Deres farseaktige rettssak og etterfølgende fengselsstraff var et dårlig tegn for mange gambiske humanister og menneskerettsforkjempere, fordi grensene for hva som kan regnes som "ærekrenkelse av regjeringen" og retten til å ytre sin mening, har blitt så uklare. Mens jeg arbeidet med en uttalelse om dette, kom jeg over en rapport om en undersøkelse som er utført av Afrobarometer i tolv afrikanske land. Den viser at flertallet av afrikanere verdsetter ytringsfrihet i like stor grad som andre moderne verdensborgere. Rapporten viste at tre av fire (76 prosent) av de intervjuede var enige i at innbyggernes rett til å kritisere regjeringen er "viktig" eller "grunnleggende" for et samfunn. "Å verdsette noe" betyr vanligvis at man kan demonstrere sin vilje til å eie eller beskytte denne verdien med alle sine midler. Men har dette vært tilfellet for afrikanere? Man kan hevde at i kampen for og fremveksten av demokratiet i nesten alle afrikanske land har vi demonstrert vårt ønske om frihet. Stemmeretten, det første skrittet mot demokratisk styreform, slik jeg ser det, er en form for ytringsfrihet - å kunne si "Ja, jeg ønsker denne personen" eller "Nei, denne personen kan ikke herske over meg". Våre forventninger da vi sendte militæret tilbake til brakkene, var at når stemmeretten var på plass, så var vi sikret de andre rettighetene. Men dagens situasjon viser at "demokratiet" ikke har innfridd dette ønsket. Afrikanerne gir likevel ikke opp; mange er villige til å risikere livet og å bli arrestert for å si sin mening for å sikre denne retten. Pressefrihet, fra alle former for sensur, blir av mange afrikanske ledere oppfattet som deres egen eksklusive rettighet, som de kan gi eller trekke tilbake etter eget forgodtbefinnende. Man kan bli fristet til å hevde at dette er "tullprat", men det er et faktum at dette er kulturelt betinget. Ledere i før-kolonial afrikansk kultur besitter en enorm, ubestridelig makt. De er ifølge tradisjonen omgitt av vise menn og kvinner som hjelper dem til å ta de beste avgjørelsene. Så uansett hvilken avgjørelse som tas på vegne av folket, antas den å ha blitt tatt til beste for folket. Selv i demokratier finner man igjen denne mentaliteten i mange afrikanske ledere. Hvis vi for eksempel undersøker Yayah Jammehs utsagn nærmere, legger vi merke til den skjødesløse bruken av pronomenene "de" og "vi". "De" viser til journalistene og andre som har sagt sin mening om presidentens nedsettende bemerkninger etter den mangelfulle etterforskningen etter dødsfallet til den gambiske journalisten Deyda Hyadara, som i 2004 ble drept av det man mistenker har vært regjeringsagenter. "Vi", på den annen side, viser til presidenten selv, regjeringen og (angivelig) gambierne. Han utfører bare pliktene som "forfedrene" forventer av ham (grunnloven satt til side) for å beskytte landet. Altså må pressefrihet innvilges og trekkes tilbake for folkets "felles beste". Problemet er at mange gambiere og andre afrikanere deler den oppfatningen disse lederne har, og tror fremdeles at ettertiden vil vise når de har handlet egoistisk i disse sakene. Vi har imidlertid ikke råd til å la ettertiden styre oss, ikke nå lenger. Bill Clintons diplomatiske besøk i Nord-Korea, og den påfølgende løslatelsen av de to fengslede amerikanske journalistene, understreker på den andre siden det faktum at pressefrihet krever mer enn at man verdsetter og ønsker ytringsfrihet. Det krever også en informert ledelse som er villig til å akseptere ytringsfrihetens kostnader. Selv om de fengslede gambiske journalistene nylig ble satt fri (eller "benådet av presidenten"), etter sterkt internasjonalt press, så gjenstår faktum: at gambiere - ja, afrikanere generelt -må sette "vilje" bak sitt "ønske" om å oppnå en atmosfære som bidrar til ytringsfrihet og en fri presse. Det er opp til Gambias folk å utfordre Yayah Jammeh, slik også afrikanere ellers må utfordre sine ledere og ikke la ytringsfriheten forbli totalitære lederes gissel. Yemi Ademowo Johnson er en aktiv humanist og bor i Nigeria. Han kjemper blant annet mot de groteske hekseribeskyldningene mot barn i landet. Les mer om dette her."> Afrikanere like glad i ytringsfrihet som alle andre

Afrikanere like glad i ytringsfrihet som alle andre

Flertallet av afrikanere verdsetter ytringsfrihet i like stor grad som andre moderne verdensborgere - da må de stå opp for den.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.09.2009 kl 14:19

Flertallet av afrikanere verdsetter ytringsfrihet i like stor grad som andre moderne verdensborgere - da må de stå opp for den.

Se bildet større

Tekst: Yemi Ademowo JohnsonPublisert: 16.9.2009
Så de tror de kan skjule seg bak såkalt pressefrihet og bryte loven og slippe unna med det ... Denne gangen tok de feil. Vi skal rettsforfølge dem til hver minste detalj. (President Yahya Jammeh, Gambia)
Jeg følte hjertet mitt synke, da jeg leste om de seks gambiske journalistene som stod tiltalt for "oppvigleri og ærekrenkelser" for to måneder siden. Deres farseaktige rettssak og etterfølgende fengselsstraff var et dårlig tegn for mange gambiske humanister og menneskerettsforkjempere, fordi grensene for hva som kan regnes som "ærekrenkelse av regjeringen" og retten til å ytre sin mening, har blitt så uklare. Mens jeg arbeidet med en uttalelse om dette, kom jeg over en rapport om en undersøkelse som er utført av Afrobarometer i tolv afrikanske land. Den viser at flertallet av afrikanere verdsetter ytringsfrihet i like stor grad som andre moderne verdensborgere. Rapporten viste at tre av fire (76 prosent) av de intervjuede var enige i at innbyggernes rett til å kritisere regjeringen er "viktig" eller "grunnleggende" for et samfunn. "Å verdsette noe" betyr vanligvis at man kan demonstrere sin vilje til å eie eller beskytte denne verdien med alle sine midler. Men har dette vært tilfellet for afrikanere? Man kan hevde at i kampen for og fremveksten av demokratiet i nesten alle afrikanske land har vi demonstrert vårt ønske om frihet. Stemmeretten, det første skrittet mot demokratisk styreform, slik jeg ser det, er en form for ytringsfrihet - å kunne si "Ja, jeg ønsker denne personen" eller "Nei, denne personen kan ikke herske over meg". Våre forventninger da vi sendte militæret tilbake til brakkene, var at når stemmeretten var på plass, så var vi sikret de andre rettighetene. Men dagens situasjon viser at "demokratiet" ikke har innfridd dette ønsket. Afrikanerne gir likevel ikke opp; mange er villige til å risikere livet og å bli arrestert for å si sin mening for å sikre denne retten. Pressefrihet, fra alle former for sensur, blir av mange afrikanske ledere oppfattet som deres egen eksklusive rettighet, som de kan gi eller trekke tilbake etter eget forgodtbefinnende. Man kan bli fristet til å hevde at dette er "tullprat", men det er et faktum at dette er kulturelt betinget. Ledere i før-kolonial afrikansk kultur besitter en enorm, ubestridelig makt. De er ifølge tradisjonen omgitt av vise menn og kvinner som hjelper dem til å ta de beste avgjørelsene. Så uansett hvilken avgjørelse som tas på vegne av folket, antas den å ha blitt tatt til beste for folket. Selv i demokratier finner man igjen denne mentaliteten i mange afrikanske ledere. Hvis vi for eksempel undersøker Yayah Jammehs utsagn nærmere, legger vi merke til den skjødesløse bruken av pronomenene "de" og "vi". "De" viser til journalistene og andre som har sagt sin mening om presidentens nedsettende bemerkninger etter den mangelfulle etterforskningen etter dødsfallet til den gambiske journalisten Deyda Hyadara, som i 2004 ble drept av det man mistenker har vært regjeringsagenter. "Vi", på den annen side, viser til presidenten selv, regjeringen og (angivelig) gambierne. Han utfører bare pliktene som "forfedrene" forventer av ham (grunnloven satt til side) for å beskytte landet. Altså må pressefrihet innvilges og trekkes tilbake for folkets "felles beste". Problemet er at mange gambiere og andre afrikanere deler den oppfatningen disse lederne har, og tror fremdeles at ettertiden vil vise når de har handlet egoistisk i disse sakene. Vi har imidlertid ikke råd til å la ettertiden styre oss, ikke nå lenger. Bill Clintons diplomatiske besøk i Nord-Korea, og den påfølgende løslatelsen av de to fengslede amerikanske journalistene, understreker på den andre siden det faktum at pressefrihet krever mer enn at man verdsetter og ønsker ytringsfrihet. Det krever også en informert ledelse som er villig til å akseptere ytringsfrihetens kostnader. Selv om de fengslede gambiske journalistene nylig ble satt fri (eller "benådet av presidenten"), etter sterkt internasjonalt press, så gjenstår faktum: at gambiere - ja, afrikanere generelt -må sette "vilje" bak sitt "ønske" om å oppnå en atmosfære som bidrar til ytringsfrihet og en fri presse. Det er opp til Gambias folk å utfordre Yayah Jammeh, slik også afrikanere ellers må utfordre sine ledere og ikke la ytringsfriheten forbli totalitære lederes gissel. Yemi Ademowo Johnson er en aktiv humanist og bor i Nigeria. Han kjemper blant annet mot de groteske hekseribeskyldningene mot barn i landet. Les mer om dette her.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!