondt.

Selv om vi ikke tror at en jente er mer verdt fordi hun ikke har hatt sex før, skjønner vi ikke at en lege som skriver ut et jomfrusertifikat er som en lege som skriver ut en sukkerpille. Man kan ikke avdekke om seksuell aktivitet har foregått ved å undersøke jomfruhinnen, og hinnens tilstand kan ikke brukes som bevis i f.eks voldtektssaker.

Khader og mange med ham krever at alle leger i skandinavia tar avstand fra det å sertifisere jomfruer. Fine greier, men jeg tror at den beste medisinen mot jomfrusertifikater og kirurgisk konstruerte jomfruhinner, er god folkeopplysning om at hinnen faktisk ikke finnes.

Siste nytt i Kommentar

Folkelig og inkluderende, men lite troverdig

TV-ANMELDELSE: – Serien er tidvis morsom, men er laget av og for skeptiske ateister, skriver Haakon Gunleiksrud om den tredje sesongen av NRK-serien På tro og Are.

Bok: Identitetspolitikk og manglende selvransakelse

Mahmoud Farahmand ser nærmere på Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss? Han er ikke begeistret.

Var drapsmannen fra Texas en radikal ateist som hatet kristne?

FAKTASJEKK: Avisa Korsets seier er svært tydelig på hva massemorderen følte og mente. Men stemmer det?

 
Raseforviklinger. Eller: «Finnes egentlig bikkja mi?»

Begrepet «rase» får folk til å se rødt – ikke helt uten grunn. Verdenshistoriens største overgrep er begått i dets navn. Men betyr dette – eller motstanden mot å bruke ordet – at raser ikke eksisterer?

Satirebloggens mørke side

KOMMENTAR: «Smyrna menighet Oslo» var visst ikke bare satire likevel.

– De sprenger skalaen for alt man kan forestille seg av menneskelig oppførsel

Som skeptiker tiltrekker man seg oppmerksomhet fra en type mennesker mange vil ha vanskelig for å forestille seg at i det hele tatt eksisterer. Som kreftsyk skeptiker har Didrik Søderlind møtt en oppførsel fra slike folk som savner sidestykke.