Vi har sett demokratier bli demontert før. Første verdenskrig var delvis en ideologisk krig for å gjøre verden trygg for demokrati. Vi fikk så se hvordan Weimarrepublikken endte med Hitlers maktovertagelse. Det er derfor fullt forståelig at folk er bekymret og attpåtil redde. Det kan ende stygt også med den utviklingen vi nå ser.

Demokrati og liberalt demokrati

Larsen benytter termene demokrati og liberalt demokrati om hverandre, som om det skulle være det samme, noe som dessverre er svært vanlig å gjøre. Modifikatoren liberalt er imidlertid vesentlig, og vi bør ikke anta at den er underforstått. Begrepet demokrati er blant de mest misforståtte og misbrukte ord i det politiske vokabular. Det eksisterer et utall av uttalte og ikke-uttalte definisjoner. Det er derfor viktig at vi holder oss på et godt presisjonsnivå.

En avklaring Larsen gjør, er at han avviser påstanden om at (liberalt) demokrati og flertallsmakt er det samme. Men hvem kan egentlig klandre folk for at de mener at de har rett til å gjøre hva de vil hvis de har flertall? Har ikke folkeflertallets hellighet vært en del av demokratisk propaganda i årtier på årtier?

Politikere har ikke vært beskjedne når det gjelder å legitimere egen makt og tiltak ene og alene med at de har det magiske folkeflertallet i ryggen. Står ikke da disse kreftenes forståelse av demokrati som flertallsstyre som et naturlig resultat av dette? Hvordan setter vi grenser for ytterligere flertallsmaktutvidelser i en slik situasjon?

Er minoritetsvernet godt nok?

Jeg hører til blant dem som synes at minoritetsvernet mot flertallsmakten ikke holder mål i det rådende system. Man kaller vår styreform for demokrati, litt mer presist for liberalt demokrati. Skal liberalt her være i betydningen frihetsfremmende og begrensende av flertallsmakten, er det påfallende hvor mye flertallet faktisk kan gjøre. Hos oss er det helt greit å beskatte enkeltpersoner med 50-70 %, kanskje også enda mere, og fortsatt benevne dette politiske styre liberalt demokrati.

Mange vil kanskje si at med valget av Donald Trump som president har USA beveget seg bort fra det liberale demokrati. Vi skal allikevel huske på at masseovervåkingen Snowden avslørte, som Trump har gjort lite fra eller til for, er begått av et system lenge før Trump ble innsatt. Dette systemet hevder på tross av slikt å være et liberalt demokrati. Vårt hjemlige norske demokrati er heller ikke fri for tilsvarende fenomener.

I antologien Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender? , redigert av undertegnede, skriver Nina Karin Monsen:

«Representanter for mindretallet skal tas rimelig hensyn til, sies det ofte i den politiske retorikken. Det har sjelden praktisk betydning. Men et stort mindretall møter en viss respekt. Den ene eller de få som ikke er talerør for andre, derimot, defineres lett ut. Den ene eller de få blir oppfattet som ekstremister eller avvikere.»

Minoritetsvern har vi, men det er dessverre oppskrytt, det vil si i altfor stor grad et festtalebegrep med mindre støtte i realitetene.

Demokratiets skyggesider, herunder det liberale demokratis, bør vi ta alvorlig. Bryan Caplan gjør dette i sin bok The Myth of the Rational Voter, der han argumenterer for at velgere er, av rasjonelle grunner, politisk både uinformerte og irrasjonelle. Jason Brennan lufter epistokrati, styre ved de politisk kompetente, i sin bok Against Democracy.

Ilya Somin har også en bok med slik tematikk, Democracy and Political Ignorance, der han promoterer desentralisering som en løsning på et hovedproblem med velgerkompetanse i det amerikanske demokrati. Christopher H. Achen og Larry M. Bartels har utgitt Democracy for Realists, der vi blant annet får servert et eksempel på hvithaiers påvirkning på presidentvalg.

Jeg går nærmere inn på Brennan, Somin, Achen og Bartels i et nylig publisert, lengre bokessay (betalingsmur) i Minerva.

En samtale om demokrati

Bård Larsen vil ha en samtale mellom partene i den påbegynte kulturkrig, angivelig identitetspolitikkens forkjempere og høyrepopulistene, og mulig liberale demokrater i sin alminnelighet bør involveres også. Vi trenger en samtale om sivilisasjonens fremtid. En slik samtale bør omfatte ikke bare identitetspolitikken, populismen og Larsens uforbeholdne støtte til dagens system, men også demokratiets skyggesider.

Vi har de totalitære tendenser som truer på horisonten, og disse bør vi selvfølgelig ta alvorlig. Vi bør allikevel ikke glemme det liberale demokratis trussel mot enkeltmenneskets frihet. Minoritetsvernet er, når det kommer til stykket, utilstrekkelig. Det er ingen grunn til å gi det liberale demokrati tilnærmet gudestatus.

En norsk demokratidebatt er også noe den fremstående statsviter Johan P. Olsen har ønsket seg. Han skrev også i sin bok Folkestyrets varige spenninger, utgitt i grunnlovsjubileumsåret 2014, at vi i Norge har lite motstand mot uinnskrenket folkestyre.

Vi trenger å snakke om både populismen, det liberale demokrati, demokratiets skyggesider og vår sivilisasjons fremtid, ikke stikke noen av disse temaene under stol. Jeg gleder meg til den dag vår norske konsensuskultur åpner for å snakke åpent og konstruktivt om disse temaene.

______

J.K. Baltzersen er forfatter og samfunnsdebattant, spesielt opptatt av forholdet mellom demokrati og frihet. Han er redaktør av antologien Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?, der det stilles spørsmål om Grunnloven og demokratiet virkelig gir oss frihet.