Arendalitter og amalekitter

Oppvekstkomiteen i Arendal har nylig vedtatt at skolene i Arendal skal "benytte seg av bordvers som en del av god folkeskikk", og dessuten dele ut gra...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
22.01.2009 kl 12:00

Oppvekstkomiteen i Arendal har nylig vedtatt at skolene i Arendal skal "benytte seg av bordvers som en del av god folkeskikk", og dessuten dele ut gratis bibler i klasserommet.

Fjerdeklassingen i meg hadde nok ikke latt seg provosere særlig av dette - vant som han var til både skolegudstjenester, bordvers og til sangen "Vær meg nær, o Gud!" ved skoledagens slutt.

Men jeg husker nok fra fjerdeklasse til å vite at en ting hadde gjort fjerdeklasse-Øyvind arg, og det er et av de utrolige argumentene som føres for å påtvinge skolebarn religiøse sanger de ikke har et forhold til.

Høyre-politikeren Kristoffer Lyngvi sier: - Vi må ikke være redde for at noen blir tråkket på bare fordi vi arrangerer gudstjeneste. Vi må vise hvem vi er og hvilke verdier vi har, sier han.

Fjerdeklassingen i meg vet nemlig bedre. Han vet at både bordversene og skolegudstjeneste for ham handlet om å ikke få lov til å være den han var, og om å bli tvunget til å etterleve religiøse verdier han ikke delte. Hadde han fått sjansen til å lære mer om andre religioner (noe han som skoleelev i tjukkeste indremisjonsland selvsagt ikke fikk), tror jeg fjerdeklassingen i meg også hadde vært den første til å påpeke at han likesågodt kunne blitt satt til å resitere følgende bordvers: harir daatha harir bhoktha, harir annam prajaapatih, harir vipra shapeerastu, bhoonkte bhojayathe harih.

Dette verset fra hinduismens Bhagavad Gita - "Guds sang" - ville ha hatt akkurat like lite med verdiene hans å gjøre, og de ville hatt akkurat like lite med hvem han var å gjøre. Lyngvis "vi" låter like skjærende og falsk som sangen fra klassekameratene, og den var såpass ille at jeg fremdeles hører den når jeg lukker øynene og tenker etter.

Ungdomsskoleeleven i meg ville ha frydet seg over et av de andre argumentene, på akkurat samme måte som han frydet seg over sin egen religionskritikk - en religionskritikk som gikk ut på å lese gjennom Bibelen på jakt etter de mindre menneskevennlige sitatene, glemme enhver sammenheng og slenge dem i bordet for å skrike opp: "Se der ja! De kristne er egentlig onde!".

Arbeiderparti-politiker (og prest) Yngvar Langås sier til VG Nett at "vi mener det er viktig at elevene får det dokumentet som forklarer grunnleggende kristen og humanistisk arv best, nemlig Bibelen".

Pføy! Ungdomsskoleeleven i meg skulle ha vist Langås ett og annet om hvordan Fanden leser Bibelen. Ungdomsskoleeleven i meg bobler nesten etter å spørre disse arendalittene om hvor humanistisk Bibelen er ovenfor amelekittene. 1. Samuelsbok, 15,3: "Dra nå ut og slå amalekittene. Bannlys alt som hører dem til, og vis ingen barmhjertighet. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler".

Men det var fjerdeklassingen og ungdomsskoleeleven i meg. Et eller annet sted mellom første gym og universitetsstudiet i bibelsk hebraisk (et studium jeg fremdeles er usikker på om jeg burde takke eller klandre Kristin Clemets og "kvalitetsreformen" for) skjedde det åpenbart et eller annet med meg. Jeg innså at denne typen religionskritikk ofte ble benyttet til helt andre ting enn å forfekte sekulær humanisme. Jeg sluttet å digge den norske ateist-klassikeren "Guds lille brune" og da "Luthers lille brune" kom ut klarte jeg ikke lenger helt å se poenget. Jeg hadde blitt en kjedelig, formlås og grå agnostiker av typen som sier: "Bibelen er jo en viktig del av vår kulturhistorie" og bladi-bladi-bla.

Når Frp-politikeren Åshild Haugland sier til Agderposten at hun synes at avkristningen av skolen er trist og at hun alltid har gledet seg til skolegudstjenestene selv om hun "ikke går i kirka ellers" klarer ikke religionsvitenskapsstudenten i meg å bli provosert, enn så mye han forsøker.

Religionsvitenskaps-studenten i meg bare rister sakte på hodet og undrer på om det ikke hadde vært bedre for Hauglands kamp mot "avkristningen" om hun gikk litt oftere i kirken selv istedenfor å fortelle Arendals skolebarn at de burde gjøre det.

Oppvekstkomiteen i Arendal mener også - sympatisk, synes jeg - at det skal tilrettelegges for elever som vil holde andakter eller andre livssynsorienterte samlinger, inklusiv "meditering for dem som har behov for det". Jeg tror komiteen kunne ha nytte av selv å meditere over følgende:

Hvor sterke er egentlig de kristne verdiene som er avhengige av at det pushes bibler og bordvers? Hvor kraftfull er egentlig den kristendommen som har behov for gudstjenester i offentlig regi? Hvor sikker er man egentlig på seg selv når man føler behov for å vise hvem "vi" er gjennom å forsøke å fortelle skolebarn hvem de er?

For ærlig talt... selv en grå og kjedelig agnostiker kan klare å grave opp mer engasjement over sitt eget livssyn enn dette.

html .fb_share_link { padding:2px 0 0 20px; height:16px; background:url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat top left; }Del på Facebook

Se bildet større

Arendalitter som mener Bibelen formidler kristen og humanistisk arv, burde sjekke ut hva Bibelen mener bør gjøres med amelekittene, skriver Øyvind Strømmen.
Publisert: 22.1.2009

Faktaboks

"Dra nå ut og slå amalekittene. Bannlys alt som hører dem til, og vis ingen barmhjertighet. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler".

1. Samuelsbok, 15,3

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!