Arendalitter og amalekitter

Oppvekstkomiteen i Arendal har nylig vedtatt at skolene i Arendal skal "benytte seg av bordvers som en del av god folkeskikk", og dessuten dele ut gra...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
22.01.2009 kl 12:00

Se bildet større

Arendalitter som mener Bibelen formidler kristen og humanistisk arv, burde sjekke ut hva Bibelen mener bør gjøres med amelekittene, skriver Øyvind Strømmen.
Publisert: 22.1.2009

Faktaboks

"Dra nå ut og slå amalekittene. Bannlys alt som hører dem til, og vis ingen barmhjertighet. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler".

1. Samuelsbok, 15,3

Oppvekstkomiteen i Arendal har nylig vedtatt at skolene i Arendal skal "benytte seg av bordvers som en del av god folkeskikk", og dessuten dele ut gratis bibler i klasserommet.

Fjerdeklassingen i meg hadde nok ikke latt seg provosere særlig av dette - vant som han var til både skolegudstjenester, bordvers og til sangen "Vær meg nær, o Gud!" ved skoledagens slutt.

Men jeg husker nok fra fjerdeklasse til å vite at en ting hadde gjort fjerdeklasse-Øyvind arg, og det er et av de utrolige argumentene som føres for å påtvinge skolebarn religiøse sanger de ikke har et forhold til.

Høyre-politikeren Kristoffer Lyngvi sier: - Vi må ikke være redde for at noen blir tråkket på bare fordi vi arrangerer gudstjeneste. Vi må vise hvem vi er og hvilke verdier vi har, sier han.

Fjerdeklassingen i meg vet nemlig bedre. Han vet at både bordversene og skolegudstjeneste for ham handlet om å ikke få lov til å være den han var, og om å bli tvunget til å etterleve religiøse verdier han ikke delte. Hadde han fått sjansen til å lære mer om andre religioner (noe han som skoleelev i tjukkeste indremisjonsland selvsagt ikke fikk), tror jeg fjerdeklassingen i meg også hadde vært den første til å påpeke at han likesågodt kunne blitt satt til å resitere følgende bordvers: harir daatha harir bhoktha, harir annam prajaapatih, harir vipra shapeerastu, bhoonkte bhojayathe harih.

Dette verset fra hinduismens Bhagavad Gita - "Guds sang" - ville ha hatt akkurat like lite med verdiene hans å gjøre, og de ville hatt akkurat like lite med hvem han var å gjøre. Lyngvis "vi" låter like skjærende og falsk som sangen fra klassekameratene, og den var såpass ille at jeg fremdeles hører den når jeg lukker øynene og tenker etter.

Ungdomsskoleeleven i meg ville ha frydet seg over et av de andre argumentene, på akkurat samme måte som han frydet seg over sin egen religionskritikk - en religionskritikk som gikk ut på å lese gjennom Bibelen på jakt etter de mindre menneskevennlige sitatene, glemme enhver sammenheng og slenge dem i bordet for å skrike opp: "Se der ja! De kristne er egentlig onde!".

Arbeiderparti-politiker (og prest) Yngvar Langås sier til VG Nett at "vi mener det er viktig at elevene får det dokumentet som forklarer grunnleggende kristen og humanistisk arv best, nemlig Bibelen".

Pføy! Ungdomsskoleeleven i meg skulle ha vist Langås ett og annet om hvordan Fanden leser Bibelen. Ungdomsskoleeleven i meg bobler nesten etter å spørre disse arendalittene om hvor humanistisk Bibelen er ovenfor amelekittene. 1. Samuelsbok, 15,3: "Dra nå ut og slå amalekittene. Bannlys alt som hører dem til, og vis ingen barmhjertighet. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler".

Men det var fjerdeklassingen og ungdomsskoleeleven i meg. Et eller annet sted mellom første gym og universitetsstudiet i bibelsk hebraisk (et studium jeg fremdeles er usikker på om jeg burde takke eller klandre Kristin Clemets og "kvalitetsreformen" for) skjedde det åpenbart et eller annet med meg. Jeg innså at denne typen religionskritikk ofte ble benyttet til helt andre ting enn å forfekte sekulær humanisme. Jeg sluttet å digge den norske ateist-klassikeren "Guds lille brune" og da "Luthers lille brune" kom ut klarte jeg ikke lenger helt å se poenget. Jeg hadde blitt en kjedelig, formlås og grå agnostiker av typen som sier: "Bibelen er jo en viktig del av vår kulturhistorie" og bladi-bladi-bla.

Når Frp-politikeren Åshild Haugland sier til Agderposten at hun synes at avkristningen av skolen er trist og at hun alltid har gledet seg til skolegudstjenestene selv om hun "ikke går i kirka ellers" klarer ikke religionsvitenskapsstudenten i meg å bli provosert, enn så mye han forsøker.

Religionsvitenskaps-studenten i meg bare rister sakte på hodet og undrer på om det ikke hadde vært bedre for Hauglands kamp mot "avkristningen" om hun gikk litt oftere i kirken selv istedenfor å fortelle Arendals skolebarn at de burde gjøre det.

Oppvekstkomiteen i Arendal mener også - sympatisk, synes jeg - at det skal tilrettelegges for elever som vil holde andakter eller andre livssynsorienterte samlinger, inklusiv "meditering for dem som har behov for det". Jeg tror komiteen kunne ha nytte av selv å meditere over følgende:

Hvor sterke er egentlig de kristne verdiene som er avhengige av at det pushes bibler og bordvers? Hvor kraftfull er egentlig den kristendommen som har behov for gudstjenester i offentlig regi? Hvor sikker er man egentlig på seg selv når man føler behov for å vise hvem "vi" er gjennom å forsøke å fortelle skolebarn hvem de er?

For ærlig talt... selv en grå og kjedelig agnostiker kan klare å grave opp mer engasjement over sitt eget livssyn enn dette.

html .fb_share_link { padding:2px 0 0 20px; height:16px; background:url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat top left; }Del på Facebook

Siste nytt i Kommentar

Folkelig og inkluderende, men lite troverdig

TV-ANMELDELSE: – Serien er tidvis morsom, men er laget av og for skeptiske ateister, skriver Haakon Gunleiksrud om den tredje sesongen av NRK-serien På tro og Are.

Bok: Identitetspolitikk og manglende selvransakelse

Mahmoud Farahmand ser nærmere på Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss? Han er ikke begeistret.

Var drapsmannen fra Texas en radikal ateist som hatet kristne?

FAKTASJEKK: Avisa Korsets seier er svært tydelig på hva massemorderen følte og mente. Men stemmer det?

 
Raseforviklinger. Eller: «Finnes egentlig bikkja mi?»

Begrepet «rase» får folk til å se rødt – ikke helt uten grunn. Verdenshistoriens største overgrep er begått i dets navn. Men betyr dette – eller motstanden mot å bruke ordet – at raser ikke eksisterer?

Satirebloggens mørke side

KOMMENTAR: «Smyrna menighet Oslo» var visst ikke bare satire likevel.

– De sprenger skalaen for alt man kan forestille seg av menneskelig oppførsel

Som skeptiker tiltrekker man seg oppmerksomhet fra en type mennesker mange vil ha vanskelig for å forestille seg at i det hele tatt eksisterer. Som kreftsyk skeptiker har Didrik Søderlind møtt en oppførsel fra slike folk som savner sidestykke.