Det finnes ikke monstre, bare mennesker

Oliver Cromwell er en av de historiske politikerne Einar Kringlen tar for seg i sin bok. Cromwell var en engelsk statsmann og riksforstander, med tittel Lord Protector, på 1600-tallet. Han var del av en puritansk religiøs vekkelse, som skal ha gitt ham et preg av fanatisme og gjort ham hard både overfor sine egne og Guds fiender. FOTO: NTB-Scanpix/Microstock (Illustrasjonsfoto)

Det finnes ikke monstre, bare mennesker

Det som kanskje er lettest å forstå er den ondskap som springer ut fra et sykt sinn. Men mesteparten av verdens ondskap er utført av «normale» mennesker, ikke av psykopater.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
14.12.2015 kl 14:20

Einar Kringelen, nestor i norsk psykiatri, ga i 2014 ut boken Sykdom og politisk lederskap, med undertittel Essays om normalitet og avvik i politikken. Her drøfter han politiske konsekvenser av alvorlig sykdom, personlighetstrekk og psykiske forstyrrelser hos fremtredende politiske ledere gjennom de siste hundre år. Det trekkes også linjer tilbake til korstogenes tid og frem til dagens religiøst forankrede terrorisme og rettssaken mot Anders Behring Breivik.

Paranoia, depresjon og alkoholisme

At statsledere med diktatorisk makt etter hvert blir paranoide, gis det flere eksempler på i boken, blant dem Josef Stalin og Adolf Hitler: «Ofte er det nok en kjerne av sannhet i deres paranoide innstilling siden det vil være mange som kan tenke seg å få dem fjernet eller sågar drept.» Ved depresjon er det ubesluttsomhet og manglende handlekraft som kan få politiske konsekvenser: «Det blir vanskelig å bestemme seg, sakene flyter, man ser mørkt på alt og tror ingenting kan gjøres.» Alkoholisme, og til dels narkomani, beskrives som et problem hos flere statsledere: «Misbrukende politikere med makt vil gjerne misbruke sin autoritet, bli kritikkløse og løgnaktig og således etter hvert miste sin posisjon». Boris Jeltsin er et «godt» eksempel her.

Bokens tyngdepunkt er imidlertid menneskets ondskap. Samtidig som store deler av ondskapens historie beskrives, dokumenteres det hvordan ekstrem ondskap kan utløses hos vanlige mennesker. Tross sitt tunge innhold er det blitt en leservennlig bok – formidlet av en engasjert forfatter. Hvordan er det mulig å forklare ondskapen, forstå den – til og med å unnskylde den? er hovedspørsmålene til Kringelen.

Ondskap – et trekk ved mennesket

Tema er viktig, ikke minst for oss humanister. Har vi et syn på mennesket som er urealistisk positivt? I en refleksjon rundt dette kunne vi trekke inn, ikke bare de som fatter bestemmelser og befaler, men også de som er utøvere og profitører – de som underkaster seg og de som lukker øynene for ondskapen. Det siste berøres i boken bare marginalt.

Ondskap, et opprinnelig religiøst begrep, refererer i dagens vestlige verden til handlinger de fleste er enige om er dypt moralsk gale, skriver Kringelen. Ondskap må ses som et trekk ved menneskets atferd og handlinger. Mennesket er den eneste arten som kan sies å utøve ondskap, noe som henger sammen med at vi kan identifisere oss med andre og derfor vise medfølelse – eller ikke.

Kjennetegnet ved psykopater er manglende medfølelse. De ser bort fra andres ønsker og følelser, viser liten anger og begrunner sine handlinger ved overfladisk rasjonalisering (bortforklaring) hvis de blir stilt til ansvar for det de har gjort. Men overgangen mellom normalitet og personlighetsforstyrrelser er flytende, som Kringlen påpeker. Likeledes er det med overgangen mellom karakternevroser og psykopatier. Noen og hver kan ha nevrotiske eller psykopatiske trekk.

Det finnes ikke monstre – bare mennesker

Forfatterens kanskje viktigste konklusjon er at mesteparten av den ondskap som er utført i verden er forårsaket av «normale» mennesker, ikke av psykopater. Men ofte dreier det seg om likegyldige eller skruppelløse personer. Kringelen finner ingen holdepunkter for at folk som planlegger og setter i verk massedrap er mer syke enn folk flest, motivasjonen er oftest knyttet til ytre forhold. Han summerer opp:

«Korsfarerne var motivert av sin tro, Robespierre og Pol Pot av sin ideologi, Stangel (konsentrasjonsleirkommandant) av sin ærgjerrighet, Eichman av sin lydighet og pliktfølelse overfor Føreren, de militære i Argentina av sin æresfølelse. – Under andre omstendigheter kunne Hitler ha forblitt nasjonalsosialist i utkanten av samfunnet, Gøring kunne ha arbeidet i et flyselskap, Himmler kunne ha fortsatt med å ale opp kyllinger, Stalin kunne ha blitt agent i det hemmelige politiet, Mao kunne ha blitt en dominerende bibliotekar eller historiker, Pol Pot lærer i Phom Penh.»

Det som kanskje er lettest å forstå, mener Kringelen, er den ondskap som springer ut fra et sykt sinn. Men vanligvis verken torturerer eller dreper sinnssyke mennesker andre. Og hvorfor benytte tortur? Målene, mener han, kunne oftest vært oppnådd ved landsforvisning eller fengsling:

«Det var ingen grunn for de grusomheter som fulgte, brenne ofrene levende, at barn ble begravet levende, at høygravide kvinner ble langsomt kvalt ved hengning.» Slik grusomhet er vanskelig å fatte. Det som er vanskeligst å forstå er at tilsynelatende alminnelige mennesker er ansvarlig for ondskapen. Heller ikke blant vår tids jihadistiske terrorister har man funnet psykiske helseproblemer.

Grusomheter kan ikke unnskyldes

Flere etiske problemstillinger drøftes opp mot ondskapen: Argumentet om at man ikke skal kunne holdes ansvarlig for onde handlinger dersom man selv ikke tror at handlingen er ond, avvises. I så fall, mener Kringelen, ville vi måtte unnskylde SS-folk i konsentrasjonsleirene dersom de var overbeviste nazister, KGB-torturister hvis de var overbeviste kommunister, islamistiske terrorister hvis de er fanatisk troende – og voldtektsforbrytere hvis de virkelig mener at kvinnene likte hva de gjorde!

Kan man unnskylde grusomheter når en person er indoktrinert av en ideologi eller religion som oppfattes å kreve det, og det ikke finnes alternativer? Denne problemstillingen synes like aktuell i dag som på korstogenes tid. Dersom man selv velger, eller utvikler sin egen ideologi (Robespierre), har man i alle fall et klart ansvar, er svaret her.

Hvordan er ondskapen mulig?

Dehumanisering av fienden, et kjent trekk ved all krig og forfølgelse, gir en del av forklaringen på hvordan ondskapen er mulig. Vi slutter å se de som skal utryddes som virkelige mennesker. Noe som gjør det lettere å drepe dem: De er «dyr», «utøy», «skitne griser», «rotter» eller «kakerlakker». For Hitler var jøder blodsugere. Mao beskrev motstandere av kulturrevolusjonen som blodigler og parasitter. Pol Pot brukte karakteristikker som bakterier og termitter: «Det er sykdom i partiet, hvis vi venter lenger, vil mikrobene kunne gjøre virkelig skade». Dehumanisering skjer i situasjoner hvor man ønsker å skade eller drepe noen, men er hemmet, poengterer Kringelen: Slik brytes hemningen mot å gjøre det onde ned.

Som bidrag til forståelsen av hvordan grov ondskap utøvet av alminnelige mennesker er mulig, vises det til klassisk sosialpsykologisk forskning som understøtter at de fleste av oss er villige til å påføre uskyldige mennesker smerter opp mot tortur og drap. Psykologen Stanley Milgrams forskning viste hvordan bare et fåtall klarer å stå imot autoritetene. Sosialsykologen Philip Zimbardos forsøk viste hvordan forsøkspersoner ble brutalisert gjennom rollespill som fengselsvokter. Relevant i denne sammenhengen er også sosiologen Adornos klassiske studier av den autoritære personlighet, og senere psykologen Milton Rokeachs forskning som viser størst tendens til rigid svart-hvitt-tenkning («det lukkede sinn») på begge ytterfløyene av den politiske høyre-venstre-aksen.

Interessant for denne avisens lesere kan det være at en av Human-Etisk Forbunds fire stiftere, psykiateren Gabriel Langfeldt, på det første årsmøte i Norsk psykiatrisk forening etter krigen holdt et foredrag der han hevdet at psykiatrien var den eneste vitenskapen som kunne forklare nazismen som fenomen. Forfatteren av denne boken har nok et mer nyansert syn både på nazismen og på ondskapen generelt.

Verdenssamfunnets ansvar

Avslutningsvis tar Kringelen opp spørsmålet om verdenssamfunnets ansvar og muligheter til å gripe inn mot despoter som ikke bare ødelegger sitt eget folk, men også kan være en trussel mot fred og sikkerhet i verden. Han mener FN burde ha intervenert i flere tilfeller. Men vetoretten har lammet FN.

Kanskje kan det være et lyspunkt at det i forbindelse med FNs 70-årsjubileum denne høsten skal legges frem et forslag om at medlemmene av Sikkerhetsrådet forplikter seg til ikke å stemme imot tiltak for å hindre folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Vetoretten bør ikke brukes for å fremme egne politiske interesser når sivilbefolkning blir utsatt for grove internasjonale forbrytelser, heter det. Forslaget er utarbeidet av 28 stater, Norge inkludert. Men å få til en FN-reform krever tålmodighet.

Denne bokanmeldelsen er en lengre versjon av anmeldelsen som stod i siste nummer av Fri tanke (papir). Les hele bladet i pdf her.

Nøkkelord

Se bildet større

Kari Vigeland er førsteamanuensis emerita i psykologi og har tidligere vært generalsekretær i Human-Etisk Forbund.

Se bildet større

Sykdom og politisk lederskap (Vidarforlaget 2014) av professor emeritus i psykiatri, Einar Kringlen.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!