Renessansehumanisten

FOTO: Siri Dokken (Illustrasjon)

Humanismens ideer

Renessansehumanisten

Dikteren Petrark ivret for klassisk dannelse og satte for første gang mennesket i sentrum, gjennom å gjøre det til gjenstand for litteratur- og historiestudier.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
28.02.2017 kl 15:30

Se bildet større

Morten Fastvold er humanist, filosof og forfatter.

Humanismens ideer del 3

FRANCISCO PETRARCA

(1304-74)
Italiensk dikter og åndshøvding, og humanist i filologisk forstand. Bidro til å gjøre studiet av mennesket, i form av litteratur- og historiestudier, sentralt gjennom å vinne maktens menn for ideen om den lysende, klassiske kulturarven.

«10 sentrale tenkere for humanismen»

Selv om sekulær humanisme er en ung «isme» historisk sett, har den en intellektuell arv som går helt tilbake til antikken. I denne artikkelserien fra papirutgaven av Fri tanke presenterer filosof Morten Fastvold ti tenkere bak noen viktige ideer som humanismen har gjort til 2 sine egne.

1. Sokrates
2. William av Ockham
3. Francisco Petrarca
4. Thomas Hobbes
5. Baruch Spinoza
6. Voltaire
7. Denis Diderot

Påskesøndag 1341 ble dikteren Francisco Petrarca (1304-74) hyllet med stor festivitas i Roma. Til trompetfanfarer gikk han, kledt i en purpurkappe som kongen av Napoli hadde forært ham, sammen med representanter for byens fremste familier og politiske ledelse i en prosesjon fram til Kapitol-høyden. Der ble han tildelt «sangenes krone», en høythengende æresbevisning som ble utdelt for første gang siden antikken.

Gjenoppliving av gammel tradisjon

Det er fristende å si at renessansen startet med denne prisutdelingen på Kapitol, selv om det blir altfor enkelt å hevde at én bestemt hendelse eller person kan starte en hel epoke. Symboltungt nok markerte prisutdelingen en gjenoppliving av en antikk tradisjon, med et tilhørende fokus på antikkens diktning og tenkning. Og som vi har lært på skolen, innebar renessansen nettopp en gjenfødelse av antikkens åndsliv og menneskesyn etter tusen års mørketid, der filosofi og vitenskap angivelig stagnerte under kirkens lammende overherredømme. «Ad fontes!» – «Til kildene!» – var renessansehumanistenes slagord, som Petrarca var den første i rekken av.

Skylt ut med badevannet

Petrarca – eller Petrark, som han kalles på norsk – er i dag en glemt størrelse. Men på attenhundretallet og et stykke inn på nittenhundretallet, i latinskolens tid, var han velkjent og aktet, på linje med romerske storheter som Cicero og Vergil. Inntil forfattere med et kulturradikalt tilsnitt brakte latinskolen i vanry og sekstiåttergenerasjonen avlivet idealet om klassisk dannelse. Her til lands har setningen «Mensa rotunda, svarte lille Marius og døde» fra Alexander Kiellands roman Gift (1883) gått inn i vår kollektive bevissthet, til skrekk og advarsel.

Slik at «latinskole» helst assosieres med avfeldig kunnskap, meningsløst pugg og sadistiske lærere. Og dit ønsker ingen seg tilbake. Men det spørs om ikke noen barn ble skylt ut med badevannet da latinskolen, og latin som skolefag, havnet på historiens skraphaug. Særlig gjelder dette betoningen av klassisk dannelse, som Petrark var sin tids fremste talsmann for.

Dette innebar et fornyet studium av antikkens klassikere, og da først og fremst Cicero, som ifølge Petrark skrev den mest mønstergyldige latinske prosa. Petrark kalte sitt prosjekt for «Den nye læring» og gjorde det til sin livsopp - gave å utbre den. Av den grunn ble han i ettertid kalt «humanismens far», fordi han med sin nye læring ble døråpneren for fjorten- og femten - hundretallets renessansehumanisme.

Mennesket i sentrum

Når vi kaller Petrark, med adskillig flere, for renessansehumanister, må vi ha klart for oss at de kun var humanister i en filologisk forstand, og ikke i noen moderne betydning, der «humanisme» betegner et livssyn eller verdensanskuelse. Ordet humanist er avledet fra det italienske umanista, som var en uhøytidelig betegnelse på en språklærd.

Petrark var imidlertid noe langt mer enn en filolog. Han var en Bjørnstjerne Bjørnson-type, en dikter og åndshøvding som utrettelig reiste rundt på den italienske halvøy og i Frankrike, for å gjøre studiet av mennesket, i form av litteratur- og historiestudier, til noe helt sentralt.

Slik satte han mennesket i sentrum på en ny og frisk måte – vel å merke innenfor en kristen kontekst, siden han, som så å si alle på trettenhundretallet, var troende. Sekulære var knapt noen på denne tiden, så de som forestiller seg at renessansehumanistene opponerte mot kristendommen, tar grundig feil.

Som vår egen Bjørnson hadde Petrark en sjelden karisma og evne til å begeistre andre med sine store vyer. Sammen med sin boklige lærdom og dikteriske evner ga dette ham innpass i de høyeste kretser, både fyrstelige og pavelige. Der elsket og beundret de ham alle som én. Derfor kunne han gjøre en forskjell. Fram til da hadde diktere og lærde menn som kunne sin Cicero og skrev god latin, ikke evnet å endret verden i særlig grad. Men med Petrark fikk det humanistiske åndslivet sin ambassadør som klarte å vinne maktens menn for ideen om den lysende, klassiske kulturarven.

Ciceros tanker

Noen betydelig tenker var Petrark ikke. Han gjorde riktignok krav på tittelen filosof i tillegg til å være dikter, etter å ha skrevet et par moralfilosofiske verker. Men disse er hovedsakelig en formidling av Ciceros tanker, som er av klassisk, stoisistisk art.

Stoisismen var antikkens fremste filosofiske skole, som ble startet i Athen mer enn tre hundre år før vår tidsregning, og som romerne overtok og nærmest gjorde til sin statsfilosofi. Her vektlegges fornuft, universalisme og dannelse. Fornuft er noe alle mennesker har, uansett kjønn og sosial status og etnisitet. Derfor var alle, også kvinner og slaver og utlendinger, velkomne til de stoiske skoler.

Det kultiverte, selvtilstrekkelige mennesket

Moralfilosofisk står utviklingen av dyder sentralt i stoisismen, da bare dydene kan sikre den enkelte sjelefred og dermed et lykkelig liv, alskens ytre omstendigheter til tross. Idealet er det kultiverte, selvtilstrekkelige mennesket som tar både seire og nederlag med «stoisk ro» ved alltid å handle fornuftig og dydig, uten å la seg vippe av pinnen.

Dette innebærer at mennesket må dannes for å realisere sitt fulle menneskelige potensial. Mennesker er ikke noe vi uten videre er, det er i stedet noe vi blir, eller kan bli, alt ut fra hvilke valg vi foretar. I kraft av vår frie vilje kan vi velge å degenerere til rene driftsvesener på dyrenes nivå, eller vi kan velge å opphøye oss selv til å bli mennesker i ordets rette forstand, ved å utvikle dydene og bygge karakter. «Hva gjør et menneske til et menneske?» spør vi dagens humanistiske konfirmanter, og tenker langt på vei i disse baner.

Renessansehumanismen var kristen

Petrark så ingen motsetning mellom stoisismen og sin samtids kristendom, selv om stoisismen aldri så mye var hedensk, i og med at den kom før Kristus. Også hans kjære Cicero var hedensk ved å ha levd før Kristi fødsel. Petrark var nemlig overbevist om at den storhet mennesket hadde framvist i antikken, også var mulig i en kristen verden. For som han og senere renessansehumanister skulle betone: Det er Gud som har satt mennesket i sentrum, og da mellom det dyriske og det guddommelige.

At mennesket skulle ha satt seg selv i sentrum på bekostning av Gud, var for dem en fremmed tanke. Noe slikt begynte man ikke å ytre før i opplysningstiden på syttenhundretallet.

Noe som særpreger den epoken vi i ettertid kaller renessansen (denne betegnelsen ble først myntet på attenhundretallet), er at mennesket hevet hodet mer enn det som hadde vært gangbart i middelalderen.

Mens middelalderen fremmet en duknakket holdning fordi individet betød lite og Gud alt, var Petrark ikke det minste redd for å vise sin storhet. Med en nyvunnet bramfrihet ville han skinne for all verden, uten at han skulle anses som mindre troende og from av den grunn. Han syntes ikke han ble noen dårligere kristen av å være lærd, og tok til motmæle mot dem som mente at for mye lærdom gikk på bekostning av troen.

Slik var han blant de første i rekken av stolte, selvbevisste renessansemennesker som visste å fylle sin gudegitte plass i sentrum ved å gjøre full bruk av sine evner og anlegg, både innenfor tenkning, kunst og vitenskap.

«De lærdes republikk»

Først etter at Gutenberg hadde oppfunnet boktrykkerkunsten midt på fjortenhundretallet tok renessansehumanismen virkelig av som en tankemessig strømning. Da hadde Petrark alt lagt grunnlaget for det som senere skulle bli kalt «de lærdes republikk» – som ikke var noen faktisk eksisterende republikk, men et nettverk av lærde på tvers av italienske bystater og andre europeiske land.

Dette var vel å merke et nettverk utenfor universitetene, som ikke hadde fakulteter for det vi nå kaller humanistiske fag. Universitetenes lærde, skolastikerne, var i stedet opptatt av metafysikk, logikk og teologi – av de store spørsmål der Gud var i sentrum – samt naturfilosofi, medisin inkludert.

Språk og historie var dermed et forsømt område som renessansehumanistene gjorde til sitt. I stedet for å drøfte de største anliggender på et logisk, spissfindig vis, gjenreiste de retorikken som en aktet disiplin. Retorikken kunne jo, til forskjell fra metafysikk, bevege folk til å skape endring.

Kildekritisk metode

Videre førte deres filologiske virksomhet, som innebar å kartlegge språklige endringer og skrivemåter opp igjennom tidene, til en kildekritisk metode som skulle få stor betydning. For eksempel klarte humanisten Lorenzo Valla (1405-57) å påvise, ut fra rent språklige kriterier, at et gammelt og svært viktig juridisk dokument, der keiser Konstantin lover bort det vestromerske riket til paven, var et falsum. Dokumentet rommer nemlig ord og vendinger som kom til flere hundre år etter at det skulle være skrevet.

På et tilsvarende vis godtgjorde Valla at en passasje i Bibelen (om treenigheten) måtte ha vært tilføyd langt senere enn først antatt. Å gjøre noe så uhørt som å saumfare Den hellige skrift på en slikt kildekritisk vis ble en humanistisk spesialitet. Dette pekte framover mot de nye, korrigerende bibeloversettelser som kom i reformasjonens tid på femtenhundretallet, både fra humanisten Erasmus’ og Martin Luthers hånd.

Ellevilt tankegods

Til slutt noen advarende ord om å betrakte renessansehumanistene som én ensartet gruppe. Det var de på ingen måte. Utover på fjortenhundretallet delte de seg i flere ulike fløyer som så heller skjevt til hverandre. Særlig i Firenze fant noen av dem Petrarks filologisk orienterte linje litt vel traust, og åpnet for luftigere vyer der også teologiske spørsmål ble innlemmet.

Den i vår tid kanskje mest kjente renessansehumanist, Pico della Mirandola (1463-94) – han som skrev den mye siterte lovtalen til menneskets verdighet – var for eksempel svært luftig i så måte. Han utvidet Den nye læring til også å omfatte engler, magi, astrologi, kabbala og numerologi samt eldgammel, esoterisk egyptisk religiøsitet. Dette elleville tankegodset ville han i sitt ungdommelige overmot forene med kristen teologi i en mektig syntese. Men det syntes paven var en dårlig idé. Skuffet endte Pico opp som tilhenger av svovelpredikanten Savonarola, historiens mest notoriske mørkemann, som fikk Firenzes borgere til å angre sine synder og brenne all sin kunst og luksusmøbler og annet tant og fjas på et «forfengelighetens bål» midt på torget. Også dét ble for drøyt for paven, som fikk Savonarola brent som kjetter. Mens Pico ble tatt av dage med gift, trolig av sin sekretær, uten at vi riktig vet hvorfor.

Står seg godt

Pico var langt fra den eneste renessansehumanist som henga seg til bisarre, new ageaktige forestillinger som står vår tids livssynshumanisme fjernt. Noe som gir oss grunn til å spørre om renessansen egentlig var så opplyst i forhold til middelalderen som det vi vanligvis antar. Kanskje var det tvert om, siden skolastikerne verdsatte den klare, logiske tanke og avviste magi og esoteriske forestillinger. Mot sine vidløftige etterfølgere står Petrark seg godt med sin filologisk orienterte nøkternhet og uttalte skepsis til alskens mørkemenn. Også derfor – og ikke bare fordi han var den første i rekken av renessansehumanister – fremstår han som en verdig representant for denne mangslungne tankestrømningen, som utgjør en viktig del av livssynshumanismens intellektuelle arv.

  • *********

Videre lesetips

Det finnes kun sporadiske omtaler av Petrark på norsk, der han settes i en større sammenheng. En grei og opplysende lektyre her er Per Anders Aas: Humanisme. «Først og fremst et menneske», Pax forlag, 2011, og Dag Hareide: Hva er humanisme?, Universitetsforlaget, 2011.

På Amazon er Petrark-litteratur påfallende fraværende, men en mer enn hundre år gammel biografi som slett ikke er så verst, H.C. Hollway-Calthrop: Petrarch. His Life and Times, finnes i nye opptrykk på forlaget Forgotten Books.

De som vil fordype seg i renessansehumanismens esoteriske utskeielser (Petrark ikke medregnet), anbefales en annen klassiker, Frances Yates: Giordano Bruno og arven etter Hermes Trismegistos (norsk utgave, Pax 2001).

De som vil vite mer om forholdet mellom skolastikere og renessansehumanister, kan med stort utbytte lese James Hannam: God’s Philosophers. How the Medieval World Laid the Foundation of Modern Science, Icon Books, 2009.

Humanismens ideer er en pågående serie i Fri tankes papirutgave som vi nå nettpubliserer. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Fri tanke nr 4-2015.

Siste nytt i Bakgrunn

Opplysningsfilosofen som tok et oppgjør med fornuften

David Hume var en mild og dypsindig skotte som tok et generaloppgjør med fornuftens hegemoni i filosofien. Det gjør ham til en opplysningsfilosof utenom det vanlige.

De skjulte sufiene

– Vi har en tendens til å betrakte Vesten og den islamske verden som absolutte motsetninger, som materie og antimaterie. I virkeligheten har vi en lang historie med krysspollinering, sier Mark Sedgwick.

Denis Diderot – opplysningens Sokrates

Hva ville mon redaktøren for den store Encyklopedien, også kalt opplysningstidens fyrtårn, tenkt om dagens glorifisering av den kristne kulturarv som roten til alt godt i samfunnet? Denis Diderot var forfatter, filosof, folkeopplyser – og en skarp kritiker av religion og kirkelig maktmisbruk.

 
Indonesia: Pluralisme og toleranse testes i verdens tredje største demokrati

I dag velges ny guvernør i hovedstaden Jakarta. Valget handler også om hvorvidt konservative og intolerante krefter klarer å sikre seg ytterligere fotfeste i landet som er hjem til verdens største muslimske befolkning.

Opplysningstidens stridbare kjendistenker

Han var monarkist på sin hals med forakt for de brede massers dumskap, men samtidig en forkjemper for ytringsfrihet, religionsfrihet og toleranse.

Fritenkeren fra helvete

Baruch Spinoza skapte furore med sitt kampskrift for åndsfriheten. Han gikk lengre enn noen tidligere i å beskrive Bibelen som et menneskeskapt litterært produkt, med alle de feil dette innebærer.

Annonse
Annonse
Annonse