Den indre fienden

 

Den indre fienden

”Feminist” er et skjellsord i likestillingslandet Norge. Hva med å utvide ytringskulturdebatten til å handle om mer enn islam? spør Helene Lindquist.

Tekst:

Publisert:

”Når det gjelder forholdet mellom mann og kvinne, er det også fra naturens side et forhold mellom en sterkere og en svakere part, mellom en styrende og en styrt … Det mannlige kjønn er nemlig av naturen mer skapt for lederskap enn det kvinnelige, med mindre det har skjedd en slags utvikling i strid med naturen.”

Slik formulerte filosofen Aristoteles seg for over to tusen år siden, gjengitt i Tove Pettersens ”Filosofiens annet kjønn”. I dag ler vi av slike påstander. Vi tenker, oi, at han kunne mene noe slikt! Noen av oss, i alle fall. For selv om det ikke lenger er så vanlig å høre respekterte menn uttale seg på det viset, er det svært vanlig at høyst ordinære menn uttaler seg slik og enda verre. Både under skjult og åpen identitet på nett kan de finne på å skrive ting som dette:

”Kvinner driver for det meste ingen skapende aktiviteter, for de er redde for å produsere noe som alle kan vurdere og kritisere og måle mot andres produkter objektivt.”
(Kommentar på Aftenposten.no etter sak om mulig kvotering av menn på veterinærstudiet.)

Og dette:
”Gi meg en dame som klarer å gå forbi en skobutikk med et 50-70% salgsskilt uten å gå inn. Den dama tar jeg usett. Nesten litt trist at man kan sette et helt kjønn i en og samme bås.”
(Kommentar på Verdidebatt.no i en tråd om menns drømmebryllup.)

Eller dette:
”Og det er skremmende og se at det er så mange som vil ha kvotering på arbeidsplassen, fremfor kunnskap og kompetanse..Men det er jo nordmenn i et nøtteskall .. Folk som KAN noe skal ikke få det bedre enn de som er inkompetente. Selv om en mann er ti ganger mer kvalifisert til en jobb, skal kvinnen få det, pga innovertissen og puppene.”
(Fra kommentarfeltet under Aftenpostens 2011-valgomat.)

Så når skal vi ta kvinneforakten på alvor? Når det smeller på en kvinnekonferanse? Eller kanskje allerede i dag? Antallet overfallsvoldtekter i Oslo er sterkt økende; til tross for lovforbud føler menn seg berettiget til å kjøpe seksuelle tjenester av utsatte kvinner; ifølge Kripos ble 79 norske kvinner mot 6 menn drept av sin nåværende eller tidligere partner de siste ti årene; typiske mannsyrker er, uavhengig av utdannelsesnivå og bransjebehov, for det meste høyere lønnet enn typiske kvinneyrker.

Slike fakta er det ikke så lett å nevne, uten at folk enten gjesper eller foraktfullt kaller deg ekstremfeminist, sosialist eller andre ting som er ment diskvalifiserende. For hva er egentlig problemet? undrer skeptikerne. Kvinner må da skjønne at de ikke kan rave fulle rundt i miniskjørt midt på natta og forvente ikke å bli voldtatt? Og prostitusjon er da høyst frivillig? Konedrap er trist, men de begås av enkeltindivider, så alle menn kan ikke få skylda her. Og omsorgsarbeiderne har vel valgt yrke selv?

Før 22. juli mente jeg ikke at ”islamofobi” var et så stort samfunnsproblem som enkelte aktører skulle ha det til. Det mener jeg fremdeles ikke. Det er ingen tvil om at muslimer som gruppe mistenkeliggjøres på det groveste av anonyme på nett, og at det finnes suspekte grupper som Stopp islamiseringen av Norge og folk som Fjordman og Breivik. Men det er ikke det samme som at muslimer hetses i den opplyste samfunnsdebatten, gjennom politikken, i samfunnet generelt eller i media. Dette ble tydelig demonstrert av nordmenns og medias reaksjoner ukene etter 22. juli.

På samme måte blir det med kvinneforakten. For virkeligheten er jo at vi lever i et av verdens mest likestilte land. Et land der feminister anses å ha stor makt. Her må hvert av kjønnene være representert med minst 40 prosent i styrene til privat eide allmennaksjeselskaper (ASA), kvinner er overrepresentert i høyere utdanning og kvinners yrkesdeltakelse i lønnet arbeid er blant de høyeste i verden – samtidig som vi ligger på Europatoppen i fødselsrate.

I takt med at Norges kvinner har fått nye muligheter og rettigheter, har de også vist seg å være minst like dyktige som menn på de fleste områder. I kombinasjon med at mange klassiske, fysiske mannsyrker er blitt borte, har dette gjort en god del menn overflødige.

Men hvem skal de skylde på? Ikke seg selv, naturligvis. Da er det greit i stedet å kunne hevde at likestillingen er gått for langt. For eksempel er ”feminiseringen av skolen” blitt et velkjent uttrykk. At jenter oppnår bedre skoleresultater og i mindre grad enn guttene faller fra, skyldes ifølge denne ikke-bekreftede teorien ikke at jenter bedre takler samtidens krav, men at skolen er feminisert: Skolen domineres av kvinnelige lærere som har skapt en skole tilpasset passive, lydige jenter framfor de egentlige talentene, guttene. På sikt kan dette visstnok få enorme, negative konsekvenser for samfunn og næringsliv.

Det har vært tendenser til å forstå i hjel hvorfor enkelte somaliske ungdommer i Norge radikaliseres. Forklaringen er ikke at de er slemme, men at de føler seg utenfor og marginaliserte. Skylda blir samfunnets. I et slikt perspektiv er det til dels forståelig at lavt utdannede, gjerne arbeidsledige og ofte skilte eller enslige, etnisk norske menn reagerer på sin egen situasjon. Frustrert sitter de og ser på at kvinner og innvandrere møtes med dialog, applaus og kvoteringsordninger, mens de selv ikke gjør det.

Siste tiders ytringsdebatt om islamofobi, fordommer og troll som skal lokkes fram i lyset for å sprekke, kjeder meg litt. Ja, det var en naturlig debatt å ta i etterkant av 22. juli. Men omtalen av muslimer henger trolig sammen med en generell forakt i samfunnet – eller folkedypet om man vil – for blant andre feminister, sosialister, journalister, kunstnere, forskere innenfor humaniora og samfunnsfag og kunnskap generelt. Kunne vi ikke med det samme vi er i gang med ytringsdebatten ta tak i all denne forakten? Er vi sikre på at muslimhatet er det farligste hatet? Og er vi sikre på at den beste medisinen er å demonisere haterne?

Se bildet større

Helene Lindqvist er journalist med mastergrad i religionsvitenskap.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!