Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Noen tok til vettet

Jens Brun-Pedersen mener HEF bør tenke nøye gjennom Abbas og Fozia Butt-saken før de bestemmer seg om kirkeasyl. – Den viser at vi trenger sikkerhetsventiler i samfunnet, mener han.

Publisert:

Sist oppdatert: 10.04.2018 kl 10:26

DEBATT: Til debatten om kirkeasyl, legger jeg ved en appell jeg holdt på vegne av Oslo HEF, sammen med flere andre utenfor Stortinget i 2010.

La meg allerede nå røpe; det aktuelle søskenparet fikk etterpå støtte av Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg i en knusende dom mot Norge. De vandret trygt ut av kirkeasylet etter å ha oppholdt seg i Holmlia kirke i 15 måneder.

Denne rystende historien er et argument for at det kan være en fordel å ha sikkerhetsventiler i vårt samfunn etter «lovlige vedtak». Venterom – det være seg i «hellige» eller sekulære venterom mens instanser vurderer norske myndigheters handlemåte overfor mennesker i nød eller i utrygghet, kan være verdifulle og enkeltindividers redning. Andre eksempler på slike lovlige vedtak har blitt gjort og kommer til å skje igjen.

Dette er et eksempel på uforstand av norske myndigheter – og at individer kan prise seg lykkelig over at vi har underskrevet menneskerettskonvensjoner som gjør at overnasjonale organer tvinger Norge til å omgjøre vedtak:

APPELL UTENFOR STORTINGET FOZIA OG ABBAS-SAKEN

Først – takk til dere som har laget dette arrangementet – og som har besøkt og støttet våre to ungdommer på hverdagene – i disse 14 månedene de har sittet ufrivillig i asyl.

La meg starte med å si: Når et nabolag eller en bygd slår ring rundt medmennesker fra andre land som står i fare for å bli sendt ut av Norge, er det grunn til å se kritisk på bakgrunnen for venners og bekjentes forståelige solidaritetshandlinger. Følelser og vennskap kan ofte skygge for kjølige, juridiske realiteter som lovgivere og byråkrater er nødt til å ta hensyn til. Det er lett å bli emosjonell i slike saker.

Mange har gått til den såkalte Abbas og Fozia Butt-saken med dette nødvendige, kritiske blikket. For å si det enkelt: Er man i besittelse av en smule empati og forståelse for at sterke menneskelige hensyn må tas med i vurderingen av en utsendelse, er det liten tvil om hva konklusjonen blir i dette tilfelle med Abbas og Fozia. Som kronikøren skriver i Klassekampen forrige fredag: ”De (Abbas og Fozia) har arvet en avdød mors straff”.

Tingretten har allerede gitt Abbas og Fozia medhold. Den fant at utsendelse av barna var sterkt urimelig. Lagretten gir – under tvil – UNE rett når det gjelder vedtaket som fratok moren arbeidstillatelse, men lagretten vektlegger ikke noe som er helt sentralt, nemlig søsknenes lange tilhørighet til Norge. Vi snakker altså om to unge mennesker som har bodd i Norge i 18 år!

Vi er vitne til en moderne lidelseshistorie. Nå befinner søskenparet seg innelukket fra et miljø de har oppvokst i – der de som to unge og sunne mennesker kunne deltatt i sosialt liv blant slektninger og venner – på Holmlia der det finnes et yrende og mangfoldig liv for oppvoksende jenter og gutter. I stedet lever de inne på et kontor uten tilgang til dusj. Det har de gjort i 14 måneder nå. Rett utenfor ”fengslet” ligger barnehagen, barneskolen og ungdomsskolen de tidligere har gått på. I dette naboskapet på Holmlia fins det nettverket som de nå ikke kan delta i - og det miljøet de var godt integrert i.

La oss huske på at det landet Norge ønsker at de skal vende tilbake til, Pakistan, er et fremmed land med et språk som søsknene ikke behersker. Det er i Norge de behersker det språket som snakkes, det er her de har venner, det er her de heldigvis også har noen slektninger. Det er i dette landet de ønsker å bidra og leve sine liv som alle oss andre som har vokst opp her – som Fozia og Abbas også har gjort.

Det er en skam at folk som har slått ring rundt dette søskenparet er blitt tvunget til å bringe denne saken til Europarådets menneskerettighetsdomstol i Strasbourg. Denne domstolen skal nå få vite alt om en hjertesyk mor – som før hun døde - i fortvilelse gjorde en feil. Den skal få vite om en fjern far som ikke har tatt kontakt. Domstolen skal få vite om politiet som ankommer ungdomsskolen og pågriper en intetanende 14- åring og en intetanende 15-åring. De skal få vite at de ikke kunne reise til sin mors begravelse av frykt for å bli nektet innreise ved returen. De skal få vite om nok en politipågripelse – foretatt av seks polititjenestemenn utstyrt med håndjern og rambukk, om glattceller, om angstanfall, om fornedring og om et direktorats neglisjering av tydelige paragrafer i FNs barnekonvensjon – annektert av Norge og inkorporert i norsk lovverk. La oss huske at Barnekonvensjonen står over norsk lov – ved en eventuell motstrid.

Og her står det – i Barnekonvensjonen: ”..ved alle handlinger som vedrører barn skal barnets beste være et grunnleggende hensyn”. Kan det sies tydeligere? Og har ikke dette relevans for to unge mennesker som selv ikke kan klandres eller har noen skyld i en ulykksalig feil begått av et voksent menneske i en fortvilet situasjon?

Er det tilfeller av utsendingssaker der det foreligger sterke menneskelige hensyn, så må det være dette i tilfellet. I paragraf 8 i Utlendingsloven står det følgende: ”Når sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har særlig tilknytning til riket, kan arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse gis selv om vilkårene ikke er oppfylt”. Så – hva er problemet?

Den himmelropende urettferdigheten og den følelseskalde umenneskelighet disse unge menneskene er blitt utsatt for tvinger frem et krav - et ord – et begrep som vi alle samlet og unisont bør rope ut til de ansvarlige politikerne og byråkratene: Ordet er skjønn. Utvis skjønn. Dere har anledning til det. I all juss er det rom for skjønn. Og som sagt: Det foreligger sterke menneskelige hensyn her.

Tilslutt: Tilgi meg dette - kanskje uparliamentariske uttrykket: Kjære UNE og Storberget: Ta til vettet – før dommerne i Strasbourg gjør det for dere. Abbas og Fozia har lidd lenge nok. La søskenparet komme til oss. Gi dem en etterlengtet frihet og ikke minst trygghet!

Oslo, 7. juni 2010
Jens Brun-Pedersen

Debatt Vis flere

DEBATT: Trenger alle livssyn å være gjensidig ekskluderende?

– Forsvarer jeg en bredere livssynsdefinisjon enn Gran? På en måte, ja, på andre måter, ikke nødvendigvis, skriver Arild Tornes.

Derfor er veganisme mitt livssyn