Rudi Kessel (t.h.) er fornøyd med Ola Tjørhoms kritiske blikk på den katolske kirkes utvikling.

Betongkatolisisme

– Forfatteren er selv katolikk og har tydeligvis skrevet boka i et håp om at tingenes tilstand skal bedre seg. Samtidig går han langt i å slukke slikt håp, skriver Rudi Kessel, tidligere katolsk prest.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
11.03.2015 kl 11:39

Fritanke.no - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund
Se bildet større

Rudi Kessel er tidligere katolsk prest. Nå medlem i Human-Etisk Forbund.

Se bildet større

BOKANMELDELSE:
Fornyelsen som forsvant
Ola Tjørhom
Cappelen Damm
303 sider

Forfatter Ola Tjørhom (f. 1953) er cand.theol. fra Menighetsfakultetet og dr.theol. fra Universitetet i Oslo. Han har innehatt ulike professorater i inn- og utland.

Se bildet større

Rudi Kessel er tidligere katolsk prest. Han mener han kastet bort 25 år av livet sitt. Les mer her.

I 2011 ga han ut en bok om religion, med spesiell vekt på den katolske kirke. Les artikkel fra boklanseringen.

BOKANMELDELSE: Dette er en sjelden bok i den norske bokflora. Den omhandler – og nærmest dissekerer – den verdensomspennende organisasjonen som går under navnet «Den katolske kirke», og dét over et tidsspenn fra 1850 og til 2015. Den lener seg mot informasjonskilder som varierer fra høytidelige pavelige uttalelser og rundskriv og til dagens katolske bloggosfære, og alt som ligger imellom.

Stofftilfanget er svært omfattende, og det må ligge et enormt researcharbeid bak.

Forfatteren er selv katolikk. Dette gjør at boka har en egen nerve og brodd. Fra dette ståstedet øver han godt fundert kritikk på egen kirke, åpenbart i et slags håp om at tingenes tilstand skal endre seg til det bedre. Samtidig er han langt på vei med på å slukke slikt håp.

Også leserens ståsted i det religiøse landskapet er selvsagt med på å bestemme hvordan boka oppleves. Jeg, agnostiker med en lang og solid katolsk fortid, nærmest slukte boka – med skrekkblandet fryd.

Boka omhandler den svært dramatiske utviklingen i den katolske kirke over flere decennier – med i all hovedsak tre markante perioder.

«Interimpave» åpnet opp

På 1800-tallet var kirken et monolittisk regime, som kulminerte i at paven ble erklært ufeilbarlig i 1870. Han skulle altså regjere som en eneveldig monark, og kreve absolutt lydighet av undersåttene.

Dette regimet ble – om mulig – systematisk forsterket i nesten hundre år. Kirken oppfattet seg selv som en sannhetens og moralens bastion i en ellers fordervelig verden. Vatikanet opptrådte både autoritært overfor egne troende og angstbitersk overfor verden – og utstedte bannbuller i hytt og vær.

I 1963 skjedde det noe totalt uventet. En tilsynelatende ubetydelig og gammel mann ble valgt til pave. Man regnet med ham som en «interimpave» - inntil en dyktigere og sterkere mann dukket opp ved neste veivalg innen få år. Men her hadde man gjort opp regnskapet uten vert! Mannen, som tok navnet Johannes XXIII, tok initiativet til et konsil (kirkemøte).

Her inviterte han til en selvkritisk fornyelsesprosess på høyeste plan, som skulle vise seg å få langtrekkende konsekvenser. Han åpnet vinduene og frisk luft strømmet inn. Den fornærmede, forurettede, angstbiterske innstillingen ble erstattet med en åpenhet og en vennlig innstilling mot verden. Konsilet innvarslet en fornyelse som skapte en katolisisme med et menneskelig ansikt.

Men hvor lenge var Adam i paradiset? I et evighetens perspektiv: svært kort. Klokken ble nemlig skrudd ettertrykkelig tilbake av pavene Johannes Paul II og Benedikt XVI. Under disses ledelse ble storparten av biskopene skiftet ut med «konservative» menn. Dette minner om sovjet-systemet som aldri klarte å fornye seg, fordi Kreml systematisk innsatte sine egne i alle nøkkelposisjoner. Dette ble kalt «betong¬kommunisme». Parallelt med dette snakker forfatteren om «betongkatolisisme», for her skjedde det samme.

Ikke likegyldig hva verdens største kirke sier og gjør

Hvem er målgruppa for denne boka? Jeg vil si: alle med interesse for samfunnsforhold.

Det er faktisk ikke likegyldig hva ledelsen i verdens største kirke sier og gjør. Konsilets inspirasjon innebar en dyp, humaniserende omlegging på mange områder. Dette forsvant. Det er ikke likegyldig for kloden at Vatikanet forbyr prevensjon og bruk av kondom, fordømmer homofilt samliv, forbyr skilsmisse og diskriminerer fraskilte, misliker demokrati, krever underdanighet av sine medlemmer, holder fast ved at kvinner ikke kan ha lederansvar, og fraterniserer med erkekonservative politiske partier rundt omkring.

Det er ikke likegyldig at millioner av mennesker påtvinges en rigid seksualmoral, der det minste avviket tolkes som dødssynd som kvalifiserer for evig helvete. Det er ikke likegyldig at det kultiveres katolske miljøer som lovpriser Anders Behring Breiviks såkalte manifest. Det er ikke likegyldig at den katolske kirke i Norge mener seg hevet over norsk lov og regner med statsstøtte for «registrerte medlemmer» som aldri har meldt seg inn.

Boka fortjener å bli lest

Den som er interessert i det religiøse fenomen på denne kloden, vil finne interessante ting i boka. Religion er og forblir en merkelighet – på godt og vondt, katolisismen ikke unntatt. I boka blir man konfrontert med bredden av alt det kirken driver med. Det spenner fra f.eks. kvinnens plass i samfunnet og til snurrepiperier som at presten skal (eller ikke skal) stå med ansiktet vendt mot folket når han forretter. Diskusjonsbølgene går like høyt.

Dette er en bok som fortjener å bli lest – skrevet av en som fører en fin penn, og som vet hva han snakker om.

Vatikanet + Iran = Sant

Stofftilfanget er enormt. Derfor er det litt rart at en av de verste episodene ikke kom med. Jeg tenker her på den monstrøse alliansen inngått mellom Vatikanet og Iran i mars 2013. Disse fant hverandre for å agitere i FN-kretser, mot større vern av kvinner og barn – underforstått: religioner må ha frihet til å ha sine egne regler, også når de bryter med FNs regelverk eller ånd.

Vatikanet, som ikke selv er medlem (bare observatør) brukte her erkefienden Iran til å fremme sitt anliggende. En pikant detalj her er jo at Vatikanet ikke er medlem i FN, åpenbart fordi de ikke vil underskrive menneskerettighetscharteret. Og dermed er vi midt kjernen av det boka handler om.

Siste nytt i Kommentar

Kritisk tenkning i en kritisk tid

KOMMENTAR: Arnfinn Pettersen ser nærmere på forholdet mellom humanisme, politikk og kritisk tenkning, i den ferske spalten "Livssynsing".

Retten til å bestemme over eget liv. Hvorfor LIM ønsker forbud mot søskebarnekteskap

DEBATT: Et forbud mot søskenbarnekteskap vil være et viktig ledd i kampen mot ukultur og sosialt press, mener Dana-Æsæl Manouchehri.

– Religion og livssyn er mer enn krydder, det er å søke selve meningen med livet

KOMMENTAR: Ateisten Didrik Søderlind måtte be om unnskyldning for en litt nedvurderende kommentar på onsdag.

 
Vi som står utenfor «folkekirken», er ikke vi en del av folket?

KOMMENTAR: Også en viss president med gult hår deler befolkningen inn i «folket» på den ene siden, og resten av innbyggerne på den andre.

Født sånn for å bli sånn. Om epigenetikk og geitekillinger

VITENSKAPSKOMMENTAR: Erik Tunstad ser nærmere på den ofte misforståtte epigenetikken – vitenskapen om hvordan arvestoffet kan uttrykkes på ulike måter.

Trøstesløse drømmer om evig liv forsurer tilværelsen

FILOSOFISKE REFLEKSJONER: Opp gjennom tidene har vi mennesker stort sett forholdt oss til døden ved å benekte den. Problemet med dagens sekulære benektelsesstrategier er at de ikke fungerer så godt i lengden.

ANNONSE
Annonse