Ateist og agnostiker - to sider av samme sak

Mange humanister har avstått fra å kalle seg ateister fordi ateisme er blitt definert av religiøse forkynnere som en innskrenket og endimensjonal posi...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
29.08.2008 kl 10:41

Fritanke.no - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Mange humanister har avstått fra å kalle seg ateister fordi ateisme er blitt definert av religiøse forkynnere som en innskrenket og endimensjonal posisjon, skriver Levi Fragell.

Publisert: 29.8.2008

Når temaet ateisme nå aktualiseres ved at den lettleste innføringsboka Ateisme av Julian Baggini (Humanist Forlag) nå foreligger i salg, vil endel bli uroet eller forvirret av begrepsparet ateist og agnostiker. Er jeg det ene eller det andre? Mitt eget svar er: begge deler.

Hvis jeg ikke tror på noen av religionenes guder, er jeg ateist - altså uten en gudstro. Hvis jeg sier at jeg ikke kan vite om det fins andre dimensjoner i universet enn dem vitenskapen (foreløpig) har redegjort for, er jeg samtidig agnostiker i den betydning ordets skaper, Thomas Huxley, la i begrepet. I den tradisjonelle norske human-etikken har man forklart denne agnostisismen som "ærlighet ved erkjennelsens grense", noe som ikke betyr at grensebommen står åpen for mystikk og overnaturlige fenomener. Humanister er nemlig også naturalister og skeptikere!

I flere nye religionskritiske bøker er uttrykket agnostiker kommet i miskreditt (slik det for øvrig også er i Julian Bagginis bok) fordi dette ordet ofte er en kamuflasje for uklare religiøse holdninger. Men vi må ikke se bort fra at mange humanister har avstått fra å kalle seg ateister fordi ateisme er blitt definert av religiøse forkynnere som en innskrenket og endimensjonal posisjon - som om en person uten tro på julenissen også må avsky pinnekjøtt og dombjeller! Helt til det siste har en slik oppfatning av ateismen hatt folkelig gjennomslag i Norge. På denne bakgrunn har agnostisisme for noen vært en retorisk utvei fra en pinlig stigmatisering.

Om noen måneder skal jeg delta i The 7th World Atheist Congress i India. Arrangøren er Ateist-senteret i Vijayawada. Senteret driver hjelpearbeid blant forkomne kvinner, prostituerte, gatebarn, AIDS-syke og kasteløse - i 200 landsbyer. Lederne bor i enkle hytter med stråtak, og senteret fikk sitt første motoriserte kjøretøy engang i 90-årene - av norske humanister (HAMU). Buss og tog på billigste klasse var godt nok for disse ateistene.

Stifteren av denne virksomheten het Gora, braminen som nektet å bære sin kastes symboler, og gjorde det til et ideal for sine etterkommere å gifte seg med kastevesenets utstøtte.

For meg ble møtet med de indiske ateistene en øyeåpner. Her var ikke fraværet av gudstro først og fremst et filosofisk spørsmål. Det var en positiv forutsetning for å lindre nød og skape håp for tusener.

I denne sammenheng ville en sosialantropologisk og verdirelativistisk agnostisisme ha liten effekt: Kanskje hjelper det å lese mantraer når sykdommen rammer - kanskje ikke. Hvem kan vite sikkert? Kan ikke de urgamle religiøse ordninger fungere like godt for samfunnet som nymotens påfunn om likestilling mellom klasser og kjønn? Gora og hans venner skar igjennom slike handlingslammende spekulasjoner med sin ateisme.

Men det vil være meningsløst og uheldig om Human-Etisk Forbund nå skulle begynne å skille mellom ateister og agnostikere som kvalitativt ulike medlemskategorier. Nesten alltid vil en samtale om hva man mener med disse betegnelsene vise at man er enige i hovedsak, med de nyanser og den spennvidde som hører humanismen til.

Denne spennvidden har også rom for militante ateister som Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Ibn Warraq og de andre bestselgende religionsrefserne. De har faktisk en viktig historisk misjon. Inntil en amerikaner kan bli president uten å tro på Gud, og en kvinne i Teheran ustraffet kan sole seg i bikini, må denne verden rystes og skakes. Uten refsere som Robert Ingersoll, Charles Bradlaugh, Georg Brandes, Bertrand Russell, Ingemar Hedenius, Arnulf Øverland og Kristian Horn, ville homofile fortsatt måtte møtes på byens toaletter - mens hver skoledag ville begynt med salmesang og bønn.

Siste nytt i Kommentar

Hovedstyret i Human-Etisk Forbund støtter et forslag som går hardt utover mindre livssynssamfunn, men overhode ikke rammer forbundet selv. Det lukter majoritetsarroganse, mener nestleder i Humanistisk Ungdom, Øistein Sommerfeldt Lysne.

Har autisme skylda for massakrer?

KOMMENTAR: To massemordere på autisme-spekteret har skapt nytt liv i debatten om autister er farlige. Men kan vi egentlig forstå ugjerningene deres hjelp av diagnosen?

Loven må noen ganger tillate det mange synes er moralsk betenkelig

KOMMENTAR: Bør aktiv dødshjelp forbli forbudt, selv om det kan være etisk riktig? Eller er det omvendt: Bør loven tillate aktiv dødshjelp selv om det skulle være moralsk betenkelig?

 
Genteknologiangstens uutholdelige letthet

Ved å endre to gener i arvestoffet for ris, kan vi redde 2,5 millioner liv – hvert år. Men vi må jo ikke «tukle med naturen» ...

– Vi må kunne kalle et forbud for et forbud

DEBATT: Debatten rundt Humanistisk ungdoms omskjæringsvedktak, gjør at seieren ikke smaker så godt som det burde, skriver Øistein Sommerfeldt Lysne.

– Tradisjonsargument for omskjæring er ufornuftig

DEBATT: Rituell omskjæring av guttebarn er en flere tusen år gammel tradisjon, men holder det som argument for?

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse