Barberen fra Ockham

- Er det romvesener fra Proxima Centauri eller guttungen som er årsaken til at det er kakesmuler på gulvet? spør Øystein Elgarøy.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
15.04.2009 kl 14:05

Et blikk på bildet som akkompagnerer denne kommentaren viser at barberkniv er et redskap jeg ikke benytter ofte, i hvert fall ikke på de delene av hodet den primært brukes. Allikevel er det en barberkniv som er mitt tema, men heldigvis en filosofisk variant, slik at skjegget mitt er trygt.

Hvordan velger vi mellom ulike forklaringer av det samme fenomenet? Tenk deg følgende situasjon: Du kommer hjem fra jobb og finner poden sittende i sofaen omgitt av kakesmuler. På kjøkkenbenken står det en tom kakeboks, og et spor av smuler markerer en sti mellom kjøkkenet og stua. Guttungen er smart nok til å erkjenne de faktiske forhold, men gjennom et halvkvalt rap lanserer han en hypotese om at romvesener fra Proxima Centauri avla huset en visitt, tømte kakeboksen og plantet det kompromitterende bevismaterialet før de stakk av. Med mindre du heter Gry Jannicke Jarlum tror du selvsagt ikke på et ord av dette, men hvorfor gjør du ikke det?

Uten å vurdere i detalj sannsynligheten for at det finnes intelligent liv med sans for søtsaker på en planet nær Proxima Centauri kan du fastslå at det finnes en bedre forklaring på kakesmulene. Bevismaterialet lar seg enkelt forklare ved at poden selv har tømt kakeboksen. Antakeligvis har denne hypotesen en viss støtte i erfaringen, lignende ting har skjedd før, og kanskje også i psykologiske faktorer som at det vanker linsegryte til middag. Dette er en enklere forklaring enn hypotetiske romvesener.

Du har her anvendt et prinsipp som kalles Ockhams barberkniv: Den enkleste forklaringen er mest sannsynlig den riktige. Æren for å ha formulert prinsippet tilregnes teologen William av Ockham, som levde mellom 1285 og 1347. Utover at han var engelsk vites lite om hans herkomst. Som ung mann sluttet han seg til fransiskanerordenen og studerte teologi ved universitetet i Oxford. Han utviklet etter hvert en strengt empiristisk filosofi, der han blant annet benektet at fornuften kunne bevise Guds eksistens. Delvis på grunn av dette, men først og fremst på grunn av strid mellom fransiskanerne og paven om hvor strengt ordenens fattigdomsløfte skulle tolkes, fikk Ockham problemer med de kirkelige myndigheter. Han klarte imidlertid å holde seg skjult i eksil resten av livet.

Ockham formulerte barberknivprinsippet på flere forskjellige måter, men essensen i dem alle kan sies å være at i valget mellom ulike forklaringer av samme fenomen, er den enkleste forklaringen å foretrekke, gitt at alle andre forhold er like. Ockham brukte prinsippet blant annet som en innvending mot Tomas Aquinas teleologiske argument, "gudsbeviset" som tar utgangspunkt i at det tilsynelatende er hensikt og målretning i det som skjer i naturen, og som fra dette slutter at det må finnes en Gud som styrer prosessene. Ockham påpekte at hensikt ikke er noe som lar seg observere direkte, og siden vi kan forklare det vi ser i naturen uten å tillegge fenomenene noen hensikt, er Aquinas argument ugyldig. Det er unødvendig å postulere mål og hensikt, og det mest rasjonelle er å la barberkniven kutte de vekk fra forklaringene våre.

Denne barberkniven er blitt et viktig verktøy i all rasjonell tenkning. Det er et prinsipp som virker umiddelbart rimelig, og har vist seg å være fruktbart. Det er imidlertid ikke en regel som lar seg bevise logisk, og det må brukes med en viss omhu.

Det er viktig å merke seg at Ockhams barberkniv ikke sier at den enkleste forklaringen er riktig uansett. For at vi skal kunne svinge kniven, må hypotesene vi skal velge mellom være empirisk likeverdige, i alle fall tilnærmingsvis. Hvis hypotese A er enklere enn hypotese B, men ikke kan forklare de aktuelle observasjonene på langt nær så godt som B, må hypotese B foretrekkes selv om A er enklest. Dersom A forklarer observasjonene bedre enn B, trenger vi ikke å gripe til kniven i det hele tatt. Det er bare i tilfellene der hypotesene er tilnærmet like gode forklaringer at Ockhams prinsipp kommer til nytte.

Hva som er den enkleste hypotesen er ikke alltid lett å avgjøre. Ofte, som i tilfellet med kakesmulene, er det temmelig opplagt, men i andre sammenhenger kan det være uenighet om hva som er enklest. Jeg velger å hente et illustrerende eksempel fra en gjenganger i mine skriblerier på fritanke.no: finjusteringen av naturkonstantene.

Dersom organisk liv bare er mulig om naturkonstantene, for eksempel styrken på tyngdekraften, ligger innenfor et smalt intervall av verdier, ønsker en del teister å tolke dette som et tegn på at disse verdiene er valgt av Gud. En annen forklaring er at vårt univers er ett av en enorm mengde bobler i et multivers, der naturkonstantene varierer fra boble til boble. Bare der naturkonstantene har de rette verdiene vil liv kunne oppstå. Hvilken forklaring er enklest av disse to?

Multivershypotesen blir beskyldt for å være komplisert: for å forklare trekk ved vårt univers innfører den en enorm mengde parallelle univers som det, i hvert fall ved første øyekast, er umulig å observere. Det virker mye enklere å postulere eksistensen av en enkelt gud for å forklare finjusteringen.

Enkelhet er imidlertid ikke nødvendigvis det samme som antall. En gud, forstått som et ikke-materielt personlig vesen, er noe som går ut over den fysiske virkelighet som naturvitenskapelige modeller vanligvis opererer innenfor. Multiverset består derimot av de samme komponentene som vi kjenner fra vårt univers: tid, rom, stråling og materie. Videre har vi faktisk en modell for hvordan universboblene blir laget, og den sier at de alle blir produsert i den samme fysiske prosessen. Det er som en maskin som lager flere kopier av den samme varen, med noen variasjoner mellom kopiene. Tas disse elementene med i betraktningen, er multiverset enklere enn en gud.


Ockhams barberkniv sier
ikke at den enkleste hypotesen er den riktige, bare at den er den mest rasjonelle å foretrekke inntil videre. I eksempelet med finjusteringen av naturkonstantene kan vi ikke konkludere med at hypotesen om at en gud står bak er gal. Det vi imidlertid kan si, er at finjusteringen ikke gir noen støtte til ideen om at det finnes en gud, fordi det finnes en enklere fysisk forklaring. Eksempelet føyer seg slik inn i rekken av tilfeller der barberkniven nådeløst rammer gudshypotesen når den prøver å stikke hodet opp gjennom hullene i naturvitenskapen.

HTML .fb_share_link {
PADDING-RIGHT: 0px; PADDING-LEFT: 20px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-TOP: 2px; HEIGHT: 16px
}

Del på Facebook

Debatt:

Faktaboks

- Ockhams barberblad er et viktig verktøy i all rasjonell tenkning. Men det er et prinsipp som må brukes med en viss omhu.

- Eksempelet føyer seg inn i rekken av tilfeller der barberkniven nådeløst rammer gudshypotesen når den prøver å stikke hodet opp gjennom hullene i naturvitenskapen.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!