Ateist og agnostiker - to sider av samme sak

Mange humanister har avstått fra å kalle seg ateister fordi ateisme er blitt definert av religiøse forkynnere som en innskrenket og endimensjonal posi...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
29.08.2008 kl 10:41

Mange humanister har avstått fra å kalle seg ateister fordi ateisme er blitt definert av religiøse forkynnere som en innskrenket og endimensjonal posisjon, skriver Levi Fragell.

Publisert: 29.8.2008

Når temaet ateisme nå aktualiseres ved at den lettleste innføringsboka Ateisme av Julian Baggini (Humanist Forlag) nå foreligger i salg, vil endel bli uroet eller forvirret av begrepsparet ateist og agnostiker. Er jeg det ene eller det andre? Mitt eget svar er: begge deler.

Hvis jeg ikke tror på noen av religionenes guder, er jeg ateist - altså uten en gudstro. Hvis jeg sier at jeg ikke kan vite om det fins andre dimensjoner i universet enn dem vitenskapen (foreløpig) har redegjort for, er jeg samtidig agnostiker i den betydning ordets skaper, Thomas Huxley, la i begrepet. I den tradisjonelle norske human-etikken har man forklart denne agnostisismen som "ærlighet ved erkjennelsens grense", noe som ikke betyr at grensebommen står åpen for mystikk og overnaturlige fenomener. Humanister er nemlig også naturalister og skeptikere!

I flere nye religionskritiske bøker er uttrykket agnostiker kommet i miskreditt (slik det for øvrig også er i Julian Bagginis bok) fordi dette ordet ofte er en kamuflasje for uklare religiøse holdninger. Men vi må ikke se bort fra at mange humanister har avstått fra å kalle seg ateister fordi ateisme er blitt definert av religiøse forkynnere som en innskrenket og endimensjonal posisjon - som om en person uten tro på julenissen også må avsky pinnekjøtt og dombjeller! Helt til det siste har en slik oppfatning av ateismen hatt folkelig gjennomslag i Norge. På denne bakgrunn har agnostisisme for noen vært en retorisk utvei fra en pinlig stigmatisering.

Om noen måneder skal jeg delta i The 7th World Atheist Congress i India. Arrangøren er Ateist-senteret i Vijayawada. Senteret driver hjelpearbeid blant forkomne kvinner, prostituerte, gatebarn, AIDS-syke og kasteløse - i 200 landsbyer. Lederne bor i enkle hytter med stråtak, og senteret fikk sitt første motoriserte kjøretøy engang i 90-årene - av norske humanister (HAMU). Buss og tog på billigste klasse var godt nok for disse ateistene.

Stifteren av denne virksomheten het Gora, braminen som nektet å bære sin kastes symboler, og gjorde det til et ideal for sine etterkommere å gifte seg med kastevesenets utstøtte.

For meg ble møtet med de indiske ateistene en øyeåpner. Her var ikke fraværet av gudstro først og fremst et filosofisk spørsmål. Det var en positiv forutsetning for å lindre nød og skape håp for tusener.

I denne sammenheng ville en sosialantropologisk og verdirelativistisk agnostisisme ha liten effekt: Kanskje hjelper det å lese mantraer når sykdommen rammer - kanskje ikke. Hvem kan vite sikkert? Kan ikke de urgamle religiøse ordninger fungere like godt for samfunnet som nymotens påfunn om likestilling mellom klasser og kjønn? Gora og hans venner skar igjennom slike handlingslammende spekulasjoner med sin ateisme.

Men det vil være meningsløst og uheldig om Human-Etisk Forbund nå skulle begynne å skille mellom ateister og agnostikere som kvalitativt ulike medlemskategorier. Nesten alltid vil en samtale om hva man mener med disse betegnelsene vise at man er enige i hovedsak, med de nyanser og den spennvidde som hører humanismen til.

Denne spennvidden har også rom for militante ateister som Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Ibn Warraq og de andre bestselgende religionsrefserne. De har faktisk en viktig historisk misjon. Inntil en amerikaner kan bli president uten å tro på Gud, og en kvinne i Teheran ustraffet kan sole seg i bikini, må denne verden rystes og skakes. Uten refsere som Robert Ingersoll, Charles Bradlaugh, Georg Brandes, Bertrand Russell, Ingemar Hedenius, Arnulf Øverland og Kristian Horn, ville homofile fortsatt måtte møtes på byens toaletter - mens hver skoledag ville begynt med salmesang og bønn.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!