Den første som roper «krenka!» vinner

Ytringsfriheten er ikke til for å beskytte det vi er enige om. Vi trenger ytringsfriheten for å beskytte retten til å si ting andre finner ufyselig, skriver Arnfinn Pettersen. FOTO: Istockphoto

Den første som roper «krenka!» vinner

Samme hvor krenket du er: alle som vil ta del i denne debatten må, når volden først er et faktum, være soleklare på at vold aldri er forsvarlig – og at det er langt verre enn noen ytring kan være, skriver kommentator Arnfinn Pettersen. (21.9.2012)

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
21.09.2012 kl 13:43

Nok en gang brenner ambassader. Nok en gang dør mennesker. Nok en gang raser debatten – og debatten om debatten. Nok en gang må kommentarer skrives som går langs forutsigbare linjer og sier forutsigbare ting. For kampen for friheten aldri er vunnet én gang for alle.

Innocence of Muslims er, skal man dømme ut fra det vi så langt har sett, en ufyselig og smakløs film. Men mangt her i verden er ufyselig og smakløst. Slik er ytringsfrihetens vesen. Mennesker er frie til å si, mene og publisere ting som strider mot andres grunnleggende verdier.

Ytringsfrihet henger tett sammen med trosfrihet

Ytringsfriheten har grenser, også i Vesten, men å fremstille religiøse skikkelser, inklusive profeter, på måter de troende misliker er langt innenfor de grensene. Det kan til og med føres en god sak for at retten til slike fremstillinger ligger ved kjernen, både idémessig og historisk, av ytringsfriheten.

For utviklingen av ytringsfriheten – friheten til å gi uttrykk for sin mening – henger tett sammen med utviklingen av trosfriheten – friheten til å tro på det man måtte ønske. Og denne friheten inkluderer retten til å tro og mene at ens motpart tar feil – og gi uttrykk for det. Din frihet til å si din mening har en pris. Og den prisen er at andre er frie til å si ting om din tro og dine meninger som du kan finne krenkende.

Din frihet til å si din mening har en pris. Og den prisen er at andre er frie til å si ting om din tro og dine meninger som du kan finne krenkende.

Er det demokratisk å krenke? Ja.

Alle er ikke enige. Som for eksempel Mehtab Afsar, generalsekretær i Islamsk Råd Norge, som mener det i denne sammenheng «… er det misvisende å bruke begreper som ytringsfrihet og demokrati. Du kan godt krenke meg og hva jeg mener. Men er det demokratisk å mobbe andre? Å tråkke på andre mennesker? Å spytte på dem?»

Svaret er ja. Det er klart innenfor demokratiets spilleregler å si ting om religiøse skikkelser som de troende finner krenkende. Det er prisen for et fritt ordskifte. Det er selvsagt ikke akseptabelt å tråkke på mennesker eller spytte på dem, men ingen er rent faktisk blitt hverken tråkket på eller spyttet på av filmen. En slik metaforbruk, hvor en ytring fremstilles som en voldelig handling, er bidrar til å forkludre debatten.

Problemet med krenkelsesretorikk er at den kan brukes om alt. Hvis det er slik at det at jeg er krenket er grunn nok til at du ikke skal kunne publisere noe, har jeg i realiteten rett til bestemme hva du kan ytre offentlig. Og du har på samme måte retten til å bestemme hva jeg kan ytre offentlig. Et ordskifte vil i praksis være umulig. Den første som roper «krenka!» vinner.

Å publisere søppel er usympatisk, men å svare med vold er langt verre

Å bruke sin ytringsfrihet til å publisere ufyselig søppel er usympatisk. Men å svare med vold er langt, langt verre. Altfor ofte sidestilles disse to. Ja, sier man, vold er fælt, men krenkelsene er så slemme at det er forståelig. Eller man sier som Sunniva Gylver og nitten andre kvinner, som sammen skrev leserbrev i Aftenposten: «Vi protesterer mot at noen skyver ytringsfriheten foran seg, og opptrer på en måte som øker fordommer og konfliktnivå. […] Like sterkt protesterer vi mot at noen bruker vold og drap for å stoppe andres ytringer.»

Å bruke sin ytringsfrihet til å publisere ufyselig søppel er usympatisk. Men å svare med vold er langt, langt verre.

De to tingene, krenkelsen og volden, er med andre ord likestilte overgrep. De fortjener like sterk protest. På den ene siden gir de uttrykk for at de er for ytringsfrihet. På den andre sier de at noen ytringer er så ille at de er like ille som drap. Og siden vi får anta at de mener drap er ulovlig, må konklusjonen bli at også ytringene må være det. Dette er absurd.

Et vanlig retorisk grep er å hevde at de som ytrer seg misbruker ytringsfriheten. At de bruker en frihet som var ment for å kunne hevde gode og snille ting til å si ting som er dumme og slemme. Men ytringsfriheten er ikke til for å beskytte det vi er enige om. Vi trenger ytringsfriheten for å beskytte retten til å si ting andre finner ufyselig. Det er hele poenget med den. Ytringsfriheten kan ikke egentlig misbrukes.

Det handler om staten

Ytringsfrihet handler om juss – om forholdet mellom stat og enkeltmenneske. Det handler om at staten ikke har rett til å nekte borgerne å ytre seg. Og det handler om at staten har plikt til å beskytte de som ytrer seg mot vold og trusler fra meningsmotstandere. Pussy Riot-saken er et godt eksempel på hvordan det går nå staten mener den har rett til å nekte innbyggerne å uttrykke seg kritisk om makthaverne. Og den er et godt eksempel på hvordan påstander om blasfemi kan brukes nettopp til å stilne kritikk.

Der mange trår feil er ved å blande juss og moral. Det moralsk opprørte «sånt kan man ikke si» blir så altfor raskt til ønske om det juridisk begrensende «sånt bør man ikke få lov til å si».

Det er fullt legitimt å kritisere Innocence of Muslims. Kall den gjerne dum og smakløs. (Det vil jeg være enig med deg i.) Si gjerne at du skulle ønske den ikke var blitt laget. (Jeg er for så vidt enig i det også.) Kall den mobbing og hets . (Det finnes utvilsomt mer konstruktive former religionskritikk enn denne filmen.) Si gjerne at det var galt å lage den. Men da var det galt i moralsk forstand, ikke i juridisk.

Vold kan ikke unnskyldes

Ytringsfriheten innebærer nettopp denne retten til å kritisere det andre publiserer. Det ligger i min ytringsfrihet at jeg kan fortelle deg akkurat hva jeg mener om deg og makkverket ditt. Men jeg kan ikke bruke vold. Jeg kan ikke true med vold. Og jeg kan ikke unnskylde andre menneskers bruk av vold.

Alle som vil ta del i denne debatten må, når volden først er et faktum, være soleklare på at vold aldri er forsvarlig – og at det er langt verre enn noen ytring kan være. Hvis du skulle ha et ønske om å balansere på denne linen, her er mitt forslag til åpning:

«For det første: Kritikk av religion og religiøse skikkelser kan aldri unnskylde vold og drap. Samme hvor krenket du måtte føle deg, gir det deg ikke retten til å bruke vold – eller for den saks skyld true med vold – mot de du mener står bak krenkelsen eller mot mennesker som du på andre måter for det for deg har noe med krenkelsen å gjøre. Dette er absolutt og utvetydig og du kan ikke skyve ansvaret for vold du måtte begå over på andre.»

Sånn. Nå kan du snakke om filmen.

Se bildet større

Arnfinn Pettersen er seniorrådgiver i Human-Etisk Forbunds Ideologi- og livssynsavdeling.

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!