Ateister kan nyte åndelighet

En del ateister får krampe så fort «spiritualitet» og «ateisme» nevnes i samme setning, men jeg tror åndelighet for oss gudløse er den ultimate blasfemi.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
22.10.2010 kl 08:52

Jeg tror ateister kan ha «religiøse opplevelser». Dvs: jeg tror at de følelsene som religiøse får under et ritual eller en bønn er tilgjengelig for alle i ulike settinger. Som en eks-troende vet jeg at det finnes masse «Ohh» og «Aaah» for meg i det å synge i kor og i å tenne stearinlys. Jeg kan nyte de «religiøse» følelsene uten å tro disse følelsenes tilstedeværelse betyr at Gud finnes. Gåsehud, ekstase, trygghet og en følelse av mening er svært menneskelige følelser, selv om mange opplever at de trigges av religiøse ritualer. Alle påknappene mine ligger i kristendommen, og det medfører dermed en naturlig fetisjering av «Påskemorgen slukker sorgen». Jeg får masse positivt ut av salmen selv om innholdet nå er like meningsløst for meg som «På låven sitter nissen».

Jeg sammenligner gjerne religiøse opplevelser og seksuelle opplevelser. (Ja, man blir miljøskadd av å skrive sexbok.) Når du snakker med folk om den seksuelle praksisen deres, er det stor forskjell på hvordan folk tolker det de tenner på. Vi gjorde en del intervjuer med folk i BDSM-miljøet (på folkemunne gjerne kjent som Sadomasochister) under researchen til Jenter som kommer, en gruppe mennesker som tenner på ting som er utenom det vanlige. Noen av dem vi snakket med opplevde at det de tente på sa noe essensielt om hvem de var, og på forholdet mellom kjønnene forøvrig. De likte å bli dominert, dermed var de slave i den store kosmiske sammenheng. De stod i sterk kontrast til andre innenfor miljøet, som bare så på BDSM-lekene som noe som gjorde dem seksuelt opphisset. De gjorde dette fordi det ga dem et kick, men det ga dem ikke noen innsikt i hvem de egentlig var eller hvordan forholdet mellom menn og damer egentlig er.

Jeg tror dette kan overføres til «det åndelige». Forskjellene på de ulike gruppene i BDSM-miljøet handlet om hvorvidt de mente følelsene deres kunne si noe større om verden og dem selv. Det er også hovedforskjellen mellom religiøse og ateister: kristendommen min raknet for alvor da jeg forstod at det å føle noe veldig, veldig sterkt ikke gjorde det veldig, veldig sant. Det eneste «sanne» i de religiøse opplevelsene jeg hadde hatt, var følelsen. Som en «åndelig» ateist, har jeg tatt med meg den følelsen inn i mitt gudløse liv, men sluttet å tolke den som et tegn på at det finnes et liv etter døden. Jeg tenner stearinlys. Min kristne venninne tenner stearinlys. Jeg synger salmer. Min kristne venninne synger salmer. Vi får den samme gode følelsen. Forskjellen er at jeg ikke setter likhetstegn mellom følelsen og vissheten om at det er en usynlig Jesus i rommet.

De fleste religiøse jeg kjenner som har gått gjennom en religiøs krise, har gjort det fordi de ikke fikk riktig følelse til riktig ritual lenger. En venninne av meg som var en del av Jesus Revolution en periode, mottok Jesus under en virkelig vellykket rockekonsert. Bassen smalt i veggene og alle tenåringene hoppet opp og ned, da predikanten kom opp på scenen og sa at alle som ville motta Jesus nå, kunne strekke en hånd i været. Venninnen min løftet armen og følte at hun ble dratt opp mot Himmelen i et rush av ekstase. Etterpå ble hun svært troende. Hun hadde jo følt Kristus på kroppen! To måneder senere var hun på en tilsvarende konsert, men med et mye dårligere band og et langt slappere publikum. Da predikanten kom ut på scenen og ba dem strekke hånda i været, kjente hun ingenting. Ånei! Hvor hadde Jesus blitt av? Ideen om at Gud viser seg i sterke følelser, gjør religiøsitet til en svært sårbar greie.

Mange av mine agnostikervenner har betrodd meg at de gjerne ville trodd, om de bare hadde opplevd noe som kunne gitt dem grunn til det. De skjønner ikke at jeg kunne gi opp religionen når jeg hadde følt Guds nærvær. Jeg fortalte dem at jeg har også vært så redd i tomme hus på mørke høstkvelder, at jeg har følt spøkelsenes nærvær. I etterkant har jeg imidlertid kommet frem til at panikkangst som fikk meg til å høre ting som ikke var der, er en mer plausibel forklaring enn at det faktisk var avtrykket av døde mennesker som hang rundt i mine foreldres kjellerstue. På samme måte som min venninnes religiøse opplevelse handlet mer om god musikk og masse endorfiner etter hard fysisk aktivitet enn om en frelser i det høye.

Samtidig er ikke følelsene som gir religiøse mennesker sterke, positive opplevelser forbeholdt mennesker som bruker dem som personlige gudsbevis. Ateister og religiøse har de samme kroppene og de samme hormonene, og samme mulighet til å føle andakt og ekstase. Noe av det beste med å være religiøs var å ha tilgang på disse godfølelsene i hverdagen, og jeg ser ikke hvorfor jeg må slutte med det bare fordi jeg kastet ut Gud for noen år siden.

Det betyr at jeg forsyner meg skamløst av kristen kulturarv, går i kirken når jeg føler for det og synger «halleluja» selv om ordet er like meningsfylt for meg som «tiddelibom». Den delen av hjernen som produserer de emosjonelle godsakene er ikke den smarteste og reagerer på stimuli den har kjent siden barndommen, selv om rasjonelle Ida ikke tror på det lenger. Og ja, jeg skjønner at kristen kulturarv er turn-off for mange, særlig i Human-Etisk forbund. Men det er her parallellen til det seksuelle blir nyttig: En «åndelighet» for ateister består i å finne de tingene som gir godfølelsene de religiøse leter etter, og det kan være hva som helst, så lenge det tenner.

En del ateister får krampe så fort «spiritualitet» og «ateisme» nevnes i samme setning, men jeg tror åndelighet for oss gudløse er den ultimate blasfemi: Det er å kose seg med selve «gudsbeviset» uten å bli religiøs selv.

Ida Jackson er skribent,blogger og forfatter. Hun ga i 2008 ut sexhåndboken Jenter som kommer og er snart aktuell med Sosiale medier. Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset.

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!