22. juli 2011 ble Oslo og Utøya åsted for en av de verste terroraksjonene i moderne europeisk historie. Fortsatt, snart syv år etter, strever vi med å ta inn over oss det som skjedde.

I etterkant av Sylvi Listhaugs mye omtalte Facebook-oppdatering om Arbeiderpartiets syn på terror, har debatten nok en gang blomstret opp om forholdet mellom Fremskrittspartiets retorikk og Breiviks terror.

I det store og hele deler jeg VG-kommentator Anders Giævers syn på det forholdet, nemlig at Breiviks radikalisering i hovedsak skjedde etter at han meldte seg ut, og at partiet ikke har noe å frykte fra den debatten. Samtidig står det ikke til å nekte at Listhaugs påstand har berøringspunkter med Breiviks forestillinger om at Arbeiderpartiet er særlig tilgivende overfor aggressiv islamisme.

Selv om Listhaug ikke har gjort det, gir noen av hennes støttespillere i kommentarfeltene uttrykk for lignende konspirasjonsteorier. Det er en god anledning til å pusse opp og republisere et lite essay jeg skrev om konspirasjonstenkningens rolle i Breiviks terrorhandlinger tilbake i 2014.

Flere årsaker

Å forstå terroren som rammet Oslo sommeren 2011 fullt ut, i hele sin gru, er neppe hverken mulig eller ønskelig. Men å forsøke å forstå hvorfor slike ting skjer, er både viktig og nødvendig. Svakheten ved mange slike analyser, er insisteringen på at én faktor er tilstrekkelig til å forklare det hele.

En forståelse må bygges av ulike delforklaringer, som til sammen danner et hele. Det handler om psykiatri. Det handler om tilgang på våpen og sprengstoff. Det handler om manglende overvåking og sikkerhet. Det handler om islamfrykt og innvandringsmotstand.

Og det handler om konspirasjonstenkning.

Min påstand er at det er umulig å forstå 22/7-terroristens valg av mål, uten å forstå konspirasjonstenkningens plass i hans ideologiske univers. Også uten denne tenkningen er det fullt mulig at han ville blitt voldelig, kanskje også terrorist, men han ville neppe slått til mot statens kjerne på den måte han gjorde og han ville ikke valgt AUF som offer.

Tre spørsmål

Det direkte sparket til å skrive dette essayet, var en uformell samtale med en forsker på ekstremisme. Han argumenterte for at konspirasjonstenking neppe er relevant for å forstå sikkerhetsutfordringene fra ekstremistmiljøer, siden det jo er mange som tror på konspirasjonsteorier, men få av disse faktisk begår vold.

Og ja, de færreste konspirasjonstroende begår vold, men det gjelder for høyreekstremister, venstreekstremister og dyrevernekstremister også. Samtidig vet vi at det i alle disse gruppene finnes mennesker som er i stand til og villige til å begå vold – vold som henger tett sammen med deres ideologiske ståsted.

For å ta et et hjemlig eksempel: Angrepet på Frimurerlosjen i Oslo, i forbindelse med Gaza-demonstrasjonen i januar 2009, er helt umulig å forstå uten å kjenne rollen frimurerne spiller i antisemittisk konspirasjonstenkning. For eksempel nevnes frimurerne som en alliert av jødene i Hamas’ charter.

Det er også meget sannsynlig at antisemittisk tankegods var en drivkraft bak skuddene mot synagogen i Oslo i september 2006.

I tillegg peker forskningen faktisk mot at konspirasjonstroende er mer tilbøyelig enn andre til å anse vold som som en legitim politisk strategi.

Tre spørsmål

Før jeg kan levere min brikke til puslespillet det er å forstå Breiviks terror, er det nødvendig å avklare hvilket spørsmål er det egentlig vi ønsker svar på. Det er i det minste tre ulike ute og går, som det er nødvendig å skille fra hverandre.

Det første spørsmålet er hvorfor Breivik overhodet valgte å begå terror. Det er et spørsmål der psykiatri og ideologi begge er relevante forklaringsfaktorer. Det er også et spørsmål det er umulig å gi noe endelig svar på.

Ikke desto mindre har mange ment mye om det i tilfellet Breivik, ofte på måter som passer påfallende godt sammen med deres ideologiske ståsted og verdensbilde:

For mange på venstresiden er ideologi den eneste viktige faktoren, fordi man på den måten kan klistre folk som deler noen av Breiviks meninger til terroren.

For mange på høyresiden er psykiatri den eneste viktige faktoren, fordi ideologien da ikke kan tillegges noen rolle i terroren. Han handlet som han gjorde fordi han var gal. Valget av mål var helt tilfeldig.

Man kan belyse spørsmålet ved å sammenligne personer som har begått lignende handlinger og se på hva de har felles, slik Audhild Skoglund på utmerket vis har gjort i boken Sinte hvite menn, men man kommer likevel aldri forbi denne balansegangen mellom psykiatri og ideologi.

Mål og metode

Dette første spørsmålet går til kjernen av den menneskelige tilstand: Hvorfor gjør vi det vi gjør? Hvorfor foretar vi de valg vi tar? Er våre valg egentlig frie? Hvorfor gjør vi overhodet noe? Det er ganske enkelt for stort og omfattende.

Jeg tror vi kommer nærmere å forstå Breiviks terror hvis vi bruker mer tid på to andre spørsmål, som faktisk lar seg besvare:

For det første: Hvorfor begikk Breivik den terroren han begikk? Eller sagt på en annen måte: Hvorfor valgte han de målene og metodene han gjorde? Dette er til en viss grad også et spørsmål om psykiatri, men først og fremst er det et spørsmål om ideologi. Valgene henger sammen med hans verdensbilde og lar seg meningsfullt forklare ut fra dette.

For det andre: Hvorfor ble terroren så ekstrem som den gjorde? Det er delvis et spørsmål om sikkerhetssituasjonen han møtte, delvis et spørsmål om ideologiske og psykiatrisk betingede valg.

Manifestets relevans

Er det noe Breiviks manifest gjorde tydelig, er det at konspirasjonstenkning står helt sentralt i hans verdensbilde. Og skal vi tro ham på hans ord – at terroren var en «markedsføringsstrategi» for å gjøre manifestet kjent – er det opplagt relevant å se etter sammenhenger mellom manifestets logikk og handlingene han begikk for å promotere det.

Nå er det en del som mener manifestet ikke er relevant. I deres øyne er Breivik en gal mann med et ønske om å begå terror, og han valgte ofre og metoder som han gjorde mer eller mindre tilfeldig. Til det er det å innvende at han faktisk lagde manifestet, og et riktig så langt et også. Det er vanskelig å tenke seg at han gjorde det uten at det var viktig for ham.

Og siden manifestet gir et ganske klart og entydig bilde av hans ideologiske preferanser, er det i det minste svært sannsynlig at det er relevant for å forstå handlingene hans. Ikke minst siden han selv er helt klar på at det er en nær sammenheng mellom manifestet og terroren.

Så får man eventuelt mene at dette kun handler om psykiatri og at han ville ha laget et like langt manifest om man tilfeldigvis var ramlet ned på en helt annen måte å leve ut voldsfantasiene sine på. Det er kontrafaktisk spekulasjon.

Et tilsynelatende paradoks

Konspirasjonstenkningens rolle er særlig relevant for å forklare det som av noen fremstilles som et paradoks: Når det var en forestilling om en muslimsk invasjon av Norge som var drivkraften bak Breiviks terror, hvorfor valgte han å angripe AUF på Utøya, heller enn for eksempel en moské?

Hvis man overhodet aksepterer at det var en logikk bak Breiviks handlinger, lar dette valget seg kun forstå ideologisk. Og hvis vi ønsker å forstå hvorfor han angrep de han angrep, må vi forstå kontrajihadismens og Eurabia-tenkningens plass i Breiviks verdensbilde.

Breivik angrep Arbeiderpartiet fordi han ser verden gjennom kontrajihadismens briller: Norge er gjenstand for en muslimsk invasjon. Dette er en planlagt og villet invasjon, der norske myndigheter spiller en avgjørende rolle.

Myndighetene, i Breiviks forståelse tilnærmet synonymt med Arbeiderpartiet, har i årevis samarbeidet med krefter som ønsker en høy muslimsk innvandring til Norge og resten av Europa. Det er ledd i en bevisst plan der målet er at Norge skal bli et muslimsk land. Arbeiderpartiet har valgt forræderiet.

I kontrajihadismens verden er, slik det gjerne er i konspiranoide verdensforståelser, forræderen den mest forkastelige aktøren av alle. Man kan alltids forstå at noen ønsker å invadere landet vårt. Det er tross alt et fint land, det er ikke rart at de vil overta det.

Det uforståelige er at noen av våre, noen av oss, velger å hjelpe dem med denne invasjonen. De har med viten og vilje valgt å gå i ondskapens tjeneste. Det kan bare forklares med at de er onde.

Forræderiets vesen

Konspirasjonstenkningens fiendebilde er av en aktør med stor grad av, gjerne absolutt, kontroll, både over begivenheter og informasjon. Tilfeldigheter har man liten eller ingen tro på. Det som skjer, skjer av en grunn, som ledd i en større plan. En ond plan, vel og merke, lagt av onde mennesker med onde hensikter.

Et slikt fiendebilde minner ikke så rent lite om det vi kjenner fra borgerkriger, særlig ideologisk betingede slike, som i Spania og Finland. I en slik krig er man ikke fiender fordi man kjemper for ulike nasjoner eller folkegrupper. Man er fiender på grunn av de valg man har tatt.

Alle er frie til å velge som meg, til å velge det gode. Når de med viten og vilje velger annerledes – velger det onde – må det være fordi de selv er onde. Og i kampen mot ondskap er det meste lov.

Breivik valgte å straffe forræderne, de ansvarlige for den pågående invasjonen. Fra et kontrajihadistisk ståsted gir valget fullkommen mening.

Det samme gjelder angrepet på regjeringskvartalet. Hvorfor angripe den norske stat hvis du mener problemet er en invasjon av muslimer? Fordi forklaringsmodellen din sier at de som styrer denne staten selv er ansvarlige for invasjonen. Staten er blitt folkets fiende. Breivik slår tilbake på folkets vegne.

Her er parallellen nærmest komplett med Timothy McVeighs terror i Oklahoma City.

Terrorens vesen

Forræderi-aspektet er også egnet til å kaste lys over det tredje spørsmålet: Hvorfor ble terroren så ekstrem? Delvis skyldes dette selvsagt den katastrofale politiinnsatsen og mangelen på sikkerhet på Utøya, men det gjenstår å forstå den svært direkte og brutale formen for terror Breivik valgte.

Summarisk henrettelse av barn og unge er tross alt en terrorform vi er lite kjent med i Vesten, selv om vi har sett lignende ting i mindre skala med hadelandsdrapene og drapet på Benjamin Hermansen.

Omfanget på Utøya er imidlertid av en helt annen karakter. Om det minner om noe, er det råskapen og kaldblodigheten som preget folkemordet i Rwanda eller borgerkrigen på Sri Lanka. At terror sjelden skjer i Norge, ser ut til å ha fått oss til å overse at Breivik slett ikke er noen typisk terrorist.

Den klassiske storskala-terroristen angriper symboler. Breivik gjør også det, både i Oslo og på Utøya. Men råskapen i nedslaktingen på Utøya vitner om noe mer. Dels, selvsagt, om en mangel på empati som er godt over grensen til det patologiske. Men også om et intenst raseri.

Breivik setter ikke bare, som McVeigh, en bombe foran en bygning og drar sin vei. Han drar av sted for å slakte fienden. Det fremstår som personlig.

Ondskapens agenter

Hva får en voksen mann til å slakte ned barn på denne måten? Det er selvsagt mulig å avfeie det kun som patologi. Mange har gjort det, til tross for at det er en ren sirkelforklaring: Han dreper fordi han er gal, og vi vet han er gal fordi han dreper.

Det er lett å forstå fristelsen, både fordi man slipper å forholde seg til det ideologiske aspektet og fordi man slipper å stirre inn i mørkets kullsorte hjerte.

Jeg tror nøkkelen, eller i det minste en av nøklene, til å forstå denne råskapen ligger i parallellen til folkemord og ideologisk betingede borgerkriger. Begge kjennetegnes av en moralisert, absolutistisk konfliktforståelse. Og begge kjennetegnes av en demonisering av «fienden», som oppfattes som å ha valgt eller være genetisk betinget til å kjempe for ondskapen.

Dette, at det er selve ondskapens agenter man kjemper mot, legitimerer nærmest ubegrenset voldsbruk.

Patologi ikke nødvendig

Den rwandiske psykiateren Athanase Hagengimana gjennomførte en større undersøkelse blant personer dømt for å ha tatt del i folkemordet i landet, blant annet av motivene de hadde for å delta.

To faktorer pekte seg soleklart ut, og den ene av dem var nettopp dehumanisering av offerene, og gjerningsmennenes «… ability to construct a world in which those whom the perpetrators had killed were not within community of human obligation, but rather totally devalued». For å sitere den fremstående Holocaust-historikeren Christopher R. Brownings fremstilling av Hagengimanas arbeid.

Selv om det nok hjelper med patologi for å ta del i slikt, tyder det vi vet om aktørene i folkemord, som i Rwanda, ikke på at man må ha noen form for patologi for å ta del i slik vold. Og det trengs noe mer enn patologi for å gjennomføre et godt organisert folkemord eller en terroraksjon planlagt over lang tid.

Det trengs en idé som begrunner voldens nødvendighet. I Breiviks tilfelle, som det var det i Rwanda, i Tyrkia før folkemordet på armenerne og i Tyskland før Holocaust, er denne ideen en fundamentalt konspirasjonsteoretisk forestilling.

Hvorfor han gjør det han gjør

Det er ikke grunnlag for å si at Breivik ble terrorist på grunn av konspirasjonsteorier. Spørsmålet om hvorfor han ble terrorist lar seg neppe besvare til fulle. Det handler om psykiatri, ideologi og en kombinasjon av de to.

Hvis man føler svært sterkt at en av dem er svært mye sannere enn den andre, bør man spørre seg selv om man gjør det ut fra opportunistiske årsaker.

Derimot er det min påstand at man ikke kan forstå hvorfor Breivik begår den terroren han faktisk begår, uten å forstå at hans ideologiske grunnlag er fundamentalt konspirasjonsteoretisk.

Det er ikke muslimsk innvandring som får ham til å velge mål og metode, det er derimot den konspiranoide forklaringen på denne innvandringen. Det er forestillingen om den eurabiske sammensvergelsen og om norske myndigheters generelle – og Arbeiderpartiets spesielle – ansvar for og rolle i Sammensvergelsen.

Det er i tillegg min påstand at konspirasjonstenkningens demonisering, og derigjennom dens dehumanisering, av (den antatte) konspiratøren, er egnet til å forklare den særegne brutaliteten og råskapen i Breiviks terror.

Ikke tilstrekkelig forklaring

Konspirasjonstenkning er ikke en fullgod forklaring på alle sider ved Breiviks terror. Men det er det da heller ikke noe annet som er.

Grandiose konspirasjonsteorier er i seg selv forsøk på å forklare alt – eller i det minste alt av betydning – innenfor ett rammeverk. Og de er illustrasjoner nettopp på det kontraproduktive i dette.

Men konspirasjonstenkning er en av flere delforklaringer som må til for å forstå terroren i Oslo og på Utøya 22/7, og derigjennom til å redusere muligheten at noe lignende skal skje igjen.

_____

Denne teksten er en bearbeidet og oppdatert versjon av et essay som ble publisert i Humanist nr 3/14 og på humanist.no. En sterkt forkortet versjon ble publisert som kronikk i VG.