Den hellige boken - ondets rot

Den organiserte norske livssynshumanismen har i mer enn 50 år stått på tre ben: 1. Positiv humanisme. (Mennesket i sentrum.) 2. Kulturbærende humanism...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
14.04.2010 kl 13:31

Den organiserte norske livssynshumanismen har i mer enn 50 år stått på tre ben: 1. Positiv humanisme. (Mennesket i sentrum.) 2. Kulturbærende humanisme. (Seremonier.) 3. Kritisk humanisme. (Religionskritikk.) Noen har spurt om kritikk av andre kan være en naturlig del av et humanistisk engasjement. Bør man ikke først og fremst - eller bare - fremholde sine egne positive verdier?

Svaret er at humanister mener at en del religiøse leveregler er til skade for de verdier vi ønsker å fremme, og at en religiøs virkelighetsforståelse kan hindre den samfunnsutvikling vi tror er best for menneskene. Både avsløring og kritikk vil derfor være nødvendige virkemidler. De seksuelle overgrep mot barn som i dag avdekkes i den katolske kirke, illustrerer delvis mitt poeng - men er først og fremst en påminnelse om at religiøse etikkmonopoler må oppheves der de fortsatt kontrollerer moralen.

Et av humanismens viktigste bidrag til vår sivilisasjon har nettopp vært religionskritikken. Den har humanisert alle de kristne miljøer som ikke fremdeles er under katolisismens eller den evangeliske fundamentalismens kontroll. Oppgjøret med kristendommen var fra første stund ikke et angrep på befolkningsgrupper - mennesker - men et oppgjør med kristenhetens hellige bok, Bibelen. Thomas Paines brannfakkel av et skrift, Age of reason (1794), var et kraftig utspill mot Bibelens tekster, fulgt opp av fritenkere som Ludwig Feuerbach, Robert Ingersoll og Bertrand Russell. Fra begynnelsen av 1800-tallet ble bibelkritikken selve grunnlaget for et stort antall fritenkerforeninger i hele den vestlige verden. Uten deres innsats hadde våre kvinner fortsatt gått i side skjørt og homofile blitt fengslet.

Den store utfordring for humanister i dag er å ta det samme oppgjør med islam, som i seg selv hverken er «verre» eller «bedre» enn kristendommen var like inntil vår egen tid. Men flere islamske stater vil nå forby såkalt krenkende kritikk av religion, og krever at slike forbud skal innlemmes i internasjonale regler og resolusjoner. Verdens humanister kjemper innbitt for å unngå en slik begrensning av ytringsfriheten.


Men også i forhold til islam
bør man gå til kildene, til tekstene, med sin kritikk, og ikke rette sin uvilje mot de troende. Det er de hellige tekster som i store deler av den muslimske verden legitimerer brudd på menneskerettigheter og andre av våre idealer. Bøker som ifølge troen er gitt ved åpenbaring, altså gudens egen tekst, kan ikke fravikes eller kritiseres av de troende eller på de troendes territorium. Her står i dag Koranen i en særstilling og representerer en spesiell utfordring til kyndige religionskritikere. Kritikk av Koranen krever nemlig mer enn religionsfaglig innsikt. Erfaringene viser at det også kreves mot. Taslima Nasrin uttalte til pressen for snart 20 år siden at Koranen burde revideres. Siden har hennes liv vært i fare, og da jeg spiste middag med henne i Oslo for noen år siden, hadde hun følge av to sikkerhetsvakter fra politiet. Forfatteren av Hvorfor jeg ikke er muslim (Humanist Forlag 2004) dekker seg i mange land under sitt pseudonym Ibn Warraq.

Problemet med hellige bøker er ikke at de fremmer og opprettholder massenes tro på himmelske veseners eksistens. Troen på at det fins en Gud eller en Allah er et brudd med humanistiske virkelighetsforståelse, men denne type forestillinger hører pluralismen til. Det er kravet om å slutte seg til troen, tvangen med dens følger, som er kritikkverdig. I det praktiske liv ligger den inhumane fare først og fremst i regler for menneskers livsførsel som tillegges gudens vilje, påbud som åpenbart avspeiler den tid og den kultur tekstene stammer fra. Det bør være anledning for etikere, filosofer - og engasjerte humanister - både å kritisere og latterliggjøre religiøse tekster som detaljstyrer menneskers amorøse liv, sosiale adferd, garderobe, frisyrer og matvaner - uten å risikere å komme i konflikt med internasjonale lovregler om religioners ukrenkelighet.

Min egen mor, som var pinsevenn, våget ikke å kle seg langbukser før hun var over 50 år, og på Holmlia i Oslo - hvor jeg bor - går nå småjentene rundt med skaut. Burde ikke også ortodokse jøder i våre industrialiserte og urbane samfunn vurdere om deres bokstavtro etterfølgelse av Toraen og Talmud gir riktige signaler om etikkens rolle i samfunnet.

Forholdet er at hvis ingen tilpasning av tekstforståelsen på disse sosiale og kulturelle områder kan finne sted, kan det heller ikke avvikes fra Skriftens brutale kommandoer om å drepe sine fiender, hugge ned de ugudelige og steine ekteskapsbrytere.

Min venn, dr.Younus Sheikh, ble dømt til døden i Pakistan fordi han hadde sagt til sine studenter at Muhammed ikke hadde barbert bort sine kroppshår. Jeg var selv i Lahore og forhandlet om hans frigivelse. Det gikk bra til slutt. Men hans sekulære kolleger i land som styres etter Koranen lever på en knivsegg. Det er likevel ikke menneskene det er noe i veien med. Inni er vi like, som det heter. Men Den Hellige Boken er en vedvarende trussel, som bare kan uskadeliggjøres av kritikk - eller Opplysning, som vi har kalt det siden 1700-tallet.

Levi Fragell har vært leder og generalsekretær i Human-Etisk Forbund, president i det internasjonale humanistforbundet IHEU og er snart avtroppende leder for Foreningen Retten til en verdig død.

Se bildet større

Fra begynnelsen av 1800-tallet ble bibelkritikken selve grunnlaget for et stort antall fritenkerforeninger i Vesten. Den store utfordring for humanister i dag er å ta det samme oppgjør med islam, skriver Levi Fragell.
Publisert: 14.4.2010

Faktaboks

Det er de hellige tekster som i store deler av den muslimske verden legitimerer brudd på menneskerettigheter og andre av våre idealer.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!