Illustrajon: Pixabay

Den farlige flokken

LANGLESING/KOMMENTAR: Flokken fremholdes av mange som et gode vi må ta vare på, som et raust og inkluderende fellesskap. Men historien har lært oss at menneskeflokken har sine skyggesider. Og i en tid der demokratiet demonteres og populismen blomstrer, er flokken en farlig metafor å la seg forblinde av.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

«Å ta vare på flokken din» er blitt en dyd som omfavnes av mange. Hos filmaktuelle Per Fugelli var metaforbruken en analogi for et raust og inkluderende fellesskap – og det var godt ment. Men Fugelli fremstilte sin samtid i manikeiske vendinger – altså i form av lys og mørke, godt og ondt – og et fellesskap drevet av manikeisme blir gjerne en snever flokk.

Tyder den offentlige politiske debatten og samfunnsutviklingen på at de fleste av oss har et raust og inkluderende idealbilde av flokken? Hvilke meninger, folk og minoriteter er det plass til, sånn egentlig, om vi kunne velge?

Det siste tiårets utvikling på digitale plattformer har vært et kræsjkurs i gruppedynamikk og flokkens første bud: De som står utenfor flokken skal tillegges en skrekkelig og fullstendig uakseptabel verden.

Tonen og fraksjoneringen – tendensen til å tenke i flokk og dømme i flokk – ofte uten saklig drøfting, gir ikke alltid oppløftende svar. Gruppetilhørighet trumfer gjerne kraften i de bedre argumentene. For flokken, den er din flokk.

Ikke hva, men hvem

Kort sagt: Det er ikke så viktig hva som blir sagt eller om det henger på greip. Det som er viktig er hvem som sier det. Som det ble sagt på av en luring på Facebook: «’Modig’, ‘selvstendig’, ‘prinsipiell’ og ‘uredd’ er det nye ‘dette er jeg fan meg enig i’.»

Demokratiene våre har fungert slik at vi har vært enige om å være uenige; at vi har tolerert de som tenker og sier ting vi ikke liker. Pluralisme har vært ansett som en sentral verdi fordi den følger av individets ukrenkelighet, men også fordi det å bryte meninger har en verdi i seg selv. Det var sånn det skulle være i et demokrati. Vi skulle bli smarte av å krangle litt.

Det er selvfølgelig ikke slik at alle var mye mer tolerante før. Men «demokratiseringen» av det offentlige ordskiftet, på digitale plattformer og i kommentarfelt, har gjort noe med oss. Vi skulle lære mer og snakke sammen mer, gjøre verden mindre og få Hegel til å smile fra himmelen.

Nå sitter lederen av den frie verden og spyr ut konspiratorisk galle på Twitter. Politisk sinne pensles ut over hele fjøla, på en måte som sprer usikkerhet om poenget med demokrati. Det er kongelig paradoksalt. Forteller det oss også noe om mennesket som flokkdyr?

Menneskeetere og syndebukker

Historiske og naturvitenskaplige betydninger og erfaringer bryter i grunnen ganske spektakulært med romantiske forestillinger om hva en flokk er.

Mennesker er sosiale skapninger fra naturens side. Flokken er en forutsetning for all menneskelig sameksistens. Ingen sivilisasjon kan bygges på nihilisme og individualisme – og i alle fall ikke på det alene. Sivilisasjoner har som regel regler, og langt på vei også felles verdier.

Men som vi vet fra historien, har ulike flokker, til ulike tider og på ulike steder, hatt ulike kriterier for utestengelse. Mye av det ser ikke pent ut sett med nåtidens briller. Demokratier som verner om mindretall og avvik er som et lite øyeblikk i historisk sammenheng. Det er altså i høy grad opp til oss selv hva slags flokk vi ønsker å opprettholde og hvilke flokkmentaliteter vi vekker opp fra dvalen.

Joda, flokken tar vare på sine egne. Men av natur er flokken et autoritært system, preget av intern justis og strenge rangordninger. Flokken hakker, og er nådeløs mot den som støtes ut og enda mer nådeløs mot de som ikke er medlem. I moderne tid har utopiske ideologier og deres monsterflokker tatt livet av vanvittig mange mennesker.

Spist av flokken

Analogier fra dyreriket kan benyttes på høyst ulikt vis. Man kan for eksempel trekke frem en tragedie som utspant seg i en dyrehage i Pittsburgh for noen år siden, da en flokk afrikanske villhunder åt opp et to år gammelt barn som hadde ramlet ned i innhegningen. Villhundene er ansett for å være ganske fredelige dyr på egen hånd, men de er effektive og nådeløse jegere i flokk.

I Dyon Meyers postapokalyptiske roman Fever, er vanlige hunder et gjennomgangstema. Etter apokalypsen har menneskets beste venn gjenfunnet sin dyriske opprinnelse og jager i flokk som … ja, som ville dyr. De er en ustanselig, blodtørstig trussel mot mer eller mindre forsvarsløse overlevende.

Meyer bruker selvsagt flokken som metafor på sivilisasjonens sammenbrudd. Det samme gjorde Cormac McCarthy i dystopien The Road, men med en tvist: Om sivilisasjonen bryter sammen, så vokt deg for menneskeflokken – de eter deg. Bokstavelig talt.

Ulven hadde kultstatus i den nazistiske mytologien. Som den amerikanske idéhistorikeren Boria Sax skriver i boka Animals in the Third Reich – Pets, Scapegoats, and the Holocaust , sto ulveflokken for en natur uten anarki. Ulvens måte å fungere sosialt på ble en analogi for voldens rettmessighet og flokkens (her: nasjonens) naturgitte rett til brutalitet.

Folkemord

Menneskeflokken på sitt verste møter vi i borgerkriger og folkemord. For eksempel hendelsene i Moush-regionen i 1915, i datidens osmanske rike.

Moush var et område preget av omfattende jordbruk og husdyrhold. Her hadde armenere og muslimer bodd sammen i flere hundre år. Så brøt helvete løs. Naboer tok livet av sine egne naboer.

Utslettelsen av de omlag sytti tusen armenerne i området, var nærmest total. Kvinner og barn ble skyflet inn i låver, veggene dynket med parafin og tent på. Barn ble begravd levende, spedbarn kastet i været og spiddet på bajonetter. Unge kvinner ble kidnappet, voldtatt og fikk brystene skåret av.

Henry Morgenthau, den amerikanske ambassadøren i Konstantinopel, rapporterte hjem:

«Jeg så fingernegler som ble trukket ut, lemmer som ble radbrekt, tenner slått ut, neser slått inn; koner og døtre ble voldtatt i offentlighet foran deres istykkerslåtte ektefolk og fedre.» I tillegg eskalerte plyndringen av armensk eiendom, som hadde pågått over lengre tid. Linoleumen ble revet av gulvene.

Den norske generalinspektøren Nikolai Hoff gjorde seg i ettertid noen betraktninger om situasjonen, i en artikkel i Aftenposten:

«… for ungtyrkerne personlig har religionsforskjellen ikke spillet nogensomhelst rolle … De har dog ikke unladt at benytte sig af de lavere klassers fanatisme, som har været saa meget lettere at faa til at blusse op, som armeniernes utryddelse ogsaa af en anden grund var mange tyrkiske smaabønder særdeles velkommen.»

Fluenes herre

Sett fra vår tid og vårt samfunn fremstår denne formen for brutalitet som livsfjernt og monstrøst. For er vi ikke alle født til medfølelse for andre mennesker? Eller er sivilisasjonen bare et tynt skall som skiller oss fra dyrene? Sannheten ligger nok et sted imellom. Vår medmenneskelighet kan strekke seg langt, men den kan også urovekkende enkelt settes ut av spill.

Vi har lett for å tro at en flokk vil korrigere seg selv, at individer i flokken vil sette foten ned for urett eller umenneskelige handlinger utført av andre i flokken.

Som historikeren Christopher Browning viste, i sine studier av frivillige tyske politifolk som myrdet kvinner og barn på østfronten, kan hyggelige familiefedre og skolelærere bli til massemordere. Ikke bare på grunn av sadisme eller fanatisme, men også på grunn av banal korpsånd: Hvis ikke jeg dreper, må noen andre gjøre det.

Stikkordene er flokk og legitimitet. En flokk som forteller sine medlemmer at trakassering og vold er greit, vil gjerne opptre deretter.

Flokken er et velkjent tema fra litteraturen også, fra H. C. Andersens forsiktige stygge andunge til William Goldings grusomme Fluenes herre. I den siste strander en skoleklasse på en øde øy, hvor de raskt forfaller til tribalisme og vold. Det finnes ingen kontroll eller autoritet som kan forhindre det. Boka bringer tankene til Thomas Hobbes, som mente at menneskenaturen er ond, og at sivilisasjonens oppgave er å begrense skadevirkningene.

Balanse eller utopi

Det blir sagt at filosofi koker ned til to grunnleggende ideer om menneskenaturen som ikke går i hop: den utopiske visjonen og den tragiske.

Enten er mennesket et formbart vesen som kan perfeksjoneres, slik at vi kan bygge et samfunn fritt for ulikhet, urett, fattigdom og diskriminering. Eller så er alle disse store drømmene dømt til å havarere, fordi menneskenaturen er irrasjonell, impulsiv, eiekjær og aggressiv.

Dette er to perspektiver på vår eksistens som ganske fredelig har preget vestlig tenkning, men som når de er blitt rendyrket av politiske idealister har gitt oss helvete på jord. At for mye frihet fører til barbari og for mye autoritet fører til tyranni, er like sant som det er banalt. Tipper det for langt den ene eller den andre veien, havner vi i trøbbel.

Sagt så enkelt som mulig: Fra et liberalt ståsted, er en akseptabel flokk én som er så stor som mulig uten at den driver rovdrift på andre. Den må være så inkluderende og fri som mulig, uten at den blir selvødeleggende. Kort sagt skal flokken være mangfoldig og tolerant, men ikke grenseløs.

Det er en slik flokk vi har forsøkt å skape i vår del av verden i vår tid. En som nå ser ut til å gå opp i limingen.

Reaksjonens kulturkrig

En utbredt påstand i dag, er at langt flere mennesker er grunnleggende konservative i spørsmål om verdier, nærhet og forandring enn hva det politiske lederskapet og de urbane elitene har trodd.

Det er en kjerne av sannhet i kritikken. Det vil nok alltid være et «opplyst» mindretall, stort sett folk med høvelig inntekt, grei utdannelse og god levestandard, som ikke føler sterk tilhørighet til lokale tradisjoner og nasjonale fellesskap. De omgås folk med de samme verdiene, og har råd og mulighet til å reise rundt i verden og oppleve spennende ting og møte likesinnede.

Samtidig er det nok slik at identitet, fellesskap og til og med empati primært er knyttet til det nære. Vi føler større nærhet til egen familie og venner, enn med folk som vi ikke kjenner og som bor langt unna. Det er mange der ute som ikke identifiserer seg med sentrale institusjoner og politiske prosjekter. Hvis vi ikke opplever nærhet er det også vanskelig å forholde seg til bredere fellesskap. Antagelig er det grunnleggende menneskelig.

Tilknytning og samhørighet svekkes jo lenger ut i periferien de andre befinner seg. Et forståelig habitat for mange er familie, skole, lokalsamfunn og nasjon. Deretter begynner det å glippe.

Der idealister og idealistiske politikere, med støtte fra middelklassen i de store byene, har ønsket seg storstilte, overnasjonale fellesskap og multikultur, har mange borgere, gjerne i lavtlønnsyrker, søkt til det lokale og tradisjonelle. Én del av befolkningen føler større slektskap med folk rundt om i verden, som deler deres idealer eller interesser, mens en annen føler slektskap med sine naboer og eget lands tradisjoner, slik de har gjort i generasjoner.

At dette skulle bli motsetninger med stor politisk kraft og store politiske konsekvenser, kom overraskende på mange. Hvem hadde trodd at vi skulle få en kulturkrig i fanget?

Om å rakne på midten

Valget av autokraten Donald Trump er utvilsomt orkanens øye i den pågående kulturkrigen. Litt enkelt sagt, skjer det en polarisering mellom selvpiskerne og reaksjonen i USA, der de konkurrerer om å stoppe kjeften på hverandre.

Selvpiskerne mener den vestlige sivilisasjonen er full av historisk skyld og at deres eget lands tradisjoner langt på vei består av gammelt slagg som bør kastes på dynga. Mange av dem er av den aggressive sorten. De ser ingen vesensforskjell på fortid og nåtid, og ser bare fremover.

De vil retusjere historien og litteraturen og lage helt nye språkformer, fordi folk før i tiden tenkte tanker og brukte ord som ikke skulle vært tenkt, skrevet eller sagt, og ikke fortjener oppmerksomhet, fordi det de tenkte og skrev er skadelig. De er så overbevist om sin egen rettferdighetssans, at de ikke vil slippe de som er uenige med dem til i universitetenes forelesningssaler.

For selvpiskerne er identitetspolitikk den nye formen for nasjonsbygging. Den store flokken fragmenteres i en lang rekke mindre flokker, som alle krever sitt og alle har egne oppfatninger om innenforskap og utenforskap. Men de er alle skjønt enige om hvem som har skylda for alt de ikke liker.

Alle må med

På den måten får populistiske demagoger lissepasning etter lissepasning: «Hvis du skal nevne grupper i Amerika, gjør du klokt i å nevne dem alle. Hvis ikke vil de neglisjerte legge merke til det og føle seg oversett. Tallene viser at det var nøyaktig det som skjedde med den hvite arbeiderklassen og de med sterke religiøse overbevisninger. To tredjedeler av hvite velgere uten universitetsgrader stemte på Donald Trump,» som den amerikanske idehistorikeren Mark Lilla har påpekt.

Trump og hans undersåtter fremmer på sin side en identitetspolitikk rettet mot den hvite majoriteten, altså de skyldige i selvpiskernes fortelling. Resultatet er den smått absurde situasjonen at majoriteten har tatt til seg offerrollen som tidligere var forbeholdt minoritetene. Dette er kjernen i reaksjonen.

Trump finner ikke sine brødre i ånden i den liberale tradisjonen, men blant europeiske høyrepopulister og hjemlige rasister og identitære, hos konspirasjonsteoretikeren Alex Jones og globale sterke menn, som Duterte og Putin. Trump lyver jevnt og trutt og utpeker sine egne demokratiske institusjoner og mediene til banditter. Trumpister mener at meksikanere er i ferd med å ta over landet og jobbene deres. De lengter tilbake til tiden selvpiskerne vil fjerne fra det kollektive minnet.

Den amerikanske flokken er altså i ferd med å rakne på midten, der den ene parten virkelig ikke tåler trynet på den andre. Det er ikke levedyktig. I hvor stor grad denne konflikten og uroen kan oversettes til europeiske forhold er vanskelig å si, men den er utvilsomt der.

Europeiske raknerier

Det har bredt seg en forestilling hos mange europeere, delvis med rette, om at livene deres ikke er så stabile og trygge som de engang var. Innvandring står i sentrum for den europeiske uroen. For oss som tilhører «de liberale elitene» er dette veldig vanskelig å forholde seg til. Ikke minst fordi så mye av innvandringsmotstanden er politisk problematisk.

Mange europeere mener innvandrerne er blitt så mange og at så få av dem er i arbeid at det utgjør en fare for velferdsstaten og fremtidige pensjoner. De mistenker at mange muslimer ikke setter pris på europeisk levemåte og kultur og derfor aldri vil integreres i det europeiske. En del har inntrykk av at mange muslimer misliker europeiske levemåter så sterkt at de vil sprenge bomber eller stikke med kniv.

Det hjelper ikke på saken at mange europeere i utgangspunktet er lite vennligstilte til folk som kommer utenfra. Vi har tradisjoner for slikt.

Håndteringen av uroen for innvandring har antatt en del merkelige former. Grovt sett håndteres innvandringsspørsmålet på to måter, som begge tar mye plass og lager mye støy: Gjennom fornektelse eller gjennom overdrivelse.

En del av venstresiden er ikke lenger er særlig opptatt av klasse, men av identitet. Konsekvensen er tidvis blitt ren forakt for en arbeiderklasse som ikke er tilstrekkelig multikulturelt innstilt.

På den annen side har du opprøret fra «the deplorables» på europeisk, de som får høre at de er klumsete, rasistiske, dumme i språket, i kulturen, tradisjonene, verdiene, genustoleransen og evnen til å holde tritt med global transsolidarisk syklus.

De som er skeptisk til innvandring blir ofte møtt med hån. De blir fortalt at de er dumme og at nesten ingenting av det de tror er sant. Reaksjonen har sånn sett åpent mål til tider.

De «utdaterte» lengter tilbake til den ukompliserte nasjonen, mens deres kritikere betrakter nasjonalisme som sporen til fascisme. Heller ikke her er det noen felles plattform å spore, ikke i dag, ikke i morgen. På sikt sliter denne gjensidige fordomsfullheten på tilliten innad i den store flokken, noe som ikke er det grann vanskelig å forstå.

Verden er slik den føles

I sin nye bok Enlightenment Now: The Case for Reason, Science, Humanism, and Progress, forteller Steven Pinker oss på sedvanlig vis at verden bare blir bedre og bedre. Så hvordan forklare at så mange er misfornøyde? En innvending mot Pinker kan være at store tall og globale oversikter ikke nødvendigvis forteller oss så mye om lokale forhold. En annen innvending er at om vi har lært noe av historien, så er det at mennesker har klare begrensninger som rasjonelle fornuftsvesener.

Den amerikanske sosialpsykologen Jonathan Haidt bruker begrepet «sosial intuisjon» for å beskrive vår tendens til å velge meninger og moral basert på følelser. Et av den kjente psykologen Daniel Kahnemans poenger er at folk foretrekker å argumentere for eller å lese om det de allerede har bestemt seg for. Kahneman går langt i å hevde at det er sånn vi mennesker er skrudd sammen, som flokkdyr.

Da er veien kort til å føle seg krenket. Og krenket skal du være, for det er kjernen i tidsånden. Ikke bare skal du være krenket, men det er du og flokken din som ene og alene avgjør hva som er krenkende for dere. Hvis du føler deg krenket, så er du krenket. Det er slik det moderne mennesket skaper seg en identitet. Følelser av raseri og ydmykelse behøver med andre ord ikke å skyldes at folk har rimelig grunn til å ha dem.

Så når ballen først begynner å rulle i saker som splitter befolkningen, kan resultatet bli at mange hiver seg på i en usalig miks av forurettelse – som styrker samholdet – og ren flokk-eufori – fordi det er gøy og samlende å hakke på andre.

Krenkomaniets tiurleik

Hva er egentlig oddsen for at «sannheten», som gjerne er å finne gjennom avveining av argumenter, er den felles grunn man omsider kommer frem til i lange tråder på Facebook? Tiden går i stedet med til å angripe og drite ut medlemmer av den rivaliserende flokken – til applaus fra sine egne. Mye av spetakkelet handler om konstruerte motsetninger og karikaturer av ideologisk og faktisk utvikling i Vesten. Narrativ trumfer sannhet.

Mitt inntrykk er at en del av de som bruker de største ordene og de verste utskjellingene også er de som er fremst i rekken av de krenkede. Det må bli full kræsj: Krenkomaniets tiurleik.

Hvis et romvesen dukket opp i Vesten anno i dag, ville det kanskje tenkt at menneskene her lever i en konstant tilstand av lidelse. Så mye konflikt må bunne i noe riktig ille. Har de alltid hatt det like jævlig? Nei, det er umulig. Menneskene må befinne seg på et bunnpunkt.

Jeg blir mer og mer overbevist om at overdreven offerrolle er overskuddssamfunnets klagesang. Vi er ekstremt selvopptatte når vi har muligheten. Hvis vi setter det inn i en Trump-kontekst: Jo lenger denne krenkomanien fortsetter, desto mer påtagelig blir avgrunnen mellom de som har det godt og de som faktisk har god grunn til å klage.

Hva har demokratiet gjort for oss?

Det larmer og bråker, altså. Jo lengre vekk fra sentrum du kommer, jo lavere er tilliten til systemet og institusjonene. Taperne blir gjerne de moderate, de som ikke betrakter nasjonalstat og liberalt demokrati som perfekte størrelser, kun som bedre enn alternativene. De mindre skråsikre blir vippet av pinnen av de skråsikre – og hvem orker å stå i stormen?

Liberalt demokrati er den eneste styreform som har gitt oss en flokk som er stor, inkluderende og fri. Men det er skjørt og det mangler ikke på advarsler.

Edward Luce, amerikansk journalist i Financial Times, hevder at det liberale demokratiet er nærmere sammenbrudd enn vi tror. Trusselen kommer fra innsiden, mener han: fra USAs president og fra illiberale politikere både til høyre og venstre i Europa. Luce ser slike antidemokratiske krefter som symptomer på underliggende problemer som har preget Vesten i lengre tid. Han ser valget av Trump som del i en bredere tilbakegang for demokratiet i verden, som har pågått siden tusenårsskiftet. Denne inkluderer også utviklingen i Russland, Tyrkia, Polen og Ungarn.

Luce argumenterer for at det liberale demokratiet er avhengig av økonomisk vekst for å overleve. Når veksten faller, tar opinionen en «mørk sving». Med økende konkurranse om jobber og ressurser, leter «taperne» («the left-behinds») etter syndebukker. Liberalisme er blitt den meritokratiske elitens ideologi, mener Luce. Liberalerne har ønsket globalisering, multikulturalisme, markedsøkonomi og nye verdisett velkommen, men har samtidig oversett «the left-behinds». Dette er ifølge Luce oppskriften på alvorlig konflikt.

Til Luce kan det innvendes at frustrasjon og sinne ikke alltid samsvarer med virkeligheten og at folk flest, om vi ser stort på det, knapt har hatt det bedre enn i dag. Den evige optimisten Steven Pinker ber oss slutte å lytte til pessimistene: Verden har forandret seg til det bedre de siste to århundrene, og forbedringen bare fortsetter, mener han. World Economic Forums tall viser det samme: Enten det gjelder fattigdom, helse eller utdanning – pila peker oppover.

Dør ikke som før

Like fullt viser målinger at de fleste av oss er lunkne og at få tror det går bedre. Ifølge Freedom House, som overvåker demokratiets stilling rundt om i verden, er det en klar nedgang i global frihet. USAs rolle som leder av den frie verden er, ikke overraskende, betydelig svekket. At dette er en gavepakke til verdens potentater kan neppe illustreres bedre – eller mer bisart – enn med Filippinenes smått sinnssyke Dutertes klissete kjærlighetssang til the Mad King – og Trumps Grammy-lignende «thank you» under statsbesøket på Filippinene.

Demokratier dør dessuten ikke på samme måte som før. Det hevder i hvert fall Steven Levitsky og Daniel Ziblatt i boka How Democracies Die. Reinspikka diktaturer og militærkupp er på vei ut, hybridregimer på vei inn. Georgia, Ungarn, Polen, Russland, Tyrkia, Venezuela, Nicaragua, Peru, Filippinene … Lista er lang og blir stadig lenger, hevder de. Slike land har konstitusjoner, men konstitusjonene males sakte, men sikkert om til verktøy for autoritær regjeringsmakt.

Første bud er å ta full kontroll over grunnloven og domstolene. Det avholdes valg, men de er gjerne rigget til fordel for makthaverne, og opposisjonen har dårlige betingelser til å drive valgkamp. «Frie» medier blir trakassert til selvsensur, mens de statlige fjernsynskanalene blir rene regjeringsorganer. Opposisjonelle og uavhengige organisasjoner utsettes for økonomisk press, fabrikkerte skattesaker brukes for å nøytralisere dem.

Logikken er flertallsmaktens og effekten er flertallstyranni: Hvis et parti går inn for å begrense demokratiet med et flertall av velgerne i ryggen, er det tilsynelatende både demokratisk og rettferdig. Prosessuell demontering av liberale institusjoner er flokken som utøver sin makt. The winner takes it all. Det passer som hånd i hanske for demagogiske skrikhalser.

Demokrati, ikke flertallsmakt

Kanskje det mest alarmerende Levitsky og Ziblatt forteller oss, er dette: Borgerne i land der liberalt demokrati demonteres, forstår ikke hva som er i ferd med å skje. Mange fortsetter å tro at de lever i et demokrati, hevder de.

For mange borgere er flertallsmakt godt nok. Hva har demokratiet gjort for oss? Hvorfor skal mindretall og domstoler få blokkere for flokkens vilje? Hva er vitsen med en fri presse om den bare sprer usannheter? Hvorfor skal menneskerettigheter og andre lover og regler som er funnet på i andre land begrense statens muligheter til dramatiske, men nødvendige tiltak, som å kaste innvandrere ut av landet?

Levitsky og Ziblatt mener som mange andre at Donald Trump er en ulykke for amerikansk demokrati. Donald Trumps mange utfall på Twitter er i stor grad rettet mot pressefriheten, domstolene og den uavhengige etterretningen. Men de ser ham samtidig som ledd i en prosess som har pågått over lang tid, det som på engelsk kalles «partisanship», som innebærer en ekstrem polarisering mellom partiene.

I amerikansk politikk har det tidligere eksistert tillit mellom demokrater og republikanere om helt grunnleggende forhold. Tilliten begynte så smått å knake i fugene på 1980- og 1990-tallet, for å bli ytterligere forringet under Obamas presidenttid. Under Trump er tillitsforholdet mellom partiene gått i oppløsning, og den offentlige samtalen er blitt balkanisert.

Tillitsbruddet har slått en kile tvers gjennom befolkningen. Det er på bakgrunn av dette at den autoritære Trump for alvor utgjør en trussel mot det amerikanske demokratiet, mener Levitsky og Ziblatt.

De som forventet at republikanerne ville ta til fornuften og snu ryggen til Trump, har uansett tatt grundig feil. I partisansk ånd slutter nå i praksis et samlet parti rekkene om en degenerert løgnhals, som gjør alt han kan for å så mistillit til systemet. For å si det med Edward Luce: Det amerikanske folket har valgt en pyroman til brannvakt.

Høyresiden som mistet forstanden

Det foregår en utglidning på deler av høyresiden, der grenser flyttes. Dreieskiven er innvandring og forestillingen om at nasjonale fellesskap blir overtatt av muslimer og liberale svikere. Logikken ser ut til å være at det er de liberale elitenes skyld at Trump ble president og at høyreradikale seiler frem i Europa.

Logikken dras enda lenger: De liberale har ødelagt så mye at det ikke er noen vei tilbake. Mange tar skrittet fra å forsøke å forstå for den uro og frustrasjon som fører til oppslutning om illiberale høyrekrefter, og over i aksept for – eller oppslutning om – disse kreftene.

Godwin får ha meg unnskyldt, men parallellen er ikke til å komme fra: Mot slutten av mellomkrigstiden var deler av den borgerlige pressen full av halvreservert støtte til nasjonalsosialistene. Hitler ble betraktet som en uflidd bråkmaker som måtte forstås på bakgrunn av de tyske kommunistene.

«Neppe noget europeisk land har i den grad været infisert av socialistiske tendenser efter krigen som Tyskland», erklærte Aftenpostens leder 9. mars 1933. De «konservative representanter i Hitler-regjeringen» hadde «dannet en tilstrekkelig garanti mot de socialistiske tendenser i nasjonalsocialistenes program», het det.

I organet til Unge Høires Landsforbund, lød det samme måned: «Det er i første rekke en kulturkamp Hitler fører. Og fordi det er Tysklands frigjøring fra marxismens kvelertak det gjelder, har han rett når han sier at hele Europa bør være ham takknemlig for hva han gjør. Makter han å rense sitt land for den kommunistiske farsott, å utrydde lusene i det røde flaggs folder ... har han sannelig gjort sig fortjent til navnet: den europeiske civilisasjons redningsmann.»

På mange måter er den liberale troen på mennesket, at mennesket er godt og lar seg overbevise av bedre argumenter, naiv. En rekke studier og undersøkelser viser at om lag halvparten av Europas voksne befolkning lener mot det autoritære. For en historiker fremstår det rimelig å anta at autoritære laster har en konstant base i befolkningen, og at denne får et oppsving når båten begynner å gynge.

Kartet som manglet terreng

Å kritisere Francis Fukuyamas’ påstand om «historiens ende» er å sparke inn åpne dører. Men selv om Fukuyama for lengst har trukket påstanden og i dag nesten fremstår som dystop, er det ikke til å komme fra at tesen hans er betegnende for liberal hybris.

Det viste seg raskt at ting ikke gikk på skinner. Russland og store deler av det gamle kommunistiske sovjetimperiet er gått i autoritær retning. Vi har hatt finanskrise, flyktningkrise og Brexit.

Fukuyama anno 1989 illustrerer en del av årsaken til at det er gått nedoverbakke: Den etablerte makten stakk ikke fingeren i jorda når de utpenslet sine storslagne institusjonelle prosjekter. Den etablerte makten forutsatte at mennesker med ett var blitt rasjonelle aktører, og at ingen rasjonelle aktører ville takke nei til den verden de ble forespeilet.

Det ble ikke bedre av at det ikke var seierherrene som skrev historien. I Vesten ble historiefaget et godt stykke på vei forvaltet av strukturalister med større sympatier for kommunismen enn for seierherrene, noe som ganske sikkert har bidratt til at lærdom gikk tapt på veien. Mange i dagens samfunn forstår ikke at ideer kan være farlige.

Etter Europa

Uroen vokser for at det som engang holdt den europeiske unionen samlet, er i ferd med å gå i oppløsning. For eksempel påpeker Ivan Krastev i boka After Europe at den kollektive erindringen av andre verdenskrig har begynt å falme. Halvparten av alle femten- og sekstenåringer i Europa vet ikke lenger at Hitler var en diktator, mens en tredel tror at han forsvarte menneskerettighetene, skriver han.

Det som inntil nylig var utenkelig er i ferd med å skje, mener Krastev, og viser til krakeleringen av EU. Imens sniker en fatalistisk følelse seg inn hos mange om at det går åt skogen:

«At noe fremstår som absurd og irrasjonelt betyr ikke at det ikke kan skje, det vet vi fra historien», skriver Krastev, og henviser til Timur Vermes satire Han er her igjen: Ville vi kjenne igjen Hitler om han kom tilbake? I boka står en sjarmerende Hitler opp fra de døde og blir talkshow-kjendis. Innholdet er som før, mens innpakningen er moderne. Folk blir usikre på om det er samme mann.

Vil vi ha rett eller ha det bra?

«Vi har to larmende offentligheter som suger luften ut av det liberale sentrum,» skrev en venn på sosiale medier. Andre sammenligner tiden vi lever i med en lettutgave av problemene i Weimar-republikken. Det er vanskelig for moderate folk å stå imot massivt press fra radikale som ønsker konflikt. Det er kanskje derfor den irske poeten W.B. Yeats` hundre år gamle dikt The Second Coming er blitt sitert flittig det siste året. Diktet med linjene: «Things fall apart; the centre cannot hold.»

Min mest optimistiske spådom: Kulturkrigerne kommer til å gå i strupen på hverandre, for revolusjoner spiser nesten alltid sine egne barn. Identitetspolitikken kommer til å implodere når diverse grupper opplever at det er deres eget eller venners hoder som skal på blokken.

Identitetspolitikken vil mislykkes fordi den ikke har en base eller plattform, den er fragmentarisk i utgangspunktet. De reaksjonære bygger sine visjoner på et luftslott, på en fortid som innlysende nok ikke kommer tilbake. Folk blir ikke lykkelige av å leve i autoritære samfunn.

Populisme – den autoritære varianten – er et stort problem for liberale demokrater. Hvordan takle den? Ved å snu ryggen til den og markere avsky? Noe som i lengden kan bli et gigantisk demokratisk «ball and chain»-problem. Eller ved å prøve å forstå hva som er driveren bak den? Er det noe her det er verd å lytte til, eller til og med ta hensyn til? Hvis svært mange i flokken føler på fremmedgjøring og mangel på tillit til systemene, er det åpenbart at noe har feilet.

Samtalen må i gang

Kanskje er vi kommet til et punkt hvor vi ikke lenger kan velge fra øverste hylle. Ikke hvis vi ønsker å forhindre at samfunnskontrakten og tilliten folk imellom ryker. De tradisjonelle skillelinjene er i oppløsning. Konfliktene er dels kulturelle og handler om identitet, om by og land, om høy innvandring og om nasjonale fellesskap.

For å få samlet flokken – altså den flokken som er så stor som mulig, uten at den driver rovdrift på andre, men også er så inkluderende og fri som mulig, uten at den blir selvødeleggende – må samtalen i gang igjen.

Forestillingen om at en av partene skulle kunne «vinne» kulturkrigen, er en av vrangforestillingene vi må legge til side hvis det skal lykkes.

Siste nytt i Kommentar Vis flere

Hvor går grensene for religiøs tilpasning?

Hvor går grensene for religiøs tilpasning?

DEBATT: Når en ansatt i skolen ikke vil håndhilse, oppleves det som respektløst eller til og med nedverdigende i en kultur hvor slik hilsning er praksis.

– Takk, broder Walid

Walid al-Kubaisi til minne

– Takk, broder Walid

– En stor mann og et stort menneske er død. Jeg er stolt av å ha kunnet kalle ham en nær venn, skriver Ronnie Johanson i sitt minneord over Walid al-Kubaisi.

Trumps nulltoleranse og barna som forsvant

Trumps nulltoleranse og barna som forsvant

BAKGRUNN/KOMMENTAR: Over 2000 barn er skilt fra foreldrene på USAs grense mot Mexico de siste månedene. Men hvorfor? Hvor er de? Og hva vil skje med dem?

Har dyr moral?

Har dyr moral?

Har dyr moral – eller bare noe som ligner? Erik Tunstad ser nærmere på moralens evolusjon.

Det evige jødehat

Det evige jødehat

LANGLESNING/KOMMENTAR: Bård Larsen om antisemittismen som ikke ville dø

Den største endringen i livssyns-Norge

Den største endringen i livssyns-Norge

KOMMENTAR: Norge har fått en liten andel muslimer, men det er ikke den mest dramatiske endringen når det gjelder tro og livssyn i Norge.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...