Er det riktig at humanisme-begrepet blir redusert til hovedsakelig å skulle fungere som en slagordsmessig logo og identitetsmarkør på livssynsmarkedet?, spør Kjartan Selnes.
KRONIKK: Humanisme er først og fremst et idéhistorisk og sosialfilosofisk begrep man bør vokte seg vel for å overforenkle og entydiggjøre, enn si prøve å monopolisere, skriver Kjartan Selnes.
Kjartan Selnes er spesialrådgiver i Human-Etisk Forbunds Ideologi- og livssynsavdeling.
I fjor ble det utgitt to bøker som omhandlet humanismen som livsholdning og menneskesyn: Dag Hareide: Hva er Humanisme? og Per Anders Aas: Humanisme- «først og fremst et menneske». Den første boka kort og hovedsakelig dagsaktuell, den andre et større og solid historisk læreverk, men nettopp derfor på en vesentlig måte enda mer dagsaktuell. Å forstå humanismen som fenomen fordrer et historisk perspektiv. Humanisme er først og fremst et idéhistorisk og sosialfilosofisk begrep man bør vokte seg vel for å overforenkle og entydiggjøre, enn si prøve å monopolisere. Det er et meningstungt og mangefasettert begrep som prøver å gripe noe av det viktigste som har utviklet seg i sivilisasjonenes historie. Det vil være et intellektuelt og analytisk tap hvis begrepet blir redusert til hovedsakelig å skulle fungere som en slagordsmessig logo og identitetsmarkør på livssynsmarkedet.
Å forstå humanismen som fenomen fordrer et historisk perspektiv.
Begge disse bøkene har en forbilledlig nyansert framstilling av så vel det mangslungne som av det sentralt samlende i det humaniske idéunivers. Jeg kan vanskelig se annet enn at det er to særs gode bøker, sammenliknet med hva man ellers kan finne på den internasjonale publiseringsarenaen om dette.
Som vanlig når skrifter med tittel «humanisme» eller varianter av denne betegnelse utgis her til lands, kommer kjapt kommentarer fra vaktsomme kritikere i våre kretser, ofte med kraftig irettesettende tilsnitt. Så også denne gang, hvor især Dag Hareides ytringer om at han ikke kan forstå at ordet «humanisme» som enkeltstående ord skal kunne bety ett bestemt helhetlig (ikke-religiøst) livssyn, har avfødt barsk påtale fra folk som Levi Fragell, Lars Gule og Arnfinn Pettersen.
Dag Hareide har ingen problemer med at man kaller det mer spesifikt for «livssynshumanisme», «sekulær humanisme» eller «verdslig humanisme», og at man forkortet kan kalle det «humanisme» i avgrensede kontekstuelle definisjonssituasjoner. Slik tolker jeg ham. Så kan man selvfølgelig være uenig med ham, men hvis det skal ha noen vekt bør man vel ha gode argumenter. Disse gode argumentene har i alle fall ikke jeg hørt og sett. Jeg har ventet ganske lenge, men siden de ikke kommer, tar jeg selv til orde. Det gjør jeg med stor ulyst siden ordfetisjisme ikke er blant mine yndlingsbeskjeftigelser.
Denne kontroversen om humanismebegrepet dukker stadig opp og er blitt helt fastlåst fordi den føres på grunnlag av livssynspolitiske kamppremisser framfor reflekterte vurderinger omkring begrepsmessig og livssynsfilosofisk fruktbarhet. Det er en konstruert krangel, som intellektuelt sett burde være unødvendig. La meg forsøke en begrunnelse:
Når én eller flere organiserte interessegrupper på et livssynsmarked har som bevisst strategi å skulle erobre og innsnevre et ord, med henvisning til definisjonsmakt og at språk er makt, og at ords meningsfulle betydning kan reduseres til utbredelse i populær bruk, da skapes det en intellektuell situasjon som er dypt anti-intellektuell, for ikke å si anti-humanistisk. Som det heter i den semantiske logikken: definisjoner er i seg selv ikke sanne eller falske, de er mer eller mindre fruktbare eller hensiktsmessige.
Definisjoner er i seg selv ikke sanne eller falske, de er mer eller mindre fruktbare eller hensiktsmessige.
Og hva er så en fruktbar definisjon av et begrep? Jo, et fruktbart begrep er et begrep som griper noe vesentlig i virkeligheten og som knytter seg logisk og interessant til andre fruktbare begreper. Begrepers mening er avhengig av andre begrepers mening. Begreper henger sammen i gjensidig forutsettende meningsnettverk. Noen begreper griper dypt, andre begreper krafser kun på overflatene. Altfor mange begreper i allment ordskifte består i overforenklede fordreininger av en mangslungen og mangetydig virkelighet. Begreper kan være villedende, fordummende og farlige ved at de båssetter former for virkelighet som i seg selv består av gradvise og flytende overganger, nyansenes glidende spill. Den livssynsmessige og religiøse virkelighet på de dypere personlige og kulturelle nivåer er en slik type virkelighet.
Et enkelt stilt spørsmål: hvorfor er det en slik kamp og kappestrid om å få en forrang av hevd, ja nærmest en slags primær eiendomsrett til det rene og enkeltstående ordet «humanisme»? (som kommer direkte fra det enkle latinske ordet for «menneskelig» og henger etymologiske sammen med det latinske ordet for jord: «humus»). Et ikke fullt så enkelt svar, men nok det mest treffende: ordet «humanisme» er et enestående honnørord med en særegen betydningsaura som innfanger noe av det mest verdifulle i kulturell humanisering og kreativ frigjøring innenfor sivilisasjonshistorien. Det er først og fremst et verdibegrep, som kan formuleres ved mange forskjellige stikkord (andre begreper) som «universelt menneskeverd», «idealet om empatisk gjensidighet», «grunnleggende respekt for individuelt og kulturelt mangfold», «positiv pluralisme», «forskjellighetenes fellesskap», «den umistelige verdien i fri kritisk og kreativ tenkning» osv.
Man kan for eksempel spørre om hvor humanistisk Human-Etisk Forbund egentlig er i dette og hint.
Verdier er noe som kan være realisert i ulik grad, og man kan spørre om de er det mer eller mindre i henhold til ulike aspekter og målestokker. Man kan for eksempel spørre om hvor humanistisk Human-Etisk Forbund egentlig er i dette og hint. Sentralt i humanismen er begrepet «dannelse», i den forstand at mennesket danner seg selv ved å skape kultur og med dette kan forme seg selv og samfunnet i frihet, fornuft og framskrift innenfor erkjente rammer. Ydmyk og kritisk selvrefleksjon – og ikke minst selvkritikk – er en sentral metodeverdi i humanismen som i god vitenskap. Å prøve i det lengste å forstå og tolke de andre og det som er anderledes på et fornuftig og innlevende vis er sosialantropologiens viktigste vitenskapelige metodeprinsipp, og hovedidealet i enhver humanistisk vitenskap. I humanismen som livssyn bør det vel også være det.
Humanismen har som historisk bevegelse to enkle og overordnede betydningsakser, uansett om vi snakker om livssynshumanisme, verdihumanisme, livsholdningshumanisme, religiøs humanisme osv.
Den første aksen kan glimrende anskueliggjøres ved nettopp Nansenskolen – Norsk Humanistisk Akademi – hvor Dag Hareides er nåværende rektor. Motivasjonen bak opprettelsen av skolen, som ble innvidd på senvinteren 1939, var humanisme som motpol til totalitarisme. Bakteppet var mellomkrigstidens hegemoniske framvekst av diktaturer og totalitære ideologier: nazismen, fascismen, kommunismen, volden, tvangen, ensrettingen.
Akse to er i forhold til religiøs makt, moralisme ,tanketvang, mental undertrykkelse og absolutt dogmatikk: humanisme som et menneskesentrert livssyn i motsetning til teisme som et gudssentrert livssyn. Eller som det mer vanlig kalles innen filosofien: et antroposentrisk menneskesyn framfor et teosentrisk menneskesyn. Noen insisterer på at det er et slags vesensmessig eller klart kvalitativt skille mellom et religiøst og et humanistisk livssyn. Det kan det være, men det avhenger helt av hvilket trosbegrep man har, hvilket guddommelighetsbegrep man har, hvordan man oppfatter religioner som kulturelt skapte uttrykkssystemer osv. Retninger innen religionene kan være mer eller mindre menneskesentrerte, ha en dominans av humanistiske verdier og synspunkter. Liberal kristendom opplever sterkt at de trenger uttrykket «kristen humanisme» for å markere seg mot former for dogmatiske, totalitære og irrasjonelt bokstavtro tolkninger av kristendommen. Religiøse fundamentalister synes «humanisme» er et bra skjellsord for storparten av alt det dekadente de tar avstand fra.
Noen insisterer på at det er et slags vesensmessig eller klart kvalitativt skille mellom et religiøst og et humanistisk livssyn.
Historisk sett snakker man i vår kultur om den humanistiske arv fra Aten, satt i perspektiv til den religiøse arv fra Jerusalem. Vestens idéhistoriske utvikling har så skjedd som et dialektisk samspill mellom disse to store kulturelle strømninger. Renessansen var gjenfødelsen av den gresk-romerske filosofitradisjon hvor idealet var åpen dialog og debatt mellom ulike tankeretninger: kreativitet og kritikk i frihet som forutsetning for framskritt og det gode liv. Opplysningstiden med sin enorme teknologivekst og tendens til vitenskapliggjøring av alle livsområder fullendte det hele. Vel, dette er en meget skjematisk framstilling, men den er faglig gjengs og veletablert, selv om den kan problematiseres i mangt og meget. Begrepet «humanisme» er et nøkkelbegrep i dette utviklingsforløpet, og er uomgjengelig viktig for den dypere forståelsen av vår tids forutsetninger og forankring i historien.
Så kan man spørre: hvorfor entydiggjøre et viktig mangetydig begrep? Hvorfor overforenkle og depresisere et viktig begrep som nettopp i kraft av sin meningstunge mangetydighet fungerer med intellektuell presisjon i en rekke viktige ideologiske sammenhenger sammen med andre viktige begreper? Å si «sekulær humanisme» er relativt presist, å si «verdslig humanisme» likeså, å si «profan humanisme» og «livssynshumanisme» er også relativt presist. Sier man «humanisme» og «humanist» i en del bestemte kontekster, er også det relativt presist som en situasjonsbestemt innforståtthet at det da dreier seg om en praktisk forkortelse for livssynshumanisme og dess like.
Denne debatten dreier seg dypest sett om hvordan vi bør bruke språket i forhold til virkeligheten.
Men dette er et pragmatisk-semantisk poeng, som er noe helt annet enn å skulle erobre et ord med hele dets omhyggelig opparbeidede forestillingsunivers. Man skal ha seg frabedt presiserende eller modifiserende adjektiver i sin annekterende bruk av ordet. At andre brukere av ordet kan oppleve dette som frekt og krenkende, for ikke å si helt ødeleggende for nyansert tenkning og klassifisering, burde vel ikke overraske? Denne debatten dreier seg dypest sett om hvordan vi bør bruke språket i forhold til virkeligheten. For meg dreier det seg også om det Kristian Horn kalte «intellektuell redelighetsopplevelse», selv om dette problemområdet ligger langt fra det han kalte «erkjennelsens grense».
Hva er i veien med det glimrende norske uttrykket «det humanetiske livssyn»?
Hva er i veien med det glimrende norske uttrykket «det humanetiske livssyn»? Det er betegnelsen på et utmerket humanistisk livssyn, om enn ikke det eneste. Innsikt i verdien av det konstruktive og kreative mangfold er en av humanismens fremste og øverste verdier. Det ville være synd om ordene «human-etikk», «humanetisk» og «humanetiker» forsvant som valgmuligheter i det norske språk. Det virker som om noen ønsker det, med alle de mer og mindre tydelige framstøt vi har hatt for å skifte navn både her og der innen Human-Etisk Forbund. Jeg har som kurs- og seminarholder i forbundet i over tjue år arbeidet med grupper av medlemmer, hvis hovedengasjement har vært å utvikle et personlig humanistisk livssyn. Det overveiende flertall av disse har på direkte spørsmål svart at de foretrekker å kalle seg humanetikere med et humanetisk livssyn, men har absolutt ingenting imot at andre i bevegelsen kaller seg humanister med et humanistisk livssyn. Samme språklige romslighet har jeg ikke møtt fra tilhengere av humanisme-begrepet.
Gjengse betydninger av ordet «humanisme» i de ulike europeiske språk varierer noe, men er stort sett lik, i allmenne settinger er det som regel nødvendig å presisere med adjektiver som secular, værdslig, weltlich, laico, laique osv., for å innfange betydningen livssynhumanisme. Det er ofte nødvendig og bra med språkpolitiske aksjoner for aktivt å utbre bedre og bredere betydninger (eller stundom smalere), men om den form aksjonismen rundt humanismebegrepet her til lands har tatt er av det gode, er jeg i sterk tvil om.
Primærbetydningen av humanisme bør være samlende og overgripende verdier, som kan ha noe ulik livssynsfilosofisk begrunnelse.
Primærbetydningen av humanisme bør være samlende og overgripende verdier, som kan ha noe ulik livssynsfilosofisk begrunnelse. Den verdslige humanismen, livssynshumanismen – ofte diskusjonsbestemt forkortet som humanismen – har sine begrunnelser. Ofte snakkes det på en selvfølgeliggjort måte om «det humanistiske livssyn», « det humanistiske livssyn» finnes ikke i rimelig presis forstand. Det finnes flere og ulike humanistiske livssyn, på samme måte som det finnes flere religioner og flere og ulike retninger innenfor disse igjen. En humanistisk livssynsorganisasjon bør primært ivareta og dyrke nettopp dette drøftende og åpent undrende mangfoldet, og ikke henfalle til livssynspolitiske overforenklinger og ensrettinger. Attraktive honnørord og storslagne begreper går det lett inflasjon i. Inflasjon innebærer fall i verdi. Jeg minnes med vemod og pietet den pensjonerte universitetsfilosofen og humanetikeren Finngeir Hiorth som satt og skrev den ene bok etter den andre om ulike retninger og grupperinger innen humanismen, og som selv sa: «Jeg synes ikke jeg har utrettet noe så storslått her i livet at jeg kan gå rundt å kalle meg humanist.» Det er også en holdning å tenke over.
Christoffer B. K.-U. Larsen, 24.02.2012 kl 14:41
Som en mer enn alminnelig interessert språkbruker gleder jeg meg selvsagt over mye av det Selnes her sorterer for oss.
Jens Brun-Pedersen, 24.02.2012 kl 15:00
1. Så vidt jeg har registrert har ingen av de som forsvarer begrepet humanisme som livssyn, forsøkt å monopolisere begrepet. Snarere har de understreket at det ville være like dumt som om Den norske kirke skulle begrense kristendom til kun å gjelde Den norske kirke.
2. I alle de innleggene jeg har sett der humanisme som livssyn er blitt forsvart, har jeg sett en erkjennelse av at begrepet er mangfoldig og mangetydig.
3. Mitt inntrykk er at det foreligger en likhet mellom de gruppene i HEF som henholdsvis bruker begrepene humanetikk og humanisme, og humanist – humanetiker. Begge preges av gjensidig respekt for den andres bruk. Vedtak i styrende organer gir uttrykk for det samme, romslighet og anerkjennelse av begge gruppers bruk av de forskjellige navnene.
Lars Gule, 27.02.2012 kl 15:39
Selnes mener bøkene til Dag Hareide og Per Anders Aas om humanisme er særs gode bøker. Vel, de har begge kvaliteter. Og når jeg har kalt Hareides bok en skandaløs utgivelse, er det forlaget jeg bebreider fordi denne boka har kommet i en leksikalsk-definitorisk serie og har tittelen «Hva er humanisme». Det kan man ikke gi et fyllestgjørende svar på uten også omtale på en skikkelig måte det humanistiske livssyn. Og dét gjør Hareide ikke.
Selnes synes også å tro at Fragell, Pettersen og mitt anliggende skulle være å «erobre og innsnevre et ord, med henvisning til definisjonsmakt og at språk er makt, og at ords meningsfulle betydning kan reduseres til utbredelse i populær bruk …». Det kan jeg vanskelig se at er tilfelle.
Her synes ikke Selnes å skjelne mellom den vesentlige forskjellen det er på å arbeide for en enhetlig terminologi og begrepsbruk innad i en organisasjon, hvilket er viktig av hensyn til identitet, samhold og effektivitet, og den kamp om begrepsbruk som alltid forgår i samfunnet.
Dessuten handler ikke dette om definisjoner, som i seg selv ikke sanne eller falske, men mer eller mindre fruktbare eller hensiktsmessige. Her handler det om terminologi. Men: Bruksmåtedefinisjoner kan selvsagt være sanne eller falske. Og i vår sammenheng er det rimelig å peke på en helt sentral bruksmåte av termen humanisme, nemlig som navn på et livssyn, både i Norge og særlig internasjonalt. Når dette underslås i en bruksmåtedefinerende framstilling av humanismen, leveres det en falsk definisjon.
Dette er derfor ikke primært en debatt, slik jeg ser det, som handler om definisjoner av humanismen. Det er et uttrykk eller en term som står for mange begreper – som akademisk humanisme (i humanistiske fag), ulike varianter av religiøs humanisme, og selvsagt humanismen som livssyn. Dette er ulike begreper om humanisme, men selvsagt avslører den felles termen at vi snakker om et begrepsmessig slektskap. Et slektskap som også viser til en felles idéhistorisk tradisjon og felles verdier. Men slektskap er ikke identitet. Derfor ville det også være meningsløst å skulle ta monopol på termen og forsøke med én fullstendig entydig definisjon av begrepet.
Problemet er ikke at Human-Etisk Forbund forsøker å ta monopol på en term og et begrep. For det er altså ikke tilfellet. Problemet er at noen – deriblant Dag Hareide – ikke vil anerkjenne HEFs rett til å kalle sitt livssyn for humanisme. Det er dette som er et forsøk på å definere begrepet mer entydig enn det er historisk grunnlag for. Det er også dette som blir en falsk bruksmåtedefinisjon, nettopp fordi det er en vanlig bruksmåte å mene humanisme som livssyn når man snakker om humanisme.
Når dette er sagt, Selnes’ kommentar inneholder også noen verdifulle refleksjoner over humanistiske verdier og den humanistiske idéhistorien som det er hensiktsmessig å få med seg.
Lars Gule
Kjartan Selnes, 01.03.2012 kl 13:24
Mitt første innlegg her med tittelen ”Hvor humanistisk er ’humanismen’” var et forsøk på å føre inn noen nye vinklinger og refleksjoner i en både kronglete og kranglete debatt om humanismebegrepet, som jeg opplever som helt fastlåst, ja nærmest rituelt tilstivnet; en debatt som regelmessig dukker opp i samme form i år etter år. Jeg hadde noen hovedpoeng, som bl.a. den betydelige honnør- og attraksjonsverdi ordene humanisme, humanistisk og humanist har i denne sammenheng, og at det ettertraktelsesverdige ligger i at disse ord viser til de mest verdifulle verdier som er kjempet fram i sivilisasjonsutviklingen og moderniseringen. Høyt henger de, men de er ingenlunde sure. Jeg la vekt på at betydningen av disse ordene bør sees i historisk perspektiv for å gi best mulig mening og forklaringsevne, og at primærbetydningen av disse ordene, som enkeltstående ord uten spesifiserende adjektiver, er og bør være deres hovedvekt som uttrykk for verdier, og jeg kommenterte at sentrale folk i Human-Etisk Forbund kjemper for en slags fortrinnsrett til å bruke ordene mer privilegert enn andre.
Vel, mitt innlegg fikk raskt to kritiske kommentarer fra to markante representanter for Human-Etisk Forbund, forbundets pressesjef Jens Brun Pedersen og tidligere generalsekretær Lars Gule. Begge fokuserer på at jeg snakker om det å ville monopolisere betydningen av de adjektivfrie ordene humanisme, humanist, humanistisk. Begge slår fast at hvis jeg mener noen slike tendenser eksisterer i forbundet, tar jeg feil, og at dette med betydningsmangfoldet av disse ord er klart anerkjent og respektert. Lars Gule har noen merknader om forskjellen mellom term (betegnelse) og begrep, og mellom bruksmåtedefinisjon og normgivende definisjon, og at jeg er uklar der. Greit, jeg presiserer følgelig slik: å ville monopolisere eller definere inn en mer entydiggjort PRIMÆRBETYDNING i disse enkeltstående ord. Helt konkret og spesifisert: for eksempel å påstå (kjempe for at)”humanisme” og den slags PRIMÆRT er et livssynsbegrep, ”humanisme” og den slags betyr PRIMÆRT sekulær/verdslig/livssyns- humanisme. Hvor ”katastrofalt” og identitetsødeleggende er det for oss å kalle oss presiserende for sekulære humanister i internasjonal sammenheng? Jeg ser bare kommunikasjonsmessige og diskusjonsmessige fordeler ved det i forhold til den pluralistiske livssynsdebatt.
Lars Gule, du som innen ditt fagfelt er en internasjonalt anerkjent samfunnsanalytiker, opptatt av begrepsmessig presisjon og differensiert tenkning, hva taper du ved avslappet og greit å presisere deg som sekulær humanist? Du nevner dette med samlende identitet på det internasjonale plan. Får man noen mindre samlende identitet ved å spesifisere sin humanisme som sekulær ?
Paraplyorganisasjonen International Humanist and Ethical Union (IHEU), hvor Human-Etisk Forbund gjennom mange år har spilt en dominerende rolle, økonomisk og personmessig, har hatt en bestemt språkpolitisk strategi i forhold til det enkeltstående ordet ”humanisme” som globalt samlende identitetsord. Ikke noe galt i det. Men hvor vellykket har det vært? Og hvor uproblematiske er egentlig premissene og resonnementene? (se: www.iheu.com/humanism-is-eight-letters-no-more.)
De har også hatt som strategi og politikk å få alle lands humanistorganisasjoner til å skifte sitt navn til rene humanistbetegnelser. Ser man på IHEUs medlemsliste heter mange dog ennå forskjellige ting, om enn ikke så mye som før. Intet galt i det heller.
Levi Fragell har som flerårig president i IHEU og enda flere år som leder av komiteen for vekst og utvikling i IHEU, vært helt sentral i dette.
Levi Fragell og Lars Gule hevder gjentatte ganger at vi har ”vunnet en kamp” om den adjektivløse betegnelsen ”humanisme” til primært å bety livssyn, og da vårt livssyn – Human-Etisk Forbunds livssyn, IHEUs livssyn. Som sannhetens vitnesbyrd om dette presenteres så stadig Levi Fragells oppsamlede sitater fra en del skandinaviske og engelskspråklige ordbøker, leksikon, oppslagsverk, skolebøker, m.m. Jeg har også slått opp i mange bøker av disse slag, og finner ikke generelt grunnlag for å trekke de samme slutninger.
La meg kort gjøre en liten ”diskursanalyse” av noen utsnitt i en tekst som det ikke er urimelig å si innebærer en form for å ville monopolisere en primærbetydning av ordet humanisme:
I Fritanke.no’s intervju med Levi Fragell 11. Januar i år (http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8718&sok=1), i forbindelse med Hareides bok ”Hva er humanisme”, sies bl.a. følgende:
”Fragell spår at om fem år vil den rådende oppfatningen av humanisme i Norge være i tråd med den rådende internasjonale oppfatningen; nemlig at humanisme er betegnelsen på et ikke-religiøst livssyn.
”Men en enslig svale på Lillehammer kan ikke skrive en liten bok og tro han kan styre forståelsen av et begrep på denne måten. Han har ikke nubbesjangs. Dette er en tung prosess, og den går ikke i Hareides retning. Det må han nesten bare ta inn over seg, konstaterer Fragell.”
”Humanisme blir i stadig større grad forstått som en betegnelse på Human-Etisk Forbunds ikke-religiøse livssyn. Dette er en bred og sterk utvikling. Internasjonalt, spesielt i den engelskspråklige verden, er dette utvilsomt primærbetydningen av ordet. Denne betydningen er på vei inn i Norge også, blant annet gjennom skoleverket. Alle lærebøker i RLE-faget bruker humanisme eller livssynshumanisme for å beskrive HEFs livssyn, sier Fragell.”
Monopolisering? Man trenger ikke akkurat å bruke dette ordet, det finnes også andre ord som kan innfange hva som her aksjonistisk intenderes. Mitt hovedproblem er at mye ved denne framstillingen ikke stemmer med mine erfaringer og observasjoner, især ikke internasjonalt, og at tolkninger av de anførte data er temmelig tendensiøse. For å si det rett ut: Jeg kan ikke fatte at denne framstillingen i det store og hele stemmer med virkeligheten, og akkurat denne virkeligheten har jeg vært mye ute i både her og der. Men hovedspørsmålet burde være: Hvor normativt skulle eventuelt en slik virkelighet og utvikling være for hvordan man lager intellektuelt gode definisjoner på dette området?
Ellers ser det ikke ut til at denne debatten aktivt interesserer så mange, og like bra er kanskje det hvis hovedinteressen heller er humanisme i praksis, og god praksis er som kjent konstituert og styrt av verdier, ikke minst humanistiske verdier.
Kjartan Selnes, 02.03.2012 kl 00:03
En utdypende kronikk i to deler, som søker å viderebegrunne mine hovedstandpunkter i denne sak:
Jeg tillater meg i det følgende å gjengi mitt manus til noe som ble publisert i Fri Tankes papirutgave i 2008 i forbindelse med tohundreårsmarkeringen av ordet humanisme. Grunnen til dette er en del fortørnede og fordømmende reaksjoner jeg har møtt på mine to første innlegg. Jeg har alltid hatt disse oppfatningene, og uttrykt dem ved ulike anledninger, og oppfatter ingen ”illojalitet” i det å hevde dem, selv om det ”kan gi ammunisjon til våre motstandere”. Jeg beklager det noe overlessende og pompøse i å slenge meg frampå slik. Det blir også en del gjentakelser av poenger i ulike formuleringer, men det tror jeg bare er en fordel. Jeg vet mine synspunkter strider mot forbundets livssynspolitiske linje, men som begrunnede motforestillinger synes jeg de burde ha en viss verdi, selv om man er uenig. Mitt hovedarbeid i HEF er livssynsmessig fordypning og problematisering, ikke livssynspolitikk.
For all del: Ta pauser under lesningen. Pauser kan blant annet brukes til å tenke i.
Ordet ”Humanisme” fyller i år 200 år.
Et begrep det strides om.
Det internasjonalt utbredte ordet ”humanisme” kommer fra det latinske ordet ”humanus” som betyr menneskelig. I dette år er det 200 år siden ordet for første gang ble brukt offentlig i en mer begrunnet betydning. Det er rett nok påvist spredte anvendelser av ordet i Frankrike fra om lag 1760 av, men det var den tyske pedagogiske filosofen Friedrich Immanuel Niethammer som i 1808 etablerte ordets generelle grunnbetydning i sin bok:
” Striden mellom Philanthropinisme og Humanisme innenfor vår tids oppdragelses- og undervisnings-teorier”. Det dreide seg om menneskets dannelse og utdannelse i forhold til den tradisjonelle kirkelig undervisningsideologi på den ene siden og på den andre siden den romantiske filosofen Rousseau´s ”tilbake-til-naturen-pedagogikk” . Humanismen var da middelveien. Humanismen var Renessansens gjenoppvekking av den gresk-romerske
tenknings vekt på menneskets dannelse og kultivering av seg selv, framfor spekulasjoner over guddommelige verdensplaner. Renessansens humanisme lot sin måte å tenke og handle på springe ut fra Studia Humanitas framfor Studia Divinitas, dvs. ut fra det opplevd menneskelige framfor det påstått guddommelige. Kuriøst nok kalte Niethammer Rousseaus dannelses- og utdannings-filosofi for Animalisme, da i motsetning til Humanisme.
Ordet ”humanisme” er 200 år gammelt, men ordet ”humanist” er over fem hundre år gammelt. Flere av renessansens tenkere kalte seg selv for humanister. Med det siktet de til at deres felt var Humaniora, det kultur- og menneske-skapte, slik det hadde blomstret opp i det klassiske Hellas. Det franske ordet Renaissance betyr gjenfødelse, og ble konstruert nettopp for å betegne gjenfødelsen av den gresk-romerske humanistiske tenkning mot middelalderens framherskende teistiske tenkning. Ordet teistisk kommer av det greske ordet for gud: teos (theus). Humanisme blir da i denne sammehengen en menneskesentrert tenkemåte framfor religionenes Teisme som er den gudesentrerte måten å tenke om tilværelsen på. Men det er en annen dimensjon ved humanismen som i denne sammenheng er like viktig, om ikke viktigere: Humanisme som motpol til Totalitarisme. Respekten for enkeltmenneskers verdighet og det menneskelige mangfolds verdi i motsetning til kollektiv tvang og totalitær ensretting. Slike skjematiske todelinger innebærer alltid en intellektuell fare i forhold til en virkelighet hvor ting ofte arter seg mer i grader og glidende overganger enn i skarpt avgrensede absolutter. Når det gjelder religioner og livssyn gir det oftest mer mening å snakke om mer-og-mindre av ulike egenskaper og tendenser enn enten-eller. Renessansehumanistene kjempet både mot det overveiende teistiske og det overveiende totalitære: mot den katolske middelalderkirkens maktvelde i tro, tanke og livsuttrykk, dens ensrettende trostvang med henvisning til guddommelig autoritet. Den senere Opplysningstidens humanisme ble i kraft av vitenskapenes framvekst mer fokusert på rasjonalitet, empiri og logikk, med derav følgende skepsis og kritikk av tradisjonelle overleveringer , ikke minst religionene som allmennt fenomen. De organiserte fritenkerbevegelsene vokste bl.a. fram.
Det var langt fra noen tilfeldighet at ordet ”humanisme” først kom over tre hundre år senere enn ordet ”humanist”: Med 1800-tallet begynte –ismenes og ideologienes tidsalder, tiden etter den franske revolusjon og Napoleons fall. Mange nye bevegelser vokste fram og det var mange som fant betegnelsen ”humanisme” fristende og hendig å bruke som navn for seg og sitt, nettopp i kraft av den idé-historiske grunnbetydningen og henvisningen til omsorgen for det rent mennskelige. Etter midten av århundret kom den ene bok etter den andre ut hvor ordet var mer eller mindre omfattende definert og satt inn i ulike – men dog relativt beslektede – sammenhenger. En av de vektigste ble skrevet av den tyske filosofen Arnold Ruge i kretsen rundt Karl Marx. Ruges bok fra 1852 het endog: ”Humanismens Hus” (Loge der Humanismus). Her trekkes humanismens forhold til religionene og religionskritikk mer omfattende fram, på samme vis som hos Marx selv. Fornuft, fremskritt, frigjøring og opphevelse av alle former for fremmedgjøring, var nøkkeltermene humanisme ble knyttet til (Emanzipierung und Humanizierung).
Ordene ”humanist” og ”humanisme” fikk en mer populær utbredelse mot slutten av 1800 tallet etter den engelske litteraten John Addington Symonds monumentale flerbindsverk om den italienske renessansen, utgitt mellom 1875 og 1886. Han knytter ordene tettere sammen og systematiserer noe, han peker bl.a. på at ”humanist” oppsto innenfor det italienske språk, mens ”humanisme” ble konstruert innenfor det tyske språk, et faktum som ikke er helt uvesentlig i forhold til humanisme som holdning og humanisme som lære, humanisme som verdier og humanisme som tankesystem.
Opp mot og utover på nittenhundretallet utviklet det seg en rekke mer spesifiserte underdefinisjoner av humanisme som: kristen humanisme, religiøs humanisme, sekulær humanisme, naturalistisk humanisme, vitenskapelig humanisme, evolusjonær humanisme, radikal humanisme, rasjonalistisk humanisme…osv…. og det ble en økende diskusjon om hvilken ”underhumanisme” som egentlig målbar essensen i den opprinnelige og brede hovedhumanismen, og som derved burde ha enslags monopolisert rett til å kalle seg selve Humanismen uten modererende adjektiv foran. Dette er en mangslungen historie hvor også de organiserte bevegelser innenfor IHEU har vært markert til stede siden det første Humanist-manifestet fra 1933, forfattet av American Humanist Association. ”Humanisme” er et honnør-ord med en helt unik aura rundt seg nettopp fordi det angir innledningen til hele Vestens humaniserende sivilisasjonsutvikling. Det ligger derfor sterke egeninteresser bak det å få hel eller delvis hevd på dette ordet. Omfanget på mangetydigheten og underdefinisjonene er derfor stort, men i moderne ordbøker og oppslagsverk har det på et vis utkrystallisert seg noen hovedbetydninger basert på det vanligste innenfor ulike språk. Det kan være interessant å se litt nærmere på dette. Jeg har derfor undersøkt oppslagsordet ”humanisme” i en del ordbøker i ”mellomklassen”, dvs. ikke de korteste og enkleste og ikke de største og mest akademiske. Jeg har tatt for meg engelsk, tysk, nederlandsk, fransk, spansk, portugisisk og italiensk. Forskjellene er interessante og historisk illustrerende. Jeg siterer de engelske i original. For de andre språkene summerer jeg bare kort opp. Jeg er opptatt av de definisjonene som går i ikke-religiøs retning.
På engelsk:
1. Oxford Advanced Learner´s Dictionary (7.ed. 2005-2010): System of thought that considers that solving of human problems with the help of reason is more important than religious beliefs. It emphasizes the fact that the basic nature of humans is good. (eneste definisjon).
2. The Oxford Dictionary and Thesaurus (1997): An outlook or system of thought concerned with human rather than divine or supernatural matters. (Én av tre definsisjoner).
3. The Merriam-Webster Dictionary (2004): A doctrine or way of life centered on human interests or values. ( Én av to definisjoner).
4. Britannica Concise Encyclopedia (2003): In Renaissance Europe, a cultural impulse characterized by a revival of classical letters, an individualistic and critical spirit, and a shift of emphasis from religious to secular concerns. Today it is often used loosely to mean an emphasis on a human-centered nature than a God centered universe. (Eneste definisjon).
5. Cambridge Advanced Learners´s Dictionary (third edition 2008): A belief system based
on the principle that people´s spiritual and emotional needs can be satisfied without
following a god or a religion.(eneste definsjon).
Tysk:
De to mest utbredt oppslagsverkene i denne klassen er Duden: Deutshes Universal-Worterbuch og Wahring: Deutsches Worterbuch: Her nevnes ingenting om religiøsitet/ikke-religiøsitet, men om individets verdi og menneskets dannelse av seg selv ved å skape kultur.
Fransk:
Larousse og Le Robert heter hovedoppslagsverkene her: Her nevnes kun at den menneskelige person og rent menneskelige verdier settes over alle andre verdier. Intet om religiøs/ikke-religiøs.
Spansk, Portugisk og Italiensk:
Det samme som for fransk.
Holland og flamsk del av Belgia:
Temmelig likt engelsk.
Legg merke til at dette med gradsaspektet er elegant tatt vare på i de mest autoritative engelske oppslagsverkene. At humanismen historisk sett begynte med religionskritikk og en prosess mot sekularisme finnes det ikke noen rimelig grunn til å bestride: men en stor del av denne kritikken kom innenfra religionen selv, ved omfortolkninger, omdefineringer og opphevelser av dogmatikk og autoriteter, og innebar ikke fullstendige oppgivelse av et religiøst ståsted.
De religiøse som sterkest kjemper for å ha en viss hevd på humanismebegrepet i vår kultur er de liberal-kristne som trenger betegnelsen ”kristen humanisme” som identitetsmarkør mot de mer konservative og fundamentalistiske kristne. De konservative og fundamentalistiske kristne på sin side vil gjerne avskrive de liberale kristne som virkelige kristne i det heletatt, og er svært opptatt av å framheve at kristendom og humanisme er to vidt forskjellige ting som ikke lar seg forene på noen måte. Det samme er jo en del livssynshumanister nokså opptatt av.
Humanismen i form av den rent verdslige humanismen – sekulær humanisme, livssynshumanisme – har en relativt grei definisjon ved IHEU´s såkalte ”minimum statement fra 1996”:
Humanisme er et demokratisk og etisk livssyn, som fastslår at mennesker har rett til og ansvar for å gi mening og form til sine egne liv. Det vil fremme opprettelsen av et mer humant samfunn gjennom en etikk bygget på menneskelige og naturgitte verdier, i fornuftens og den frie tankes ånd og ved hjelp av menneskets egne evner. Det er ikke teistisk og aksepterer ikke overnaturlige forklaringer av virkeligheten.
Dette er en rimelig romslig ramme for en rekke mer personlige utarbeidede og detaljerte livssyn, og det dekker ganske godt mangfoldet innen våre kretser.
(Del 1 av en todelt kronikk. Neste del: Humanetikk og humanisme.)
Humanisme og Humanetikk
Kristian Horn og det humanetiske livssyn – en måte å formulere et humanistisk livssyn på.
Det finnes mange religioner og mange tolkningsretninger innenfor de større og mer sofistikerte av dem. Finnes det mange humanistiske livssyn? Eller for å spørre enda mer presist i denne sammenheng: Finnes det flere forskjellige verdslige eller sekulære livssyn – flere former for livssynshumanisme? Selvfølgelig gjør det det; å snakke om det humanistiske livssyn er egentlig en grov overforenkling, nærmest en tabloid stereotypi. Men like selvfølgelig er det at hva man synes verdig å kalles et humanistisk livssyn avhenger av enighet om definisjoner og enighet om krav til livssynsfilosofisk refleksjonsnivå. Man kan således si at saken flyter betydelig, siden ingen klar fasit finnes. Vi skal her se litt nærmere på Kristian Horns nøkterne og elegant minimalistiske måte å formulere det humanetiske livssyn på, som en variant av et rent verdslig humanistisk livssyn. Ved nærlesning av de ordknappe og finslepne tekster fra ham og hans krets - HEFs stiftere - er det ikke av veien å bli imponert.
Men først noen oppsummerende merknader til selve humanismebegrepet i forlengelsen av denne kronikkens første del fra forrige nummer. Vi pekte der skjematisk på to overordnede og veletablerte hovedbetydninger av humanisme som motpol til totalitarisme, og som motpol til (dominerende) teisme. Litt mer utfyllende formulert blir det da:
1. Et sett av verdier som framhever frihet, mangfold, individers unike verdighet og universelle menneskerettigheter, med klar front mot det autoritære, det totalitære og det tvangsmessig ensrettende.
2. Et livssyn og en verdensoppfatning med utgangspunkt i kritisk fornuft og fortløpende erfaring, med skeptisk front mot dogmatikk, åpenbaringskunnskap og irrasjonalisme. Et hovedsaklig vitenskapsbasert livssyn, stadig rede til å revidere seg selv.
Man kan også legge til et tredje og fjerde ”motpolskjema” for humanismen, som vitenskapsfilosofisk har vært veldig viktig: humanisme i motsetning til animalisme, og humanisme i motsetning til naturalisme. Begge disse skjemaene sikter til at mennesket er skaper av kultur og danner seg selv, og ikke bare er en refleks av naturen. Naturen søker vitenskapen å årsaksforklare på en måte som i mangt skiller seg vesentlig fra hvordan kultur og menneskelig handling mest dekkende må forstås og tolkes. En annen vanlig formuleringsmåte av dette er: humanisme som motpol til scientisme.
For igjen å poengtere det som i denne sammenheng ikke kan poengteres sterkt nok: Humanisme er primært et idéhistorisk forankret begrep. Humanismen som idéhistorisk strømning opp gjennom århundrene er av bl.a. den meget lærde klassiske filosofen Egil Wyller fyndig formulert som ”græker-ånden i Vestens kulturhistorie”. Det er treffende sagt. Hva betyr det så? Jo, det henviser til at hele Vestens samfunnsutvikling springer ut av samspillet mellom to hovedtradisjoner: Den gresk-romerske filosofitradisjonen og den jødisk-kristne religiøse tradisjon. Arven fra tankenes Athen og arven fra troens Jerusalem, arven fra filosofene og arven fra profetene. Syntesen av dette skapte den kreative kjernen og dynamikken i hvordan tanke, kultur og samfunn har utviklet seg i Vesten og deretter spredt seg og preget hele verdensutviklingen. Som et apropos kan man jo her nevne at i forhold til det vanlige med å kalle vår kultur - og Vestens kultur i det hele - for kristen, så er det i flere henseender mer rimelig å kalle den for gresk-romersk når man tenker på den galopperende dominansen av vitenskap, teknologi, politisk-økonomisk organisering, militærvesen og imperiebygging. I samfunns- og kulturhistorisk perspektiv er det også vanlig å snakke om moderniteten og modernitetens framvekst, noe som i det store og hele er overlappende med humanismen og humanismens utvikling innenfor en bestemt historisk periode. Den meget lærde sosiologen Dag Østerbergs monumentale verk fra 1999 ”Det moderne - et essay om vestens kultur 1740 - 2000 ” bruker stikkordene fornuft, framskritt og frihet – de tre f´er - for å angi utviklingslinjen. Men humanismen har også røtter i den evangeliske barmhjertighetstenkning, de diakonale tradisjoner og deler av klostervesenets utvikling.
Ut fra en slik begrepsmessige landsskapsbeskrivelse som vi her gir blir det noe litt merkelig og småskrudd ved denne kampen om å få hovedhevd og ”merkevaremonopolet” på dette enkeltstående og rene ordet ”humanisme” som entydiggjort livssynsbetegnelse uten presiserende og spesifiserende adjektiver (som for eksempel verdslig, sekulær, profan, etisk, livssyns-,eksistensialistisk, rasjonalistisk, naturalistisk…osv…) : Man streber i retning av en språkbruk som i praksis innebærer en kommunikasjonsmessig depresisering, i motsetning til hva som er et vanlig ideal i intellektuell og semantisk utvikling: stadig prøve å forbedre og nyansere begrepers presisjonsnivå. Men i merkevare-, identitets- og organisasjons-byggingens politiske markedslogikk, hvor overforenklinger og overskjematiseringer ofte er hovedstrategien, er dette langt fra merkelig, det er rett og slett normalen, slik at man lett tvinges til å innrette seg deretter hvis man overhodet skal klare å gjøre seg gjeldende på den livssynsmessige samfunnsarenaen: dvs. på et livssynsmarkedet hvor det oveflatiske, populistiske og tabloide mer og mer rår grunnen. Da kunne det være på sin plass – noe retorisk kanskje – å stille Kristian Horns hovedspørsmål i enhver sammenheng: Hva med den intellektuelle redelighet ? Hele Kristian Horns livssynshumanistiske prosjekt har nettopp dette som utgangspunkt: rasjonelle begrunnelser og intellektuell ærlighet.
Men la oss gjøre dette mest mulig oversiktlig siden det skal framstilles i en kortversjon:
Selve ordet humanetikk ble - innenfor det skandinaviske språkområdet - introdusert av den innflytelsesrike danske filosofen Harald Høffding (1843-1931). Betydningen ble presisert til: en etikk som var utelukkende humant (menneskelig ) begrunnet, dvs. begrunnet utfra menneskelig erfaring og fornuft, utfra empati og rasjonalitet. Dette passet glimrende som utgangspunkt for Kristian Horn, (på universitetet humoristisk kalt for antikristian). Nå kommer det viktigste: Kristian Horn begynner med et etisk utgangspunkt, men utvider dette umiddelbart til det kunnskapsmessige og livssynsmessige.
Hans egne, noe tidstypiske, ord om dette lyder bl.a. slik:
Det er… “ et moment som er det skarpest distingverende mellom et religiøst og ikke-religiøst livssyn. Det går an å si det slik: Som human-etiker har jeg både evne og adgang til å danne meg forsestillinger om noe ukjent i vår virkelighet. Men om jeg gjør det, er det én ting jeg ikke gjør: Jeg krever ikke gyldighet for det for andre. Ja, jeg krever ikke gyldighet for det for meg selv heller som noe mer enn hva det er: forestillinger og ikke viten. Jeg lar forestillinger være forestillinger og hever dem ikke opp til rang av viten... For humanetikeren blir løsningen at han velger å bevare sin ærlighetsopplevelse ubeskåret ved grensen til det ukjente. Derfor lager han seg ikke forestillinger som han gjør til dogmer og krever gyldighet for.” ( Kristian Horn: ”Humanetikk. Definisjoner og utvalgte emne”, Oslo 1979)
Dette sitatet fanger også inn en variant av Kristian Horns mest sentrale tese (dogme?) : Å kunne bevare sin ærlighetsopplevelse ved erkjennelsens grense.
En flott formulering, selv om enkelte filosofer har prøvd å latterliggjøre den som et uttrykk for Kristian Horns noe naive 1950-talls positivisme.
Som vi ser: Både i tenkning om etikken og om dannelsen av livssyn i bredere forstand så er begrepet om intellektuell redelighet det helt grunnleggende for Kristian Horn. Man skal i ærlighet overfor seg selv og andre ikke bygge sitt liv på forestillinger som ikke kan begrunnes ved etterprøvbar erfaring og fornuft. Slik sett er det etiske alltid det overordnede. Kristian Horn gjentar stadig: Vi må innse vår fornufts begrensninger og at det er store spørsmål vi ikke finner sikre svar på, men i stedet for å søke visshet ved rene trosforestillinger utenfor erfaringens og forstandens område, bør vi ydmykt søke å leve med tvilen uten å fortvile.
Denne livssynsmessige grunnholdningen overlapper på et frapperende vis med Eksistensialismen og dens krav til autensitet (ekthet), å leve i autensitet (prøve å leve ekte uten døyvende illusjoner). Dette er interessant fordi Kristian Horn med sitt solid forankrede naturvitenskapelige ståsted sto temmelig fjernt fra Jean Paul Sartre & co.
Men Kristian Horn sto ikke alene om å spissformulere det humanetiske livssyn vis a vis det religiøse og forøvrig. Her til slutt kan vi ta etpar typiske formuleringer fra den meget inflytelsesrike psykiatriprofessoren Gabriel Langfeldt, en av medstifterne til HEF:
“ Forholdet er at i alle religionsdannelser krever religionen å stå over etikken og å diktere moralen. Selv om det gang på gang , ikke minst i den kristne verden, har vist seg at den menneskelige moral seirer overalt hvor det kommer til alvorlig konflikt med religionen, så har denne religionens dominans over moralen etter min mening et hovedansvar for at den menneskelige moralutvikling er blitt hemmet og blant annet helt akterutseilt sammenliknet med den øvrige kulturelle utvikling. Der må jo være en årsak til at menneskene fritt har kunnet utfolde sine anlegg på det tekniske, det sosiale, det kunstneriske og andre kulturelle områder, mens stagnasjonen på det moralske område er nær ved å medføre undergang.” (…)
”En human-etiker behøver ikke nødvendigvis å være a-religiøs eller anti-religiøs, også blant human-etikere finner man forskjellig innstilling til det mystiske. Det eneste de har felles, er at de - i likhet med Albert Schweitzer* og mange av de store tenkere - mener at etikken ikke må baseres i guddommelige bud eller i teologisk dogmatikk, men i den medfødte menneskelige medfølelse, rasjonal tenkning - og i slektenes erfaring.”
(Gabriel Langfeldt: Den Gyldne Regel - og andre humanistiske moralnormer” Universitetsforlaget 1966, s. 62 -63, s. 35, utgitt i anledning HEFs 10 årsjubileum).
(*Den klare ateisten Langfeldt hadde en grundig og livslang interesse for den dypt religiøse liberalteologen, filosofen, medisineren, Bach-spesialisten og orgelbyggeren Albert Schweitzers tenkning. Schweitzer fikk Nobels fredspris i 1954, og siden da brevvekslet Langfeldt omfattende og regelmessig med ham. Da Langfeldt var president for den internasjonale humanistkongressen i Oslo i 1962 sa Schweitzer seg villig til å telegrafere en åpningsadresse til denne kongressen fra sitt tilholdssted i Afrika, men den kom ikke fram.)
Vel, det var den gangen. Nå er det jo andre tider. Og hva så?
Levi Fragell, 02.03.2012 kl 09:28
Jeg vil takke Lars Gule for hans innlegg om livssynet humanisme i denne spalten, og samtidig vise til hans artikkel i Klassekampen 1. mars. Siden idehistorien – ikke minst i Norge – har vært preget av kristne apologeter, har det vært viktig at nettopp universitetsfilosofer har støttet den åpenbare rett det siste århundrets organiserte humanistbevegelse har til å identifisere seg med livssynet humanisme. (Et av de to-tre hovedbruksområdene for begrepet). Universitetslæreren Haftor Viestad gjorde et viktig utspill for denne saken med tidsskriftet Humanist på 80-tallet. Filosofiprofessor Anfinn Stigen var en entusiastisk støttespiller ved utgivelsen av Universitetsforlagets utgivelse av Corliss Lamonts bok Det humanistiske livssyn. På samme tid stod den danske universitetsfilosofen Erik Elten i fronten for Humanistisk Forbund i Danmark. I England og USA stod flere av de fremste filosofene frem som humanister. Det samme skjedde i foregangslandet Nederland. Tyngden i dette fagmiljøet avspeiles i de fleste internasjonale ordbøker og oppslagsverk.
Human-Etisk Forbund har likevel gått stillferdig frem, og av gode grunner satset mer på kampen for en sekulær stat og likeverd for livssyn i høytid og sorg. Men både bladene Humanist og Fri Tanke, såvel som våre ledere har identifisert vårt selvlagede ord “human-etikk” med verdensorganisasjonens fellesbegrep “humanisme”. Etterhvert har HEF fått gjennomslag for bruken av humanisme som livssynsbetegnelse både i skoleverket og i landets offisielle ordbøker. Når nå Nansenskolen og enkelte kristne strateger føler seg sjenert av denne utviklingen, er det viktig at vi fremholder at vi ikke har noen enerett på humanisme som begrep – men vi må på den annen side ikke bøye nakken og begynne med klassifisserende tilføyelser som “sekulær humanisme” – bortsett fra sammenhenger hvor en slik klargjøring er påkrevet. Like lite venter vi at Universitetets skal benytte uttrykk som “akademisk humanisme” eller lignende om sine humanistiske fag. Nansenskolen fremhever humanisme som en livssynsnøytral holdning, men det betyr ikke at det ventes at de bruker betegnelsen “holdningshumanisme”.
10.000 ungdommer i Norge deltar nå i forberedelser til Humanistisk Konfirmasjon. I løpet av året samles 200.000 nordmenn ved våre humanistiske merkedager – det vil si en million på fem år. Nå bør vi stråle – ikke surmule!
Kjartan Selnes, 06.03.2012 kl 01:46
I tilknytning til mine argumenter for at primærbetydningen av det enkeltstående ordet ”humanisme” er og bør være overgripende fellesverdier, og at det er bedre å spesifisere livssynet `humanisme´ som livssynshumanisme/verdslig humanisme/sekulær humanisme… -(forkortet til ”humanisme” hvor brukssammenhengen er innforstått og klar) - spør Levi Fragell retorisk: ”Driver universitetene med ”akademisk humanisme” ?”
Svaret er nei. På universitetene studeres og forskes i humanistiske fag (hvor hovedmetoden er den hermeneutiske fortolkningskunst til forskjell fra naturvitenskapelige fag (hvor hovedmetoden er nomologisk-kausal: man søker etter lover og årsaker, kvantifisert i matematiske relasjoner). Det er forskjellen mellom å forklare og forstå menneskeskapt kultur i forhold til naturskapt natur; humaniora, humanities i forhold til naturvitenskap, the sciences. Ord som ”humanisme” har ingenting i denne sammenheng å gjøre; å skulle finne på å si ”sekulærhumanistisk” i denne sammenheng er meningsløst, for ikke å si latterlig. Det samme gjelder ikke for å si ”sekulærhumanistisk” i presiserende livssynssammenheng.
Jeg merker meg jo Levi Fragells setning…. ”men vi må på den annen side ikke bøye nakken og begynne med klassifiserende tilføyelser som “sekulær humanisme” … Jeg forstår godt psykologien bak et slikt utsagn ut fra den måten debatten har foregått på med en del apologetiske kristne debattanters monopoliseringsbestrebelser i forhold til humanisme-begrepet. For dem er humanisme primært sprunget ut av kristendommen. Ikke minst Levi Fragell har opp gjennom årene kontinuerlig og vaktsomt parert dette, og det har vært viktig for oss, men det er lett å havne i samme fella med motsatt fortegn i forhold til dette med hevd på primær eiendomsrett.
Levi Fragells fortsatte beskrivelser av den internasjonale situasjonen når det gjelder hovedbetydninger og dominerende bruksmåter av humanismebetegnelsen finner jeg ikke noe poeng i å komme med ytterligere kommentarer til. Jeg fastholder det jeg har sagt. De som interesserer seg veldig for dette (antakelig svært få) kan lese nøye hva han har sagt og hva jeg har sagt, og så undersøke selv.
Ellers vil jeg personlig kort "bekjenne" følgende (for å unngå flere feiltolkninger av hva jeg faktisk har uttalt meg om) :
1.Jeg synes det er fint og et framskritt at seremoniene har skiftet navn fra ”borgerlige” til ”humanistiske” fordi disse seremoniene for samtlige i det minste understreker og feirer humanistiske verdier og livsholdninger.
2.Jeg synes det er flott at det heter ” humanistisk ungdom” fordi det understreker ungdom som åpent og fritt søker å finne seg en personlig livssynsplattform på rasjonelt og reflekterende vis i fellesskap med andre, uten dogmatiske forhåndsbindinger. Fint uttrykk for en av de aller viktigste humanistiske verdier.
3.Ut fra den overordnede humanistiske verdi at konstruktivt mangfold og varierte valgmuligheter er viktig ser jeg med sorg på at ordvariantene rundt ”humanetikk” minimaliseres i det norske språk.
4.Jeg ville personlig opplevd det som en tragedie hvis forbundet skiftet navn til for eksempel ”humanistisk forbund”. Men jeg hadde vel kommet over det.
5.Jeg har ingen problemer med at andre hos oss kaller seg ”humanister”, bare jeg slipper. Jeg sier vanligvis at jeg har et ”humanistisk livssyn” eller ”et rent verdslig humanistisk livssyn”. Jeg har ikke problemer med å kalle meg ”livssynshumanist” men liker generelt ikke å si ”jeg er…” i denne formen, jeg liker bedre ”jeg har et…”. Internasjonalt på engelsk sier jeg ”secular humanist” som jeg opplever som en godt kommuniserende term i de relevante sammenhengene.
Levi Fragell, 06.03.2012 kl 16:32
I sine gode refleksjoner om bruken av ordet humanisme tar Kjartan Selnes for gitt at begrepet har en "primærbetydning" som innebærer at livssynet humanisme får finne seg i en underordnet posisjon, som kan berettige standardiserte forklarende adjektiver i front - som f.eks. i "sekulærhumanisme". Jeg deler ikke dette syn. Etter min mening har vi med likestilte og parallelle betydninger å gjøre. Hvis livssynet humanisme uten videre var en underordnet utgave, ville det ikke være rimelig at en rekke av de mindre internasjonale ordbøker oppgir livssynet humanisme som eneste variant. Nicolas Walter har i sin grundige bok om emnet skrevet om de ulike bruksmåter etterat ordet ble "oppfunnet" i 1808, og jeg ikke innse at vi - mer enn andre brukere - skal institusjonalisere en lavgradsplassering. Det er heller ikke slik at Norsk Ordbok støtter en slik beskjedenhet. Vi må som organisasjon også vurdere pragmatisk hva slags språkbruk som er hensktsmessig. Vi har en egeninteresse i dette, like fullt som andre brukere, som heller ikke har funnet grunn til å utstyre sin humanisme med forklarende tilføyelser. Språk er humanistiske fag, ikke "filologisk humanisme". Siden bruksmåtene er flere, er det selvsagt i mange situsjoner nødvendig å gi tilføyelser den type Kjartan antyder. Det er en annen sak, og gjelder mange tilfeller hvor ord og begrepet brukes med ulik mening.
Kjartan Selnes, 12.03.2012 kl 00:41
Jeg har en fornemmelse av at vi ikke kommer særlig lenger i denne omgangen. Levi har gjentatte ganger kommet med henvisningen til sine sitater fra ulike leksikon,ordbøker o.a., (disse er interessante og verdifulle i seg selv, uansett hva man mener). Jeg har presentert mine, samt stilt spørsmålet om hvor normativt bestemmende slike ordboksdefinisjoner bør ansees å være. Jeg har videre presisert at mitt engasjement i denne problematikken ligger i ønsket om nyansert tenkning omkring religioner og livssyn, verdier og kultur. Ikke minst er slike presiserende nyanseringer helt grunnleggende for konstruktive religions- og livssynsdialoger (interfaith dialogues) hvor flere parter forholder seg sentralt til ordene humanistisk/humanisme (rett nok stundom mer og mindre legitimt). Jeg har framhold at den internasjonalt faglige hovedbetydningen/primærbetydningen er overgripende kulturelle verdier omkring menneskeverd og fri, kritisk tenkning . Hovedbetydningen bygger på analyser og resonnementer rundt historiske utviklingsforløp i samfunn og kultur. For mange aktuelle samfunnsaktører er disse ord meget ettertraktelsesverdige å kunne bruke om seg og sitt. Det er derfor det er slik kappestrid, kamp og krangel om dem. Dette har jeg hittil uttrykt i ulike ordelag gjentatte ganger, og det står jeg fortsatt ved. Nok om det.
Levi sier i sin siste kommentar at jeg:
”…tar for gitt at begrepet har en "primærbetydning" som innebærer at livssynet humanisme får finne seg i en underordnet posisjon, som kan berettige standardiserte forklarende adjektiver i front - som f.eks. i "sekulærhumanisme". Jeg deler ikke dette syn. Etter min mening har vi med likestilte og parallelle betydninger å gjøre.”
Dette er klar tale, og treffer en reell uenighet. Jeg påpeker at det finnes en overordnet hovedbetydning/ primærbetydning som har med verdier å gjøre, og som kan være mer eller mindre uttrykt og realisert i ulike livssyn (og livspraksiser). Det dreier seg om fundamentale verdier som analytisk er på et overordnet nivå i forhold til spesifikke livssyn. Selve ordet ”primærbetydning” har jeg jo tatt fra Levis egne formuleringer rundt alt dette. Han snakker i andre sammenhenger om HEFs livssyn som primærbetydningen, til forskjell fra nå å si ”likestilte og parallelle betydninger” og "livssynet humanisme som ett av de to-tre hovedbruksområdene for begrepet”. For igjen å ta utsnitt av Even Grans intervju med ham i Fri Tanke.no av 11. januar i år om Statskirkeforliket, hvor det sies:
…” Humanisme blir i stadig større grad forstått som en betegnelse på Human-Etisk Forbunds ikke-religiøse livssyn. Dette er en bred og sterk utvikling. Internasjonalt, spesielt i den engelskspråklige verden, er dette utvilsomt primærbetydningen av ordet. Denne betydningen er på vei inn i Norge også, blant annet gjennom skoleverket. Alle lærebøker i RLE-faget bruker humanisme eller livssynshumanisme for å beskrive HEFs livssyn, sier Fragell"…
Videre kommenteres ordet ”humanistisk” som eventuelt inntatt i Grunnlovens nye verdiparagraf:
…”Dermed risikerer Norge å bli stående med en grunnlov som etter rådende begrepsdefinisjoner vil framheve to konkrete livssyn framfor andre; ett religiøst (kristendommen) og ett ikke-religiøst (humanismen). Fragell mener situasjonen er alvorlig.”…
…” Politikerne forstår ikke hva de er i ferd med å gjøre. Human-Etisk Forbund ønsker såvidt jeg vet ikke noen slik særstilling. …. Fragell spår at om fem år vil den rådende oppfatningen av humanisme i Norge være i tråd med den rådende internasjonale oppfatningen; nemlig at humanisme er betegnelsen på et ikke-religiøst livssyn”…
Til dette har jeg følgende bemerkninger:
1. Det er intet empirisk belegg for dette med bred og sterk internasjonal utvikling og primærbetydning fra den engelsk-språklige verden som en mektig strømning som nå også sprer seg hit. Norge er i en særstilling ved å ha verdens største humanistforbund i kraft av ordningen med statsstøtte til ikke-religiøse medlemsorganisasjoner på livssynsområdet, noe ingen andre land har (meg bekjent). Samtidig er vi et lite land og oversiktlig, med mye trang pietisme. "Humanisme" som livssynsbetegnelse for oss er velkjent utfra vår interne dynamikk her til lands, også fordi det prisverdig er blitt kjempet for det fra vårt hold. Men det er ikke primærbetydningen i dypere forstand.
2.Når betegnelsen ”humanisme” brukes i norske skolebøker om religion og livssyn, så er det jo liten tvil om at det menes humanisme som livssyn, altså livssynshumanisme, et ord som Kristian Horn brukte allerede i 1967.
3.Hvis betegnelsen ”humanisme” eventuelt kommer i Grunnlovens verdiparagraf så sier det seg vel selv at man ikke snakker om HEFs livssyn men om humanistiske verdier. Det er henvisning til kulturhistorisk utvikling, til arv og tradisjon utenfor og innenfor kristendommen. Det klokeste ville være å unngå disse luftige ordene her og heller nevne hvilke verdier man sikter til. Presis begrepsbruk gjør seg også i Grunnloven.
4.Jeg har gjennom hele denne ordvekslingen oppfattet det dit hen at det fra kretser på vårt hold kjempes for å skape en ”primærbetydning” av det frittstående enkeltordet humanisme med tilbehør, ikke bare ” likestilte og parallelle betydninger”. Jeg opplever at dette benektes. Jeg har gjennom hele denne ordveksling hevdet at det internasjonalt finnes en dominerende og faglig godt begrunnet hovedbetydning. Den har med overgripende verdier å gjøre, for å gjenta det enda engang. For konstruktiv livssyns- og religionsdialog bør denne være normativ som hovedbetydning/primærbetydning fordi den er diskusjonsmessig og konfliktløsende funksjonell.
5.Ikke-religiøs tenkning og filosofering kan også foregå innenfor overordnede religiøse forestillingsrammer og tradisjoner. Hva man kaller religiøst er ingenlunde noe entydig fastlagt, snarere tvert om, det samme gjelder fornuft innenfor dette feltet.
6.Jeg sier selv at jeg har et humanistisk livssyn, men da som praktisk forkortelse for et verdslig humanistisk livssyn. Jeg liker ikke noe særlig ordet sekulær på norsk, men i det engelske språkområdet og internasjonalt opplever jeg det som glimrende – rett og slett et strålende hedersord og kommunikasjonsmessig godt funksjonelt.
7.Siden leksikon og ordbøker er klasket i bordet i denne ordveksling, avslutter jeg med Store Norske Leksikon (2005): ”Humanisme – I generell og vid betydning: Livssyn eller filosofi som gjør mennesket, dets velferd og dets verdier til det sentrale.”
Lars Gule, 12.03.2012 kl 13:48
Kjartan Selnes har ikke primært fokusert på en problemstilling som er relevant i diskusjonen om termen «humanisme», nemlig om den er mer eller mindre hensiktsmessig som livssynsbenevnelse enn «humanetikk». I et av sine innlegg i denne tråden leverer han likevel argumenter som viser at humanetikken slett ikke definerte seg entydig som en ikke-religiøse livssynsbetegnelse.
Selnes skriver: «Kristian Horn sto ikke alene om å spissformulere det humanetiske livssyn vis a vis det religiøse … [min uth.]», men siterer så videre professoren Gabriel Langfeldt, en av medstifterne av HEF. Da blir det ganske klart at Langfeldt slett ikke så humanetikken som (et livssyn) stående i klar motsetning til kristendommen. For Selnes siterer ham blant annet slik:
«En human-etiker behøver ikke nødvendigvis å være a-religiøs eller anti-religiøs, også blant human-etikere finner man forskjellig innstilling til det mystiske. Det eneste de har felles, er at de – i likhet med Albert Schweitzer og mange av de store tenkere – mener at etikken ikke må baseres i guddommelige bud eller i teologisk dogmatikk, men i den medfødte menneskelige medfølelse, rasjonal tenkning – og i slektenes erfaring [min uth.]».
Vi kunne i tillegg ha sitert Johan Hovstad, en av forbundets grunnleggere, som uttalte om sitt «livssyn» at:
«Når det gjeld høvet til kristendom og kyrkje, har eg i det lengste vona at den gjennomgripande reformering den liberale teologien frå hundreårsskiftet gav lovnad om, kunne gjera det mogleg at den åndsmakt kristendom og kyrkje målber, kunne tena human-etiske ideal. Den sterke framgangen åt den ortodokse kristendomen dei siste tiåra har minska desse vonene for ei humanisering og avmytologisering av kristendomen.»
Vi kan således konstatere at humanetikk eller human-etikk ikke en gang fra begynnelsen var en mer distinkt og utvetydig livssynsbenevnelse enn humanisme er det. Humanetikken var for flere fullt forenlig med et kristent livssyn og sågar medlemskap i Den norske kirke. Allerede fra starten hadde Human-Etisk Forbund flere medlemmer som fortsatte å være medlemmer av Den norske kirke.
Denne ordningen har vedvart fram til dags dato. Etter at myndighetene innførte en kontrollordning for å hindre dobbeltmedlemskap og offentlige «tilskudd» (skatterefusjon) til flere tros- og livssynssamfunn for en og samme person ved begynnelsen av forrige 10-år, har antallet slike dobbeltmedlemmer i HEF blitt kraftig redusert, også fordi HEF begynte å kreve en kontingent fra dobbelmedlemmer tilsvarende det beløp forbundet mister ved at man insisterer på å være medlem i et annet trossamfunn samtidig. Likevel er det fortsatt pr. i dag ca. 180 personer som er medlemmer av Den norske kirke og Human-Etisk Forbund.
Disse observasjoner forteller at uttrykket «humanetikk» ikke er noen mer distinkt og tydelig term for et ikke-religiøst livssyn enn det humanisme er. Tvert imot.
Om vi definerer et livssyn som noe som omfatter mer enn en etikk, blant annet et syn på virkeligheten og tilblivelsen, og en kunnskapsteori, omfatter et humanistisk livssyn dermed en vitenskapelig virkelighetsoppfatning og en vitenskapelig oppfatning om tilblivelsen, samt en avvisning av åpenbaringskunnskaper. I tillegg omfatter humanismen et human – ikke-åpenbart og rasjonell – etikk.
Dette innebærer at argumentene knyttet til humanismen som mindre distinkt betegnelse enn humanetikk, ikke holder vann.
Selv om det ikke har vært et hovedanliggende for Selnes å argumentere for humanetikk som alternativ livssynsbetegnelse, viser mangelen på et entydig alternativ til humanisme at det i aller høyeste grad er berettiget å bruke humanisme også som navn på vårt livssyn. Det er slett ikke det samme som å forsøke å gjøre denne betegnelsen mer entydig – i bruk og/eller begrepsmessig innhold – enn den er. Det er imidlertid en naturlig og rimelig del av en kamp – mot særlig kristne liberalere som gjerne vil smykke seg med humanismebetegnelsen – for å tydeliggjøre at humanisme i alle fall også er en selvstendig livssynsbetegnelse.
Det både er og bør være så enkelt å forstå at det er unødvendig med kvalifiserende tillegg som livssyns-, sekulær eller (verst av alle) profan foran betegnelsen. På samme måte som andre bruksmåter av termen gis av kontekst (slik at man ikke behøver å snakke om renessansehumanismen når man mener humanismen i renessansen), gir også humanismen som livssynsbetegnelse seg av den aktuelle konteksten.
Dette innebærer at den diskusjon om primær og sekundær betydninger som Selnes har forsøkt å åpne, ikke på noen måte er gal, men den blir likevel relativt uinteressant som annet enn som etymologisk og historisk øvelse.
Lars Gule
Kjartan Selnes, 15.03.2012 kl 23:03
” En ekte humanist jeg er, for jeg er født i Henningsvær, fadderullan dei…”
Noe av det mest verdifulle og bevaringsverdige ved de internasjonale verdi-ordene humanist/humanistisk/humanisme er at de står for noe som har med nivå og kvalitet å gjøre. Det er verdier og idealer man kan strekke seg etter i liv og lære; det er noe som kan være mer eller mindre realisert i livssyn, livsstil og livsholdning. Denne implisitte betydningen – eller konnotasjonen - av nivå og kvalitet er en hovedgrunn til disse ordenes attraktivitet - og kappestriden om dem, (for igjen å gjenta ett av mine hovedpoeng i atter en ny ordsetting).
Jeg holdt engang et foredrag på en internasjonal humanistkonferanse i India om sekularisering. Mitt tema var sekularisering innenfor verdensreligionene - dvs. de strømninger av humanisering, liberalisering og rasjonalisering (fornuftsgjøring/modernisering) som skjer gjennom religionenes filosofiske selvrefleksjon i forhold til samfunnsutvikling, vitenskap og generell kunnskapsvekst. Videre var mitt tema at dette kanskje var den viktigste formen for sekularisering som skjedde. Denne min problemstilling bekom ikke en del av forsamlingen særlig vel, (det var en sekulærhumanistisk konferanse). Det vart mykje ordglam og ståk (diskusjon). Den skal jeg ikke komme inn på her, men bare nevne at en framtredende nederlandsk humanist stilte retorisk spørsmålet om man meningsfullt kunne snakke om ”fundamentalistisk” humanisme, ”dogmatisk” humanisme eller ”totalitær humanisme”. Omkring dette ble det også et livlig, og i mange henseende avslørende ordskifte. En hovedoppfatning syntes å nedfelle seg i at hvis humanismen opptrådte med disse nevnte egenskapene så var det pr. definisjon ikke humanisme. Det er nettopp min oppfatning også. Mye uhumanistisk kan skje og komme til syne bak den humanistiske selvutnevnelse, retorikk og selvforherligelse.
Vel, dette var en liten omvei til å svare på Lars Gules kommentar, som tar opp og begrunner noe viktig. Jeg har ikke problemer med noe han sier der, men er uenig. Jeg har andre synspunkter på det han framholder, uten å mene at det er noen fasit.
Men først: Jeg ønsker at ordene(termene) ”humanetiker”,”humanetisk”,”humanetikk”,”humanetisk livssyn” fortsatt skal finnes og fritt kunne velges som livssynsmessig tilhørighetsbetegnelse for våre medlemmer og andre. Dette ønsket ser jeg som fundert i den humanistiske verdi om mangfold og valgfrihet. Lars Gule vil kjempe for termen ”humanisme” som ren livssynsbetegnelse. Jeg har dessverre ikke Lars Gules kjempende evner og slagferdighet, men jeg vil i det minste slå et lite slag for alt det der med humanetikk her i det norske språkområdet. Det er i mangt gode merkevareord. Da HEF konsulterte ekspertise på Markedshøgskolen om dette med å skifte navn på HEF i sin tid, sa nåværende rektor på denne skolen noe sånt som at vi måtte ikke finne på å gi slipp på et så innarbeidet og solid merkevarenavn, og la spøkefull til: det har til og med overlevd Lars Gule; (Lars tåler nok at dette gjengis her, han har hørt det før og blitt spurt av andre om det er greit at det kan siteres i festlige høve. Ingen har tross alt gjort mer enn han for å heve det intellektuelle nivået her i HEF etter gründerne).
Lars Gule innleder slik:
Kjartan Selnes har ikke primært fokusert på en problemstilling som er relevant i diskusjonen om termen «humanisme», nemlig om den er mer eller mindre hensiktsmessig som livssynsbenevnelse enn «humanetikk». I et av sine innlegg i denne tråden leverer han likevel argumenter som viser at humanetikken slett ikke definerte seg entydig som en ikke-religiøse livssynsbetegnelse.”
Etter noen sitater fra stifterne Gabriel Langfeldt og Johan Hovstad konkluderer han så slik:
”Dette innebærer at argumentene knyttet til humanismen som mindre distinkt betegnelse enn humanetikk, ikke holder vann.”
Vel, på et vis er det jo noe i det, men det er vel ikke noen som har argumentert for akkurat dette som Lars Gule her sier at ” ikke holder vann”. Så la oss heller si: Det ” humanetiske livssyn”, alternativt kalt ” livssynshumanisme” eller ”det humanistiske livssyn” er mer presist enn ”humanisme”. Hvis det ikke er det, så kan vi jo kjempe litt for det også, siden Lars Gule kamplystent slår fast i forhold til ordet ” humanisme” at :
” Det er imidlertid en naturlig og rimelig del av en kamp – mot særlig kristne liberalere som gjerne vil smykke seg med humanismebetegnelsen – for å tydeliggjøre at humanisme i alle fall også er en selvstendig livssynsbetegnelse.”
Jeg nøyer meg med dette denne gang. Vi snakker egentlig en del forbi hverandre i denne diskusjonen, bortsett fra når Lars Gule avslutter med:
” Dette innebærer at den diskusjon om primær og sekundær betydninger som Selnes har forsøkt å åpne, ikke på noen måte er gal, men den blir likevel relativt uinteressant som annet enn som etymologisk og historisk øvelse.”
Det er jo her hele uenigheten ligger, dette med den historiske forankringen,og det er dette jeg hele tiden gjentar. Det er nettopp dette som er interessant,det kulturhistoriske perspektivet, de idéhistoriske, verdimessige og filosofiske koplinger av viktige begreper til hverandre innenfor og utenfor begrepskomplekset `humanisme,humanistisk, humanist´.
Lars Gule, 16.03.2012 kl 00:16
Selnes har på en noe ordrik måte gjentatt at han mener «humanisme» er så ettertraktet av mange at det vil være urimelig om humanister skulle få enerett på betegnelse som navn på et livssyn. Dette også fordi det nesten alltid vil være nødvendig å presentere et forklarende tillegg til selve termen, slik at det blir tydeliggjort at det dreier seg om humanismen som livssyn. Han hevder derfor at jeg «vil kjempe for termen «humanisme» som ren livssynsbetegnelse.»
Men det siste er jeg ikke sikker på om jeg forstår. For jeg vil ikke ha noe monopol på termen, men hvis noen spør meg hva mitt livssyn er, svarer jeg humanisme. Ikke livssynshumanisme, det er overflødig. Ikke sekulærhumanisme, det er også overflødig. Det er allerede mye som er avklart av konteksten og spørsmålet.
Selvsagt kan det finnes situasjoner og kontekster hvor det er både fornuftig og nødvendig å forklare at jeg med humanisme mener livssynet humanisme, og ikke for eksempel renessansehumanisme eller en eller annen variant av religiøs humanisme. Jeg har ingen problemer med å være tydelig. Tvert imot. Men det er altså ingen grunn til å være overtydelig. Særlig ikke når humanisme vitterlig også ER navnet på et livssyn.
Hva da med «humanetikk»? På samme måte som jeg krever min rett til å kalle mitt livssyn for humanisme, må andre få kalle sitt livssyn for humanetikk om de ønsker. Det er helt i orden. Poenget i mitt forrige innlegg var bare at humanetikk prinsipielt sett ikke var mindre tvetydig enn humanisme da Human-Etisk Forbund ble etablert.
Det Selnes ikke synes å forstå eller å ville forholde seg til, er at individer kan gjøre mye (rart) som organisasjoner ikke kan gjøre. I en organisasjon må det være en viss orden og enighet, en viss innordning under demokratiske vedtak. Det handler om å etablere identitet og slagkraft. Det har Human-Etisk Forbund gjort, blant annet ved å utvikle en dypere og bedre forståelse av hva et livssyn er og hva det innebærer å være et organisert uttrykk for et livssyn, enn det som var tilfellet blant forbundets grunnleggere. Det skulle da også bare mangle. En organisasjon som ikke vil «glemme» sine grunnleggere, vil stagnere og ende opp som en sekt.
Det er takket være et systematisk teoretisk og livssynspolitisk utviklingsarbeid over mange år (som faktisk også Selnes har bidratt til på konstruktivt vis), at HEF i dag er en vital og slagkraftig aktør på livssynsarenaen og i livssynspolitikken.
Denne utviklingen har også betydd en stadig mer omforent samling om humanisme som navn på livssynet. Dette har ikke skjedd på noen kuppete måte. Det er fortsatt fullt mulig for medlemmer å kalle seg humanetikere, i skrift og tale. Det skulle bare mangle. Men det er likevel riktig at organisasjonen strammer opp terminologien og etablerer en enhetlig språkbruk i sine dokumenter, i sitt informasjonsmateriell osv. På samme måte som det er etablert felles navn på seremoniene i forbundets regi.
Navneendringene på seremoniene skjedde enstemmig på landsmøtet i 2005. Det har ikke blitt protestert mot dette i organisasjonen. Ikke fra utenforstående heller. Det har heller ikke ført til noen nedgang i antallet brukere av seremoniene, tvert imot stiger antallet fortsatt.
«Borgerlig konfirmasjon», innarbeidet gjennom mer enn 50 år, var altså ikke noen merkevare å snakke om. (De andre seremoniene hadde ikke innarbeidede «merkevarenavn» i det hele tatt).
Jeg mener likevel at navnet på forbundet, Human-Etisk Forbund, står i en annen stilling. Det ER trolig en svært verdifull merkevare, men nettopp som dét, ikke som benevnelse på livssynet forbundet forvalter. Derfor mener jeg det ikke har noen hast med å skifte navn på forbundet. Det vil likevel være en logisk konsekvens av forbundets utvikling, selvforståelse, identitet OG internasjonale tilhørighet. Så det skjer nok, i tidens fylde.
Inntil da, og sikkert en stund etter det også, kan vi leve vel med at noen vil kalle sitt livssyn for humanetisk, mens stadig flere finner det naturlig å kalle det for humanisme.
Lars Gule
Kjartan Selnes, 21.03.2012 kl 21:50
1. Lars Gule har helt rett i at jeg blir ordrik og gjentagende. Det er fordi jeg opplever at hovedpoengene mine ikke når fram, og at vi stort sett snakker forbi hverandre. Saken dreier seg ikke om hvorvidt man kan kalle sitt livssyn for ”humanisme” eller ikke. Har livssynet i seg alle de overgripende humanistiske verdiene, er det jo helt logisk og legitimt. Men, på samme vis som det finnes flere religioner, finnes også flere humanistiske livssyn, og det finnes retninger innen religionene som er humanistiske. Hovedsaken er at hovedbetydningen av det enkeltstående ordet ”humanisme” er et sett av overgripende verdier, det er et sammensatt verdibegrep, (beklager gjentakelsen). Hovedsaken er at andre livssynsaktører - med sterk tilknytning og identitet til humanismebetegnelsen/begrepet - opplever at den organiserte og relativt monopoliserte livssynshumanismen kjemper en begrepskamp for at hovedbetydningen av det enkeltstående ordet ”humanisme” skal være ’sekulær humanisme’ i betydningen et ’ikke-religiøst livssyn’, ”HEFs livssyn”,” IHEUs livssyn”. Hovedsaken er videre at dette benektes av framtredende representanter for den organiserte livssynshumanismen, når de blir direkte konfrontert med det. Hovedsaken er at når man undersøker nøyere hva disse framtredende representantene sier i ulike sammenhenger så slipper man vanskelig unna opplevelsen av at her dreier det seg om dobbeltkommunikasjon, paradoksale intensjonsbenektelser, utydeliggjørende retorikk og flytende inkonsistenser.
2.Hovedbetydningen av det enkeltstående ordet ”humanisme” er idé-historisk utviklet og faglig utarbeidet som et viktig krysskulturelt, flerfilosofisk og tverr-religiøst verdi- og sivilisasjons-begrep. Det er et meget viktig identitetsbegrep for en rekke humaniserende og liberaliserende samfunnsaktører rundt omkring i verden. Det er et begrep som skaper en samlende plattform for fremme av humanistiske verdier og frigjørende pluralisme. Dette ikke bare ER hovedbetydningen, men det BØR usvekket fortsette å være hovedbetydningen. Hvorfor ? Fordi det er et viktig fellesbegrep i den globale siviliserings- og humaniserings-prosess. Tenk all den ufruktbare og fastlåste krangling vi kunne unngå med den beskjedne presiseringen ”sekulær humanisme”. Tenk hvilket raust bidrag til konstruktiv konfliktløsning og samarbeid om humanistiske verdier og praksis.
3.Å snakke om ”humanisme” som praktisk forkortelse for det som andre livssynsfaglig engasjerte synes er mer presist å karakterisere som ” livssynshumanisme”, ”humanisme som livssyn”, ”verdslig humanisme”, ”sekulær humanisme”… osv….. er jo en helt grei affære. Det er også helt greit at Lars Gule avslutter et innlegg kalt ”Hva humanisme er” i Klassekampen av 1. Mars dette år med følgende kraftsats: …” For det er ikke andre som skal bestemme hva jeg kaller mitt livssyn!” Jeg håper da at Lars Gule synes det er like greit at vi som opererer innenfor et noe annet begrepsparadigme på dette feltet enn hva han gjør kan tillate oss å tenke og si at her dreier det seg mer presist om sekulær humanisme. Det er jeg sikker på at han kan, (nesten sikker).
4.Jeg har skrevet en drøftende kronikk, med oppfølgende kommentarer, som har trukket fram en rekke problematiserende punkter verdt å reflektere over (mener nå jeg da) - og gjerne være uenig i. Ingen har kastet seg inn i den, bortsett fra to ” humanistiske prominenser” med et monomant tunnelsyn (unnskyld uttrykket) på kun en ting. Jeg har merket hvordan jeg selv i denne ordvekslingen mer og mer ble sugd og snevret inn i mitt eget tunnelsyn og min egen monomani som en følge av dette. Derfor nå ikke et ord mer fra meg i denne sak i denne omgang, bortsett fra den aller siste: Beklager veldig gjentakelsene. Ut fra svarene jeg fikk så blei det bare sånn.
Levi Fragell, 23.03.2012 kl 10:30
Jeg er uenig med Kjartan i at man behøver å regne med en flora av humanistiske livssyn. Den ikke-religiøse livssynshumanisme er en av de to-tre variantene av ordet humanisme som er listet opp i norske og utenlandske ordbøker, noe skoleverket for lengst har tatt konsekvensen av - i likhet med UNESCO og andre FN-organer. Når jeg og tidligere så vel som nåværende ledere av Human-Etisk Forbund (inklusive Åse Kleveland og Kristin Mile) kaller vårt livssyn humanisme, er det for å identifisere oss med den idehistoriske tradisjon vi tilhører - og for å opptre lojalt i forhold til den internasjonale humanistunioun (IHEU) vi er medlem av. Det spesifikke humanistiske livssyn vi deler, er beskrevet i manifester og erklæringer - en fellesforståelse som har fått gjennomslag i mange land. Det er til skade for våre interesser at vi selv skal bidra til å problematisere denne situasjon. Hvis man med "livssyn" mener ulike holdninger og konglomerater av filosofiske og religiøse ideer, kan man ikke nekte noen å bruke språket på denne måte - men fra vår side sett er det uhensiktsmessig å bruke slike omstendigheter til å svekke vår egen identitet og slagkraft. Wittgenstein: "Et ords betydning er ordets bruk."
Hans Christian Nes, 28.03.2012 kl 11:01
Min hovedinnvending mot Gule og Fragell er faren for ensretting som følger av ønsket om en felles identitet for den organiserte livssynshumanismen. Gule fremhever behovet for ”en viss innordning under demokratiske vedtak”, og Fragell påpeker at en selvkritisk debatt kan ”svekke vår identitet og slagkraft”.
Retorikken de bruker er tilpasset politiske debatter der behovet for en stemme og tydelighet er avgjørende for å få gjennomslag. Overført til livssynsdebatt, livssynsutvikling og selvrefleksjon blir den typen holdninger destruktive og antiintellektuelle. Og det strider mot den kritiske og fritenkerske tradisjonen HEF påberoper seg å stå i.
På livssynsområdet bør vår identitet være mangfold, pluralisme og de mange stemmer. ”Forskjellighetens fellesskap” som Bernt Hagtvedt formulerer det.
Livssynshumanismen er en romslig ramme som innfanger et mangfold av personlige livssyn, og HEF bør representere dette mangfoldet uten å henfalle til ensretting. Gjennom manifester og egenbeskrivelser av livssynet prøver vi å formulere den romslige rammen humanismen bør være, men de fleste beskrivelsene er bevisst formulert som mangetydige. Gule og Fragell synes å ha gått seg vill i politisk kampretorikk.
HEF bør tydeliggjøre at formen på det interessepolitiske arbeidet, som i stor grad krever at organisasjonen ”går i takt”, ikke skal overføres til arbeidet med utvikling av livssynet humanisme. Det er en viktig utfordring for hele humanistbevegelsen.
Til slutt en litt uferdig tanke: Dersom det er et anliggende for den internasjonale humanistbevegelsen å knytte til seg nye krefter, er det ikke strategisk riktig å bruke begrepet sekulær humanisme? Veien fra å ha en identitet som sekulær, til å bli sekulær humanist, synes noe kortere. Det er mitt inntrykk at mange av de unge menneskene som representerer opprør mot undertrykking og usunn religiøsitet, har identitet som sekulære menneskerettighetsaktivister.
– Dersom Kristian Horn hadde vært HEFs første profet hadde det hatt betydning hva han mente om aktiv dødshjelp. Men fordi vi er humanetikere, kan vi frimodig si til oss selv: det vedkommer oss ikke AT Kristian Horn var for aktiv dødshjelp. Det som betyr noe er argumentene. (24.5.2013)
Knut Anders Berg parkerer en gang for alle påstanden om at "Human-Etisk Forbund har stjålet konfirmasjonen fra kirken". (16.5.2013)
I dag er det 110 år siden Kristian Horn, den sentrale initiativtakeren til Human-Etisk Forbund, ble født. Hans formulering av det human-etiske livssyn har fortsatt stor relevans, skriver filosof og rådgiver i Human-Etisk Forbund, Kjartan Selnes. (12.5.2013)
Avisen VG, som er så opptatt av kristne nasjonale verdier, utkom i går helt uten referanse til dagen. – Ikke noe sted i avisen ble det omtalt at dagen var en kristen høytidsdag av stor betydning for de troende kristne, skriver Knut A. Berg. (10.5.2013)
– Stærk er forbilledlig i sin ærlighet. Han innrømmer at ytringsfrihet også betyr frihet til å være destruktiv, skriver Gunnar M. Ekeløve-Slydal fra Den norske helsingforskomité. (29.4.2013)
En rekke religiøse hevder vi er inne i en ny religiøs tidsalder. Stemmer dette? Religionshistoriker Anne Stensvold har lest boka «Gud er tilbake».
