Begrepet «blasfemi» er vel egentlig meningsløst, sett med humanetikerens øyne, enten man oversetter det med «gudsbespottelse» eller «religionskritikk». For, så vidt vi vet, finnes det jo ingen gud man kan spotte. Og religionene vi kritiserer – hva er vel de annet enn sosiale strukturer og teoretiske overbygninger, som menneskene har konstruert og dekonstruert i årtusener? Det er ingen forskjell på blasfemi og enhver annen -bespottelse, enhver annen -kritikk.

Det som kalles blasfemi blir verken bedre eller verre av at målet for spott og kritikk er noe som (antagelig) ikke eksisterer, noe som (mest sannsynlig) er en menneskelig konstruksjon. Det samme gjelder analysen av sosialismen, protestene mot bomstasjonene, eller Erlend Loes opplevelse av filmen «Frost». Det er slik vi mennesker gjør – vi opplever noe, danner oss et inntrykk, ytrer oss om hva vi tenker.

Overmakten som tramper nedover

Det er ikke «sant» bare fordi vi har opplevd det, det blir ikke «sant» selv om hundre andre opplever det likedan. Det blir heller ikke løgn bare fordi vi står alene om det. Derimot kan vi få problemer med å overbevise andre, dersom vi ikke kan legge på bordet noe som støtter vårt syn.

Sett med historiske øyne er det imidlertid mulig å forstå at visse typer spott, visse typer kritikk, rammes av egne, og strengere, sanksjoner enn andre; at vi har hatt en blasfemiparagraf. Dels handler det om overmakten som tramper nedover – hierarkiske religiøse strukturer som lever på sitt hegemoni, og vil knuse de som utfordrer det. Men det handler også om det motsatte – små, utsatte grupper med et avvikende livssyn, som til dels har vært gjenstand for fryktelig forfølgelse.

Spesielt for oss, norske fritenkere, er det lett å finne eksempler på at blasfemien har vært ett av flere redskap for å underminere kristendommens urimelige maktposisjon, for å hamre ut et rom å leve i for oss uten gud. Men det er også lett å finne eksempler på at kritikk av noens religion, spott og satire med et spesifikt anti-religiøst innhold, har vært brukt til forfølgelse av mennesker som har utgjort en sårbar minoritet.

Avgjørende hvem som spotter hvem

I mine øyne er ikke blasfemi «riktig» eller «galt» beroende på dette at det er gud og det religiøse man bespotter. For meg blir det avgjørende hvem som spotter hvem. Det er mulig det står i Håvamål, men jeg finner ikke, verken i Humanistmanifestet eller De ti bud, noe som handler om at «Du skal ikke slå nedover». Det burde kanskje tas med, når Humanistmanifestet nå skal revideres.

Jeg mener altså det må være en forskjell her – på om den undertrykte spotter undertrykkeren, eller om den mektige håner sin undersått. En ting er at godt integrerte norske humanetikere godter seg med «Life of Brian», til ergrelse for det kristne majoritetssamfunnet vi er (var) en minoritet i. Det blir noe annet når godt integrerte franskmenn bruker samme virkemidler til å harselere med muslimer – som utgjør en marginalisert gruppe i utenforlandet rundt de store byene. Det er forskjell på om moderne og opprørske muslimer går til angrep på gammelmodige mørkemenn i sin egen sfære, og på at vi sekulære europeere mer eller mindre treffsikkert skal harselere over profeten Muhammed.

Lett å trå feil

Grensedragningen er åpenbart ikke enkel her. Det er lett å trå feil. Det er trolig håpløst å bruke lovverket for å hindre mobbing av sårbare livssynsminoriteter, uten at det samtidig vil kunne brukes av selvsikre majoriteter for å kneble kritikk. Jeg skjønner hvorfor man ønsker å begrense retten til rasistiske og hatefulle ytringer – men risikerer vi ikke da å ramme også sunn og viktig opposisjon mot maktstrukturer?

Debatten om ytringsfrihet i kjølvannet av det grufulle terroranslaget mot Charlie Hebdo’s redaksjon handler ikke om dette. Det er ingen som, seriøst, har foreslått at ytringsfriheten skal innskrenkes. Snare tvert imot – det er mer et spørsmål om alle de som har ropt «Je suis Charlie» nå er villig til å gå linen ut – om de vil innrømme retten til å krenke og bryte tabuer til alle de høyreekstreme og rasistiske kreftene som vi vet finnes i Norge og Europa. Eller, er det bare meninger vi selv er enig i, som skal kunne ytres fritt?

Hva oppnår vi med spott?

Nei, det vi egentlig burde tenke litt over, når raseriet etter 7.1 får lagt seg, er retten til å spotte. Eller – ikke retten, men berettigelsen. Er det riktig av oss å spotte andre? Hva ønsker vi å oppnå med det? Hva er konsekvensen av å spotte? Er det rett av oss, rasjonalistisk og humanistisk vurdert, å bruke spott for å fremme vårt syn? Hva kan vår empati, vår innsikt, vår kunnskap om historien, lære oss om spott som kommunikasjonsform?

Andre har allerede påpekt at mange muslimer har opplevd Vestens intervensjoner i Irak og Afghanistan som ydmykende, at de opplever «det kristne Vesten» som kompakt og intolerant. At de selv bor i samfunn der ytringsfrihet ikke finnes, slik at når Vesten tillater hån mot deres religion, så tolker de det som om dette er noe Vesten stiller seg bak. At politisk satire ikke har samme tradisjon hos dem, som i de franske salonger. At muslimer i Vesten ofte er arbeidsløse, marginaliserte, tvinges til å endre navn for å komme innafor, og at de trenger mer en hjelpende hånd enn en hanske i fjeset.

Et sekulært flertall

Vi humanetikere er opptatt av å gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss. De fleste av oss sitter nokså godt i det, i et land hvor «vår» kultur har fritt spillerom i Nytt på nytt og i samfunnet forøvrig. Har vi egentlig tenkt over hvordan Muhammedkarikaturene oppleves for våre muslimske brødre og søstre? Er det akkurat dette vi ønsker å kommunisere til dem?

Det er åpenbart galt (altså, det er jo helt forferdelig) å drepe noen bare fordi de har tegnet en tegning du ikke liker. Det er morderne selv som må ta ansvar for ugjerningene i Paris. Det vi nå må ta stilling til er om vi vil støtte opp om en form for kommunikasjon – spott og hensynsløs satire – rettet mot medmennesker som vi allerede vet at sliter med å føle seg inkludert.

Snart er vi sekulære trolig i flertall i Norge. Religionens klamme tak glipper. Kanskje bør også vi humanetikere tenke over hvorvidt latterliggjørende blasfemi fortsatt er den etisk riktige måten å formulere religionskritikk på. Vi er jo de som tror på det å handle rasjonelt og humanistisk.