Ateismen er blitt stueren

Publisert 14.5.2007 Hva man enn måtte mene om Richard Dawkins` bok The God Delusion, er det mye som tyder på at denne boka vil stå som symbolet for e...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
13.05.2007 kl 23:51

Publisert 14.5.2007

Hva man enn måtte mene om Richard Dawkins` bok The God Delusion, er det mye som tyder på at denne boka vil stå som symbolet for en ny etappe i fritenkeriets moderne historie. Den vil ryste sin samtid på samme vis som Thomas Paines "The Age of Reason" gjorde det i 1776, og Bertrand Russels "Why I am not a Christian" i 1937. Den selges nå over hele verden. I bokhandlene i Oslo har det vært ventelister for den engelske utgaven. En fersk norsk oversettelse er på diskene i disse dager og ønskes lykke til. (Se forøvrig Fritanke.no's intervju med utgiver Ivar Tronsmo.)

Når jeg tillater meg å bruke litt store ord om det som nå skjer, er det fordi Dawkins' religionskritikk representerer en trend som kan minne litt om protest- og kulturbølgene på 60- og 70-tallet. Den gang hadde protesten utspring fra USAs vestkyst. Nå er det USAs østkyst som er arnestedet, til tross for at Dawkins er fra Storbritannia. Igjen er det universistetsmiljøene som fører an.

For første gang har det lykkes å etablere synlige studentgrupper av humanister og fritenkere ved en lang rekke amerikanske universiteter. Provoserende religionskritikere som Sam Harris og Daniel C. Dennet utgir bestselgere på løpende bånd. Når Richard Dawkins nå ligger på ti-på-topp listene i New York gjør han det ikke som en av verdens fremste biologer, men som ateist - inntil nå det mest avskydde personlige standpunkt i Amerika. Selv den mest kjente fritenker i USAs historie, advokaten Robert Ingersoll, fant det på 1800-tallet tryggest å kalle seg agnostiker.

I Sverige og Danmark ser vi en tilsvarende tendens. De svenske Humanisternas dynamiske leder, Christer Sturmark, markerer seg i offentlige debatter som ateist. Både hans egen bok Tro och vetande 2.0 og oversatt litteratur med høy status har bidratt til å pusse både støv og skjemmende flekker av begrepet ateisme i Sverige. Den franske filosofens Michel Onfrays kjente bok om ateisme er utgitt i Sverige med tittelen Ateistens Handbok. I Danmark har Ateistisk Selskab hyppige innslag i media.

Når betegnelsen ateist er ferd med å bli stueren blant intellektuelle i flere land, henger det sammen med det faktum at verdenskjente og høyt respekterte akademikere har fratatt religiøse agitatorer eneretten til å definere gudsbegrepets innhold så vel som betydningen av ordet ateisme. (Se Arnfinn Pettersens kommentar 9.5)

De såkalt "nye ateistene" er ikke personer som "fornekter" Gud. De er bevisste humanister som sier at de ikke tror på en bestemt gudsforestilling, nemlig et overnaturlig vesen som har skapt og styrer verden, og som hans tilhengere kan henvende seg til med bønner om begunstigelse. Om man med Gud mener "altet", "kjærligheten" eller livets "dypeste grunn", så tror vi alle på Gud - men det er ikke den guden som "bedrar" verden (Dawkins' uttrykk). Det er ikke slike poetiske symboler folk underkaster seg, går i krig for og drar til verdens ende og døper hedninger for.

Det å avvise religionenes guder, betyr ikke at man mangler ærefrykt for naturens fantastiske og ofte ubegripelige storhet. En spørrende, søkende og agnostisk holdning til de overveldende spørsmål som fortsatt er ubesvart vil nettopp kjennetegne en moderne ateist.

Hva med norske humanister og ateismen? Uten tvil tar vi også del i denne begrepsutviklingen. Mens svært få i Human-Etisk Forbunds første tid kalte seg ateister, er det i dag blitt mer vanlig - nettopp fordi man legger til grunn den nye og selvdefinerte forståelsen av ateisme.

Det gjør vår posisjon klarere i livssynsdialogen: Vi har ingen gudstro, i den ordinære og universelle betydning av ordet gud. Siden verdensreligionene i dag øver et samlet press på vår sivilisasjon for å beholde og opprette maktbaser for gudstro i det offentlige rom, vil ordet ateisme kanskje bli det samlende uttrykk for motkreftene.

De økende andeler av befolkningen som i statistiske undersøkelser sier de ikke tror på noen gud - uavhengig av om de har et definert livssyn eller ikke - vil nekte å underkaste seg et regime hvor vitenskap, familiepolitikk, ytringsfrihet og privat selvråderett begrenses av den fellesreligiøse forestilling om Guds overordnede autoritet, forvaltet av hans jordiske institusjoner.

Uten tvil vil tiden som kommer bli preget av slike konfrontasjoner, fra striden om utviklingslæren i USA til debatten om gudstjenester for norske skoleelever.

Se bildet større

Levi Fragell er tidligere generalsekretær og spesialrådgiver i Human-Etisk Forbund.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!