En menneskerett å søke, men ikke å få asyl

FNs flyktningkonvensjon ble vedtatt i 1951. I etterkrigstidens Europa med hundretusenvis av fordrevne, måtte statene presses til ansvar. FOTO: UNHCR/R.Chalasani

En menneskerett å søke, men ikke å få asyl

Menneskerettighetserklæringen av 1948 gir alle rett til å søke asyl, men det var først med Flyktningkonvensjonen statenes plikt til å beskytte mennesker på flukt ble konvensjon. Likevel praktiseres den svært ulikt.

Tekst:

Publisert:

Krigen i Syria, andre væpnede konflikter, fattigdom og autoritære regimers overgrep, har ført til den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Mer enn 51 millioner mennesker er på flukt verden over. De aller fleste er internflyktninger – folk på flukt i eget land – mens over 18 millioner har kommet seg over en landegrense og kan søke asyl i et annet land. I Verdenserklæringen om menneskerettighetene fra 1948, heter det nemlig at «Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse».

Etterkrigstidens Europa skapte Flyktningkonvensjonen

Fordi Verdenserklæringen ikke sier noe om statenes forpliktelser til å gi asyl, utarbeidet FN Flyktningkonvensjonen som ble vedtatt i 1951. I etterkrigstidens Europa med hundretusenvis av fordrevne, måtte statene presses til ansvar. Konvensjonens artikkel 1 sier at flyktninger med en «velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller medlemskap i en bestemt sosial gruppe» må tilkjennes visse rettigheter og bli beskyttet mot å sendes tilbake til områder der deres liv og sikkerhet er truet.

Sentrale land står utenfor

Selv om nær 150 stater har sluttet seg til konvensjonen, har mange land sentrale i flyktningesammenheng – som India, Pakistan og land i Midtøsten – ikke gjort det. Sannsynligvis vegrer de seg for å anerkjenne rettighetene som flyktningene har krav på i oppholdslandet.

Det er for øvrig interessant at retten til asyl ikke er inkludert i de viktigste konvensjonene om menneskerettigheter, og at flyktningretten behandles som et eget fagfelt. Antakelig vil ikke statene, som de forfulgte ønsker å reise til, gjøre flyktningretten til et spørsmål om menneskerettigheter. Generelt kan man si at menneskerettighetene gir et dårligere vern for de som er utenfor og vil inn et land, enn for dem som er kommet inn og ikke vil ut.

Ulik tolkning av artikkel

Flyktningkonvensjonens artikkel 1 er fremdeles den viktigste rettesnoren når statene vurderer hvem som skal få asyl. Ulike stater kan imidlertid tolke artikkelen ulikt. Skal forfulgte homofile beskyttes? Hva med religiøse minoriteter, konvertitter og funksjonshemmede? Kvinner som frykter tvangsekteskap og æresdrap – skal de omfattes? Selv om FNs høykommissær for flyktninger har utarbeidet retningslinjer og EU-landene har en felles forståelse, finnes ingen internasjonal myndighet som i praksis kan avgjøre tolkningsspørsmål. Eksempelvis har seksuelle minoriteter rett til asyl i Norge, men ikke i andre land. Selv om Verdenserklæringen sier at alle kan søke asyl, er det ikke en menneskerett for alle å få det.

De fleste flykter til naboland

De fleste av verdens flyktninger finner nødhavn i nabolandene. Faktisk huser utviklingslandene 80 prosent av alle dagens forfulgte. Tyrkia, Libanon og Jordan har eksempelvis mottatt 2,8 millioner flyktninger fra krigen i Syria. For mennesker som vil søke asyl i Europa, venter store utfordringer. En av dem er strenge visumregler, som i praksis uthuler retten til å søke asyl. EU krever visum fra de fleste flyktningeproduserende landene. Hvis en person der oppgir asyl som formål for reisen, vil søknaden bli avvist. Videre bygger stater ved Europas yttergrenser grensesperringer og gjerder og intensiverer kontrollen for å hindre migrantene i å komme inn. Konsekvensen av den strenge politikken er at mange prøver å ta seg ulovlig inn, for eksempel i småbåter fra Afrika til Italia og Hellas.

Tragedier på havet

Den illegale båttrafikken har eksplodert de siste årene og ført til utallige tragedier. Forliset ved den italienske øya Lampedusa høsten 2013, der 366 mennesker druknet, er bare et eksempel. Mer enn 20 000 mennesker har mistet livet i forsøkene på å krysse Middelhavet de siste tjue årene. Mange organisasjoner, deriblant Flyktninghjelpen, sier at det er totalt uakseptabelt at mennesker på flukt fra krig og forfølgelse må risikere livet for i det hele tatt å kunne søke asyl. Organisasjonen mener også at det er et problem at så mange europeiske stater tar imot så få. Av den knappe halve millionen asylsøkere som ble registrert i Europa i 2013, var det bare fem land som tok imot brorparten, nemlig Tyskland, Frankrike, Sverige, Tyrkia og Storbritannia.

Ulik praksis

Regelverket som gir mennesker rett til å søke asyl, mens det i stor grad er opp til landene selv å utforme sin asyl- og innvandringspolitikk, fører til ulik praksis. Mens Sverige tok imot 54 tusen asylsøkere i 2013, tok Norge imot knappe tretten tusen. Fordi det bare er forfulgte flyktninger som har rett til asyl, mens flere andre søker, må myndighetene behandle hver enkelt sak individuelt. 65 prosent av alle asylsøkere fikk opphold i Norge i 2013, mens de resterende fikk avslag. Etter å ha investert krefter, fremtidshåp og store pengesummer på reisen til Europa, oppleves det negative vedtaket som et enormt nederlag. Mange bruker sin rett til å klage og klamrer seg til håpet om omgjøring. Andre reiser tilbake til hjemlandet frivillig. Atter andre vegrer seg og venter. Noen venter helt til politiet transporterer dem ut, om nødvendig med tvang.

Ureturnerbare

Det finnes også dem som går «under jorda». I 2008 ble det anslått at tolv tusen av de anslagsvis atten tusen som oppholdt seg «papirløst» i Norge, var asylsøkere med negativt vedtak. Det er også fem tusen med endelig avslag som bor på asylmottak rundt omkring i landet. Mange av disse kan ikke returneres. Hjemlandet kan nekte å ta imot dem, sikkerhetssituasjonen kan være for farlig eller så har norske myndigheter ingen returavtale. Selv om de får mat og tak over hodet, er hverdagen svært vanskelig. De er ulovlig i landet og får ikke skattekort, bankkort eller andre viktige dokumenter. De har heller ikke krav på utdannelse og arbeid. Livet deres er satt på vent. Uansett hvor vanskelig situasjonen er, vil de ikke tilbake til hjemlandet. For mange er den subjektive frykten for hva som vil møte dem, høyst reell.

Flyktningkrisen – en langvarig utfordring

Dagens enorme flyktningkrise og hvordan vi forholder oss til den, er utfordringer vi vil bære med oss lenge. Hvordan vi svarer, vil ha konsekvenser, både for de som flykter og for oss selv. For i vår tid henger alt sammen med alt. Kriger der ute skaper asylsøkere her hjemme.

Se bildet større

Lillian Hjorth er leder for Menneskerettighets­akademiet og skriver om problemstillinger knyttet til menneskerettig­hetene.

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!