Bakkevig burde vite bedre

Dersom man ikke kan kritisere samarbeidspartnere uten å bli beskyldt for manglende respekt, bør kanskje dialog- og samarbeidsprioriteringer vurderes på nytt av HEFs styrende organer.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
12.11.2010 kl 14:21

"Når Human-Etisk Forbund ønsker å bli tatt på alvor som en respektfull, samarbeidende part, bør de vurdere hvordan de kan sikre at deres presssesjef ikke skal kjenntegnes ved sin manglende respekt for samarbeidspartnere". (Prost Trond Bakkevig, i "Religionsfritt og nøytralt?", Vårt Land 10.11.10 [ikke på nett])

Trond Bakkevig er prost og en sentral mann i Den norske kirke. Han har også en framtredende rolle i kirkespørsmål i Arbeiderpartiet. Han ledet Kirkerådets såkalte Bakkevig-utvalg i sin tid, som gikk inn for en løsrivelse av kirke og stat. Hans internasjonale innsats og erfaring - og påfølgende vidsyn, har bidratt til at han nyter stor respekt.

I Vårt Land kom Bakkevig nylig med et angrep på Human-Etisk Forbund (HEF) og undertegnede. Vi som kritiserer andre må selvsagt finne oss i krass kritikk. Skuffelsen er likevel stor fordi det er nettopp han som tillegger HEF en rekke feilaktige standpunkter for å rydde plass til sine egne argumenter og resonnementer. Vi begynner å bli vant til framstillingen av HEF som en organisasjon som mener at religion nærmest skal renses ut av samfunnet og at religion kun er en privatsak i betydningen noe som ikke det offentlige skal bry seg med. Bakkevig burde vite bedre.

I stedet for å anklage HEF for manglende respekt for samarbeidspartnere som kirken, burde Bakkevig heller ta inn over seg alt det ubehaget kirken skaper hos foreldre som ikke tilhører hans eget trossamfunn ved stadig å presse på med evangelisk-luthersk religionsutøvelse på fellesarenaer som barnehager, skoler - og nå også i skolefritidsordninger. En følge av det nære samarbeidet kirken har med institusjoner som skal være for alle, er at mange foreldre og deres barn opplever både stigmatisering ved å måtte melde seg av flertallsaktiviteter med religiøst innhold - eller ved motvillig å bli med av frykt for å føle seg utenfor et fellesskap som burde gå på tvers av livssyn. Dessverre er Bakkevigs evne til empati i Vårt Land-artikkelen ikke særlig framtredende i denne sammenhengen.

Det som forundrer mest ved prost Trond Bakkevigs innlegg, er hva han ikke har fått med seg, eller later som han ikke har fått med seg. For det første, Human-Etisk Forbund (HEF) har aldri gitt uttrykk for at religion ikke er et offentlig anliggende. Tvert i mot har vi gjentagende ganger uttrykt at det offentlige har et ansvar for å sikre innbyggernes mulighet og rett til religiøs dyrkelse. Når det gjelder understøttelse til slik virksomhet har vi sammenliknet med statlig støtte til idrett og kultur. Samtidig har vi presisert at offentlige fellesinstitusjoner må behandle livssyn likt - enten ved at ingen religionsutøvelse tillates (skolen) eller ved at alle må få delta på like vilkår (fengsler, sykehus og militæret). Dette står ikke i motsetning til at vi mener at livssyn i utgangspunktet er et privat anliggende. Religionsfrihet er en menneskerettslig, privat og individuell beskyttelse som det offentlige har ansvaret for å sikre.

Det er overraskende er at Bakkevig tilsynelatende ikke får med seg vårt hovedpoeng når det gjelder religionsutøvelse i skolen. Han repliserer til Bente Sandvig, fagsjef i HEF, at hun vil hatt rett i at skolen går ut over sitt mandat ved å akseptere religionsutøvelse i skoletiden "...hvis skolen som skole sto for religionsutøvelsen".

Er det noen som vet at det er kirken som står for religionsutøvelsen, så må det være vi i HEF. Det problematiske er at dette gjøres med skolens aktive assistanse. Det skjer i skoletiden, mange elever øver på prosesjoner, salmer og ritualer i forkant av gudstjenestene og avreisene til Bakkevigs trossamfunn organiseres også av skolen. Dessuten vet Bakkevig at mange skoler fungerer som postombærere for menighetenes tilbud, både i skolen - og nå også i SFO ved mange skoler. Han, av alle, bør vite at internasjonale menneskerettighetsmiljøer, dommer i MR-saker, intensjoner i - og den dynamiske tolkningen av MR-konvensjoner setter et klart skille mellom religionsutøvelse og kunnskapsformidling om religioner. Bakkevig må finne seg i kritikk når kirken presser på for å utviske denne forskjellen i skolesammenheng.

Bakkevig framstiller det som om HEF forlanger at prestene skal ut av sykehusene. Trolig har han lest min gjestespalte i Legeforeningens tidsskrift. Vi forlanger ikke at alle sykehus og fengsler skal renses for religion. Vi har etterlyst likeverd og en slutt på diskriminering av andre livssynssamfunn i disse institusjonene. Som direktør Tove Strand ved Oslo Universitetssykehus skrev til Kulturdepartementet i februar, så er den pastoral-kliniske livssynsbetjeningen på sykehus i dag først og fremst tilrettelagt for medlemmer i Den norske kirke "...på en måte som innebærer diskriminering av tros- og livssynsminoriteter i Norge". Sykehusprester opptrer ofte som en del av institusjonen, de kommer i beste mening ofte ubedt og tilbyr sine tjenester. Enkelte opplever dette som ubehagelig. Vi er likevel selvsagt enig med Bakkevig i at representanter for ulike livssynssamfunn skal kunne være til hjelp for pasienter i livskriser på sykehus. Da må i utgangspunktet slike offentlige helseinstitusjoner være livssynsnøytrale i betydningen ikke være samarbeidsbundet opp til bare ett trossamfunn.

Bakkevig synes å late som om han ikke kjenner til at kulturargumentet brukes av mange lærere, barnehagestyrer, rektorer og menigheter for å legitimere religionsutøvelse i form av gudstjenester, biskopvisitaser og lignende i fellesinstitusjoners åpningstider. Han får gjerne mislike det, men mange som står utenfor hans eget trossamfunn oppfatter dette nettopp som et forsøk på å gjemme misjoneringsmotivet bak et utvidet kulturbegrep.

Når det gjelder kirkelig trosopplæring i skolens lokaler for barna i SFO, hopper Bakkevig elegant over den kjensgjerning at premissene for tildeling av trosopplæringsmidler var at slikt ikke skulle forekomme. Hva mener Bakkevig om at KUF-komiteen på Stortinget her var krystallklare - samtidig som menigheter i hans egen kirke er i full gang med trosopplæring flere steder i SFO-lokaler i SFO-tiden?

Bakkevig og Den norske kirke må tåle kritikk når den bryter forutsetninger de folkevalgte har satt for de årlige millionene de får tildelt til trosopplæring (200 millioner neste år). Dersom samarbeidspartnere ikke skal kunne framføre slik kritikk mot hverandre uten å bli beskyldt for manglende respekt, bør kanskje dialog- og samarbeidsprioriteringer vurderes på nytt av HEFs styrende organer.

Jens Brun-Pedersen er pressesjef i Human-Etisk Forbund. Følg ham på twitter: @jensBP

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!