Debattinnlegget KrF burde ha skrevet

Jens Brun-Pedersen har utnevnt seg selv til KrF-politiker, og har skrevet forslag til et debattinnlegg som er mer i tråd med det KrF han ønsker seg.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
09.12.2008 kl 10:27

Dette innlegget er til fri avbenyttelse av alle kristne, og ikke minst KrFs stortingspolitikere.

Jeg har skrevet det som et svar til KrFs Dagrun Eriksens stadige oppfordringer om at norske skoler bør fortsette å arrangere julegudstjenester. Hvis KrF hadde lagt seg på denne linja, hadde det vært lettere å ha sympati med dem. Innlegget ble først sendt til Vårt Land, men de ønsket ikke å ta det inn.

    Kjære medkristne!

    Det stunder mot jul og mange kristne foreldre har forventninger til at skolen skal arrangere god stemning for barna deres i form av skolegudstjenester. Dessverre må jeg si at vi nå er nødt til å tenke nytt rundt dette temaet.

    Først, vi må huske at skolen er for alle. Den er også for barn av foreldre som har en like ærlig og oppriktig overbevisning rundt religion og livssyn som oss, men som likevel ikke har samme overbevisningen som oss. La oss huske gjensidighetsprinsippet og spørre oss selv om vi ville likt at våre egne barn år etter år måtte bli igjen på skolen mens alle de andre drar på noe morsomt utenfor skolen i skoletida - både før jul, sommeren og påsken.

    Jeg vil oppfordre gode, kristne foreldre til selv å ta ansvaret for at barna våre kommer på gudstjenester og markerer den kristne høytiden. Krf på Stortinget har sørget for at kirken i år har fått 150 millioner kroner til trosopplæring. Dersom flere ønsker kirkens hjelp til slikt, kan vi gi en kvart milliard årlig til Den norske kirke i trosopplæringsmidler.

    Det er i våre menigheter påvirkning til tro hører hjemme. Det er ikke lenger mulig i offentlige institusjoner som er for alle. Senest ble vi påminnet om det i 2007 - i KRL-dommen fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Vi selv må ta ansvaret for våre barns trosutvikling. I et mangfoldig samfunn som det norske er blitt, kan vi ikke overlate ansvaret for kristen oppseding til lærere og rektorer. Den tid er forbi. Skal vår kristne arv og de kristne tradisjonene opp som tema i skolen, er vi forpliktet til å behandle det, ut fra internasjonale konvensjonskrav, med en objektiv, kritisk og pluralistisk tilnærming. Det sier seg selv at en gudstjeneste ikke er en slik pedagogisk måte å behandle arv og tradisjoner på.

    Vi kristne har i mange år vært priviligerte som har kunnet utfolde oss i mange offentlige fellesinstitusjoner. Nå, i moderne tid, må vi skille klart mellom aktiviteter som er egnet til å påvirke til annen tro - og formidling av ren kunnskap.

    At vi nå ikke har disse livssynsmessige påvirkningsmulighetene i fellesskolen, må bli en spore til økt innsats for å spre evangeliet i andre sammenhenger. At dette kan være uvant for mange, er forståelig. Vi kristne ser ofte til USA og har mye å lære der når det gjelder religiøs tilstedeværelse i nærmiljøene. Vi skal likevel være klar over at gudstjenester eller messer i skoletida er helt utenkelig i offentlige skoler der. Grunnen er at USA lenge har vært et pluralistisk samfunn og har lang erfaring i å takle et slikt mangfold.

    Skolene bør og skal fortsatt påvirke våre barn når det gjelder gode verdier vi alle kan enes om. Men påvirkning til (annen) tro, må vi være varsomme med. En tidligere høyesterettsjustitiarius, Carsten Smith, har skrevet: "Folkestyret gir gjennomslag for flertallets vilje. Menneskerettighetene setter grenser for hva et flertall kan beslutte". Livssyn er et følsomt tema når det gjelder barn. Her kan vi, verken som ansvarlige politikere eller foreldre, bruke flertallsmakten vår i fellesinstitusjoner. Vi er rett og slett nødt til å vise tilbakeholdenhet. Som privatmennesker og menighetsmedlemmer derimot, kan vi stolt og freidig forkynne det glade budskap overalt hvor vi ellers ferdes.

    Hilsen (navn kan settes her), KrF

HTML .fb_share_link {
PADDING-RIGHT: 0px; PADDING-LEFT: 20px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-TOP: 2px; HEIGHT: 16px
}

Del på Facebook

Siste nytt i Kommentar

Folkelig og inkluderende, men lite troverdig

TV-ANMELDELSE: – Serien er tidvis morsom, men er laget av og for skeptiske ateister, skriver Haakon Gunleiksrud om den tredje sesongen av NRK-serien På tro og Are.

Bok: Identitetspolitikk og manglende selvransakelse

Mahmoud Farahmand ser nærmere på Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss? Han er ikke begeistret.

Var drapsmannen fra Texas en radikal ateist som hatet kristne?

FAKTASJEKK: Avisa Korsets seier er svært tydelig på hva massemorderen følte og mente. Men stemmer det?

 
Raseforviklinger. Eller: «Finnes egentlig bikkja mi?»

Begrepet «rase» får folk til å se rødt – ikke helt uten grunn. Verdenshistoriens største overgrep er begått i dets navn. Men betyr dette – eller motstanden mot å bruke ordet – at raser ikke eksisterer?

Satirebloggens mørke side

KOMMENTAR: «Smyrna menighet Oslo» var visst ikke bare satire likevel.

– De sprenger skalaen for alt man kan forestille seg av menneskelig oppførsel

Som skeptiker tiltrekker man seg oppmerksomhet fra en type mennesker mange vil ha vanskelig for å forestille seg at i det hele tatt eksisterer. Som kreftsyk skeptiker har Didrik Søderlind møtt en oppførsel fra slike folk som savner sidestykke.