Dag Hareide og den uskikkelige humanismen

Dag Hareide svarer ikke spesielt bra på hva humanisme er, mener Arnfinn Pettersen.

Dag Hareide og den uskikkelige humanismen

– Humanismen er ganske enkelt ikke et vedheng ved livssynet mitt, det er kjernen i livssynet. Enten Dag Hareide liker det eller ikke, skriver Arnfinn Pettersen.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
10.11.2011 kl 11:04

Stortinget er i ferd med å vedta en ny paragraf 2 i Grunnloven. Den omtales gjerne som «verdiparagrafen» og lyder «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske arv». Denne paragrafen danner utgangspunktet for Dag Hareides bok Humanisme, utgitt i Universitetsforlagets Hva er-serie.

Den nye paragrafen er, som resten av utkastet til ny grunnlov (det er ikke endelig vedtatt ennå, det må først godkjennes for annen gang av inneværende storting), resultat av en langvarig politisk dragkamp. For Hareide derimot, kan det virke som om paragrafen er en slags naturkatastrofe som har ramlet i hodet på oss og som vi må finne en eller annen måte å forholde oss til.

Praktisk nok er Dag Hareide rektor ved Nansenskolen, Norsk Humanistisk Akademi – som i årevis har kjempet for at dens egen forståelse av humanismebegrepet skal få forrang – så han trengte ikke å gå så langt for å finne et svar på hvordan. Men hvor godt er egentlig svaret?

Hareide ser humanismen som et slags mellomlag mellom livssyn og politikk. Det er prinsipper som alle kan ha, men som kan begrunnes på ulike måter av ulike livssyn.

I Hareides verden er kjernen i ens livssyn ens forhold til det guddommelige. Livssyn besvarer det han kaller «hvorfor- og hvordan-spørsmål». Og fordi humanismen mangler svar på disse spørsmålene, kan den i henhold til hans definisjon ikke være et livssyn.

Slik Hareide forstår humanismebegrepet, er det jevne medlem av Human-Etisk Forbund en tilhenger av livssynet ateisme, som tilfeldigvis også er humanist. For å vri på den gamle vitsen om at hvis ateisme er en religion, er det ikke å samle på frimerker en hobby: Hareides tilnærming til livssynsbegrepet er som om man lar frimerkesamlerne definere hva som er en normal tilnærming til verden. Rett nok samler jeg ikke på frimerker, men jeg går ikke rundt og definerer meg som afilatelist av den grunn.

Verden er rett og slett ikke så enkel som Hareide vil ha det til. Humanisme er ikke noe entydig begrep. Det kan bety ulike ting i ulike situasjoner og for ulike mennesker. Slik sosialisme, kultur, folk, tradisjon eller for den saks skyld kristendom kan. Slike begreper må defineres i hvert enkelt tilfelle, hvis man ønsker å klargjøre hva man egentlig mener.

Hareide etablerer én definisjon av humanisme, det er hans selvfølgelige rett, men får det så for seg at dette er den eneste mulige forståelsen. Han forveksler kart og terreng, glemmer at hans definisjon er en definisjon – én av flere mulige – og argumenterer som om det var den enste mulige forståelse av begrepet.

Jeg forstår behovet for å gjøre verden enkel og håndterbar, men når man av Universitetsforlaget er gitt retten til å besvare hva humanisme er, besitter man en betydelig definisjonsmakt. Hareide skyver Stortingets verdiparagraf foran seg. Mens han er klar på at han synes det er uheldig at kristendommen får spille den rolle den gjør i paragrafen, problematiserer han overhodet ikke humanismebegrepets plass der.

– Når man av Universitetsforlaget er gitt retten til å besvare hva humanisme er, besitter man en betydelig definisjonsmakt.

Hareide har definert én humanisme, men å fastslå at det er dette som er humanismen kan knapt sies å være å leve opp til de idealer for livssynsdialog som Hareide selv tar til orde for. At humanisme ikke kan være et livssyn ut fra hans definisjoner av livssyn og humanisme, betyr ganske enkelt ikke at humanisme ikke kan være et livssyn ut fra andres definisjoner.

For selv om det ikke passer med Hareides definisjon, så er det nå altså slik at det er noen av oss her ute som omtaler vårt livssyn som humanisme. Så hva er da denne livssynshumanismen som i henhold til Hareides skjema ikke kan finnes?

Hvis man med et livssyn, slik humanister gjerne gjør, mener et trehodet troll hvor hodene heter verdensbilde, menneskesyn og etikk, er ikke det å være ateist i seg selv et livssyn. Å være ateist er et standpunkt angående guds eksistens – eller rettere sagt fraværet av sådan. Det er et utgangspunkt for å velge livssyn, men ikke et livssyn i seg selv.

Humanismen er et av flere livssyn man som ateist kan velge blant. Og denne livssynshumanismen minner mye om humanismens kjerneverdier slik Hareide utlegger dem: Den legger vekt på menneskerettighetene, synes den gylne regel er et godt (om enn ikke tilstrekkelig) utgangspunkt for en etikk, verdsetter dannelse for dens egen og vår alles skyld, anser demokratiet som fundamentalt, anser den frie, kritiske tanke som grunnleggende for å forstå verden og mener (i det minste på en god dag) at dialog, forstått som evnen til å lytte til meningsmotstandere, er en god ting.

– Å være ateist er et standpunkt angående guds eksistens. Det er et utgangspunkt for å velge livssyn, men ikke et livssyn i seg selv.

Humanismen gir ganske riktig ikke svar på Hareides hvorfor- og hvordan-spørsmål. Men, og dette er avgjørende: den gir, gjennom sin vekt på dannelse og en fri, kritisk tanke, metoder for å besvare disse spørsmålene så godt det lar seg gjøre i fravær av en åpenbaring.

Fraværet av en gudstro virker ikke, i det minste ikke i vårt sekulære hjørne av verden, definerende på ens holdning til verden på samme måte eller i samme grad som en gudstro gjør. Dette fraværet er helt enkelt ikke det sentrale aspektet ved humanismen som livssyn. Det sentrale er menneskesynet, som er humanistisk. Det er tilnærmingen til etikken, som er humanistisk. Og det er verdensbildet, som er grunnet på humanismens tilnærming til verden.

Det som skiller livssynet humanisme fra for eksempel kristendom eller buddhisme, er at for humanismen er humanismens kjerneverdier en nødvendig del av livssynet. Man kan utmerket godt være kristen uten å være humanist. Man kan godt være buddhist uten å være humanist. Man kan derimot ikke ha et humanistisk livssyn uten å være, vel, humanist.

For humanister får hvorfor- og hvordan-spørsmålene først svar gjennom å praktisere humanismens verdier. Uten humanismen har jeg, ifølge Hareides egen definisjon av livssyn, ikke noe livssyn. Humanismen er ganske enkelt ikke et vedheng ved livssynet mitt, det er kjernen i livssynet. Enten Dag Hareide liker det eller ikke.

Se bildet større

Dag Hareides bok "Hva er humanisme" er et partsinnlegg fra rektoren på en institusjon en som i årevis har kjempet for at dens egen forståelse av humanismebegrepet skal få forrang, mener Arnfinn Pettersen.

Se bildet større

"Hva er humanisme" ble lansert den 19. oktober. Under lanseringen slo Lars Gule fast at boka var skandaløs og havnet deretter i debatt med Hareide under Fritanke.nos artikkel. Les artikkel + debatt.

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!