Hva er riktig å gjøre når livet nærmer seg slutten? HEF har ennå ikke tatt stilling. FOTO: Istockphoto
DEBATT: Leder og nestleder i Oslo fylkeslag av Human-Etisk Forbund ønsker debatt om aktiv dødshjelp i organisasjonen. Men de utfordrer også norske leger til å dele sine erfaringer med bruken av passiv dødshjelp i norsk helsevesen. (18.01.2012)
Mette Løvvig Nordhus og Christian Grorud
Sist oppdatert:
18.01.2012 kl 16:53
Mette Løvvig Nordhus er leder og Christian Grorud er nestleder i styret for Oslo fylkeslag av Human-Etisk Forbund
Human-Etisk Forbund har valgt en lav profil i spørsmålet om aktiv dødshjelp, blant annet med henvisning til at det kan virke splittende hvis forbundet tar stilling til om aktiv dødshjelp bør tillates – eller ikke. Dette er ikke nødvendigvis en god begrunnelse, og den står og faller uansett på om dette er en reell trussel: – Har spørsmålet faktisk et (betydelig) potensial for å virke splittende?
Har spørsmålet faktisk et (betydelig) potensial for å virke splittende?
Oslo fylkeslag ønsket å vite mer om medlemmenes holdninger til aktiv dødshjelp – og om deres synspunkter på faren for splittelse. En egen undersøkelse ble derfor gjennomført våren 2011, av Synovate og filosof/rådgiver Norunn Kosberg, på vegne av fylkeslaget. Resultatene og sluttrapporten fra arbeidet er tilgjengelig for nedlasting her. Nedenfor gjengir vi noen resultater fra undersøkelsen. Vi utfordrer også norske leger til å videreformidle sine erfaringer med passiv dødshjelp.
I spørreundersøkelsen ble medlemmer i Human-Etisk Forbund og andre bedt om å ta stilling til flere utsagn, blant annet dette:
«En pasient er døende med store smerter. Hvor enig eller uenig er du i at en lege, etter grundig overveielse, da skal kunne skrive ut en dødelig dose medisin som pasienten selv kan velge å ta for å unngå store lidelser, dersom pasienten selv ber om det?»
87 % av de spurte medlemmene oppgir at de er helt eller delvis enig i dette. I befolkningen for øvrig er det tilsvarende tallet 70 %.
Andre utsagn, f. eks «En pasient har alvorlige psykiske lidelser som medfører store plager. Hvor enig eller uenig er du i at en lege da, etter grundig overveielse, skal kunne sette en dødelig injeksjon dersom pasienten selv ber om det?», fikk betydelig mindre støtte (15 % av medlemmene våre var helt eller delvis enig).
Det er mulig at både Human-Etisk Forbunds medlemmer og andre kan ha helt forskjellige oppfatninger om begrepsinnholdet i «aktiv dødshjelp», og en diskusjon for eller mot blir da av begrenset verdi. Når det gjelder potensialet for splittelse, kan det synes som det er frykten for hva andre kan mene som er hovedforklaringen på bekymringene, ikke det enkelte medlems egen oppfatning av selve saken.
Mye tyder på at vi, ved å ta én viktig sak av gangen, kan bidra til en opplyst debatt.
Mye tyder på at vi, ved å ta én viktig sak av gangen, kan bidra til en opplyst debatt. En av de mest sentrale innvendingene mot enhver form for aktiv dødshjelp, er faren for at pasienten ikke skal være i stand til å ta vare på egne interesser. I et intervju med Aftenposten.no 5. januar sier lederen i Rådet for legeetikk, Trond Markestad:
«En av våre største betenkeligheter er nettopp at gamle, ensomme og syke mennesker skal be om hjelp til å avslutte livet fordi de føler at de er til byrde for andre mennesker og samfunnet. … Hvem kan vite om det ikke ligger en følelse av press bak ønsket om å hjelp til å dø?»
Markestad sier ifølge Aftenposten.no også: «Passiv dødshjelp er noe helt annet – det er vi for. Dette er noe som er helt akseptabelt hos døende.»
Vi ser de tekniske forskjellene på aktiv og passiv dødshjelp, men har vanskelig for å forstå at passiv dødshjelp representerer en mindre utfordring når pasientens interesser skal ivaretas. En pasient kan si nei til livsnødvendig behandling i den hensikt å avslutte livet. Å koble fra apparater og avslutte annen medisinsk behandling vil i slike tilfeller kunne falle inn under begrepet «passiv dødshjelp».
Når Rådet for legeetikk/Den norske legeforening er så fornøyd med dette regimet, må det være på sin plass å spørre: Hvor mange pasienter velger å avslutte sitt eget liv på denne måten? Og hvilke rutiner og regler sikrer at pasientenes beslutninger ikke tas under press av pårørende, sykehuset/behandlerne eller andre?
Et første skritt på veien til et tilsvarende sett av regler for aktiv dødshjelp bør kunne bygge på de som nå benyttes ved passiv dødshjelp. Vi håper derfor at Markestad, legeforeningen og andre i helsesektoren vil dele innsikt og erfaringer med oss, slik at vi kan komme nærmere en konkretisering av hvordan en lovregulering av aktiv dødshjelp kan utformes. Først da kan overlege Morten Horn få respons på sin utfordring i Fritanke.no 21. mai i fjor, der han skriver: «Uansett – skal debatten komme videre, hadde det vært fint om dødshjelpstilhengerne kunne konkretisere hvordan de mener dette skal kunne reguleres i Norge.»
Human-Etisk Forbund bør være en god veileder i viktige etiske spørsmål, både for egne medlemmer og for andre. I spørsmålet om aktiv dødshjelp trenger vi nå mer informasjon fra legestanden for å kunne belyse et av de mest sentrale temaene på området!
Morten Horn, 18.01.2012 kl 21:12
Det er bra at flere HEFere melder seg på i ordskiftet om aktiv dødshjelp. Så langt har dette vært en debatt for spesielt interesserte, bare en håndfull av forbundets nesten 80000 medlemmer har bidratt til den meningsbrytningen som bør ligge til grunn, dersom forbundet skal ta standpunkt i en så komplisert og kontroversiell sak.
Meningsmålinger alene er av liten verdi. Det kan ikke være slik at det flertallet i HEF til en hver tid mener om noe (hvilket parti man holder med, hijab i politiet, omskjæring av gutter) skal være forbundets offisielle holdning. Skal noe være HEFs holdning må det være en forbindelse til hva humanetikk er, hva forbundets formål er. Jeg har tidligere argumentert omfattende for at et vaskeekte humanetisk livssyn kan ligge bak et "nei" til aktiv dødshjelp, like mye som et "ja". Dette henger nok sammen med at vårt livssyn har som sitt varemerke at det ikke gir absolutte svar, at vi ikke går med på å konstruere skråsikkerhet der hvor fakta ikke gir grunnlag for det.
I flere innlegg (http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8178&sok=1) har jeg påpekt svakheter og feilkilder ved meningsmålinger om aktiv dødshjelp. Jeg skal ikke gjenta meg selv, men vil bare kort peke på én slik feilkilde som framkommer i den siste spørreundersøkelsen: I vignett-teksten spør man om legen bør kun kunne gi aktiv dødshjelp - "etter grundig overveielse".
Dette spørsmålet er ledende: Hvordan vet man at legen som vurderer aktiv dødshjelp vil være grundig? Da Christian Sandsdalen ble dømt for å ha gitt aktiv dødshjelp gikk den hardeste kritikken ikke på det at han hadde GITT aktiv dødshjelp - men på den lemfeldige måten han hadde gjort det på. Dr. Sandsdalen, som selv var pensjonert almenpraktiker, hadde (etter min hukommelse nå) lest noen epikriser fra Aker sykehus, men hadde ikke konsultert eksperter på verken pasientens grunnlidelse eller på lindrende behandling, eller gjort innsatser mtp. muligheten for styrket innsats i hjemmet. Da han gikk til første møte med Bodil Bjerkman hadde han klart gitt uttrykk for at han var innstilt på å gi aktiv dødshjelp.
Motsatt ble det framholdt som formildende (og årsak til henleggelsen) da dr. Stein Husebø ga aktiv dødshjelp dette at han selv hadde stor kompetanse innen palliativ medisin, og hadde gjort omfattende forundersøkelser før han landet på å utføre dødshjelpen. Pluss at han, når det først skulle gjøres, valgte en metode med høy grad av sikkerhet mtp. effekt og bivirkninger (Sandsdalen brukte morfin, som nederlandske myndigheter fraråder til eutanasibruk pga. usikker dødelig effekt).
Interessante undersøkelser fra Norge og utland har vist at leger er mer positive til aktiv dødshjelp jo mindre kunnskap de har om palliativ (lindrende) behandling. Det er også vist at utbrente leger har større sannsynlighet for å ville utføre eutanasi.
Ingen av de eksisterende dødshjelpslover gir myndighetene kontroll over hvor grundig legen har vært i sine overveielser. I Nederland må legen sende inn en egenmelding om sine handlinger, som en sentral kommisjon strør sand på (jeg utdyper gjerne denne påstanden). Oregon-modellen (som mange foreslår innført i Norge) er likedan basert på egenmelding. Oregon-loven setter krav om at alvorlig psykisk sykdom skal være utelukket hos pasienten, og at pasienten skal ha fått kunnskap om alternativer til assistert selvmord. Likevel er det bare 4 % av Oregon-pasientene som blir vurdert av psykolog eller psykiater, og omlag 13 % som blir henvist for palliativ vurdering.
Samfunnets kontroll av legens grundighet, og grunnlaget for hennes vurdering, er svært dårlig i eksisterende dødshjelpslovgivninger. Dette er også et av de viktigste punktene i den sterke kritikken FNs Menneskerettighetskommisjon har rettet mot Nederland.
Dersom teksten i dette spørsmålet skulle vært nøytral, burde man i det minste kuttet setningsleddet " , etter grundig overveielse, " - fordi det er klart ledende, og en forutsetning man ikke kan vite om holder i praksis. Basert på det vi vet om hvordan aktiv dødshjelp praktiseres bl.a. i Oregon, hadde det kanskje vært enda "sannere" med et slikt spørsmål:
"Synes du at en lege uten særlig kompetanse på behandling av døende pasienter, som kanskje ikke kjenner pasienten fra før, og som kanskje har forutinntatte meninger om at aktiv dødshjelp er "bra", skal kunne [gi aktiv dødshjelp], og etterpå levere en egenmelding om hva han har gjort?"
Jeg skjønner at denne teksten virker provoserende - men det er altså slik aktiv dødshjelp praktiseres i mange tilfeller, og uansett er det en klar mulighet for at det er slik aktiv dødshjelp vil eller kan bli praktisert, dersom Norge legaliserer dette: Som kjent er det sterk motstand mot å gi aktiv dødshjelp blant palliative medisinere og de spesialitetene som særlig har omsorg for døende. Alle forslag nevner legens reservasjonsrett - mao. kan man ikke forvente at fastlegen eller behandlende spesialist vil ta på seg dette - bare et fåtall "entusiaster" vil gå inn i denne rollen. Og ingen har så langt foreslått et effektivt og grundig kontrollsystem - ikke minst fordi det ville fordre krevende og kanskje nedverdigende utspørringer av et døende menneske, før dødshjelpen gis.
Jeg kan på sett og vis forstå at mange humanetikere/humanister føler at deres livssyn tilsier at aktiv dødshjelp kan være "etisk forsvarlig i unntakstilfeller", selv om jeg synes spørsmålet er litt mer komplisert enn som så. Men spørsmålet om aktiv dødshjelp skal legaliseres i Norge handler ikke så mye om "rett eller galt" - det handler om kompliserte medisinske, juridiske og lovgivningsmessige spørsmål. Det er ikke gitt at HEF eller livssynshumanismen har særlig kompetanse på hva som skal reguleres av norsk lov.
Om noe burde dette være HEFs innspill til norske lovgivere:
1) Alle er like for loven - så det er problematisk at vernet om liv (det er ikke lov å ta livet av deg, samfunnet har plikt til å gripe inn om du skader deg selv) skal være svekket for enkelte grupper basert på en medisinsk diagnose
2) Norsk lov må ikke tillate at svake, avhengige, sårbare individer utsettes for utilbørlig press - så vi bør ikke åpne for at syke mennesker kan ta sitt liv med samfunnets bistand, og på den måten løse utfordringen med økende belastning på pleie- og omsorgssektoren
3) Menneskets autonomi skal respekteres - så ingen skal kunne presse leger, pårørende eller andre helsearbeidere (gjennom lojalitet og hjelpeønske) til å hjelpe dem med å ta sitt eget liv, mot sin overbevisning og med risiko for psykologiske senfølger
4) Norske lover må være klare og entydige, slik at borgerne vet om de har brutt dem eller ei - så vi kan ikke godta de vage og subjektive nederlandske og Oregon-kritierne for hvem som skal få aktiv dødshjelp
Ettersom vi humanetikere er tilhengere av åpen og ærlig framferd hadde det forøvrig vært fint om Christian Grorud hadde vært tydeligere (i dette innlegget) på at "Grunnlaget for spørreundersøkelsen ble utformet av innleid rådgiver Norunn Kosberg,kontorleder/organisasjonssekretær i Oslo fylkeslag Inger Marie Helle, og nestleder i fylkeslaget Christian Grorud, i samråd med Synovate." Den forrige Synovate-undersøkelsen var utformet av Foreningen Retten til en verdig død. Som man roper i skogen får man svar (http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8174&sok=1).
Dersom man ønsket en nøytral spørreundersøkelse kunne man jo starte med å få hjelp av dødshjelpsmotstandere til å redusere faren for ledende spørsmål.
Morten Horn, 18.01.2012 kl 22:03
Jeg vil gjerne ta Nordhus og Grouds utfordring med å forklare hvorfor aktiv dødshjelp er feil, mens "passiv" dødshjelp er OK.
Først: Hva er aktiv dødshjelp? Det er at legen, på pasientens eksplisitte forespørsel, injiserer et stoff i en slik dose at pasienten dør (eutanasi), evt. utsteder en resept på et legemiddel dosert slik at pasienten vil dø dersom han inntar dosen (assistert selvmord). Dette er det eneste som er forbudt etter norsk lov idag - det er dette som vi evt. skal innføre dersom vi går inn for legalisering av aktiv dødshjelp i Norge.
"Passiv" dødshjelp - jeg bruker hermetegn, for denne betegnelsen prøver vi i Norge å komme bort fra (selv om kollega Markestad ble sitert med denne betegnelsen av journalisten). "Passiv" dødshjelp gir et feilaktig inntrykk av at vi bare står passivt ved pasientens dødsleie og lar ham lide. I virkeligheten skal dødsomsorgen være intenst aktiv i å minimalisere pasientens lidelse.
I stedet snakker vi idag om å begrense eller avslutte livsforlengende behandling - og alle interesserte bør kikke litt på Helsedirektoratets nasjonale veileder: http://www.helsedirektoratet.no/publikasjoner/nasjonal-veileder-for-beslutningsprosesser-for-begrensning-av-livsforlengende-behandling-hos-alvorlig-syke-og-doende/Sider/default.aspx
En helt sentral forskjell på RETTEN til aktiv versus "passiv" dødshjelp er Pasientrettighetsloven (http://www.lovdata.no/all/hl-19990702-063.html#4-9): All behandling forutsetter eksplisitt eller implisitt samtykke (mao., alle kompentente pasienter kan takke nei til behandling). Men ingen pasienter kan forlange en spesifikk behandling - det man kan forlange er nødvendig og forsvarlig helsehjelp, Men det er helsevesenet - ikke pasienten - som avgjør hva som er nødvendig og forsvarlig.
Jeg har ført hørt, og kan på et vis forstå, Christian Groruds innspill om at også det å takke nei til livsforlengende behandling er en momumental avgjørelse med dødelige følger, og at man burde stille like strenge krav til en pasient (kompetenthet, begrunnelse) som skal få "passiv" dødshjelp som til en som ber om aktiv dødshjelp. Når det likevel er vesentlige forskjeller, så henger det sammen med at "passiv" dødshjelp er noe helt annet, og mye videre og vanligere, enn det folk flest tenker seg.
Aktiv dødshjelp er svært uvanlig og anses som noe ekstraordinært i norsk dødspleie. "Passiv dødshjelp" (behandlingsbegrensning) derimot er ekstremt vanlig og ordinært - man kan gjerne si at de fleste nordmenn dør gjennom "passiv" dødshjelp. Våre teknologiske muligheter til å holde menneskekroppen i live er enorme - nesten hver gang noen dør skjer det til tross for at vi med intensiv, avansert behandling kunne holdt personen i live noen timer, dager eller enda lenger - om det hadde vært pasientens ønske.
Det er en utbredt, feilaktig, myte at legers jobb er å "redde liv". I virkeligheten er det nokså få av oss som gjør livreddende legearbeid - og uansett er dette et oppgave vi er dømt til å mislykkes med: Alle våre pasienter dør, til tross for våre anstrengelser. Det er helt OK - men både vi og pasientene våre gjør hva vi kan for å utsette døden så lenge det framstår som meningsfullt for pasienten og oss som gir helsehjelpen.
Hele tiden avstår vi leger fra tiltak som kunne forlenget livet, utsatt døden, hos våre pasienter. Dels pga. samfunnsøkonomi, dels pga. prioritering mellom ulike pasientgrupper/-behov, dels fordi bivirkningene ved tiltaket ikke står i forhold til gevinsten for pasienten - og dels fordi pasienten selv ikke har ønsker om fortsatt livsforlengende tiltak. For pasienter som ikke selv er samtykke-kompetente (f.eks. demente, eller komatøse) fatter vi legene beslutningen på hans vegne - i samspill med pleierne og de pårørende. Jeg har tidligere tatt til orde for et nøytralt livstestament, som ville hjelpe oss i denne avgjørelsen, og lette byrden på de pårørende (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3797962.ece).
Ofte gir det seg selv hva som er riktig behandlingsinnsats, behandlingsbegrensningen er selvinnlysende og ukontroversiell. Andre ganger er det mer akutt og dramatisk, og behandlingsbegrensningen kan oppleves som mer avvikende fra rutinebehandling, kanskje til og med støtende på de pårørende. Ett eksempel er dette med å redusere væske- og næringstilførsel til døende pasienter, som berøres i Ketil Bjørnstads sterke kronikk (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/En-fars-dod-6739833.html). Jeg har kommentert dette i et innlegg: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/En-fars-dod-6739833.html
Det er for slike situasjoner at vi kan ha nytte av Helsedirektoratets veileder: For å sikre at alle berørte parter blir informert og hørt, for å ha et felles faktagrunnlag å basere den pasientrettede vurderingen på. Men veilederen sier i grunnen lite om hvilke pasienter som skal kunne få begrenset livsforlengende behandling - den gir ikke de kriteriene som Nordhus og Grorud etterspør. Dette henger nok sammen med at vi ALLE har rett til å takke nei til behandling. "Passiv" dødshjelp er en rettighet vi alle har - så sant vi er beslutningskompetente.
Vurderingen av beslutningskompetanse kan være vanskelig, og den er alltid individuell - bygger lite på skjematiske kriterier. Som veilederen anfører - jo mer alvorlig beslutningen er - desto større krav til kompetansen. Det å si nei takk til behandling som også helsearbeiderne anser som lite meningsfylt - det stiller mindre krav til kompetansen enn det å FÅ en aktiv behandling som har som eneste og 100 % sikre effekt at pasienten dør.
Jeg skjønner poenget med at en skrøpelig pasient kan oppleve et press (gjerne subtilt) om å takke nei til livsforlengende behandling, på lignende vis som han kan presses til å be om aktiv dødshjelp. Dette er en av grunnende til at jeg har vært sterkt kritisk til Kari Vigelands innlegg om at svært gamle, pleietrengende pasienter bør føle en forpliktelse til å takke nei til livsforlengende behandling, av hensyn til de unge (http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=7953).
Vi kan nok ikke utelukke at dette skjer - noen ganger takker pasienten nei fordi de pårørende, eller legen, gir uttrykk for at det er dette vi ønsker og forventer av pasienten, mens pasienten egentlig vil leve videre. Men jeg vet ikke hvordan vi kan komme utenom denne situasjonen? Skal vi tvangsmessig behandle alle pasienter maksimalt, skal vi påtvinge dem behandling - bare fordi vi er engstelige for at det ikke er ektefølt, om de sier nei takk? Det går ikke, i hvert fall ikke i Norge, ikke i dag. All behandling fordrer samtykke - det er pasientens liv og kropp - vi kan ikke behandle henne mot hennes vilje. (Noen konkrete unntak finnes som kjent.)
Det å gi AKTIV dødshjelp, derimot, det kan vi unngå. Dersom vi gir det, er det fordi legen har bestemt seg for at det er riktig, at visse kriterier (hvilke?) er oppfylt, at pasienten er kompetent nok, at ønsket er ektefølt, at det ikke foreligger press, etc. Det er pasientens privilegium å si "nei takk" til legens forslag. Men det er legens ansvar å stå inne for de aktive behandlingstilbud han gir pasienten.
For til slutt å svare konkret på utfordringen: Svært mange, kanskje de fleste, nordmenn dør etter at helsepersonell har avstått fra potensielt livsforlengende behandling. Et nokså lite antall - antagelig for FÅ - dør i situasjoner der behandlingsbegrensningen blir satt på spissen, slik som det omtales i Veilederen. Våre muligheter til å kontrollere om disse pasientene takker nei under press er dårlige, og det er viktig at leger er oppmerksom på og opptatt av dette. Men det finnes ikke noe alternativ til at pasienten skal ha lov til å takke nei.
Morten Horn, 26.01.2012 kl 14:06
Noe av problemet med dødshjelpsdebatten i HEF er at den er så sterkt knyttet til tanken om at HEF skal "ta stilling" i dette spørsmålet, som er så følelsesladet og komplisert og ikke minst situasjonsavhengig. Dersom HEF hadde landet trygt og godt på at "dette skal vi diskutere, men IKKE gjøre vedtak om", da ville skuldrene senket seg og vi kunne fått en friere debatt.
For hva skulle egentlig HEF gjøre vedtak om, basert på at vi er en humanetisk/humanistisk livssynsorganisasjon? Her noen forslag, listet i fallende radikalitet:
1. Dersom noen vil ta sitt liv, er det alltid riktig å bistå dem med selvmordet, det er galt å hindre dem.
2. Dersom noen vil ta sitt liv, kan den enkelte avgjøre om det er riktig å bistå, forholde seg passivt eller prøve å forhindre selvmordet - det bør alltid være straffritt om man velger å hjelpe.
3. Dersom noen vil ta sitt liv, bør en lege kunne avgjøre om hun vil hjelpe vedkommende med selvmordet, uten å straffes for det.
4. Det finnes situasjoner der det alltid er riktig å bistå noen med selvmord, mens det er andre situasjoner der det alltid er galt.
5a. Noen pasienter bør ha rett til hjelp til selvmord.
5b. Noen pasienter bør ha rett til å få hjelp av en lege til å ta livet sitt, slik at selvmordet kan skje på medisinsk forsvarlig vis.
6a. Noen pasienter lider slik at man bør ha rett til straffritt å hjelpe dem med selvmord/ta livet av dem.
6b. Noen pasienter lider slik at en lege bør ha rett til å hjelpe dem med selvmord/ta livet av dem, dersom han er villig til det.
Disse utkastene kan si noe om hva som er etisk riktig å gjøre dersom en person ønsker å avslutte livet sitt, evt. hva man som menneske kan kreve at andre hjelper en med. La oss se nærmere på dem:
1. "Dersom noen vil ta sitt liv, er det alltid riktig å bistå dem med selvmordet, det er galt å hindre dem." Denne typen kjekkaserier fra unge liberalister faller som regel pladask i bakken, hvis noen vil innta en slik holdning får de stå for det selv.
2. "Dersom noen vil ta sitt liv, kan den enkelte avgjøre om det er riktig å bistå, forholde seg passivt eller prøve å forhindre selvmordet - det bør alltid være straffritt om man velger å hjelpe." Hva sier man her? At hvert enkelt individ må få bestemme selv hva som er riktig eller galt? Det blir en ekstremt indiviualistisk og liberalistisk etikk. Det innebærer at samfunnet ikke har lov til å blande seg inn i verken det at et menneske tar sitt liv, eller hva omgivelsene foretar seg i den anledning. Det er verd å merke seg at Menneskerettsdomstolen i Strasbourg i Diane Pretty-saken tydelig markerte at §8 i Menneskerettskonvensjon, "retten til privatliv", ikke gjaldt retten til å ta sitt liv eller bistå til dette uten statens innblanding.
3. "Dersom noen vil ta sitt liv, bør en lege kunne avgjøre om hun vil hjelpe vedkommende med selvmordet, uten å straffes for det." Det er LITT rart at Humanetisk Forbund, som er for humanister fra alle lag av folket, skal uttale seg spesifikt om hva det er riktig at medlemmer av én konkret yrkesgruppe kan gjøre. Er leger nærmest en separat del av menneskeheten, siden det gjelder helt egne etiske regler for oss? Man burde i det minste skjele sterkt til denne menneskegruppens egne profesjonsetiske tanker. Og hvordan definerer man i denne sammenheng "lege"? Er denne etiske vurderingen knyttet til gjennomført medisinsk embetseksamen (i Norge, og/eller utlandet?), eller har den noen med praksis-erfaring å gjøre? Inntrer den etiske retten til å ta et menneskes liv bare når du får en yrkestittel, eller er det en rett du kan opparbeide deg gjennom yrkeserfaring, kursing e.l.? Jeg har vansker for å forstå at HEF skal mene at "noen leger bør ha frie tøyler" - og så skal det være et etisk standpunkt. Tvert om skulle jeg tro at HEF mente at grunnleggende etiske regler var like for alle mennesker.
4. "Det finnes situasjoner der det alltid er riktig å bistå noen med selvmord, mens det er andre situasjoner der det alltid er galt." Javel, og så? Er dette lovforslaget? Hvordan skal et slikt etisk grunnsyn gi noen som helst veiledning til pasienter, leger, påtalemyndigheter eller hvemsomhelst om hva som er riktig å gjøre, dersom et menneske ber om hjelp til å dø?
5a. "Noen pasienter bør ha rett til hjelp til selvmord." Javel - hvem har da plikten til å hjelpe dem? Dersom noen får RETT til en ytelse, da må noen andre få en PLIKT til å yte - hvis ikke er det ikke en rettighet i utgangspunktet. For det andre - hvilke pasienter skulle ha denne retten? Med mindre man er villig til å konkretisere, blir dette bare et slag i løse luften. Hvis du innvilger noen en rettighet - og særlig på et så alvorlig område som retten til hjelp til selvmord - da må det være helt klare kriterier for når denne retten er tilstede.
Et annet aspekt av denne uttalelsen er forøvrig at man samtidig uttrykker at: "Noen pasienter har ikke rett til vern mot selvmord" - det vernet alle vi andre har, dersom omgivelsene blir klar over at vi overveier selvmord. Men noen pasienter er altså unntatt denne retten.
5b. "Noen pasienter bør ha rett til å få hjelp av en lege til å ta livet sitt, slik at selvmordet kan skje på medisinsk forsvarlig vis." Her kommer det: Det er LEGEN som har plikt til å hjelpe pasienten. Hvilken lege? Er det fastlegen, behandlende spesialist, eller egne statlig ansatte dødshjelpsleger som skal ha plikten til å hjelpe pasienten med å dø? Evt. mener man en moralsk plikt, ikke juridisk? Betyr det at leger som tar sjansen på å involvere seg i døende pasienter påfører seg selv en moralsk plikt til å gi aktiv dødshjelp, dersom pasienten ber om det? En god del nederlandske leger opplever nettopp dette - at de må krysse egne etiske grenser fordi de opplever et press om bistå pasienten med en legal handling.
Uansett: Det er et problematisk etisk standpunkt at noen mennesker, på grunnlag av nokså tilfeldige egenskaper slik som yrkesvalg (kanskje fordi du ville bli kirurgi) og uforutsette forespørsler fra en pasient du tilfeldigvis får en relasjon til, skal pålegges en plikt til å utføre en så alvorlig handling. Det er ikke uten grunn at vi leger kan bli litt ampre når dette pålegges oss.
6a. "Noen pasienter lider slik at man bør ha rett til straffritt å hjelpe dem med selvmord/ta livet av dem." Det klassiske barmhjertighetsdrapet, altså. Det kan godt tenkes at dette foregår endel rundt om i landet, utført av ektefeller og andre nærstående. Knapt noen blir påtalt eller straffet for dette, og i de få tilfellene som har nådd domstolene (f.eks. saken med Holmestrandlegen Roger Gundersen) har ikke vært god reklame for at legfolk bør få rett til å utføre barmhjertighetsdrap om de selv finner det for godt. Jeg synes det er problematisk med en etikk som tar så lett på det å ta et menneskeliv, at man mener at hvem som helst bør kunne avgjøre om pasienten faller innenfor kriteriene. I mange tilfeller vil også relasjonen mellom den lidende og hjelperen (f.eks. kona) være så mangslungen og komplisert at det blir trøblete å godta at hjelperen skal få så vide fullmakter.
6b. "Noen pasienter lider slik at en lege bør ha rett til å hjelpe dem med selvmord/ta livet av dem, dersom han er villig til det." Dette er den klassiske aktiv dødshjelp-varianten. Og det evige problem her er: Hvilke kriterier skal gjelde for at legen skal få denne retten til straffrihet, om han velger å hjelpe pasienten med å dø? Hvor skal grensen gå?
Det har liten hensikt å bare komme med dette utsagnet (som er det dødshjelpstilhengere flest gjentar om og om igjen) med mindre man kan si noe mer konkret om når det gjelder - ettersom det åpenbar ikke gjelder ALLE mennesker.
Igjen må man påpeke at dette utsagnet fratar visse mennesker et vern som alle andre mennesker har: Det overlater til en leges vurdering - evt. flere legers vurdering, evt. en hel komité av leger og andre fagfolk - om man faller utenfor eller innenfor det vernet mot å bli tatt livet av som er det normale. De fleste erkjenner vel at leger er feilbarlige. Men ikke minst synes jeg det er rart at etikken rundt ett menneskes liv/død kan hvile på kvalifikasjonene og vurderingsevnen til et annet menneske. Det ligner lite på en universell, humanistisk etikk.
Endelig er det viktig å være klar over: Dette utsagnet - altså det som nederlandsk og oregonsk dødshjelpslov bygger på - automatisk innebærer at mennesker har ulik rett og anledning til å få hjelp til å avslutte sine liv. Pasienten er prisgitt en annen - typisk legen - som avgjør 1) om pasienten faller innenfor kritierene, i den grad de eksisterer og 2) om legen vil utføre dødshjelpen. Jeg synes det er problematisk med en etikk som legger et menneskes liv i en annens hender på denne måten.
----------------------
Javel. Dette var mitt forsøk på å sette opp mulige etiske utsagn om berettigelsen av aktiv dødshjelp/hjelp til selvmord. Kall det gjerne stråmann-argumenter - selv om jeg vil påstå at utsagnene er ganske nøytrale i ordlyden.
Dersom noen (f.eks. en dødshjelpstilhenger) ville forsøke å sette opp en alternativ liste hadde det vært veldig fint. Likeså om man ville diskutere de utsagnene jeg har kommet med her.
Mitt eget syn er - åpenbart - at ingen av disse utsagnene lar seg forsvare som generelle etiske vurderinger fra en almen livssynsorganisasjon som HEF. Noen av dem er så radikale at de neppe har mange tilhengere - og de crasher med andre etiske fordringer - f.eks. vår etiske plikt til å hjelpe mennesker i ubalanse, hensynet til velferden for yrkesutøvere som eksponeres for dødshjelpsønsker, avveiningen med hvor stort press ett familiemedlem kan legge på sine slektnigner etc. Andre er lite egnet som generelle livssynsutsagn, fordi de konkret går inn på legers yrkesutøvelse. Og de "minst radikale", de som minner mest om eksisterende dødshjelpslovgivning, er meningsløse fordi de skaper inndelinger (skal få/skal ikke få dødshjelp, skal kunne gi/skal ikke kunne gi dødshjelp) uten å gå inn på hvordan disse inndelingene skal være. Da blir det ikke etiske utsagn, bare strøtanker - fordi det virkelig etiske utfordrende ligger i disse presisjonene man viker tilbake for.
Jeg tror det eneste HEF vil kunne "ta stilling til" i dødshjelpsspørsmålet er noe sånt som dette:
"En lege bør, etter grundig overveielse, kunne skrive ut en dødelig dose medisin som pasienten selv kan velge å ta for å unngå store lidelser, dersom pasienten selv ber om det".
Jaha. Vi vet at et stort flertall, både i HEF og i folket, og i hele den vestlige verden, mener dette. Det trengs ikke noe vedtak, det holder å distribuere Synovates spørreundersøkelse. Men dette utsagnet er ikke til hjelp for de som evt. skal utforme en lov om legalisering av aktiv dødshjelp. Heller ikke er det til støtte for de legene som skal, eller skal ikke, gi aktiv dødshjelp til sine pasienter.
For pasientene innebærer dette at mange mener de burde ha denne muligheten, men at ingen (heller ikke HEF) er villig til å fortelle dem om de faktisk kan få den eller ei. Og for noen av pasientene gir dette signal om at riktignok har vi alle rett til liv, men finnes situasjoner der det pga. sykdom blir mindre presserende for samfunnet å verne om retten til liv. Jeg synes det er lite humant å gi slike signaler til svake, sårbare mennesker.
Kirsti Bergh, 27.01.2012 kl 14:17
Skribent og forfatter Gunn Hild Lem om dødsprosesser, smertelindring og aktiv dødshjelp i Aftenposten (23.01.2012):
http://www.aftenposten.no/meninger/Verdighet-ved-livets-slutt-6747222.html#.TyKkNcWP1io
Kirsti Bergh, 27.01.2012 kl 14:23
Stortingspolitiker (Høyre) og medredaktør i Minerva, Torbjørn Røe Isaksen, på Minervanett.no (27.01.2012):
http://www.minervanett.no/2012/01/27/rett-til-a-do/
Pernille Nylehn , 28.01.2012 kl 16:22
Morten Horn har gått så grundig inn i dette at jeg ikke har stort å tilføye, men bare for å markere standpunkt. Jeg har utdannet meg til lege, ikke til bøddel. Det er fullstendig uaktuelt for meg, i none situasjon, å gi aktiv dødshjelp på noe sett og vis. Det strider mot alt medisinen står for, som er å lindre og hjelpe folk i den situasjonen de er, ikke å ta livet av dem.
Og rent bortsett fra det prinsipielle finnes det mange gode strategier for å lindre smerter og fortvilelse i den siste fasen, så de aller aller fleste kan få en god og verdig død. Det forutsetter selvfølgelig at helsevesenet gjør det som er mulig for å legge til retteI ytterste fall kan man gi lindrende sedering, men de fleste vil ønske å være bevisst så lenge som mulig.
Jeg har erfaring fra sjukeheim og allmennpraksis på landet, og har fulgt ganske mange inn i døden, ofte hjemme, noen ganger på egen avdeling på sjukeheimen. Vi hadde heldigvis et godt utbygd helsevesen, med superflinke hjemmesykepleiere og leger som gjerne reiste i sykebesøk til den døende daglig hvis det var nødvendig. Jeg tillater meg å tro at vi var med på å gjøre prosessen minst mulig smertefull for både pasient og pårørende, og kanskje ble det til og med en positiv opplevelse, når først så galt skulle være.
Jeg har til gode å høre noen be om å få hjelp til å dø i slike situasjoner. Tvert i mot ønsker de aller fleste å holde ut så lenge som mulig. Noen har bedt om å slippe mer aktiv behandling, det har de selvfølgelig fått respekt for. Det å unnlate å utrede en sannsynlig kreftsykdom hos en nittiåring, å unnlate å gi penicillin for en lungebetennelse man får på dødsleiet, eller unnlate å henge opp intravenøs væske, er vesensforskjellig fra aktivt ta livet av en pasient.
Pernille Nylehn
Spesialist i allmennmedisin
Rehabilitering Vest
Haugesund
Christian Grorud, 28.01.2012 kl 20:10
Morten Horn har skrevet tre kommentarer til vårt innlegg fra 18. januar. Mange av hans refleksjoner er forståelige og gode bidrag i debatten om aktiv dødshjelp, og vi begrenser oss her til å imøtegå Horns kritikk av våre ”unnlatelsessynder”, og utdyper dessuten det som var vårt hovedanliggende:
Horn (mer enn) antyder i sin første kommentar at undertegnede, Christian Grorud, ikke er ”åpen og ærlig”, med henvisning til vår beskrivelse av fylkeslagets spørreundersøkelse. All den tid vi eksplisitt har beskrevet hvem som var bestiller, hvem som utførte arbeidet – og i samme innlegg lenket til de omtalte rapportene, fremstår dette som en urimelig kritikk. Horn ironiserer dessuten over vårt vårt valg av konsulent og utførende firma for spørreundersøkelsen. Vi vil understreke at Kosberg og Synovate ble valgt fordi de hadde vært involvert i lignende arbeid før, ikke på tross av dette.
Antydninger og ironiske utsagn kan være akseptable elementer i en debatt, forutsatt at de bidrar til tydelighet. Horns formuleringer gjør ikke det, men bidrar i stedet til mistenkeliggjøring av navngitte personer.
Vårt hovedanliggende, ved siden av å gjøre resultatene fra spørreundersøkelsen tilgjengelig for nedlasting, var å ta opp ett sentralt tema i debatten om aktiv dødshjelp; - usikkerheten om hva som er i pasientens interesse. Vår sammenligning med passiv dødshjelp bygger på at pasienter som er avhengige av livsforlengende behandlig, f eks dialyse, kan bestemme at den skal avsluttes. Resultatet vil være at de dør, kanskje sakte og med lidelser. Dette er en situasjon som, i forhold til pasientens interesser, ligner den man vil stå overfor ved bruk av aktiv dødshjelp, og som lederen i Rådet for legeetikk, Trond Markestad, beskriver slik i aftenposten.no:
«En av våre største betenkeligheter er nettopp at gamle, ensomme og syke mennesker skal be om hjelp til å avslutte livet fordi de føler at de er til byrde for andre mennesker og samfunnet. … Hvem kan vite om det ikke ligger en følelse av press bak ønsket om å hjelp til å dø?»
Markestad gir samtidig uttrykk for at legeforeningen er fornøyd med måten passiv dødshjelp fungerer på: ”Passiv dødshjelp er noe helt annet - det er vi for”.
Vi er inneforstått med at passiv dødshjelp favner videre enn vårt eksempel ovenfor , og at aktiv dødshjelp innebærer langt flere utfordringer enn den vi tar opp, f eks pasientens rett vs andres plikt. Uansett bør Legeforeningen, f eks ved Rådet for legeetikk, bidra til en konstruktiv debatt ved å fortelle hvor mange som dør årlig – som et tilsiktet resultat av pasientenes egne beslutninger. Vi etterlyser også informasjon om hvordan leger og behandlende institusjoner opptrer for å bidra til at slike beslutninger i størst mulig grad tjener pasientens egne interesser – og ikke andres.
Morten Horn viser i en av sine kommentarer til en veileder fra helsedirektoratet, og konkluderer med at den:
” ..sier i grunnen lite om hvilke pasienter som skal kunne få begrenset livsforlengende behandling - den gir ikke de kriteriene som Nordhus og Grorud etterspør. Dette henger nok sammen med at vi ALLE har rett til å takke nei til behandling. "Passiv" dødshjelp er en rettighet vi alle har - så sant vi er beslutningskompetente”.
Vi forstår dette som at kriteriene er uklare fordi det dreier seg om en rettighet. Det er ikke er en tilfredsstillende forklaring – og slett ikke beroligende i forhold til den bekymring Markestad gir uttrykk for.
Den minst kontroversielle formen for aktiv dødshjelp består antagelig i at de som er avhengige av livsopprettholdende behandling (og som derfor kan ta en beslutning om å dø ved å si nei til videre behandling) får muligheten til å avslutte livet på en mer verdig måte. Denne pasientgruppen er tydelig avgrenset allerede, og Markestads uttalelser kan forstås dithen at en også er i stand til å ta vare på disse pasientene i de tilfeller de velger å avslutte livet.
Oslo fylkeslag av HEF har IKKE tatt stilling til om aktiv dødshjelp bør avkriminaliseres, men vi har forpliktet oss til bidra til en god debatt. Siden vi ikke forventer at Morten Horn eller andre debattanter kan uttale seg på vegne av legestanden, vil vi sende et brev med konkrete spørsmål til Rådet for legeetikk v/Trond Markestad. Ytterligere debattinlegg og kommentarer fra Morten Horn og andre tas i mot med takk, og vil benyttes som grunnlag for formulering av disse spørsmålene.
Når svarene fra legeforeningen foreligger, vil vi dele dem med andre her på fritanke.no.
Oslo, 28. januar 2012
Mette Nordhus Christian Grorud
Pernille Nylehn , 28.01.2012 kl 20:38
En undring: Jeg har ikke satt meg så grundig inn i spørreundersøkelsene det refereres til, men jeg lurer på: Er det gjort tilsvarende undersøkelser blant alvorlig syke som vet de skal dø? Eller av døende? Sistnevnte er vel rimelig vanskelig, rent etisk, men man kunne tenke seg en undersøkelse blant kreftpasienter.
Poenget er at folk kan tenke ganske annerledes når de er i situasjonen enn når de har den som en hypotese.
Men jeg slår kanskje inn åpne dører, det er gjerne gjort slike.
Pernille Nylehn
Christian Grorud, 28.01.2012 kl 21:37
Morten Horn har utvilsom rett i at man skal tolke spørreundersøkelser med stor varsomhet, men det vil være uansvarlig å ikke spørre!
Pernilles Nylehns etterlysning er helt betimelig, og om det finnes slike undersøkelser som hun etterlyser vil de være av stor interesse i denne debatten.
Morten Horn, 29.01.2012 kl 01:01
Vi har lite kunnskap om hva de alvorlig syke pasientene selv mener om aktiv dødshjelp. Spørreundersøkelser rettet mot denne pasientgruppen støter på metodologiske hindringer:
1. For det første - hvem er egentlig de alvorlig syke, som man ønsker å høre meningene til? Hvilke diagnoser, hvilke stadier, hvilket funksjonsnivå? Interessant nok er dette den samme utfordringen man støter på, når man skal prøve å definere hvem som skal ha rett til aktiv dødshjelp: Hvor skal grensen gå?
2. Videre kan det være etisk problematisk å inkludere slike syke og svake individer i vitenskapelig forskning, særlig dersom man ønsker å inkludere de svakeste. Det kan også tenkes at pasientene opplever det som støtende og på et vis "normativt" om de singles ut til å bli spurt om meningen sin om dødshjelp. Disse pasientene er ofte så svake at de har begrenset utholdenhet og styrke til delta slik forskning, særlig dersom man skal gå grundigere til verks enn rent overfladiske spørsmål. Noen av dem har også begrensninger ift. mental og kognitiv funksjon. Interessant nok er dette også en utfordring ift. mange av de sikkerhetsforanstaltninger man har foreslått for å kontrollere bruken av aktiv dødshjelp: De blir så anstrengende at de svakeste pasientene ikke vil orke prosessen, og aktiv dødshjelp blir et tilbud til de sterkeste av de svake (antagelig er det derfor f.eks. Nederland, etter 30-40 års erfaring, har landet på å minimalisere kontrollsystemene).
3. Hvilke spørsmål skal man egentlig stille denne - vagt definerte - gruppen? Hypotetiske spørsmål av typen "Finnes det unntakstilfeller der aktiv dødshjelp er berettighet?", eller personlige spørsmål: Ville du selv hatt aktiv dødshjelp? Eller konkrete spørsmål vedr. utforming av lover, avgrensning, rettferdighet, forsvarlighet?
Vi har interessant norsk forskning på dette feltet, fra palliativ seksjon ved St. Olavs hospital (http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/16218157). Forskerne fant at de døende hadde - som oss friske - tanker om at aktiv dødshjelp kunne være riktig i hypotetiske situasjoner, men de ønsket det ikke for egen del. Mange av dem hadde dødsønsker, men dette svingte mellom gode og dårlige dager, og var ofte knyttet til god/dårlig lindring av fysiske symptomer.
Mange vitnesbyrd fra helsepersonell som har med døende å gjøre er at døende pasienter ikke er særlig opptatt av aktiv dødshjelp, selv om mange kan være det i tiden rundt diagnosen. Når døden nærmer seg er de mer opptatt av tiltak for symptomlindring, og ganske mange ønsker seg ekstra tid. Se bl.a. http://www.dagensmedisin.no/nyheter/endrer-syn-pa-dodshjelp-under-sykdomsforlopet/ og http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=103778&a=4 for noen eksempler.
Dette er også beskrevet fra pasienters ståsted: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3362605.ece
Det er også verd å merke seg at ingen av de store pasientforeningene har gått inn for legalisering av aktiv dødshjelp. Den mest relevante, Kreftforeningen, har konkret valgt å IKKE be om dette, selv om det er god grunn til å tro at mange av medlemmene der (70%, kanskje?) har den samme positive grunnholdning til aktiv dødshjelp som resten av folket.
Det er altså en klar mangel på vitenskapelige undersøkelser av døende pasienters holdning til om aktiv dødshjelp faktisk bør være et tilbud, for dem, i den situasjonen de er i. Som du er inne på er dette etisk problematisk og praktisk vanskelig, og i det store og det hele avspeiler dette utfordringene man har med å lage en lov som regulerer aktiv dødshjelp.
Morten Horn, 29.01.2012 kl 01:47
Jeg mente ikke (tror jeg) å være særlig ironisk i mitt første innlegg. Jeg synes i det hele tatt ikke dette er særlig artig. Derimot mente jeg å være kritisk til bruken av meningsmålinger for å rettferdiggjøre at HEF skal "ta stilling" i dødshjelpsspørsmålet. Jeg har tidligere påpekt at styret i Oslo fylkeslag, på det årsmøtet jeg deltok på i 2010 (?), ble valgt av 2 promille av fylkeslagets medlemmer, det samme gjaldt landsmøtedelegatene. Til overmål fikk vi på det årsmøtet beskjed fra ordstyrer om at vi som hadde møtt opp (< 30 medlemmer) ikke hadde noen vedtaksrett ift. spørsmålet om aktiv dødshjelp - enda det var annonsert at fylkeslaget ville ta opp dødshjelpssaken på landsmøtet det året.
Grorud og Nordhus har altså et svært tynt mandat for den langvarige prosessen Oslo fylkeslag har drevet for å få HEF til å gå inn for legalisering av aktiv dødshjelp - og jeg blir direkte provosert av at spørreundersøkelser, med ledende og hypotetiske spørsmål, blir brukt for å underbygge dette mandatet. Noe av det mest interessante, sett fra mitt ståsted, var at like mange mente at HEF ikke burde "ta stilling" som de som mente at HEF bør "ta stilling" - selv om flertallet av forbundets medlemmer altså stiller seg positiv til aktiv dødshjelp i ledende og unyanserte spørsmålsstillinger.
Det provoserer meg også at lederne i mitt eget fylkeslag diskuterer om det å benytte et spinkelt demokratisk fundament til å tvinge gjennom sitt syn i et omstridt spørsmål uten klar relasjon til HEFs formål, at de diskuterer om dette kan ha en avskallende effekt. For meg blir dette konkret: Lederne i mitt eget fylkeslag i min egen livssynsorganisasjon, den eneste som eksisterer for mennesker som meg i Norge, den jeg har vært medlem i siden fødselen (formelt fra jeg var 20 år og oppdaget at man ikke ble innmeldt som barn...) - mine egne ledere diskuterer om man risikerer at jeg skaller av dersom dette vedtaket tvinges gjennom.
Dersom Oslo fylkeslags ledelse HADDE hatt et solid votum med stemmer fra store deler av medlemsmassen, da hadde det nok føltes litt annerledes. Men også da synes jeg det er problematisk at HEF skal gjøre kontroversielle vedtak og gå inn i samfunnsdebatter som gjør at folk som er "ekte humanetikere" og ellers støtter forbundet i ett og alt, føler det umulig å være medlemmer. Og særlig tungt føler jeg dette når det føres an av de som skal være mine fremste tillitsvalgte.
Som Grorud kan lese i mitt innlegg gikk min kritikk på at han ikke tydeliggjorde - i dette hovedinnlegget - sin egen rolle i utformingen av spørreundersøkelsen. Jeg gjentar at denne undersøkelsen har svært liten verdi pga. måten spørsmålene er konstruert på - og at det generelt er svært vanskelig å lage pålitelige spørreundersøkelser om denne typen hypotetiske spørsmål. Et minimum burde vært at man fikk "vasket" spørsmålene hos både de som er positive og negative til aktiv dødshjelp - kanskje hadde vi da sluppet disse rundene etterpå om man kan stole på spørreundersøkelsene eller ei?
Grorud og Nordhus avslutter med: "Oslo fylkeslag av HEF har IKKE tatt stilling til om aktiv dødshjelp bør avkriminaliseres, men vi har forpliktet oss til bidra til en god debatt." Javel, her kan det være rom for ulike tolkninger, men min opplevelse er i hvert fall at Oslo fylkeslags landsmøtedelegater over tid har arbeidet for å bringe HEF i retning av å ta standpunkt for legalisering av aktiv dødshjelp. I farten kan jeg bare vise til denne oppsummeringen av dødshjelpsdebatten i HEF: http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=7844&sok=1
Formuleringer som "En av humanismens grunnverdier er individets selvbestemmelsesrett. Dette innebærer at mennesket har rett til å bestemme og styre over eget liv - herunder også egen død." (forslag fra Oslo fylkeslag 2007) betyr kanskje ikke ordrett "ja til legalisering av aktiv dødshjelp", men det er jammen nærliggende å tolke det dithen, særlig når man kjenner språkbruken i norsk dødshjelpsdebatt. Hva skal ellers ligge i det å "styre over egen død" når dette nevnes i forbindelse med aktiv dødshjelp?
Det ville vært veldig fint for meg som vanlig, enslig medlem av Oslo fylkeslag dersom de fremste tillitsvalgte ville si klart og tydelig:
"Aktiv dødshjelp er ikke det viktigste spørsmål som avgjør om man er ordentlig humanetiker/humanist. HEF må ha plass til både tilhengere og motstandere av aktiv dødshjelp. Vårt fylkeslag vil ikke ta initiativ til at forbundet sentralt skal fatte vedtak i kontroversielle politiske spørsmål som gjør at medlemmer føler seg presset til å melde seg ut - med mindre det dreier seg om spørsmål med direkte tilknytning til livssynet humanisme/humanetikk. Hos oss er det plass til alle."
Jeg oppfatter det motsatte signalet fra Grorud og Nordhus. Dersom jeg har misforstått totalt er jeg sikker på at omsorgsfulle fylkesledere vil gjøre det tydelig for meg at Oslo fylkeslag ikke favoriserer det ene eller det andre synet i dødshjelpsspørsmålet.
Morten Horn, 29.01.2012 kl 02:17
Grorud og Nordhus skriver ovenfor: "Den minst kontroversielle formen for aktiv dødshjelp består antagelig i at de som er avhengige av livsopprettholdende behandling (og som derfor kan ta en beslutning om å dø ved å si nei til videre behandling) får muligheten til å avslutte livet på en mer verdig måte."
Jeg har forsøkt å forklare dette i et tidligere innlegg her: Vi er alle, i ulik grad, avhengig av livsopprettholdende behandling i en eller annen form. Denne gruppen er IKKE tydelig definert.
Man kan for så vidt si at dette (den begrensede retten til atkiv dødshjelp) skal gjelde 1) de med permanent respirator (men mener man da de tracheostomerte (som utgjør 7 %) eller også de med BiPAP/maskebehandling 93 % av de med hjemmerespirator)?
Man kan si at dette skal gjelde de på dialyse (mener man da alle former for dialyse, både hemo- og peritonealdialyse, uavhengig av indikasjon, frekvens og varighet?), men da blir spørsmålet: Hva er egentlig så spesielt med dialyse, annet enn at det unektelig er en strevsom og plagsom form for livsforlengende behandling? Hvorfor ikke da dødshjelp til folk med lignende plager, like stort ubehag, like innskrenket bevegelsesfrihet? F.eks. de som er avhengig av sondeernæring via PEG for å overleve?
Grorud og Nordhus kommer tilbake til temaet:
"Vår sammenligning med passiv dødshjelp bygger på at pasienter som er avhengige av livsforlengende behandlig, f eks dialyse, kan bestemme at den skal avsluttes. Resultatet vil være at de dør, kanskje sakte og med lidelser. Dette er en situasjon som, i forhold til pasientens interesser, ligner den man vil stå overfor ved bruk av aktiv dødshjelp..."
Mange mennesker dør sakte og med lidelser, både med og uten livsforlengende behandling. For de fleste gjelder det at man kan gjøre betydelig for å lindre lidelse - og det er vanskelig å godta tanken om at vi heller enn å anstrenge oss for å hjelpe dem skal åpne for å ta livet av dem. Særlig ikke dersom de mener alvor, de som sier at aktiv dødshjelp skal være strengt regulert og kontrollert - noe som ville kreve et svært og kostbart/personellkrevende apparat - som heller kunne vært benyttet til palliative tiltak. Men uansett - poenget var igjen at det må være pasientens lidelsestrykk som evt. skulle rettferdiggjort aktiv dødshjelp - ikke det spesifikke medisinske tiltaket.
Det ville f.eks. vært helt absurd - og umulig for lovgiver - om aktiv dødshjelp skulle vært tillatt kun for pasienter på permanent dialyse, bare begrunnet i at "dialyse-pasienter er entydig definert" og "dialyse-pasienter har rett til å takke nei til dialyse" og "mange dialyse-pasienter har mye plager og dårlig livskvalitet".
Tanken går til Margo MacDonalds dødshjelps-lovforslag i Skottland (som ble massivt nedstemt i 2010) - der hun foreslo at aktiv dødshjelp skulle være tillatt til aktivt døende pasienter - og så til pasienter som ikke var døende men hadde en progressiv alvorlig funksjonshemming. Altså f.eks. Parkinson - som Margo selv har. Dette gjorde "målgruppen" for aktiv dødshjelp i Margo sitt forslag uformelig og uforståelig, det lå ikke noe rasjonale i at nettopp disse pasientene, og ikke andre, skulle få aktiv dødshjelp.
Avslutningsvis må man bare få lov til, innimellom, å minne om at hele postulatet om at aktiv dødshjelp er en mer "verdig" måte å dø på enn andre dødsmåter, er omdiskutert for å si det mildt. Særlig underlig blir dette i lys av erfaringer fra Oregon, der endel assisterte selvmord med svelging av gift mislykkes, historiene fra Sveits om Dignitas som har dumpet urner i Zurich-sjøen, og erfaringene fra Nederland der omlag 20 % av de som får dødshjelp ikke har bedt om det selv. Skal man bruke uttrykket "verdig død" bør man i det minste definere hva man legger i det, og argumentere for hvorfor denne merkelappen automatisk skal knyttes til aktiv dødshjelp, og hvorfor den ikke kan knyttes til naturlig død. Det strømmer på med utsagn i mediene fra folk som har mengde-erfaring med dødsomsorg som understreker at naturlig død oftest er verdig død. Det at endel også har den motsatte erfaringen er viktig informasjon, men ikke nok i seg selv til "bevise" koblingen mellom aktiv dødshjelp og "verdig død".
Christian Grorud, 29.01.2012 kl 13:13
Morten Horn bør ikke tillegge meg eller Mette Nordhus standpunkter vi ikke har. Han burde dessuten vite at det ikke er fattet vedtak om at vi skal arbeide for aktiv dødshjelp. Å skille mellom "ekte humanetikere" på den ene side - og oss andre på den annen, er respektløst og nedlatende uansett hvor mange anførselstegn som brukes. Jeg går ikke lenger inn i dette, og håper vi kan få en god debatt videre.
Morten Horn, 29.01.2012 kl 15:33
Christian Grorud, la oss prøve å styre unna klassiske internett-debatt-misforståelser og feiltolkninger.
1. Jeg har møtt deg i et seminar om aktiv dødshjelp og på HEFs årsmøte, samt lest originalinnlegget ditt her, det er mitt grunnlag. Mitt klare inntrykk var at du mente at HEF som organisasjon bør gå inn for at aktiv dødshjelp skal bli tillatt i Norge. Dersom jeg har misforstått beklager jeg, men det bygger altså på ting du har sagt i disse debattene.
Dersom du har en mening om dette, men ønsker å holde den for deg selv, så er det for så vidt din rett. Men ettersom du (og Mette Nordhus) har en framskutt posisjon som nestleder og leder av Oslo Fylkeslag, så må det nesten være tillatt for oss som ikke har noen posisjon, å være opptatt av hva dere mener. Du kaller det "tillegge" - men det handler like mye om å få en klargjøring.
Jeg vet sannelig ikke - men det er nesten så jeg synes man kunne avkreve HEFs ledende tillitsvalgte et klart svar: Disse omfattende diskusjonene rundt aktiv dødshjelp, spørreundersøkelsene - har de et konkret mål? Hva er ledelsens hensikt med å lage slike spørreundersøkelser, inkl. med spørsmål om HEF bør ta standpunkt til aktiv dødshjelp? Ren nysgjerrighet? Hva er fylkesledelsens hensikt med å gå ut med oppfordringen "Vi må ta debatten om aktiv dødshjelp" - hva har man tenkt at denne debatten skal munne ut i?
Jeg synes det er flott dersom det er humanetikere som har lyst til å diskutere for og mot aktiv dødshjelp. Men det må da være lov for meg, som menig medlem, å være ekstra opptatt av signalene fra dere to som er mine fremste og nærmeste tillitsvalgte?
2. Du skriver: "Å skille mellom "ekte humanetikere" på den ene side - og oss andre på den annen, er respektløst og nedlatende uansett hvor mange anførselstegn som brukes."
Jeg har vanskelig for å skjønne at du kan lese innlegget mitt slik, med mindre du bevisst velger å lese det i verste mening. Poenget mitt var at OGSÅ JEG, som i dødshjelpssaken åpenbart utgjør en minoritet, føler meg som en ekte humanetiker. Ikke at jeg, eller de som er mot aktiv dødshjelp, er MER EKTE enn de som er for.
Det er som sagt nesten umulig for meg å forstå at du kan lese meg slik - at du tror at jeg føler meg som mer ekte. Jeg vet at jeg i innlegg etter innlegg (så mange at jeg kan forstå om noen mister oversikten) har poengtert nettopp dette at "ekte humanetikere" kan lande på både ja og nei til aktiv dødshjelp, slik at det for meg er åpenbart at livssynshumanismen ikke har noe klart svar på om dette er riktig eller galt. Heldigvis, fordi vårt livssyn nettopp utmerker seg ved at det ikke gir klare, bastante svar.
Hvis du er sint på meg så får det så være, jeg har opplevd dødshjelpsdebatten i HEF som sint og ubehagelig. Jeg skal prøve å ikke tillegge deg standpunkter du ikke har (men vil som sagt be deg om å tydeliggjøre det du mener), men det føles enda mer krenkende å bli tillagt nedlatende holdninger JEG ikke har.
3. Avslutningsvis om hva jeg burde vite: Det er veldig vanskelig for meg, som menig medlem, å få oversikt over hva som er og ikke er vedtatt. Verken fylkeslagets eller HEFs årsmøte-referater sendes ut til medlemmene, jeg har gjentatte ganger måttet ta direkte kontakt for å få høre hva som er vedtatt - og det er enda vanskeligere å få vite hva som har blitt debattert. Dersom jeg - som åpenbart er mer enn gjennomsnittlig interessert i spørsmålet om aktiv dødshjelp - er dårlig informert om HEFs og fylkeslagets vedtak - da er det først og fremst en utfordring til forbundets/lagets ledelse å kommunisere bedre ut til medlemmene.
Christian Grorud, 29.01.2012 kl 15:55
Jeg vet ikke hva jeg skal mene om aktiv dødshjelp - eller sakens plass i HEF, bortsett fra at vi som organisasjon bør bidra til å belyse saken bedre enn det som foreløpig er gjort. Vi bør kunne gjøre det på en måte som er til nytte for både egne medlemmer og for offentligheten, uavhengig av om HEF som organisasjon velger å ta stilling til en evt lovendring. Morten Horn har selv etterlyst en konkretisering av hvordan en evt lovregulering kan bli - som grunnlag for en bedre debatt. Vi kan ikke levere det han etterlyser, men som vi skriver i vårt første innlegg: Det er behov for en mer opplyst debatt. Den vil vi bidra til.
Morten Horn, 29.01.2012 kl 19:18
Greit nok, en avklaring. Det er fortsatt uklart for meg hva som var hensikten med nok en meningsmåling om humanetikeres holdning til aktiv dødshjelp. Vi kommer tilbake til min opprinnelige kommentar - hvordan skal det bidra til en "mer opplyst debatt" med en meningsmåling med ledende, unyanserte spørsmål? Alle innvendingene mot spørsmålsutformingen var vel kjent for de som lagde undersøkelsen - de er til og med omtalt i rapporten om undersøkelsen.
Det konkrete spørsmålet om skillet mellom aktiv og "passiv" dødshjelp har jeg omtalt omfattende her og i andre innlegg. Er det noe av dette som bør drøftes mer? Eller kan vi godta denne forklaringen? Det er helt OK å sende forespørsler til Legeforeningen - jeg kan dog fortelle "fra innsiden" at dette er nokså ukontroversielle ting sett fra legenes ståsted. Jeg har en følelse av at jeg ikke anses som noe sannhetsvitne - men man skal lete lenge etter leger som er interessert i aktiv dødshjelp-spørsmålet, men som er "nøytrale" i spørsmålet om legalisering. Jeg mailet forøvrig kollega Markestad om denne diskusjonen da jeg første gang så åpningsinnlegget, og oppfordret ham til å engasjere seg.
Hver gang jeg skriver på synlige plasser om aktiv dødshjelp mottar jeg kommentarer fra leger om "bra!", "så fint at du engasjerer deg", "jeg er helt enig", "presist formulert". Nåværende og forhenværende leder for Legeforeningens etiske råd (Markestad og Førde) har konkret støttet innlegg jeg har skrevet. Gjennomgående baserer mine innlegg seg på konkrete henvisninger til etiske regler for leger og norsk lov, særlig Pasientrettighetsloven, og retningslinjer slik som Helsedirektoratets veileder for behandlingsbegrensning. Jeg skriver på egne vegne, men i mangel på andre leger som bryr seg (kollega Nylehn et flott unntak i denne tråden) er det ikke så ueffent om HEF vil starte med å se på de innvendingene jeg bringer til torgs. Det beste hadde selvsagt vært om en skare leger ville engasjere seg, men de fleste nøyer seg med nokså korte bidrag slik som Nylehns: "Svaret er nei".
Morten Horn, 30.01.2012 kl 13:55
Dagens kronikk/oppslag i Dagbladet (http://www.dagbladet.no/2012/01/30/nyheter/innenriks/sykehjem/dodsfall/helse-norge/20003167/) om dødsleiet til moren til Paul Moxnes har en viss relevans til denne debatten.
For det første: De som ønsker illustrasjon av dette jeg har påpekt - "folk flest" har ofte lite kunnskap om begrepsbruken, noe som er en viktig feilkilde i spørreundersøkelsene - kan titte litt på kommentarfeltet til denne, og lignende artikler.
Det Moxnes' mor ble utsatt for var åpenbart verken aktiv eller "passiv" dødshjelp: Ingen aktiv dødshjelps-ordning tillater syke og døende å bli liggende med slik ubehandlet lidelse. Og selv om legen var "passiv" i dette tilfellet, fikk jo ikke pasienten hjelp. Denne historien (riktignok fortalt av sønnen, og med muligens en annen versjon i Helsetilsynets vurdering) handler om omsorgssvikt og dårlig dødsomsorg, ikke om dødshjelp.
Jeg omtalte dette i en kommentar til Ketil Bjørnstads kronikk, se her (http://www.aftenposten.no/meninger/En-bedre-dodsomsorg-6742184.html).
Vi vet ikke hvor vanlig slike historier er, personlig har jeg vanskelig for å tro at dette er regelen på norske sykehjem. Men jeg synes vi uansett bør bruke slike vitnesbyrd om dårlig dødsomsorg på best mulig måte: Heller enn å gå i forsvar bør vi ta dette som en oppmuntring til å sørge for enda bedre dødsomsorg. Ikke minst er det viktig med legens tilstedeværelse, og kommunikasjon med pasient og pårørende.
Jeg underviser legestudenter, og er opptatt av å lære dem følgende om hjerneslag-pasienter: Man må aldri dra i den lamme armen på en slagpasient - da kan de ødelegge skulderkapselen og pådra seg en veldig smertefull og kronisk "frozen shoulder". Det er som regel pleierne som drar - men det er LEGENS ansvar å forhindre det, å opplyse om dette. Vi leger har et helhetsansvar for at pasientomsorgen er god og forsvarlig - uavhengig av hva som står i lover og regler er dette en del av vårt kall og vår profesjonsidentitet. Dessverre tror jeg at endel leger har blitt hamret og bearbeidet av NAV og helsemyndigheter slik at hjelperen og helhets-garantisten har blitt borte, igjen står skjema-eksperten og henvisningskongen, reseptskriveren. I så måte er det prisverdig at mine almenlege-kolleger tar til motmæle mot enda mer byråkrati, enda mer fokus på å serve de friskeste pasientene, gjennom den nye fastlegeforskriften.
Jeg skjønner godt at historier som denne kan få folk til å tenke at "slik vil jeg ikke dø, da vil jeg heller få en sprøyte, eller et giftbeger". Men det er ikke nødvendig at folk skal dø på denne måten, i hvert fall ikke i dag, ikke i Norge. Til det har vi for mye kunnskap om hva som virker, for mye ressurser, for mye overflod. Og dessuten: Dersom aktiv dødshjelp skulle vært en realitet, og dersom det skulle hatt noe form for apparat rundt seg - da ville faktisk denne unnfallende sykehjemslegen (i Moxnes' skildring) ha innfunnet seg for å gi sprøyta. Aktiv dødshjelp - utført "skikkelig" - vil også kreve ressurser - ressurser som like gjerne kunne brukes til å gi god symptomlindring og omsorg.
Robert Rustad, 30.01.2012 kl 19:29
Jeg følger med interesse Morten Horns innlegg i debatten om dødshjelp og registrerer at han unngår å berøre enkelte konkrete realiteter i spørsmålet. Det ville kanskje være nyttig for debatten at Horn aksepterer at det kan være bra å debattere et tema uten at man nødvendigvis er for den ene eller andre løsningen, og at Christian Groruds gjentatte understrekninger av at han ikke har bestemt seg i spørsmålet burde kunne aksepteres - selv om han fortsetter å stille spørsmål. Horn spør hva Grorud mener og er redd for at hans mening skal bli HEFs oppfatning i spørsmålet. Det må jo bety at Horn selv mener at det er bedre at HEF ikke mener noe annet enn det Horn mener - som er dagens gjeldende lovgivning.
Sist Human-Etisk Forbund hadde saken oppe til prinsipiell debatt endte det opp med at Landsmøtet sa ja til individets rett til å ha innflytelse på sitt eget liv - og sin egen død. HEF gikk ikke inn for eutanasi, men aksepterte - etter mitt skjønn - at debatten var for viktig til at den skulle overlates til legenes medisinske definisjoner og noe uforståelige skjønn og praksis.
Horn burde kunne erkjenne at det er problemer knyttet til samfunnets behandling av dødsyke mennesker. Dagens lovverk og praksis medfører at enkelte mennesker med dødelige sykdommer ikke selv står fritt til å velge om de vil gjennomleve en lengre dødsprosess (med eller uten smerter) eller få bistand til å avslutte sitt liv når de selv ønsker det. Realiteten i dag er også at de som selv er i stand til å ta et slikt valg og gjennomføre det, ikke hindres av reglene. Det er mennesker som trenger bistand i livets sluttfase som berøres. Det tegner naturligvis et bilde av et patriarkalsk samfunn hvor noen er gitt en rett til "å bestemme over" andres liv.
Som lege burde Horn også kunne erkjenne at dagens medisinske behandlingsmuligheter innenfor smertelindring ikke gjør alle smertefrie når de trenger det i livets sluttfase. Utfordringen ligger derfor i følgende spørsmål: Når vi vet at mennesker skal dø, og ikke kan få en verdig avslutning på eget liv, og vi også vet at enkelte faktisk ønsker å kunne velge når de ønsker å avslutte livet, hvorfor skal da samfunnets moralske flertallsverdier, eller legenes paternalistiske holdninger styre det enkelte individets frie valg over eget liv - og egen død?
Det handler, igjen etter min mening, ikke om Horns bilde av den perfekte omsorg. Diskusjonen handler om det Gunn Hild Lem peker på - nemlig at dødshjelp ikke bør være et område hvor vi lar religiøs mangel og på argumenter, og religiøse moralske normer, bestemme lovgivningen. Verdighet ved livets slutt bør naturligvis bety palliativ behandling av høyeste kvalitet, og vi trenger flere hospicer og mer fokus på lindring ved livets slutt. Men, som Gunn Hild Lem vil også jeg først og fremst ha trygghet for at hverken jeg eller mine kjære skal lide unødig, og kommer den tiden at jeg ikke holder ut flere netter, ønsker jeg å møte barmhjertighet og få en slutt på plagene uten at noen står i fare for rettslig forfølgelse for det.
Å oppleve en tildekket og til tider tilfeldig begrunnet "behandlingsavslutning" er ikke det jeg ber om, fordi nettopp dette åpner for overgrep mot mennesket istedenfor bistand til mennesket. Og hvorfor mener forresten leger at dette er noe annet enn dødshjelp? Fordi de sier det?
Morten Horn, 30.01.2012 kl 21:58
Det er alle internettdebatters naturlige død at de sklir over i personangrep. Og ærlig talt, Robert Rustad, det blir nesten som aktiv dødshjelp når man kommer til stadiet der debattantene begynner å diskutere tredjepersoner, hva den og den sa eller ikke sa, mente eller ikke mente.
I hovedinnlegget i denne tråden nevnes mitt navn og mitt dødshjelpsengasjement spesifikt. Jeg håper vi kan være enig i at det er helt naturlig at jeg engasjerer meg i denne debattråden?
I tillegg har jeg to andre grunner til å engasjere meg: Jeg er (som dere andre) humanetiker (og dette handler om HEFs standpunkt til aktiv dødshjelp), og jeg er (i motsetning til de fleste debattantene i denne tråden) lege (og denne debatten handler om min yrkesgruppe skal ha lov til å utføre aktiv dødshjelp).
Den som leser grundig gjennom denne tråden (det er om man orker, for spesielt interesserte i personuenigheter) kan se at Christian Grorud ikke avklarer sitt standpunkt før i innlegget "Avklaring" (der han avklarer at han ikke kan avklare hva han mener om aktiv dødshjelp). I innlegget før dette forklarer jeg hvorfor jeg har oppfattet Grorud som en som ønsker at HEF skal gå inn for legalisering av aktiv dødshjelp. Det bygget som sagt på min fortolkning av det Grorud har sagt i HEF-møter der jeg har møtt ham. Etter at han nå klargjorde sitt eget syn har jeg ikke kommentert det.
Det er feil, det du skriver, at Grorud "gjentatte ganger" har understreket at han ikke har bestemt seg. Det framkommer i hvert fall ikke i denne tråden, og jeg har heller ikke kommet over andre innlegg der Grorud framholder at han er ubestemt i dette spørsmålet. I innlegget fra 28.1 skriver Grorud og Nordhus at "Oslo fylkeslag av HEF har IKKE tatt stilling til om aktiv dødshjelp bør avkriminaliseres..." - og dét visste jeg jo. Men du er sikkert enig, Rustad, i at dette utsagnet ikke sier noe om hva Grorud selv mener. Grorud er jo ikke Oslo Fylkeslag, det er vi alle enige om
I åpningsinnlegget skriver Nordhus og Grorud: "Et første skritt på veien til et tilsvarende sett av regler for aktiv dødshjelp bør kunne bygge på de som nå benyttes ved passiv dødshjelp. Vi håper derfor at Markestad, legeforeningen og andre i helsesektoren vil dele innsikt og erfaringer med oss, slik at vi kan komme nærmere en konkretisering av hvordan en lovregulering av aktiv dødshjelp kan utformes." Jeg oppfattet dette slik at Nordhus og Grorud ønsker å ta oss videre på denne veien mot aktiv dødshjelp - men jeg tok altså feil.
Som sagt - denne type diskusjoner er totalt bortkastet og internettdebattens død. Men hvorfor i all verden, Rustad, prøver du tillegge meg slik dumhet? Du antyder at jeg har hamret løs på Grorud til tross for gjentatte forsikringer om at han ikke har tatt standpunkt - men det stemmer altså ikke. Hvorfor hamrer du slik på meg - hvis målet her er en saklig debatt?
Det er helt naturlig og riktig at jeg er opptatt av hva Christian Grorud og Mette Nordhus mener om aktiv dødshjelp, selv om jeg bare må godta det dersom de opplyser at de ikke selv har tatt standpunkt i denne saken. De to er mine fremste og nærmeste tillitsvalgte som menig medlem i Oslo fylkeslag. De er min stemme utad og innad i HEF, og det er min demokratiske rett å be dem om å klargjøre sitt syn. Hvordan skal jeg ellers vite om de skal ha min stemme?
Dette blir særlig aktuelt når nettopp disse personene løfter fram dødshjelpsspørsmålet til debatt i HEF, med en klar føring om at denne debatten bør lede fram til et vedtak i forbundet. Og ikke minst - når hovedinnlegget konkret tar opp diskusjonen om man kan forvente at "noen" (deriblant jeg, kan jeg opplyse om) vil kunne måtte melde seg ut dersom HEF går inn for aktiv dødshjelp.
Det er helt OK at Grorud ikke har bestemt seg om hva han mener, men som framstående tillitsvalgt må han nesten tolerere at de som har valgt ham vil vite hva han mener. Særlig ettersom fylkeslagets ledelse er garantert plass (så vidt jeg har forstått) som landsmøte-delegater.
Jeg er et passivt medlem av HEF, i likhet med tusener andre, så du får ha meg unnskyldt om jeg ikke har oppfattet prosessen riktig. Men jeg har altså fått et klart inntrykk av at Oslo fylkeslag av HEF har ført an i anstrengelsene for at HEF skal gå inn for aktiv dødshjelp. Dette har jeg bl.a. fra denne artikkelen (http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=7844) av Fri Tankes journalist Even Gran. Jeg tolker denne artikkelen slik at Oslo har vært en pådriver. Har jeg misforstått, eller har Gran villedet oss?
I hvert fall, jeg som aldri har vært på noe landsmøte, som aldri har mottatt noe landsmøtereferat (annet enn den gangen jeg selv ringte en person på hovedkontoret for å få tilsendt referatet), jeg synes det er forståelig dersom jeg har fått inntrykk av at Oslo fylkeslags aktive medlemmer (det var 30 av oss på det årsmøtet jeg deltok på for 1-2 år siden) er pådrivere for aktiv dødshjelp. Jeg synes fylkeslagets ledelse kunne vært tydeligere på at de ikke hadde noen som helst mening om hvorvidt HEF bør gå inn for aktiv dødshjelp eller ei.
Du skriver også, Rustad: "Horn spør hva Grorud mener og er redd for at hans mening skal bli HEFs oppfatning i spørsmålet. Det må jo bety at Horn selv mener at det er bedre at HEF ikke mener noe annet enn det Horn mener - som er dagens gjeldende lovgivning."
Dette er helt feil. HEF mener IKKE det samme som meg om aktiv dødshjelp. JEG mener at dagens forbud mot aktiv dødshjelp bør opprettholdes. HEF mener ingenting, verken om det bør være forbudt eller tillatt. INGEN kan, per i dag, ta HEF til inntekt for det ene eller det andre synet.
Riktignok er det lett å tro at HEF er for aktiv dødshjelp - to av våre tidligere generalsekretærer er landets kanskje fremste dødshjelpsforkjempere gjennom flere tiår. Flere av frontfigurene i Foreningen Retten til en verdig død er for aktiv dødshjelp. HEFs dødshjelpsutredning ble kalt "Selvbestemt død" - en svært problematisk term ettersom skepsisen mot aktiv dødshjelp går nettopp på at sårbare individer kan bli presset til å be om aktiv dødshjelp, mot sin vilje, i strid med deres selvbestemmelse.
Du antyder, Rustad (her er det lov å dementere) at jeg mener at HEF skal mene det samme som meg. Det ville være barnslig av meg - mener du jeg er barnslig? Alt jeg mener er at HEF ikke skal fatte et vedtak i et så komplisert og følelsesladd spørsmål, dersom det ville gjøre det umulig for meg å fortsatt være medlem av det eneste livssynssamfunnet jeg har. I hvert fall når det ikke foreligger en genuin demokratisk prosess, og det ikke er noen åpenbar linje fra hva humanetikk er, til et "ja til aktiv dødshjelp"-standpunkt.
Se her hvor mye unyttig jeg har skrevet om "meg" og "deg" og "han" og "dem", Rustad. Som du skjønner er jeg forbannet, for at du skriver så nedlatende om meg. Jeg vil bare gjenta at jeg har all rett til å utfordre Grorud og Nordhus om hva de mener om aktiv dødshjelp. De er valgt av meg, de representerer meg. De er mine tillitsvalgte, det gir rettigheter til meg og forpliktelser til dem.
Morten Horn, 31.01.2012 kl 00:09
Nå som det personlige er luftet ut, til saken:
1. Ja, jeg erkjenner at det er problemer knyttet til samfunnets behandling av dødssyke mennesker. Det er bl.a. derfor jeg har tatt initiativ til (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3797962.ece) et offentlig livstestament for å gjøre det lettere for legene å kjenne pasientens vilje om behandling ved livets slutt, og å lette byrden for de pårørende. Jeg har også fulgt opp Ketil Bjørnstads kronikk "En fars død" med en oppfordring til leger og sykehjem om en bedre dødsomsorg (http://www.aftenposten.no/meninger/En-bedre-dodsomsorg-6742184.html), der man i større grad ivaretar lindring for pasienten og kommunikasjon med de pårørende. Videre arbeider jeg som nevrolog for et tettere samarbeid mellom min spesialitet og det palliative fagmiljøet, og har tatt til orde for at vi må vokte oss for å påføre pasienten uønsket, unyttig overbehandling. Jeg deltar også i det nasjonale nettverket for lungeleger og nevrologer for å gi bedre omsorg for de aller svakeste - de som er avhengig av hjemmerespirator for å leve - eller dø.
2. Realiteten i dag er at INGEN mennesker står fritt til å avslutte livet sitt om de ønsker det. Jeg har skrevet omfattende om dette bl.a. i Torbjørn Røe Isaksens tråd på Minerva: http://www.minervanett.no/2012/01/27/rett-til-a-do/, kommentar nr. 4. Den eneste "rett" norske mennesker har til å avslutte sitt liv, er retten til å gå for seg selv og ta sitt liv alene. Dersom noen er tilstede opphører denne retten - snarere får da samfunnet en rett til å forhindre selvmordet.
Det Rustad omtaler går altså ikke på retten til å avslutte sitt liv - det handler mer om mobilitet, vitalitet, finmotorikk, kognitiv funksjon: At noen pasienter blir så svekket at de ikke lenger kan snike seg unna for å ta sitt liv. Til gjengjeld har mange alvorlig syke større tilgang på dødelige medikamenter enn friske har. De som har dødelig sykdom har også i mange tilfeller mulighet for å søke døden gjennom å takke nei til livsforlengende behandling - og få lindrende behandling under dødsprosessen.
Hvor langt skal samfunnet strekke seg for å sikre alle mennesker full, fri livsutfoldelse - uavhengig av funksjonsnivå? Jeg skal ikke ta hele debatten - men stikkord som "stolheis til Besseggen" og "prostituerte på blå resept", "rett til hjelp med masturbasjon" er oppsiktsvekkende eksempler som mer eller mindre seriøst har blitt debattert gjennom årene. Det er i hvert fall åpenbart at det ikke er et tilstrekkelig argument at "alle skal ha like muligheter" - det må også ligge en etisk vurdering til grunn.
For ordens skyld: Dersom man sier at "syke mennesker skal ha den samme rett til å stikke seg vekk å ta sitt liv som funksjonsfriske har", så sier man også at "noen syke mennesker skal ikke ha det vernet mot selvmordsatferd som funksjonsfriske har". Det er ikke jeg som påpeker dette, men Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.
3. Realiteten i dag er at de færreste som forsøker å ta sitt liv, lykkes med det. Det er 5000 selvmordsforsøk årlig, 500 av disse fullbyrdes. Jeg har ikke tall for hvor mange av de 4500 som ikke fullbyrdes som blir direkte hindret, og hvor mange som bare "mislykkes" uten at det er noen tilstede som griper inn.
4. Jeg skjønner ikke henvisningen til "et patrialkalsk samfunn der noen er gitt retten til å bestemme over andres liv". I Norge har ingen leger rett til å bestemme om en pasient skal tas livet av, eller ha hjelp til selvmord.
Derimot er det slik i Nederland og Oregon: Der kan legen, uten klare kriterier fra myndighetenes side og uten annen kontroll enn legens egenmelding i etterkant, beslutte om han skal ta pasientens anmodning om å få dø til følge eller ei (i Nederland er det bare 1/3 av de 7500 årlige eutanasi-forespørslene som blir etterkommet, i tillegg blir omlag 20 % av dødshjelpstilfellene utført uten pasientens forespørsel, men fordi legen finner at det er best). Det er altså i disse landene at legen kan ta rollen som "den store far" som bestemmer om et menneske skal leve videre, eller få hjelp til å dø. Norske leger har klart takket nei til å bli tildelt denne myndigheten. "Paternalismen" finner man altså i landene som tillater aktiv dødshjelp.
Derimot har norske leger en plikt til å høre pasientens vilje, dersom pasienten takker nei til fortsatt livsforlengende behandling. Ingen kan holdes i livet mot sin vilje - selv om legen "i sin visdom" mener at dét hadde vært det beste. Dette følger av Pasientrettighetslovens kapittel 4 (http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-063.html). Det gjelder også pasienter som ikke selv kan kommunisere sin vilje. I slike situasjoner er norske leger forpliktet til å diskutere videre behandling både med de andre helsearbeiderne, og ikke minst de pårørende, for å sikre best mulig beslutningsgrunnlag og størst mulig åpenhet i prosessen.
5. Ja, jeg erkjenner at vi ikke klarer å hjelpe alle med å gi en god død. Jeg er litt mer usikker på dette med "verdig avslutning": Det er en reell uenighet mellom oss helsearbeidere som har mengde-erfaring med døende pasienter og medisinsk innsikt i dødsomsorgen, og deler av befolkningen, om hvordan et dødsleie skal bedømmes. Mye av det som for - mange? noen? legfolk oppleves som uverdig opplever vi helsearbeidere som akseptabelt. Jeg har undestreket viktigheten av god kommunikasjon og dialog mellom helsearbeidere og pasienter/pårørende, og vi helsearbeiderne trenger ikke påberobe oss den eneste full sannhet i denne saken. På den annen side - det hadde vært naturlig om de som hadde mest erfaring, mest innsikt, i dette spørsmålet ble lyttet litt til. På de fleste av livets områder gir det en fordel at man har erfaring med det man uttaler seg om. Heldigvis, kan man si, har de fleste som er pårørende relativt lite erfaring med døden, og i hvert fall ikke nær erfaring med mange dødsleier.
Jeg må også få bemerke at fra mitt ståsted er det ikke noe særlig verdig over døden ved aktiv dødshjelp. Dels beror dette på at dødsprosessen i noen tilfeller (særlig ved assistert selvmord) kan være langdryg eller feilslått. Men mest dette i seg selv at jeg ikke synes det er noe "verdig" at et menneske blir tatt livet av. Det blir for meg en helt merkelig bruk av verdighetsbegrepet.
6. "Samfunnets moralske flertallsverdier" - ? Samfunnets moralske flertallsverdier (ca. 70 %) er jo at aktiv dødshjelp er OK? "Legenes paternalistiske holdninger" - ? Som nettopp forklart - det er jo nettopp det at vi IKKE ønsker å påta oss rollen som den som bestemmer over liv og død, som gjør at vi ikke ønsker aktiv dødshjelp legalisert. Du forveksler igjen med Nederland - DER er det samfunnets flertallsverdier og legens paternalisme som styrer om mennesker skal få aktiv dødshjelp eller må leve videre.
7. Det enkelte individs frie valg - men aktiv dødshjelp handler jo ikke om det syke individets valg - det handler om LEGENS valg. Skal jeg hjelpe eller skal jeg ei - blir jeg straffeforfulgt eller fordømt om jeg hjelper pasienten med å dø? I både Nederland og Norge står jo pasientene fritt til å be legen om dødshjelp, forskjellen på våre land består i hvilket handlingsrom LEGEN har.
Eller - mener du at det ligger under individets frie valg at man kan velge at legen skal hjelpe en med å dø? Da er ikke lenger legen et autonomt individ, men et redskap for pasientens dødsønske. Sant nok forsikre de fleste oss om at vi skal ha reservasjonsrett - men nederlandske leger forteller om at de kan havne i en lojalitetskonflikt mellom sine egne grenser og pasientens ønsker. Fordi vårt kall som leger er å hjelpe syke mennesker med deres behov, er det mange som har vansker for å stå imot, særlig når lovverket ikke gir noe grunnlag for å si nei.
Dette moralske presset om å gi aktiv dødshjelp blir tydeliggjort gjennom Rustads språkbruk: Dersom JEG nekter å utføre en handling som JEG er mot, men som pasienten er for, da er jeg paternalistisk. Et skjellsord i de fleste sammenhenger - bare fordi jeg vil bestemme over mine egne handlinger?
Dette ble enda sterkere i Gunn Hild Lems innlegg i Aftenposten (http://www.aftenposten.no/meninger/Verdighet-ved-livets-slutt-6747222.html#.TycSr_mlPms): Hun skriver: "Er det virkelig en moralsk plikt å se til at alle gjennomlever hvert minste lille øyeblikk av en pinefull dødskamp?"
Jeg tolker henne slik: Dersom jeg unnlater å gi aktiv dødshjelp, da betyr det at jeg tilser at pasienten gjennomlever hvert minste lille øyeblikk. Hvilken lege kan, med sin humanitet i behold, la være å gi aktiv dødshjelp dersom det forholdt seg slik?
8. Rettslig forfølgelse: Det er ikke et viktig poeng, men for ordens skyld: Faren for rettslig forfølgelse for leger som velger å gi aktiv dødshjelp er minimal, især hvis det gis til pasienter som alle forventer at skal dø, de terminale. En undersøkelse fra 2002 viste at 1 % av norske leger hadde gitt aktiv dødshjelp, en eller noen få ganger i løpet av sin karriere. Dette betyr at antagelig har det forekommet minst et hundretalls genuine dødshjelpstilfeller i Norge, spredt ut over de siste 20-40 år. Av disse er det kun 2 som har blitt påtalt av myndighetene, kun 1 ble domfelt: BEGGE disse meldte seg selv til politiet. Det er ikke frykten for straff som hindrer norske leger i å utføre aktiv dødshjelp, men personlig er jeg glad for at lovverket støtter meg i min rett til å ikke utføre det.
9. Tildekket og tilfeldig begrunnet behandlingsavslutning: Behandlingsavslutning er etter norske retningslinjer en åpen prosess som skal bygge på dialog med pasient og pårørende, og grundig, tverrfaglig diskusjon. De siste dagers historier i mediene har ikke handlet om legens beslutninger - men mer om legens FRAVÆR fra dødsleiet, mangelen på beslutninger. Derimot er aktiv dødshjelp, i de landene det er tillatt, overlatt til legens "noe uforståelige skjønn og praksis".
10. Jeg har skrevet så enormt mye i de innledene innleggene her om forskjellen på aktiv og "passiv" dødshjelp - jeg kan ikke gjenta meg selv. Rustad, du har fulgt mine innlegg skriver du - kan du ikke heller peke på hva du er uenig i eller ikke fostår, av det jeg har skrevet? Det er særlig det andre innlegget i denne tråden som omhandler dette.
Når du avslutter med: "Og hvorfor mener forresten leger at dette er noe annet enn dødshjelp? Fordi de sier det?" - da vil jeg få påpeke at det er ganske viktig at særlig legene forstår forskjellen på aktiv og "passiv" dødshjelp - for det er jo VI som etter planen skal drive med det?
Morten Horn, 31.01.2012 kl 00:28
Innlegget over ble slettet ved et (feil) tastetrykk og måtte rekonstrueres - da glemte jeg det viktigste poenget: Rustad skrev i sitt innlegg at
"Realiteten i dag er også at de som selv er i stand til å ta et slikt valg og gjennomføre det, ikke hindres av reglene. Det er mennesker som trenger bistand i livets sluttfase som berøres."
Dette er et vanlig og på mange vis forståelig argument for at samfunnet bør hjelpe til med aktiv dødshjelp. Men det uforståelige blir da hvorfor Foreningen Retten til en verdig død insisterer på at de ønsker å innføre Oregon-modellen i Norge.
Oregon-modellen er jo eksplisitt på at eutanasi (legen injiserer gift) er forbudt. Dette innebærer at de aller svakeste - de med svelglammelser, eller de som av andre grunner ikke klarer å svelge giftbegeret - ikke får hjelp til å dø, men må leve videre med sin lidelse.
Dette har ført til pasienthistorier fra Oregon om pasienter som tar giften "før tiden er inne" - fordi de frykter at progredierende sykdom skal sette dem ut av stand til å gjennomføre selvmordet.
En annen urettferdighet ved Oregon-modellen er at den setter som krav at pasienten skal ha maksimum 6 mndrs forventet levetid. En ting er at dette er vanskelig/umulig å vurdere. Men verre er det at de som har svære lidelser, de som er lenket til sykeseng eller rullestol, men som ikke har en dødelig lidelse - de nektes denne hjelpen til å dø.
Dersom DETTE var motivet: å sikre de aller svakeste hjelp til å dø dersom de ikke klarer å ta sitt liv slik vi friske kan det - da burde man klart fordømme Oregon-modellen som urettferdig og inhuman - den tilgodeser de motorisk friske som er så "heldige" å ha en kort prognose, mens de aller svakeste og mest hjelpetrengende dømmes til fortsatt liv.
Forøvrig var det også en skrivefeil i avsnittet over: Poenget var selvsagt at mange av frontfigurene i FRVD også er humanetikere - noe som bidrar til å styrke inntrykket utad av at HEF som forbund er positivt innstilt til aktiv dødshjelp.
Det er altså liten fare, Robert Rustad, for at HEF vil bli oppfattet som motstander av aktiv dødshjelp selv om forbundet ikke formelt går inn for dette.
Nikolai Dragnes, 31.01.2012 kl 16:50
De overser hvor mange potensielle lovlige og ulovlige stoffer som kan gjøre en hver situasjon smerteløs og behagelig. Dette er ikke nødvendig på noen som helst måte ut i fra smerteargumentet, fryktargumentet eller lidelsesargumentet. De er også en mangel på kunnskap som tilsier at om det tilføres "narkotika" så er det ensbetydende med død eller hurtig død, dette har de fra forbudshysteriet.
Robert Rustad, 01.02.2012 kl 00:07
Hei til deg, Morten Horn, som har skrevet 3 innlegg før dagen gryr. Det var et voldsomt engasjement og jeg ser at innlegget mitt har utløst såre følelser. Jeg har vansker med å se at mitt innlegg var et personangrep på deg slik du tydeligvis oppfatter det. Det var ihvertfall ikke det jeg hadde som intensjon. Vi oppfatter nok både Groruds engasjement, og denne saken ulikt.
Der du tenker den handler om deg og din profesjon, tenker jeg den handler om mennesker og deres selvstendige rett til å fatte beslutninger om eget liv - og egen død. Der du tydeligvis oppfatter at dette handler om legens plikter og rettigheter, er min mening at debatten burde handle om (og handler om) pasientens og menneskets rettigheter og verdighet. Der du overordner legen, vil jeg gjerne plassere meg og mine i øverst i beslutningshierarkiet. For meg er leger og annet helsepersonell bare mulige (eventuelle) bistandsytere i en egenstyrt prosess.
Jeg oppfatter derfor at du gjør denne debatten til en diskusjon om legens (dine?) plikter istedenfor å anerkjenne at dette handler om grunnleggende rettigheter - og det blir naturligvis ulike innfallsvinkler. Paternalismen ligger ikke først og fremst i dine og andre legers handlinger, men i de religiøst motiverte, moralske normene samfunnet har lagt til grunn for dagens lovverk på området. Dette lovverket underkjenner menneskers selvstendige rett til å fatte beslutninger om sin egen livsavslutning. Jeg forstår at du blir engasjert om du mener dette handler om deg og legekollegene, men jeg mener altså at dere ikke er de viktigste aktørene i denne debatten.
Kanskje vi kan gjøre en refleksjonsøvelse sammen? Ta bort alt i din tekst som handler om hva leger kan, vil eller ikke kan/ikke vil gjøre. Erstatt dette deretter med følgende tanke: hva synes vi det er riktig å tillate mennesker å bestemme over selv, eller ikke bestemme over selv? Gjennom en slik øvelse kan vi kanskje se med nye øyne på hvor menneskets rettigheter skal avgrenses, og hvor samfunnets paternalisme bør, eller skal, begynne. Kanskje vi da også kan diskutere om den grensen vi har satt er etisk holdbar eller ikke - og hva grensesettingen egentlig bygger på - humanisme eller religiøst betinget moral?
Morten Horn, 01.02.2012 kl 11:59
Hei igjen, Robert Rustad. Vi får prøve å la det personlige ligge – men la meg bare gjøre det klart: ”Paternalisme” er et skjellsord der jeg kommer fra, et uttrykk for at noen vil bestemme over andre. Dersom du bruker slike betegnelser om andre må du enten ha en saklig begrunnelse for det, ellers bør du la det ligge. For meg, som er veldig opptatt av å være mine pasienters hjelper og å lytte til deres behov, så innrømmer jeg det gjerne: Det sårer.
Jeg har veldig grundig og omstendelig, i innleggende ovenfor, forklart at det ikke handler om paternalisme når legene ikke vil at aktiv dødshjelp skal legaliseres. Vi ønsker ikke å få myndigheten til å bestemme om et annet menneske skal bli tatt livet av, eller få hjelp til selvmord. Vi fraskriver oss den muligheten for paternalisme som noen vil gi oss, fordi vi mener at vi ikke er store nok, flinke nok, kloke nok, til å håndtere den makten dette gir. Som profesjon er vi også klare på at vi ikke anser at våre kolleger, de få som evt. måtte være villige, er i stand til å håndtere dette på en god måte. Dette underbygges av det jeg har påpekt tidligere: Blant leger øker den positive holdningen til aktiv dødshjelp jo fjernere legen står fra pasientene, jo mindre legen kan om lindrende behandling – og i noen studier: jo mer utbrent legen er.
Det er mulig jeg ikke skjønner hva du er opptatt av, Rustad. Jeg trodde vi diskuterte aktiv dødshjelp. Det er definert som to ting: Eutanasi (legen gir pasienten en dødelig injeksjon, på pasientens eksplisitte oppfordring) og assistert selvmord (noen hjelper en pasient med å begå selvmord, i de fleste definisjoner er det legen som gir pasienten (en resept på) en dødelig dose pasienten selv inntar om han vil ta sitt liv). Er det dette vi diskuterer, eller er det noe annet? Det er i hvert fall dette som er tema for dødshjelpslovgivningen i alle land, og i alle forslag som så langt har kommet i Norge.
Du inviterer på et tankeeksperiment: Ta bort legen fra utregningen. OK.
”Dersom et menneske eksplisitt ønsker å ta sitt liv, bør noen (hvemsomhelst uavhengig av yrke/kvalifikasjoner, for eksempel en trikkekonduktør) straffritt kunne ta livet av mennesket?”
”Dersom et menneske eksplisitt ønsker å ta sitt liv, bør noen (f.eks. en lærer) straffritt kunne hjelpe mennesket med forberedelsene til selvmordet, slik at det gjennomføres på sikrest mulig måte?”
Helt greit om du vil diskutere dette – da merker jeg at mitt eget engasjement faller betraktelig. Men da blir jo Oslo fylkeslags spørreundersøkelse helt irrelevant – fordi den eksplisitt omtaler at dødshjelpen skal gis av nettopp – en lege.
Det hadde vært en lettelse dersom dødshjelpsdebatten kunne bli omdefinert slik at den ikke omhandlet hva leger skal og ikke skal kunne gjøre. Men dersom man faktisk mener at det er legen som skal stå for dødshjelpen, da må man nesten akseptere at leger føler seg særlig berørt av debatten.
Dette gjelder ikke bare leger. Fordi FRVD så tydelig har signalisert at de så for seg Oregon-modellen, kontaktet jeg farmasøytenes fagforening i Norge. Oregon-modellen innebærer jo at den apotekansatte må påregne å bli den siste helsearbeideren som møter pasienten før hun gjennomfører assistert selvmord: Når pasienten kommer for å hente ut resepten på giftstoffet. Svaret fra farmasøytene ser du her: http://www.nfs.no/nfs/vedlegg/brev_legeassistert_selvmord-til-hjemmesiden.pdf
Heller ikke apotekerne vil stille opp. Hvem skal egentlig hjelpe den som vil dø?
Jeg har sagt det mange ganger – nei, ikke jeg, nesten alle som deltar i samfunnsdiskusjoner om ”rettigheter” påpeker dette: Dersom noen får en rett, så må noen andre få en plikt. Du kan ikke bare diskutere noens rettigheter – f.eks. enkeltmenneskets rett til å få hjelp til å dø – uten samtidig å diskutere hvem som skal ha plikt til å oppfylle denne rettigheten. Det er ikke sant det du antyder, Rustad, at jeg kun er opptatt av legen: Jeg har skrevet side opp og side ned om hva det innebærer om vi sier at enkeltmennesket har rett til å ta sitt liv, og evt. rett til å få hjelp med dette. Det er du som har et problem, dersom du bare vil diskutere rettigheter uten tanke for hvem som skal oppfylle rettigheten, og hva de evt. mener om saken.
Jeg savner også en eksplisitt erkjennelse fra deg om dette som må være en humanistisk grunnregel: Intet menneske skal være et middel for andre, intet menneske kan være et redskap for andres vilje, alle mennesker er ansvarlige for sine egne handlinger. I dette ligger at det å gi aktiv dødshjelp til noen mest av alt handler om den som gir dødshjelpen, det er han som er ansvarlig for handlingen, det er hos han den etiske utfordringen ligger. Kan du virkelig være uenig i dette?
Hele poenget med spørsmålet om aktiv dødshjelp er hvordan man skal forholde seg til en person som ønsker å dø, men ikke klarer gjennomføre det på en forsvarlig måte selv. Skal man bistå, eller skal man ikke? Det er hjelperens vurdering dette handler om.
Avslutningsvis: Jeg forstår virkelig ikke hva du (og også Gunn Hild Lem i innlegget du har referert til) snakker om, når du nevner ”religiøst betinget moral”. Religion er ganske perifert i spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp. Du har selv bemerket at jeg har skrevet endeløse innlegg om dette – de er kjemisk fri for religiøse anfektelser. Hvis du orker kan du lese den ekstremt lange saksbehandlingen i det skotske parlamentet av et lovforslag om aktiv dødshjelp: Religiøse argumenter var perifere, det var juridisk-tekniske utfordringer, rettferdighet, ressursbruk og personell-tilgang, omsorgsaspektet – slike ting som lå bak skottenes avvisning av lovforslaget. Det samme kan du se i rapporten fra det britiske Overhuset, sist gang de behandlet spørsmålet. Og i uttalelsene fra Strasbourg-domstolen i Diane Pretty-saken, eller uttalelsen fra FNs Menneskerettighetskommisjon (jeg gir deg gjerne lenker, om du ønsker det). Jeg kan ikke hjelpe for at det ofte er KrF som blir oppringt når aktiv dødshjelp skal debatteres i Norge. Men dette handler altså ikke om religion. I denne tråden kan du lese et vell av medisinsk og juridisk argumentasjon om hvorfor det er vanskelig å legalisere aktiv dødshjelp på en rettferdig, entydig og forsvarlig måte.
Morten Horn, 01.02.2012 kl 14:33
@Rustad; jeg vil gjerne få fremheve dette punktet, fra farmasøytenes brev om assistert selvmord:
"Etikkrådet mener at vår konklusjon også ivaretar prinsippet om å vise respekt for individet. Dette prinsippet innebærer at pasienten har den øverste myndighet over egen helse. Utlevering av legemidler som er foreskrevet med det for øyet at de skal fremkalle døden vil imidlertid innebære medvirkning fra farmasøyt. Pasienten vil da ikke være alene om handlingen, farmasøyten vil og ha et ansvar."
Morten Horn, 01.02.2012 kl 15:34
@Rustad, en av grunnene til at det blir så mange innlegg fra meg er at selv om du skriver at du har fulgt mine innlegg, så virker det ikke som om du har lest dem.
Du skriver at "dette handler om grunnleggende rettigheter", og at debatten om aktiv dødshjelp "handler om mennesker og deres selvstendige rett til å fatte beslutninger om eget liv - og egen død."
Dersom det handler om grunnleggende rettigheter og retten til å fatte beslutninger om eget liv og egen død: Mener du da helt grunnleggende rettigheter knyttet til det å være menneske?
Eller er det grunnleggende rettigheter knyttet til det å ha en spesifikk diagnose? Eller er det en grunnleggende rettighet knyttet til det å være i et spesielt sykdomsstadium av en gitt sykdom, eller det å ha fått en spesifikk prognostisk vurdering av en person som er lege? Er disse grunnleggende rettighetene du snakker om - er de avhengig av alderen din? Er det noe som inntrer ved 12, 16, 18 års alder eller høyere?
Som du ser - jo mer man presiserer hvem dette evt. dreier seg om, jo mindre "grunnleggende" blir rettighetene. Jo mer dreier det seg om unntaks-rettigheter gitt til helt spesielle grupper av befolkningen.
Jeg kunne forstått det bedre dersom du mente at dette virkelig var generelle, universelle rettigheter alle mennesker hadde: at alle mennesker har rett til å bestemme at "nå vil jeg dø", og at de hadde rett til å ta i bruk alle tilgjengelige midler (inkludert en leges hjelp, kanskje) for å fullbyrde dette. Men dersom dette er en "grunnleggende rettighet" mennesker har - da kan det ikke være avhengig av en eller annen leges godkjennelse, eller vilkårlige kriterier satt opp av et tilfeldig departement eller stortingsflertall.
"Grunnleggende rettigheter" er et flott ord - nesten ingen kan argumentere mot noe som er en grunnleggende rettighet. Dersom du virkelig mener det - si det: Si at alle som vil må få hjelp til å ta sitt liv, fordi de er mennesker, det er deres liv, deres død. Selv om det måtte dreie seg om en fortvilet 19-åring med kjærlighetssorg. Vi har ikke rett til å sette oss til doms over et annet menneskes opplevelse av om livet er verd å leve.
Men dersom du mener at stopp en halv, noen kriterier må det være - ja da beveger du deg ganske raskt bort fra dette med "grunnleggende". Da skal du heller ikke ta på deg denne flotte kappen - da er du ikke bedre enn meg. Da setter du deg til doms over hvem som har god nok grunn, hvem som mener det nok. Og da må du også, dersom du ønsker at dette skal omsettes i praktisk lovgivning, etterhvert komme med forslag til hvilke kritierier som skal gjelde, hvor grensen skal gå.
Hans Christian Nes, 02.02.2012 kl 14:50
Først en takk til Morten Horn for fremragende bidrag til å belyse kompleksiteten i spørsmålet om aktiv dødshjelp. Jeg vil anta at det er nettopp kompleksiteten som gjør at mange vegrer seg for å innta et klart standpunkt. Det gjelder nok i HEF også.
Som ansatt skal jeg ikke ”tone flagg” for eller mot en eller annen variant av aktiv dødshjelp (jeg har vært både for og mot), men heller understreke at en god og saklig debatt i seg selv er verdifull. Det gir medlemmer, tillitsvalgte og ansatte bedre forståelse for saken. Personlig har jeg lært mye av å følge debattene både her på Fri Tanke og i andre fora.
Det som står klarere for meg er det samme Morten Horn innledet sitt første innlegg (i denne tråden) med:
”Jeg har tidligere argumentert omfattende for at et vaskeekte humanetisk livssyn kan ligge bak et "nei" til aktiv dødshjelp, like mye som et "ja". Dette henger nok sammen med at vårt livssyn har som sitt varemerke at det ikke gir absolutte svar, at vi ikke går med på å konstruere skråsikkerhet der hvor fakta ikke gir grunnlag for det.”
Denne innsikten, kombinert med det faktum at HEF er en livssynsorganisasjon (og ikke et politisk parti), har gjort det tydeligere for meg at HEF ikke trenger å ta stilling for eller mot aktiv dødshjelp.
Særpreget ved humanetikken er nettopp at den er en romslig ramme, og innenfor denne rammen finnes det et mangfold av personlige livssyn og livsfilosofier. Selv det vi er enige om, som betydningen av selvbestemmelse, gir ikke entydige svar i konkrete saker.
Det skyldes at slike verdier og prinsipper er gradsfenomener og ikke entydige størrelser. Derfor kan vi, ved å legge til grunn bare en sentral verdi i debatten om aktiv dødshjelp, selvbestemmelsesretten, oppleve at vi til tross for felles livssyn kan komme til ulike konklusjoner. For noen leder selvbestemmelsen til at vi som samfunn må få utformet et lovverk som tillater en eller annen variant av aktiv dødshjelp. For andre blir en slik ordning å trekke selvbestemmelsen for langt. På samme måte vil det være når vi vurderer betydningen av andre humanistiske verdier i denne debatten.
Hvorvidt en eventuell beslutning for eller mot aktiv dødshjelp vil føre til splittelse i HEF vet jeg ikke. Her nytter det ikke å sammenlikne seg med den internasjonale humanistbevegelsen. De aller fleste andre humanistorganisasjoner representerer marginale grupper i eget land, og mange av dem har karakter av å være små protestbevegelser. HEF er blitt en relativt stor organisasjon som på en helt annen måte bør være ”mainstream” og ansvarlig.
I denne saken vil det være mest ansvarlig å ikke ta stilling, men bidra til at våre medlemmer (og andre interesserte) får et godt grunnlag for å gjøre seg opp en mening. Det gjør vi best ved å innta en åpen og undersøkende holdning i våre debatter og i måten vi presenterer sakskomplekset på. Dette har jeg ment uavhengig av om jeg har vært for eller mot aktiv dødshjelp.
Morten Horn, 03.02.2012 kl 21:50
I en parallell reportasje til denne tråden (http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8746) omtaler Levi Fragell vedtaket til IHEU, den internasjonale humanistkongressen, som i 1999 skal ha gått inn for å arbeide for legalisering av aktiv dødshjelp – med de norske delegatenes stemmer.
Det er litt rart at Levi legger slik vekt på hva IHEU har ment om aktiv dødshjelp. Det er jo ikke slik at vi i Norge dikteres av hva utlendinger mener – enten det dreier seg om HEFs livssynspolitikk eller Norge som nasjon. Vi er både suverene til å fatte våre egne avgjørelser – og like viktig: vi står selv ansvarlige for våre egne avgjørelser.
Det er jo de ANDRE livssynene, som kristendommen, som avholder synoder og kommer med pavelige dekreter – og etterpå bruker tid på å diskutere ”hva som ble vedtatt” og passe på at alle er rettroende. Vi humanetikere – vi lager vårt eget livssyn, og i Norge har vi hatt slik suksess med dette at det snarere er de andre, utlendingene, som burde ”look to Norway”.
Men altså – verdenskongressen i Mumbai, India, i 1999. Jeg fant denne skildringen på IHEUs hjemmesider: http://www.iheu.org/node/304 , men den omtaler dessverre ikke prosessen rundt vedtaket om aktiv dødshjelp. Det var altså 600 deltagere på kongressen – hvorav 450 indere og 150 utlendinger. Nordmenn utgjorde 23 (15 %) av utlendingene, og var den største delegasjonen. Jeg stusser over at ”Samtlige sju delegater fra Human-Etisk Forbund stemte for resolusjonsforslaget på generalforsamlingen” – betyr det at de øvrige 16 nordmennene var ledsagere, eller var de frittstående delegater? Johan Galtung var i hvert fall ikke med – for flyet hans hadde kræsjet med en fugl… Det er heller ikke klart hvor mange av de øvrige 127 utlendingene som var stemmeberettigede delegater. Jeg fant ikke noe om dette på IHEUs hjemmesider – kanskje de som deltok kan opplyse mer om dette? Hvor mange stemte for/mot, hvor mange av de utenlandske versus de indiske etc.?
Det som er klart er at dette var et forslag som ble lagt på bordet der nede, ikke varslet på forhånd, og ikke inkludert i det mandat HEFs delegater var utstyrt med. Levi mener at resolusjonen gir ”en klar retning” for HEF – men hvilken retning gir den, egentlig, i dag, 13 år etter?
Jeg har tidligere protestert på at 20-30 årsmøtedeltagere i Oslo fylkeslag av HEF gjør aktiv dødshjelp til et sentralt spørsmål for HEF – på vegne av 16000 passive medlemmer som bare har uttalt seg gjennom unyanserte, ledende spørsmål i en spørreundersøkelse. Men dette er jo enda mer absurd: skal 7 delegater uten forhåndsmandat gi retningen for hva 77000 skal mene og fronte?
Så til selve vedtaket, her er den engelske originalen: “The 14th Congress of the IHEU supports a change of the law with suitable safeguards to allow a competent person, who is incurably ill and suffering, to ask a willing doctor to assist them to die quickly and peacefully.”
Det er verd å merke seg at vedtaket IKKE spesifikt omtaler aktiv dødshjelp – i form av eutanasi (legen tar pasientens liv vha. en injeksjon) eller legeassistert selvmord (legen skriver ut resept på dødelig dose som pasienten selv inntar). Derimot brukes uttrykket ”… assist them to die quickly and peacefully.”
”Die quickly and peacefully” – altså dette at vi avslutter væske- og næringstilførsel til døende? Eller mener man eutanasi? Dette er en kjent problemstilling fra norsk og internasjonal dødshjelpsdebatt: at det brukes vagt definerte termer som kan tolkes vidt. Ofte brukes uttrykket ”intentional hastening of death” – men noen vil i dette begrepet også inkludere det å avslutte livsforlengende behandling, avslutte respiratorbehandling, unnlate å behandle en lungebetennelse. Altså det som i Norge IKKE er aktiv dødshjelp, men ”passiv” dødshjelp eller behandlingsbegrensning. Som denne debattråden viser kan man være uenig i om det er noe etisk skille mellom aktiv og ”passiv” dødshjelp – men det er jo helt meningsløst for norske humanetikere å arbeide for legalisering av ”passiv” dødshjelp i Norge – hvor dette har vært legalt og god medisin i lange tider.
Slik er det ikke i alle land. Vår alles Derrick fikk, iflg. store avisoppslag, ”passiv” dødshjelp av legene etter konas oppfordring (http://www.kjendis.no/2009/02/06/kjendis/horst_tappert/tyskland/passiv_dodshjelp/4719235/). Det interessante er at enka ”fryktet samfunnets fordømmelse” – for det som i Norge er standard behandling. Noe lignende så vi i Italia, i oppstyret rundt Eluana Englaros død (http://www.guardian.co.uk/world/2009/feb/08/englaro-italy-vatican). Statsminister Silvio Berlusconi og Paven selv engasjerte seg for å hindre at den livsforlengende behandlingen av permanent hjerneskadde Eluana ble stanset.
For folk UTENFOR Norge kan det være gode grunner til å kjempe for at ”hastening of death” skal være tillatt. Det er uforståelig at man i utlandet kan mene at det er en medisinsk, juridisk og etisk plikt å holde liv i mennesker til evig tid, uavhengig av hva slags liv man forlenger – og i strid med personens egen vilje. Men dette er altså en tilbakelagt diskusjon i Norge. Her aksepterer vi også det som i Sverige har vekket kontrovers: Avslutning av respiratorbehandling av pasienter som er ”stabile” og langvarig avhengige av respirasjonsstøtte (http://tidsskriftet.no/article/1815637).
Også i Norge har tvetydige definisjoner skapt tolkningsvansker: En eldre undersøkelse viste at 6 % av norske leger hadde utført handlinger som ”framskyndet døden”. Men i den største og nyeste undersøkelsen fra 2002 brukes en definisjon som mer presist definerer den illegale handlingen aktiv dødshjelp – og da var det bare 1 % som hadde gjort dette, en eller noen få ganger i karrieren.
Noen andre poenger til slutt: IHEUs resolusjon henger på ”within suitable safeguards” uten å gå nærmere inn på hva disse rammene skulle bestå i (hva mente Brit Nustad, da hun stemte for dette i 1999?). Men det er jo nettopp disse rammene som diskuteres i dødshjelpsspørsmålet – og som er hovedgrunnen til at aktiv dødshjelp fortsatt er forbudt. Resolusjonen sier også at loven bør tillate pasienten å ”be en villig lege” – den snakker IKKE om at mennesket har en rett til å avslutte eget liv, rett til å få hjelp til å dø.
Jeg skal ikke kverulere om IHEUs delegater i 1999 mente eller ikke mente at aktiv dødshjelp – i betydningen det som er forbudt i Norge i dag – burde legaliseres. Antagelig var de for aktiv dødshjelp – men deklarasjonen omtaler altså ikke spesifikt dette. Og det kan uansett ikke være disse 7 norske delegatene som skal avgjøre hvilke saker HEF skal bruke kreftene på i 2012.
Morten Horn, 03.02.2012 kl 22:33
Levi Fragell uttaler at aktiv dødshjelp i Nederland og Oregon ”fungerer veldig godt” (http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8746).
Slik fungerer eutanasi i Nederland:
• 2700 mennesker fikk eutanasi i Nederland i 2010 – det tilsvarer omtrent 700 nordmenn – hvert år. Etter en liten ”dipp” tidlig på 2000-tallet har antallet steget jevnt.
• Eutanasi kan i Nederland gis til barn ned til 12 år, og dødshjelp gis også til nyfødte med misdannelser – en praksis som har blitt skarpt kritisert (se f.eks. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19127990)
• Selv om den nederlandske loven krever at pasienten eksplisitt har bedt om å få dø, foreligger det i 20 % av tilfellene ikke noe eksplisitt ønske fra pasienten. Eutanasi har blitt gitt til funksjonshemmede, personer med Downs syndrom, og demente. For et eksempel, se her: http://www.dailymail.co.uk/news/article-2059444/Senile-64-year-old-Dutch-woman-euthanised-longer-able-express-wish-die.html?ito=feeds-newsxml#
• Selv om legalisering av eutanasi skulle få dødshjelpen ”inn i ordnede former”, er det fortsatt et problem med under-rapportering (bare om lag 80 % av tilfellene rapporteres).
• Nederlandske myndigheter har minimal kontroll med legenes bruk av eutanasiloven. Kontrollen er etterskuddsvis (etter at pasienten er død), og baserer seg på legens egenmelding. Meldingene gjennomgås summarisk av paneler på 3 medlemmer, som bare unntaksvis har merknader – og da oftest bare at det mangler et dokument – de går nesten aldri inn i substansen, og knapt noen lege har blitt rettslig forfulgt pga. brudd på reglene – selv ikke der legen (som nevnt over) klart har brutt loven.
• Nettopp mangelen på kontroll var en av hovedinnvendingene fra FNs Menneskerettskommisjon. http://www.unhchr.ch/tbs/doc.nsf/0/dbab71d01e02db11c1256a950041d732?Opendocument
• Nesten alle diagnoser og tilstander kvalifiserer nå for eutanasi i Nederland. Rent psykiatriske, ikke-dødelige tilstander har lenge vært akseptert. Demens er nå akseptert. Nylig drøftet Parlamentet om også friske, men livstrette eldre burde få hjelp til å dø. Fra å være et tilbud til desperate pasienter med uutholdelige smerter som tigger om å få dø, er dette nå en normalisert praksis som man ikke en gang trenger be om (for å sette det på spissen).
Slik fungerer assistert selvmord i Oregon:
• Tallet på assistert selvmord har øket jevnt og trutt fra innføringen av Oregons ”Death with dignity act” i 1997, og var i 2010 på 65 – tilsvarer omtrent 85 tilfeller i den norske befolkning. En fin grafisk framstilling av den årlige økningen finner man her: http://public.health.oregon.gov/ProviderPartnerResources/EvaluationResearch/DeathwithDignityAct/Documents/year13.pdf
• Det er stort hemmelighold omkring assistert selvmord i Oregon – bl.a. får ikke forskere gjennomgå myndighetenes materiale. Alle individ-spesifikke data destrueres ett år etter dødsfallet.
• De som får aktiv dødshjelp i Oregon er gjennomgående velstående, velutdannede – og hvite: Det kan se ut som et tilbud man kan få, om man har råd til det eller kjenner en villig lege.
• Pasienter med psykiatrisk sykdom som påvirker beslutningskompetansen skal ikke få dødshjelp etter Oregon-loven – men undersøkelser viser at 1/3 av de som fikk assistert selvmord var klinisk deprimerte. Bare 4 % av pasientene henvises til psykiatrisk vurdering.
• Oregon-loven tillater ikke eutanasi (død ved injeksjon). Dette innebærer at de aller svakeste, de som ikke kan svelge eller føre glasset til munnen – for eksempel pasienter med ALS – nektes hjelp til å dø. Det har også ført til at pasienter med progressive lidelser har tatt livet sitt ”før tiden er inne”, for å unngå at de blir så dårlige at de ikke lenger klarer gjennomføre selvmordet.
• Kriteriet for å kunne få assistert selvmord er så vage (særlig kriteriet om 6 mndr. levetid) at pasienten er avhengig av legens velvilje/motvilje for om han får assistanse eller ikke. Mange får dødshjelp av egne, velvillige leger tilknyttet den private dødshjelpsorganisasjonen – en tidligere undersøkelse viste at én lege alene sto bak 10 % av de 400 dødshjelpstilfellene.
Er det dette Levi Fragell mener er ”velfungerende” ? Han får jo mene det han vil. Men jeg har vansker for å tro at majoriteten HEFs medlemmer mener at dette er velfungerende dødshjelpsmodeller. Snare tvert om – både Oregon og Nederland framviser nettopp disse trekkene av vage og vilkårlige kriterier, utvidete indikasjoner, dårlig kontroll og økende omfang som dødshjelpstilhengerne forsikrer oss om at vi IKKE vil få, dersom Norge skulle legalisere aktiv dødshjelp.
Christian Grorud, 04.02.2012 kl 20:28
For mange mennesker vil antagelig en naturlig død, selv med smerte og andre former for lidelse, representere den mest verdige måten å avslutte livet på. For noen, f eks de som vet at de vil miste seg selv, ”miste livet ” – før de dør, kan aktiv dødshjelp fremstå som et bedre alternativ. Av respekt for dem bør vi ha en god og opplyst debatt. Vi bør også ha respekt for helsepersonell som ikke ønsker å (bli forpliktet til) å ta liv. Det er for øvrig ingen selvfølge at helsepersonell skal involveres i aktiv dødshjelp, ettersom vi uansett må forutsette lovendringer dersom slike ordninger skal innføres.
Morten Horn har stilt spørsmål vedr motivene til de tillitsvalgte i Oslo fylkeslag , når vi inviterer til debatt om aktiv dødshjelp. Han undrer seg også over hvorfor vi har gjennomført en spørreundersøkelse om temaet.
Vi tror at mange mennesker, enten de er medlemmer av HEF eller ikke, har interesse av en debatt om dette spørsmålet, en debatt der sakens ulike sider belyses bedre enn hva som tidligere har vært tilfelle. Spørreundersøkelsen som ble gjennomført av Oslo-laget har vi lagt ut på nettet, og enhver kan danne seg sin egen mening om den. Vi tror ikke man kan trekke konklusjoner av typen ”for” eller ”mot” på grunnlag av denne undersøkelsen, bl a fordi de svarene man får er helt avhengige av hvordan ”aktiv dødshjelp” eksemplifiseres i spørsmålene som stilles. Det er grunn til å tro at det ikke er en entydig oppfatning om hva aktiv dødshjelp egentlig er – hvilket reguleringsregime og hvilken praksis som ligger bak dette begrepet.
For debattens og tankeeksperimentets skyld kan vi konstruere en modell for aktiv dødshjelp som i størst mulig grad imøtekommer de (høyst forståelige) innvendinger som Morten Horn og andre har reist, f eks slik:
- Aktiv dødshjelp gjøres straffefri når den vedrører de pasientgrupper som allerede har mulighet til å avslutte eget liv ved å si nei til behandling.
- Helsepersonell pålegges ikke plikt til å ta liv. Pasientens rett innskrenkes tilsvarende.
- Pasientens egeninteresser sikres gjennom det system som allerede er etablert for disse pasientene (som kan avslutte livet ved passiv dødshjelp/utelatelse av behandling).
Det siste momentet er viktig, men vi trenger mer informasjon for å forstå hva det innebærer. Vi viste i vårt startinnlegg til lederen i Rådet for legeetikk, Trond Markestad, som var sitert i aftenposten.no. Hans uttalser (gitt den aktuelle konteksten) kan forstås slik at det innenfor passiv dødshjelp er etablert systemer som støtter opp under pasientenes egeninteresser på en god måte. For å klargjøre dette vil vi stille følgende spørsmål til helsemyndighetene og legeforeningen v/Rådet for legeetikk:
- Hvor mange mennesker sier årlig nei til livsnødvendig behandling – i den hensikt å avslutte livet?
- Hvordan bidrar helevesenet til at denne typen beslutning blir minst mulig forstyrret av utenforstående interesser – altså de som kan komme i et motsetningsforhold til pasientens egne interesser.
- Hvordan er rutiner for slik pasientkommunikasjon beskrevet i form av instrukser eller krav?
- Hvordan systematiseres erfaringer fra dette arbeidet?
Som tidligere lovet, vil vi informere om dette når svar foreligger.
Christian Grorud
Morten Horn, 05.02.2012 kl 11:13
Spørreundersøkelser: Det jeg synes er litt rart er å starte debatten med konklusjonen: Hva HEFs medlemmer mener om aktiv dødshjelp – FØR vi har tatt debatten? Dette spørsmålet har så langt bare vært diskutert av ”spesielt interesserte” i HEF. Og selv i denne tråden – ”Vi må ta debatten om aktiv dødshjelp” har det vært svært lite debatt om det som er stridens eple: Skal norsk lov tillate de to handlingene som i dag er forbudt: At legen tar livet av pasienten med en dødelig injeksjon, evt. at pasienten får utlevert resept slik at han kan ta sitt liv selv. Christian Grorud skal ha takk for at han i siste innlegg kommer litt mer inn på de konkrete spørsmålene – selv om det fortsatt er mye som gjenstår. Og mtp. at 87 % av HEFs medlemmer er ”helt eller delvis enig” i at aktiv dødshjelp bør legaliseres – det later til å være ”common sense” i HEF – så er det påfallende få HEFere som har engasjert seg til forsvar for denne saken. Jeg er enig med Rustad – det er sterkt behov for at ”vanlige folk” bidrar med sine holdninger og meninger, slik at vi kan arbeide for en større forståelse mellom befolkningen og oss legene.
Det er som før nevnt et savn at alternativene vi skal diskutere er så vagt definert (dvs. – med unntak av det alternativet som er gjeldende norsk lov, det er godt definert). I sitt innlegg nevner Grorud ” de som vet at de vil miste seg selv, ”miste livet ” – før de dør” som én gruppe mennesker som kunne ha ønske om aktiv dødshjelp. Dette er i tråd med ”moderne” dødshjelpstenkning. I ”gamle dager” handlet aktiv dødshjelp mye mer om barmhjertighetsdrap – en siste mulighet for å stanse lidelsen for pasienter med uutholdelige smerter. F.eks. den pasienten Synovates spørreundersøkelse legger fram: ” En pasient er døende med store smerter.” Robert Rustad tar også opp dette i sitt innlegg: ”Som lege burde Horn også kunne erkjenne at dagens medisinske behandlingsmuligheter innenfor smertelindring ikke gjør alle smertefrie når de trenger det i livets sluttfase.” Og Gunn Hild Lem snakket om at døende tvinges til å ”gjennomleve hvert minste lille øyeblikk av en pinefull dødskamp.”
Men det er godt kjent innen dødshjelpsforskningen at ”uutholdelige smerter” - som motivasjon både for å be om aktiv dødshjelp til seg selv, og for å ville legalisere aktiv dødshjelp, har blitt mye mindre aktuell de siste tiårene – mye pga. framskrittene i lindrende behandling. Til gjengjeld har ønsket om kontroll – autonomi – blitt stadig viktigere i argumentasjonen – og det er også tanker om kontroll over egen kropp og livssituasjon som dominerer når Oregon-pasienter ber om assistert selvmord.
Disse små utdragene viser at det er stort sprik i hva vi egentlig tenker på, når vi diskuterer om aktiv dødshjelp kan rettferdiggjøres (og evt. bør legaliseres). Er det lindring av uutholdelig lidelse som er målet? I så fall kommer aktiv dødshjelp i direkte konflikt med palliativ behandling (både det den kan tilby – og hva vi skal bruke ressursene våre på). Og i så fall blir det mindre viktig nøyaktig hva loven sier – fordi vi leger har en moralsk plikt til å lindre pasientens plager som for oss er langt viktigere enn lovens krav.
Dersom det handler om pasientens autonomi og selvkontroll – da kan palliativmedisinen bare bidra i beskjeden grad – fordi tap av autonomi er en av hovedeffektene ved alvorlig, terminal sykdom. Fraværet av framtidshåp og mening med livet blir vanskelig å hjelpe med, for en som snart skal dø. Til gjengjeld blir forholdet til legen mye mer komplisert – i hvilken grad skal legens autonomi måles mot pasientens? Hvor langt skal en lege gå i å redusere seg selv til et redskap for pasientens vilje? Ganske langt, vil nå jeg si, men det store flertallet av leger vegrer seg for å gå så langt som å ta pasientens liv. Som nevnt er motviljen større jo større risiko legen har for faktisk å få et slikt spørsmål.
Så jeg er enig med Grorud – det er ikke enighet om hva folk mener når de uttaler seg om aktiv dødshjelp – og dét gjør det ekstra vanskelig å tolke meningsmålingene. Kari Vigeland stilte i 2009 et retorisk spørsmål: ”Vet ikke folk hva de svarer på?” (http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8252). En ting er at det faktisk er stor usikkerhet blant ”folk flest” om viktige forhold rundt behandling av døende – herunder forskjellene på aktiv og ”passiv” dødshjelp. Men etter denne diskusjonen kan vi svare Vigeland: Vel, spørsmålet er heller: Vet VI hva folk egentlig svarer på, når de svarer på spørsmål om aktiv dødshjelp?
Pga. disse utfordringene er det ekstremt viktig – om man ønsker en opplysende debatt – at man hele tiden er krystallklar på hva man snakker om (eutanasi og legeassistert selvmord), og hva slags begrunnelse dette skal ha (ryggen-mot-veggen smerte/symptomlindring eller kontroll over egen død).
Endelig bør det avklares om man ser for seg at leger skal gi dødshjelpen eller ei. Denne debattråden har gitt ulike vinklinger – men bemerk at Synovates spørreundersøkelse spesifiserte at en LEGE skulle gi den. Dersom man ekskluderer legene fra dette blir det mindre motstand fra min yrkesgruppe – men til gjengjeld frasier man seg også det meste av grunnlaget for å bruke medisinske kriterier for å avgjøre om pasienten skal få aktiv dødshjelp eller ei. Det er viktig å være klar over at for meg som lege er det (nesten) like problematisk å delta i ”forberedelsen” til aktiv dødshjelp gjennom å utlevere journalopplysninger og gjøre medisinske vurderinger, selv om jeg ikke selv skal sette sprøyta. Det er heller ingen vesensforskjell, for meg, om jeg selv setter sprøyta eller bare skriver en resept.
Et litt søkt eksempel som kan illustrere dette er forbudet mot at leger deltar i torturvirksomhet – selv om legen ikke selv er torturist, så er det uetisk av oss å delta i et system der fanger utsettes for tortur, dersom vår behandling av torturofferet er en av forutsetningene for at torturen kan gjennomføres.
Morten Horn, 05.02.2012 kl 22:21
Jeg håper kollega Markestad vil ta utfordringen fra Christian Grorud, og svare på spørsmålene omkring begrensning av livsforlengende behandling. Men ettersom dette er vanlig, dagligdags medisin, som jeg selv har mye erfaring med, vil jeg også komme med mine egne kommentarer. Riktignok har jeg kommentert mye av dette i tidligere innlegg, men nå direkte knyttet til Groruds spørsmål:
1. ”Hvor mange mennesker sier årlig nei til livsnødvendig behandling – i den hensikt å avslutte livet?”
Dette spørsmålet er det vanskelig å gi klare tall for, tror jeg. Grunnen er at de aller fleste av oss dør etter at legene har begrenset eller avsluttet potensielt livsforlengende behandling – i hvert fall de av oss som har kontakt med helsevesenet når vi dør. Enten døden kommer akutt og overraskende, eller den kommer gradvis og forutsigbart, så vil det nesten alltid være større og mindre tiltak vi helsearbeidere kunne satt inn, som kunne forlenget livet litt (som regel) eller mye (mer sjelden). Det er nokså sjelden at pasienten dør først etter at legene har gjort ”alt som står i vår makt” – dersom man virkelig skal ta med ALT som står i vår makt, av teknologiske muligheter som kan holde liv i en menneskekropp.
Et grotesk eksempel er Israels tidligere statsminister Ariel Sharon, som nå på sjette året ligger i en persisterende vegetativ tilstand – dvs. med en permament og nærmest altomfattende hjerneskade. Kanskje pga. hans mytiske status, kanskje pga. særegenheter ved israelsk lovgivning, har man ytt alt det den høykvalifiserte israelske helsetjenesten kan by på, for å holde kroppen hans i gang – lenge etter at han som eide kroppen har forlatt den. Det er nesten som balsamerte Lenin – bare at hjertet slår. Sharons eksempel viser at vi skal være glade for at legene begrenser livsforlengende behandling når vi blir syke og døden står for døren.
Altså – de fleste av oss dør etter å ha fått begrenset livsforlengende behandling, men det varierer hvor eksplisitt vi har takket nei, før vi dør. Ofte er dette underforstått, uuttalt, men like fullt en samforståelse mellom pasient og lege. Mange pasienter kvier seg for å diskutere dette direkte – men får likevel formidlet hva de ønsker. Noen uttrykker sin holdning gjennom å unngå, eller sabotere, legens livreddende behandlingstilbud. Alt i alt tviler jeg sterkt på at man har konkrete tall på hvor mange som har sagt direkte ”nei takk”, og så dør de som en følge av at de takket nei.
Et annet problem med å gi slike tall, er at det er stort mangfold i ulike livsforlengende tiltak et menneske kan takke nei til. Det er alt fra cellegiftkurer ved kreft, utredning for spredning av kreften, antibiotikabehandling, operasjoner, hjerte-lunge-redning, pacemakerinnleggelse, respiratorbehandling, blodoverføring, kortisonbehandling, og mange, mange andre medisinske tiltak. Det er summen av alle disse ulike medisinske tiltakene som gjør at vi mennesker i dag lever lenger enn naturen ville latt oss leve, uten moderne medisin.
Det går an å plukke ut noen spesielle, konkrete situasjoner, som kanskje kan tallfestes. Det å avslutte dialysebehandling er nevnt – men igjen, her er det ulike former for dialyse, og ulike omstendigheter som gjør at folk velger å avbryte behandlingen. Et annet klassisk eksempel er det å avbryte respiratorbehandling. Jeg deltar i det nasjonale nettverket for hjemmerespiratorbehandling, så dette vet jeg litt om. Men selv for denne behandlingen – den mest invasive og kostbare formen for livsforlengende behandling – så har vi fram til nå hatt svært dårlige og usikre tall for omfanget. Enda mindre vet vi om hvor mange som avslutter – eller takker nei til å prøve – slik behandling.
Men selv om disse behandlingsformene er iøyenfallende og kanskje egner seg lett for en teoretisk diskusjon, så er det ikke noen vesensforskjell på det å dø fordi du avsluttet dialysebehandling, og det å dø fordi du og legen ble enige om å ikke ta en CRP, ikke måle temperaturen, ikke ta et røntgenbilde, ikke starte antibiotikabehandling av en mistenkt lungebetennelse. Det særegne ved dialyse og respiratorbehandling er det tekniske hjelpemiddelet – ikke pasientens tilstand, nærhet til døden, og legens muligheter til å redde pasientens liv om pasienten hadde ønsket det.
Jeg tror altså ikke at man kan gi noen meningsfulle tall-svar på dette spørsmålet.
2. ”Hvordan bidrar helevesenet til at denne typen beslutning blir minst mulig forstyrret av utenforstående interesser – altså de som kan komme i et motsetningsforhold til pasientens egne interesser.”
Vi gjør det motsatte, kan man si: Når beslutninger om behandling skal fattes, tilstreber vi å involvere de pårørende, og alle andre parter som kan ha noe å bidra med. Dersom pasienten selv ikke er samtykke-kompetent (f.eks. bevisstløs) blir dette enda viktigere: Da sier Pasientrettighetslovens §4.9 (http://www.lovdata.no/all/hl-19990702-063.html#4-9) at de pårørende SKAL involveres, om det er mulig og de ønsker det.
Men dette er et vanskelig felt. Jeg har tidligere omtalt problematikken rundt det å tilby hjemmerespiratorbehandling til ALS-pasienter (http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8188): Dersom vi tilbyr pasienten slik livsforlengende behandling, OG dersom det tilbys i hjemmet, så vil det ha svære konsekvenser for ektefellens liv (hjemmet hennes omdannes til en liten intensivavdeling, med fremmede pleiere som kommer og går). Skal, eller skal ikke, ektefellen ha rett til å uttale seg om dette? Er det riktig eller galt å la ektefellen få valget: Intensivavdeling i hjemmet, eller at ektefellen dør av sykdommen? Her finnes ingen enkle svar.
3. ”Hvordan er rutiner for slik pasientkommunikasjon beskrevet i form av instrukser eller krav?”
Det beste svaret på spørsmålet er Helsedirektoratets veileder for begrensning av livsforlengende behandling: http://www.helsedirektoratet.no/publikasjoner/nasjonal-veileder-for-beslutningsprosesser-for-begrensning-av-livsforlengende-behandling-hos-alvorlig-syke-og-doende/Sider/default.aspx
Men denne veilederen er nok i stor grad (ikke utelukkende, dog) rettet mot håndtering av de pasientene som ikke lenger er samtykke-kompetente. Det er jo det motsatte av aktiv dødshjelp – der selve grunnforutsetningen er at pasienten må være samtykke-kompetent.
4. ”Hvordan systematiseres erfaringer fra dette arbeidet?”
Det har vært forsket litt på anvendelse og erfaringer med veilederen, og ikke minst erfaringer fra de kliniske etikk-komiteene ved sykehusene. Men etter det jeg vet handler mye av denne forskningen om hvordan slike retningslinjer og komitéer fungerer i forhold til å håndtere konflikter – og da ofte konflikter mellom pårørende (som i en slik sett oftest ønsker at behandlingen skal opprettholdes) og sykehuset (som ønsker å avslutte). Dessuten handler mye av vår kunnskap om beslutninger gjort i sykehussammenheng – mens mange av de faktiske behandlingsbegrensningene foregår i sykehjem og primærhelsetjenesten.
Avslutningsvis: Det er sant at vi har en del erfaringer med håndtering av vanskelige saker som handler om avslutning av livsforlengende behandling. Men det ”vanskelige” ved disse sakene har stort sett ikke handlet om det etiske – er det riktig eller galt å etterkomme pasientens ønske? Når disse sakene blir vanskelige – og når behovet for en slik veileder blir mest akutt – så handler det oftest om uenighet, og oftest da mellom pårørende og behandlere (Markestad får korrigere meg om jeg tar feil). Oftest er den medisinske vurderingen nokså enkel – utfordringen består i å få kommunisert dette til de som står rundt, og oppnå trygghet og aksept for beslutningen.
Ved aktiv dødshjelp er det nærmest motsatt – som leger er vår hovedinnvending at det vil være vanskelig å vite når det er medisinsk riktig og når det er feil å gi aktiv dødshjelp – uavhengig av hva de pårørende evt. mener om saken.
Christian Grorud, 07.02.2012 kl 12:49
Morten Horn kommenterer mine spørsmål, og jeg oppfatter ham som helt oppriktig i sitt forsøk på å rydde opp – å besvare spørsmålene så langt det lar seg gjøre. Det som kommer frem er imidlertid lite oversiktlig, og jeg minner derfor om foranledningen til mine spørsmål; - at lederen i Rådet for legeetikk, Trond Markestad, uttalte følgende til aftenposten.no:
«En av våre største betenkeligheter er nettopp at gamle, ensomme og syke mennesker skal be om hjelp til å avslutte livet fordi de føler at de er til byrde for andre mennesker og samfunnet. … Hvem kan vite om det ikke ligger en følelse av press bak ønsket om å hjelp til å dø?»
Dette gjaldt riktignok aktiv dødshjelp, men man bør kunne forvente at helsevesenet er opptatt av de samme utfordringene i norsk helsehverdag, der er det svært mange mennesker som til enhver tid er i posisjon til å ta slike beslutninger – med nøytaktig den samme risikoen for å oppleve at de er til byrde for andre mennesker. Om Rådet for legeetikk, legeforeningen og helsevesenet for øvrig er opptatt av dette, bør en kunne redegjøre for det på en kortfattet og oversiktlig måte, og det bør kunne vises til et godt tallamateriale.
Morten Horn responderer på våre innspill med en faglighet som bidrar mer til fremmedgjøring enn brobygging. Ingen skal behøve å vite særlig mye om ”alle former for dialyse, både hemo- og peritonealdialyse, uavhengig av indikasjon, frekvens og varighet” (ref Horns kommentar 29. januar) for å kunne delta i debatten. Når faglig presisjon og fordyping er nødvendig, skal vi ikke demonstrere åndelig latskap, men et ekte engasjement i de temaer Mette Nordhus og jeg tok opp i vårt startinnlegg, forutsetter ikke medisinsk kunnskap på høyt nivå.
Rådet for legeetikk og helsemyndighetene bør gi bedre svar enn de vi har sett her på fritanke.no.
Morten Horn, 07.02.2012 kl 21:44
Det er litt ergerlig at det fortsatt oppleves som uklart hvordan legene forholder seg til begrensning av livsforlengende behandling, til tross for at jeg har skrevet så detaljert og omfattende om hvordan dette oppleves fra legens side. Vi får håpe at kollega Markestad kan forklare det bedre enn meg.
Men jeg tviler vel på om du kan få svar du er fornøyd med, Grorud, dersom du forlanger klare, entydige svar på kompliserte, tvetydige spørsmål. Det er også litt vanskelig at du ønsker å diskutere legeetikk (jeg mener, siden du utfordrer legeetisk råd) og medisinsk behandling (f.eks. dialyse, som du selv var den som tok opp) - og så opplever du det fremmedgjørende når jeg prøver å konkretisere hva vi egentlig snakker om. Du ønsker vel ikke bare en diffus, uforpliktende, unyansert skinndebatt? Det er slik dødshjelpsdebatten har artet seg i årevis nå, og det har ikke bragt oss et skritt framover.
Det å avslutte livsforlengende behandling er noen ganger vanskelig, andre ganger lett/selvinnlysende. Noen ganger resultatet av en lang prosess med titalls involverte, andre ganger skjer det uten et ord. Akkurat så vagt er det, og skal man gjøre det mer presist må man gå inn i de enkelte tilfeller - med fare for å bli "faglig" og "fremmedgjørende".
Men hva er egentlig relevansen, ift. aktiv dødshjelp, som denne tråden oppfordrer oss til å ta debatten om? Aktiv og "passiv" dødshjelp er to forskjellige ting, og overføringsverdien er minimal. Jeg får prøve meg på en banal og ufaglig forklaring på hvorfor disse tingene er forskjellige:
Det er forskjell på det å med vilje spenne bein på en fyr, og det å ikke støtte/fange opp en fyr som snubler i sine egne bein. Det å ikke fange ham opp kan også være etisk problematisk, noen ganger direkte dårlig gjort, samtidig som det kan være et vell av årsaker til at du - eller andre som også sto i nærheten - ikke gjorde noe. Men uansett stiller det i en helt annen klasse enn om du med viten og vilje stiller beinet ditt slik at du vet fyren vil snuble i det. Det samme gjelder for det å med hensikt ta livet av en pasient, versus det å akseptere at naturen går sin gang, og pasienten dør av sin sykdom uten at du griper inn.
Christian Grorud, 08.02.2012 kl 00:24
Du spør om relevans, Morten Horn, og det er nok her vi snakker forbi hverandre, enda nettopp dette har vært sentralt allerede fra vårt første innlegg her. Poenget er at en del av de pasientene som i dag dør som et direkte resultat av at behandling opphører – gjør det på eget initiativ. De velger å dø på den måten! Den gruppen pasienter må helsevesenet ha en måte å forholde seg til når en slik beslutning tas. Uansett hvor detaljerte dine forklaringer er, blir ikke relevansen i denne sammenligningen borte: De hensyn som skal tas til en slik pasient må jo være de samme som en bør ta overfor en som vil avslutte livet ved aktiv dødshjelp. Hvis vi ser bort fra selve metoden livet avsluttes med, er Markestads bekymring for at det kan tas en feil beslutning analog til den en bør ha når noen bestemmer seg for å avslutte livet ved å si nei til videre behandling. Derfor er det interessant å vite omfanget av slike tilfeller – og hvordan de håndteres i helsevesenet i dag. Dette er relevant for diskusjonen om hvordan pasientens interesser ivaretas, uavhengig av om det slås av en maskin eller om det gis en pille – og uavhengig av hvilke plikter og rettigheter de impliserte ellers har!
Morten Horn, 08.02.2012 kl 14:42
Ja, Grorud, vi snakker vel forbi hverandre: Som jeg har sagt, så er det forskjell på det å gjøre en aktiv handling for å ta livet av pasienten (aktiv dødshjelp), og det å la pasienten dø av sin sykdom, ved at man avstår fra tiltak som kunne forlenget livet.
Jeg er som lege helt komfortabel med at jeg ikke kan holde pasienter i live for enhver pris. Det er derfor ikke slik som du skriver - at det må tas de samme hensyn ved avslutning av livsforlengende behandling som når man aktivt tar livet av pasienten gjennom aktiv dødshjelp.
Du skriver "hvis vi ser bort fra selve metoden..." - men det er jo nettopp selve metoden som er stridsspørsmålet! Hvordan kan vi se bort fra metoden, dersom vi skal diskutere om metoden skal være tillatt?
Det er "ingen" som har problemer med at norske pasienter får dø, det som er omdiskutert er om vi skal bruke metodene eutanasi (dødelig injeksjon) eller assistert selvmord (resept på gift) for å oppnå dette.
Jeg brakte i forrige innlegg en veldig banal og enkel sammenligning mellom å spenne bein versus å ikke fange opp en som snubler. Jeg har i tidligere innlegg omtalt veldig detaljert forskjellen på å aktivt ta livet av pasienten gjennom f.eks. eutanasi, og den "passive" prosessen rundt det å avslutte respiratorbehandling (om du vil, kan jeg godt utdype dette nærmere).
Enten du vil forholde deg til den enkle modellen eller den fagmedisinske modellen, så synes jeg du bør klargjøre for oss: Mener du virkelig at det å gjøre en aktiv handling er likestilt med det å unnlate å handle?
Jeg skjønner ikke helt hvorfor du er så opptatt av dette om "de virkelig mener det" når vi avslutter livsforlengende behandling, og vil stille deg noen konkrete spørsmål:
1. Er du bekymret over at vi har for dårlige rutiner for disse beslutningene der vi avslutter livsforlengende behandling, for at vi lar pasienter dø som egentlig ønsket å leve videre?
2. Mener du at siden vi ikke kan være sikre på at de virkelig ønsker å dø, de som vi lar dø gjennom behandlingsbegrensning, så trenger vi heller ikke stille så strenge krav til pasientens upåvirkethet/overbevisning før vi gir aktiv dødshjelp?
3. Eller mener du at det "apparatet" vi idag bruker for å beslutte behandlingsbegrensning også kan brukes for å beslutte å gi aktiv dødshjelp?
4. Evt. andre grunner til at du er så opptatt av "passiv" dødshjelp?
Dersom det er 1) du er bekymret for - så er jeg bare delvis enig - jeg opplever ikke at dette er noe stort problem i Norge idag. Problemet er snarere at vi er for dårlige til å avslutte uønsket, unyttig overbehandling fordi vi glemmer å spørre oss selv: er dette behandling pasienten ønsker/ville ønsket og har nytte av? Men ellers vil jeg igjen slå et slag for Helsedirektoratets veileder, som skal revideres i år, og som burde være bedre kjent og hyppigere brukt på norske sykehus og sykehjem. Jeg har også, som nevnt, tatt til orde for et offentilg "livstestament" - og fikk senest i går mail fra Helsedirektoratet om at de "jobber med saken".
Dersom det er 2) du var opptatt av - så er jeg helt uenig i det. Jeg mener som før sagt at det stilles helt andre krav til aktive handlinger vi velger å gjøre selv, og det å avstå fra handlinger som kunne hatt den og den effekten.
Jeg opplever vel at det er 3) du er mest inne på: Om vi kan bruke eksisterende lover og regler for avslutning av livsforlengende behandling som fundament for en aktiv dødshjelps-lovgivning? Da får jeg nok en gang vise til Helsedirektoratets veileder og til Pasientrettighetsloven - som er det mest "håndfaste" vi har på dette området. Har du lest veilederen, og Pas.rettighetslovens §4.9?
Nok en gang - det er sterkt tvilsomt om man vet omfanget av "slike tilfeller" i Norge i dag - fordi dette er dagligdags, hverdagsmedisin, og diffust avgrenset. Og disse kildene omhandler i liten grad dette du er opptatt av - hvordan kan vi vite at pasienten virkelig ønsker å dø, at han ikke er utsatt for press? Sannheten er at vi ikke vet, vi kan ikke vite - men det får ikke hjelpe: Det skal fryktelig gode grunner til for å prakke på en pasient behandling han selv ikke ønsker - inkludert livsforlengende behandling. Vi må derfor fatte en avgjørelse - og om vi tar feil, så får det bare være slik. Ingen kan holdes i live mot sin vilje.
Jeg føler du er inne på et villspor, Grorud, fordi du ikke ser forskjellen på aktiv handling og det å avstå fra handling. Jeg sier villspor, ikke for å hovere, men fordi selve det vi diskuterer - norsk lov - opererer med en fundamental forskjell her. Det er LOV å la være å redde livet til en pasient som ikke ønsker å bli reddet (dvs., det er pasientens RETT å slippe å bli reddet, så lenge han er beslutningskompetent og ikke suicidal i psykiatrisk forstand). Men det er IKKE lov å aktivt ta livet av ham. Derfor blir kravene til beslutningen i disse to situasjonene også helt forskjellig.
Som sagt - dersom du er interessert i prosessen rundt det å avslutte livsforlengende behandling anbefaler jeg i første omgang å lese Helsedirektoratets veileder. Den er ikke alt for teknisk og fremmedgjørende, og kan gi et innblikk i hvordan helsevesenet forholder seg til dette.
Christian Grorud, 08.02.2012 kl 23:54
Du har rett, Morten Horn, i at jeg sikter i hovedsak til ditt punkt 3). Jeg mener det er relevant, fordi vi snakker om den overførbarheten som kan være verdifull HVIS aktiv dødshjelp blir straffefri.
Vi prøvde i vårt innledende innlegg å peke på omsorgsutfordringer som er felles for en tenkt situasjon med (lovlig) aktiv dødshjelp – og de mest analoge tilfellene i dagens rettstilstand, der mennesker også tar beslutninger som fører til at de dør. Du mener dette ikke er relevant.
Du skriver at jeg er på villspor, og viser til at aktiv dødshjelp ikke er lov. Slik går du inn i et sirkelresonnement, der argumentet ditt hviler på ulovligheten av aktiv dødshjelp. Det er lite brukbart i en debatt som nettopp dreier seg om et mulig behov for å endre loven!
Du hevder at jeg ”ikke ser forskjellen på aktiv handling og det å avstå fra handling”. Det har du ikke belegg for. Det jeg imidlertid har skrevet er at det, på tross av forskjellene, er noen likheter mellom de utfordringene som vi vil stå overfor i et tenkt regime med aktiv dødshjelp - og de vi møter her og nå, i dagens rettstilstand med passiv dødshjelp. Det kan være nyttig for debatten å belyse disse likhetene. Mener jeg. Du mener altså at jeg er på villspor.
Alt dette tar jeg til etterretning. Nå håper jeg andre vil gi uttrykk for sine synspunkter.
Morten Horn, 09.02.2012 kl 20:41
Ja nå ble det litt flisespikkeri her. Der jeg mente var at det later til at du ikke ser, eller er enig i, at det er en fundamental forskjell på det å utføre handlingen (ta pasientens liv) og det å akseptere at pasienten dør uten å gripe inn - og at denne forskjellen er så betydningsfull at det blir vanskelig å overføre fra den ene situasjonen til den andre.
Forskjellen mellom å handle og å la skje er, så vidt jeg vet, grunnleggende innenfor almen etikk og vårt rettssystem (juristene får korrigere meg om jeg tar feil), enten det gjelder handlinger ved livets slutt eller andre straffbare forhold.
Jeg er klar over at dette er et sirkelargument, det er også derfor jeg har påpekt at dette mer er en "short cut" til hjelp for de som tenker at "det er da vel ingen forskjell på..." Ikke bare i Norge, men i mesteparten av verden skilles det mellom det å forårsake noe gjennom egen handling, og det å la noe skje uten å gripe inn.
Jeg skjønner hva du tenker på, når det er alternativ 3) ovenfor du er interessert i. Igjen kan jeg da peke på Veilederen og Pasientrettighetsloven som de mest aktuelle. Men - jeg tror som sagt at disse bare vil være til beskjeden hjelp: Disse kildene sier lite om hvilke pasienter, hvilke tilstander hvor det er riktig å begrense livsforlengende behandling - de gir ingen kriterier annet enn at de omtaler den "samtykke-kompetente pasient" - samtidig som at Veilederen understreker at samtykke-kompetansen kan variere over tid, og at kravet til kompetanse avhenger av hvor alvorlig beslutningen er. Som sagt er Veilederen kanskje mest innrettet mot å fremme en god prosess rundt slike beslutninger, sikre at alle parter blir hørt, og lage en oppskrift på konfliktløsning.
En kanskje mer relevant kilde kunne være Legeforeningens retningslinjer for behandlingsmetoden lindrende sedering til døende: http://legeforeningen.no/spesial/norsk-forening-for-palliativ-medisin/veiledere/retningslinjer-for-lindrende-sedering-til-doende/
Her kan man finne kriterier for når denne behandlingsformen kan tas i bruk - og det kunne tenkes at de samme kriterier kunne danne grunnlaget for et dødshjelpsreglement.
Men - det halter endel. Lindrende sedering skiller seg fra aktiv dødshjelp ved at vi som hovedregel ikke antar at behandlingen framskynder døden - nettopp det som er poenget med aktiv dødshjelp. Den etiske utfordringen ved lindrende sedering er ikke om man skal ta livet av pasienten eller ei, men om omfanget av intervensjonen - graden av invasivitet - kan forsvares ut fra pasientens lidelsestrykk, og andre viktige hensyn slik som behovet for at pasienten er bevisst og kan delta i sitt eget liv (sin egen død).
Lindrende sedering er forøvrig en metode som skal brukes når pasienten har timer eller få dager igjen å leve. I et slikt tidsperspektiv er det vanskelig å skjønne at aktiv dødshjelp er påkrevet, all den tid vi har lindrende sedering tilgjengelig. Og svært, svært mange mennesker ville ikke få den død de ønsket seg, dersom kravet var at man skulle være så akutt døende som reglene for lindrende sedering forutsetter.
Et tredje spor kunne vært dette som kalles Kliniske etikk-komiteer (KEK), som er (sykehus-) organer som kan kobles inn for å hjelpe til med å løse vanskelige saker og fastlåste konflikter. Igjen er KEKs rolle aller mest å bidra til at saken blir godt belyst, at alle synspunkter får komme fram, så det handler mest om å få til en god prosess. Det er heller ikke lett å skjønne hvordan KEK skulle kunne ta en bedre avgjørelse enn behandlende lege, eller for den saks skyld - pasienten selv. Beslutningen om å gi aktiv dødshjelp må den legen ta som gir injeksjonen, eller skriver ut resepten. Det å spre ansvaret på flere skuldre, f.eks. gjennom en komitébehandling, kan nok bidra til ansvarsforvitring, men gjør ikke beslutningen bedre. Det hjelper ikke å være professor - eller tre professorer - for å avgjøre om et annet menneskes liv er verd å leve. Det spørsmålet er det bare pasienten selv som kan besvare.
Altså - dette viser jo litt av problemet: Hele vår virksomhet er rettet inn mot å behandle for å lindre plager, forbedre funksjon, forlenge liv - eller å avstå fra behandling som er uønsket eller unyttig. Vi har ikke noen beredskap, i norsk medisin, for å håndtere det å ta livet av pasienten. Skal man legalisere aktiv dødshjelp, da tror jeg man må starte fra bunnen av med å meisle ut kriterier for hvem dette skal gjelde, når det skal være lov, hvem som skal gjøre det og med hvilke kontroll-rutiner. Jeg tror ikke eksisterende regler og systemer er et nyttig spor i så måte - altså heller et villspor.
Jeg er helt enig i at flere burde engasjere seg i debatten. Hvor der de? Synovates spørreundersøkelse viste jo at nesten 90 % av HEFs medlemmer er helt eller delvis for legalisering av aktiv dødshjelp. I denne tråden har det nesten bare kommet negative innspill fra min side. Hvor er de, alle de som ønsker at HEF skal arbeide for aktiv dødshjelp?
Reidar Einarsen, 14.02.2012 kl 16:09
Og lar hans argumenter også være mine. Når det gjelder spørreundersøkelse: å bruke en høy prosentandel som argument, når det kan være tvil om hva den enkelte mener med begrepet eutanasi eller aktiv dødhjelp, blir feil. At mange mener det samme behøver heller ikke nødvendigvis bety at de har rett.
Det må opplyses og diskuteres mer i organisasjonen (hvis man vil fram til et ja/nei-vedtak) etter min mening.
Levi sier: "– Fordi det er mange døende som lider under de reglene vi har i dag. Hvis Human-Etisk Forbund går inn for eutanasi, vil det selvsagt være en viktig faktor for å få til en oppmykning i Norge. Som forbund trenger vi dessuten noen kampsaker."
Noen kampsaker? Som om HEF mangler det?! Jeg har stor respekt for Levi Fragell og hans innsats for HEF, men eutanasi får være hans kampsak.
Erik Torp Nilssen, 15.02.2012 kl 01:19
Jeg prøver å følge debatten om aktiv dødshjelp (AD). Jeg har stor sympati for Morten Horns (MH) argumentasjon; han viser store kunnskaper om hvilke dilemma en lov som tillater AD kan gi både pasienter, pårørende og ikke minst legen som blir bedt om å bistå. Han viser også et engasjement og en utholdenhet som kan ta pusten fra de fleste.
Mitt utgangspunkt er kristen tro, og jeg overrasker dermed ikke de fleste leserne på Fritanke med å støtte MHs argumentasjon. Men for meg vil det være meget interessant å få lese motargumenter. Derfor tillater jeg å be mine ærede "trosmotstandere" om å følge MHs etterlysning av motdebattantene, som ifølge meningsmålinger skal utgjøre storparten av HEFs medlemmer.
Debatten om AD må komme. Også blandt religiøse mennesker er det interesse for noe meningsbryting og avklaring av begrepene.
Men jeg tror det er klokt av MH å fatte seg i korthet og tillate seg pustepauser, for hans iver og lange innlegg kan lett virke mot sin hensikt. Ingen med normal arbeidskapasitet og behov for noe søvn og privatliv kan gå inn i den aktiv debatt slik MHs nidkjærhet har artet seg.
I håp om at debattredaktøren ikke er et troll som vil kaste ut beinet som "lukter kristenmannsblod" ser jeg fram til å følge debatten videre.
Med vennlig hilsen, Erik
Morten Horn, 15.02.2012 kl 20:27
Takk for hilsen, Erik Nilssen, det er nok rett det du sier, og jeg har selv reflektert over dette. Jeg hadde ønsket at Fri Tanke hadde kollapsbare innlegg, slik at det ble lettere å få oversikt over debatten, og lettere å velge ut hva man ville lese gjennom. Klikkbare hyperlenker hadde også vært bra.
Det er en litt bitter ironi i at når jeg nå svarer på din direkte henvendelse, så bare bekrefter jeg kritikken du reiser. Men det får så være, jeg synes uansett du retter baker for smed her:
Problemet i denne tråden (som oppfordrer til å "ta debatten" om aktiv dødshjelp) er ikke at jeg skriver for mye, men at alle de tusenvis av humanetikere som etter sigende skal være for legalisering (og at HEF skal ta stilling for) forholder seg tause.
Jeg synes også du bør ta med i betraktningen at utgangspunktet her er en meningsmåling, backet opp av uttalelser (http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8746) fra HEFs dominerende lederfigur Levi Fragell, som går i retning av: "Hør her, vi vet at nesten alle humanister er for aktiv dødshjelp, kan vi ikke snart bare overkjøre mindretallet og komme til en avgjørelse?" Det er liksom min siste sjanse til å delta, dette her...
Endelig er det viktig å prøve å få synkronisert de to debattene om aktiv dødshjelp: Den ene, som foregår i mediene og på sosiale medier - og som stort sett går i retning av "nå må vi snart få på plass aktiv dødshjelp". Og den andre, som foregår blant leger, jurister og beslutningstakere - som gjennom en enormt omfattende argumentasjon konkluderer med at dette ikke lar seg gjøre.
Det hadde tatt seg bedre ut om flere leger enn jeg hadde engasjert seg i debatten her og andre steder. Men det blir litt feil å kritisere de som har møtt opp, for at oppmøtet er så dårlig.
Erik Torp Nilssen, 15.02.2012 kl 20:48
hei, MH, og takk for svar.
Naturligvis har du et poeng, det er jo "de andre" som glimrer med sitt fravær. Men du har nå i kveld prestert ditt suverent korteste innlegg i denne saka! :)
Ellers oppdager jeg et annet "problem". Når jeg har logget inn, og vil klikke meg inn på debatten om eutanasi, blir jeg først vist til Levi Fragells artikkel om dette. Tråden fra det innlegget har fått aktiv dødshjelp fra debattredaktøren.
Så må jeg klikke videre. Jeg er sikker på at debattredaktøren kan ordne en direktelenke til den fortsatt levende debattråden, selv om den dessverre ikke er rykende varm, det er synd å si.
mvh
Erik
Erik Torp Nilssen, 15.02.2012 kl 21:46
Jeg har lest Linn Ullmanns bok om aktiv dødshjelp (AD). Kort fortalt handler det om et ektepar som lover hverandre at når kreften kommer, og har tatt et skikkelig overtak, så skal den friske hjelpe den kreftsjuke ut av livet. Dagen kommer, kona, som er lege, skaffer den passende giftdosen, og hun setter sprøyten som avtalt, mildt sagt full av blandede følelser.
Parallelt med dette forteller Linn Ullmann hvordan pasienten gradvis blir svekket, hvordan han forfaller og forstår at den avtalte dagen nærmer seg. Han mister talens bruk, men vi forstår at han har skiftet syn på saken. Det kan han ikke kommunisere, og ferdig med det, for å si det brutalt.
For omtrent et år siden døde min far etter et langt sykeleie. Jeg skal ikke plage leserne med detaljer, men selv om far tidvis var fjern og sløv, var det en av våre gleder å se far følge med, ofte våkne til live da oldebarna kom på besøk. Det tilsynelatende meningsløse livet ble meningsfylt.
Så la meg da prøve å provosere tilhengerne av AD:
Når skal noen komme til meg for å hjelpe meg ut av lidelsen? Når barna synes det er på tide å få dele arven? Neida, naturligvis ikke! Dessuten er formuen liten og barneflokken stor, det er ikke stort å vinne.
Når det om tjue år ikke er nok skatteinntekter til å gi meg verdig pleie? Min generasjon (født i -47) har jo karra til oss både AFP og retten til å tjene ekstra, men når neste generasjon skal til å betale gildet, kan det bli aktuelt å finne alternativer til både AFP og sjukehjemsplass med enerom og høg standard. Skatteviljen er ikke VELDIG stor for tida, og det er jo en billig løsning å gi syttifemåringen en million, la ham reise og kose seg for den, og så melde seg til en "verdig avslutning" når han kommer hjem. For når millionen er brukt opp, kommer det ikke mer penger, og da er det de rike som kan kjøpe seg en komfortabel privat sykehjemsplass med gode leger og pleiere. Vi andre får bare si "takk for seg".
Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke gleder meg til forfallet som venter meg de kommende ti, femten, tjue eller tretti årene som kommer. Jeg ser ikke lyst på framtida for velferdsstaten (men jeg kommer ikke til å stemme på dem som lover skattelette). Det KAN nok hende at jeg kan komme til å ønske meg en annen utgang av livet enn fem år som såkalt "grønnsak", men jeg er livredd for et samfunn som kan bruke økonomiske argumenter og moralsk press for å hjelpe meg og andre til ikkke å "bli til byrde" for mine barn og for samfunnet.
Morten Horn, 23.02.2012 kl 12:04
Ja.... nå ser du, Erik Torp Nilsen: Det hjalp ikke med korte, poengterte innlegg for å få fart i debatten om aktiv dødshjelp i Human-Etisk Forbund. Ikke hjalp det med "religiøse provokasjoner" heller, eller med personlige opplevelser.
Nei, det er merkelig: Over 65000 HEF-ere skal iflg. meningsmålingene være helt eller delvis for legalisering av aktiv dødshjelp - men når dette skal debatteres er det nesten ingen av disse 65000 som vil delta. I denne tråden som heter "Vi må ta debatten om aktiv dødshjelp" er det bare et sted mellom 0 og 2 dødshjelpstilhengere som har ytret seg - og Christian Grorud har altså markert at han ikke vet om han er for eller mot. Mette Nordhus har ikke bidratt overhodet.
Jeg skjønner ikke hvordan HEF skal kunne "ta stilling" til spørsmålet om aktiv dødshjelp når det er så laber interesse i forbundet for å diskutere dette.
Erik Torp Nilssen, 24.02.2012 kl 22:10
Jeg er redd debatten er død, ja. Trist, og jeg er redd Morten Horns analyse er rett. Og mine bidrag har IKKE blåst noe liv i den, kanskje tvert imot.
Jeg skal være varsom med å trekke konklusjoner. Det blir kanskje litt privat når jeg sier at det har vært givende å lese Morten Horns kunnskapsbaserte og engasjerte innlegg. Hjertelig takk.
Erik
Reidar Einarsen, 02.03.2012 kl 21:13
Dette debattforum har få lesere og få debattanter, og er ikke så spennende eller interessant for andre enn oss som har vært i debatt allerede noen ganger. Den tekniske løsningen er ikke god.
Jeg mener at fritanke.no bør leite etter en bedre plattform for diskursjon. Mulig det koster en del kroner, men her er et eksempel:
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat43/thread248927/#post_248927, som er Even Gran som har skrevet et innlegg på verdidebatt. Som man ser, så lar det seg ikke lenke herfra.
Morten Horn og Erik Torp Nilssen har ingen å debattere med. Derfor debatterer man på andre forum som verdidebatt.no.
Reidar Einarsen, 02.03.2012 kl 21:24
Det lar seg lenke fra det man skriver i innlegg, men det synes ikke når man skriver innlegget. :-(
Morten Horn, 08.03.2012 kl 15:22
Under dødshjelpsdebatten på Oslo Fylkeslags årsmøte i går framkom det kritikk mot denne debattråden - at det blir for detaljert og pirkete, og virker ekskluderende på mange som ellers ville ha engasjert seg i dødshjelpsspørsmålet. Om man leser gjennom tråden kan man godt forstå hva kritikken bygger på, og det er vel også ganske klart at dette i stor grad handler om innleggene jeg har skrevet. Jeg vil derfor ta min del av ansvaret, og gi mitt svar.
Spørsmålet om aktiv dødshjelp kan gjøres enkelt og lettfattelig, og oppsummeres slik:
1. Det er i utgangspunktet galt å ta livet av et annet menneske, og det er galt at leger tar livet av pasientene sine.
2. Men det finnes unntakstilfeller der dette likevel kan være riktig.
Dette mener omlag to tredjedeler av befolkningen over hele den vestlige verden, inkludert Norge - og kanskje enda flere (80-90 %) av HEFs medlemmer. De fleste vil si noe slik som at "aktiv dødshjelp bør være tillatt, gitt visse forutsetninger/kriterier og under samfunnets kontroll".
Men debatten om hvorvidt aktiv dødshjelp skal legaliseres slutter ikke her - den har ikke en gang begynt. For det som virkelig gjør aktiv dødshjelp til et vanskelig spørsmål (og fortsatt forbudt i de fleste land) er spørsmålene som MÅ følge etter nr. 1 og 2 ovenfor:
3. Dersom aktiv dødshjelp skal legaliseres, hvilke kriterier skal gjelde og hvordan skal det kontrolleres?
4. Lar det seg i det hele tatt gjøre å regulere aktiv dødshjelp på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte, slik det ville kreves av en lov?
Det er spørsmål 3 og 4 som diskuteres, når lovgivere verden over skal ta stilling til om aktiv dødshjelp skal være tillatt. Dersom man mener alvor med at man vil delta i dødshjelpsdebatten - da er det disse spørsmålene man må begi seg inn på. Og da er det ingen annen utvei enn å være konkret, se på detaljene, lage forslag til begrensninger og kontrollsystemer - alt dette jeg har omtalt i detalj i tidligere innlegg.
Dette er altså ikke "mine" innvendinger, tvert om går det igjen i de fleste sammenhenger der aktiv dødshjelp forlater kafébord og debattmøter, og løftes opp til lovgivere og jurister - altså når selve legaliseringen skal vurderes.
Noen gode (men altså veeeldig langtekkelige og kompliserte) eksempler finnes her:
Det skotske parlamentets drøfting av forslag om aktiv dødshjelp 2010: http://www.scottish.parliament.uk/parliamentarybusiness/28862.aspx?r=6031&mode=html
Parlamentskomitéens utredning: http://archive.scottish.parliament.uk/s3/committees/endLifeAsstBill/reports-10/ela10-01-vol1.htm
Det britiske overhusets "Select Committee"-rapport: http://www.publications.parliament.uk/pa/ld200405/ldselect/ldasdy/86/86i.pdf
Den europeiske menneskerettighetsdomstolens dom i saken til Diane Pretty: http://cmiskp.echr.coe.int/tkp197/view.asp?action=html&documentId=698325&portal=hbkm&source=externalbydocnumber&table=F69A27FD8FB86142BF01C1166DEA398649
FNs Menneskerettighetskommisjons uttalelse om Nederland: http://www.unhchr.ch/tbs/doc.nsf/0/dbab71d01e02db11c1256a950041d732?Opendocument
For de som ikke orker eller vil lese lese disse tekstene - det er helt OK. Men det er altså på dette nivået debatten om legalisering av aktiv dødshjelp foregår. Dersom man ønsker å delta i den virkelige debatten - ikke bare repetere det som har vært "common sense" i flere tiår nå - så må man nesten ta utfordringen og sette seg inn i de argumentene og innvendingene som faktisk hindrer legalisering av aktiv dødshjelp i dag.
Til slutt noen ord om "debatt-tonen" i denne tråden: Min opplevelse (les gjerne tråden fra ende til annen for å gjøre opp din egen mening!) er at i den grad det har forekommet personangrep, har det mest vært rettet mot meg. Jeg opplever at jeg har blitt beskyldt for paternalisme og for å ville tvinge HEF til mene det JEG mener. Begge deler er feil, og imøtegått ovenfor. Selv har jeg kritisert Christian Sandsdalen - det kan ikke overraske, mtp. at han faktisk ble dømt for drap i norsk høyesterett, og ekskludert fra vår fagforening pga. sin handling.
Videre har jeg skrevet at jeg har hatt inntrykk av at Oslo fylkeslags ledelse driver en kampanje for å få HEF til å ta stilling til (og da FOR legalisering av) aktiv dødshjelp. Jeg vet konkret at flere enn jeg har fått dette inntrykket. Christian Grorud, og i går også Mette Nordhus, har nå eksplisitt sagt at de ikke har noen bestemt mening for eller mot aktiv dødshjelp. Det er i så fall viktig informasjon, og selvsagt har jeg som mening medlem rett til å utfordre de som representerer (blant andre) meg til å få avklart hva som er deres holdning, og på hvilken måte de vil bruke det tillitsvotum de har fått.
Nestleder Christian Grorud brukte i går, etter sin presentasjon, et uttrykk i retning av at "nå er jeg privatperson igjen". Men dét blir for enkelt: Har man en lederrolle, et tillitsverv - da må man være veldig tydelig på hvilken hatt man har på, og tillitsmannshatten kan man aldri legge helt fra seg. Mine merknader til Grorud og Nordhus er altså ikke personangrep - men helt legitime spørsmål som tillitsvalgte må tåle, og besvare.
Jeg er engasjert i spørsmåletet om aktiv dødshjelp, og skriver langt og innfløkt. Det er synd om mine innlegg skremmer andre fra å delta (jeg skulle ønske innleggene var kollaps-bare, slik at inntrykket ikke ble så massivt og det ble lettere å "scrolle forbi"). Men det kan ikke være slik, i Human-Etisk Forbund, at vi skal dyrke retten til å levere dårlige argumenter og uholdbare påstander, uten å bli imøtegått. Vårt livssyn handler om rasjonalitet og vitenskapelig tilnærming. Om man opplever å bli "tatt" for sine argumenter er ikke svaret å bli snurt, men heller å kvesse sine egne argumenter og svare på tiltale.
Det er også lov, i møte med sterke motargumenter, å reflektere om det kan tenkes at meningsmotstanderen din faktisk har et poeng.
Jeg håper flere HEFere vil delta i denne interessante, men kompliserte debatten. Jeg vil sjøl bidra med mest mulig saklige, men ofte nokså detaljerte, innlegg. For de som har ambisjoner om å påvirke lovgivningen i Norge på dette feltet kan det være lurt å titte på mine argumenter - for det er nettopp denne typen argumenter som per i dag hindrer at den overveldende viljen i folket blir omsatt i norsk lov.
Morten Horn, 09.03.2012 kl 12:45
Når aktiv dødshjelp debatteres får man ofte inntrykk av at dette er en debatt som øker i aktualitet, og at "dette må vi gripe fatt i". Men i virkeligheten er dette en gammel debatt som har gått i evig sirkel i flere tiår, ja enda lenger. Historikken i dødshjelpsdebatten er godt beskrevet i denne banebrytende artikkelen av Ezekiel Emanuel fra 1997: http://www.theatlantic.com/magazine/archive/1997/03/whose-right-to-die/4641/
Også i Norge har debatten gått lenge. Jeg kom over denne web-siden med innlegg av Levi Fragell og tidligere professor i indremdisin, Jacob Jervell, fra 1991:
www2.aschehoug.no/un/mm/Eutanasi.doc
Det interessante er å se at akkurat de samme innvendinger og problematiseringer som jeg har kommet med i denne tråden, er det Jervell tok opp for 21 år siden. Og, må jeg få tilføye, det er også tankevekkende at tilhengerne av legalisering av aktiv dødshjelp ikke har gjort framskritt i å besvare spørsmålene Jervell reiser, og jeg gjentar i dag. Skyldes det at man ikke har svar, eller er det at man bare nekter å forholde seg til de som er uenige? Uansett, det er disse innvendingene som gjør at aktiv dødshjelp fortsatt er forbudt i Norge og de fleste andre land.
Erik Torp Nilssen, 18.03.2012 kl 20:53
Mine beveggrunner for dette innlegget er etisk tvilsomme; jeg vil bare erte Morten Horn, i all vennskapelig. Jeg ble mistenksom da han omtalte artiklene fra Levi Fragell og Jakob Jervell for vel 20 år siden, fordi han omtalte Jakob Jervell som tidligere professor i Indremedisin. At teologi skal ha blitt forvandlet til indremedisin på FRITANKE
Erik Torp Nilssen, 18.03.2012 kl 21:01
Jeg må ha kommet borti en uønsket tast, det er antaktelig straffen for å ville erte en seriøs meddebattant. Jeg lar meg likevel ikke stoppe:
At teologi skal ha blitt forvandlet til indremedisin på FRITANKE er faktisk litt morsomt, for den som liker å se trykkfeil som uttrykk for noe mer enn tilfeldigheter.
Jakob Jervell var en meget profilert teologisk professor, og ved siden av langt mer konservative Gunnar Prestegård så ofte innkalt som kommentator langt utover snevre teologiske felter at han var blandt de første som ble omtalt som RIKSSYNSER. Og det komiske i Morten Horns lille trykkfeil er jo at teologi for fritenkere er studier av noe som i deres forestillingsverden ikke finnes.
Samtidig stiller jeg meg meget sårbart og utsatt til for et minst like ertende svar, for tenk om professor dr. Theol Jacob Jervell har en navnebror som har vært professor dr. Med Jacob Jervell.
Så får vi oss en latter. Det er ikke så dumt det heller, i en bokstavelig talt gravalvorlig debatt ...
Unnskyld :/
Morten Horn, 18.03.2012 kl 23:56
Hm, dette var pussig! Jeg lar meg ikke erte, men blir oppriktig i stuss: jeg tok det for gitt at denne artikkelen var skrevet av Jacob (blant oss leger mest kjent som "Jak") Jervell, se dette wiki-oppslaget: http://no.wikipedia.org/wiki/Jak_Jervell
Han er en nokså berømt norsk indremedisiner og diabetolog, jeg møtte ham en gang under en studietur til Gaza og Vestbredden i 1995. Slik jeg leste teksten, så opplevde jeg den også som om den skulle vært skrevet av en lege, selv om jeg ved nærmere ettersyn vel ikke finner noe som spesifikt identifiserer skribenten som lege.
Jeg har vel kanskje hørt om at det fantes flere Jervell'er, men hadde ikke tenkt over at det kunne være teologen som har skrevet dette. Og ettersom det også fokuseres på det kristne ståsted her, så er det vel plausibelt at det var han. Pussig. Er det noen som kjenner mer til dette, som kan avklare hvem av Jacob'ene som er forfatteren? Kanskje Levi vet det?
Uansett - poenget gjenstår vel at de samme argumentene som er viktige for meg (som lege, og som humanetiker) var viktige for 20 år siden (for en prest, en kristen!). Og vedr. spørsmål 4 i denne oppgaven: Hvordan Jervells argumentasjon springer ut fra hans kristne ståsted: Jervell kommenterer selv dette: "Dette syn er ikke selvsagt lenger. ". Hele resten av hans tekst går, etter mitt syn, nesten utelukkende på almenmenneskelige, rasjonastiske, ja - humanistiske, argumenter. Nesten så man lurer på om også de som har gitt denne oppgaven har tatt feil - at det virkelig er legen, og ikke teologen, som er forfatteren? Her hadde det vært artig med en avklaring!
Kirsti Bergh, 20.03.2012 kl 11:22
Hei, Morten, hva tenker du om denne saken?:
http://www.iheu.org/british-humanists-support-court-hearing-man-seeking-end-life?utm_source=twitterfeed&utm_medium=twitter
Morten Horn, 20.03.2012 kl 14:47
Hei Kirsti,
Jeg har faktisk allerede tatt opp Tony Nicklinsons sak i en kronikk i VG, 15. mars. Det er synd å si det - men for å få lese den på nett må man faktisk gå til nettstedet til "Menneskeverd", som jo har et kristent fundament. De har i hvert fall lenket til den, se her: http://www.menneskeverd.no/?p=1652
Ole Peder Kjeldstadli (humanetiker og leder av Foreningen Retten til en verdig død, FRVD) har et motinnlegg i dagens VG, som man kan lese om man løper til aviskiosken!
De som leser mitt innlegg, og dernest Kjeldstadli sitt, kan få syn for segn: Til tross for at jeg spør "Hvor skal grensen gå?" så unnlater Kjeldstadli å svare. Der hvor jeg påpeker at Oregon-modellen (som FRVD vil innføre i Norge ville NEKTET Nicklinson å få hjelp til å dø (fordi han ikke har terminal sykdom, og fordi han ikke klarer å svelge giften på egen hånd) er Kjeldstadlis svar at man må finne andre måter å hjelpe ham på også. I praksis innebærer dette eutanasi på nederlandsk vis, til ikke-terminale pasienter. Og dermed er hele avgrensningen - hele poenget med Oregon-modellen - gått fløyten.
Denne dobbeltkommunikasjonen er gjennomgående hos store deler av "dødshjelpsbevegelsen" i Norge. Det er lett å snakke om at "denne mannen må da få hjelp til å dø", men når man skal begynne å avgrense hvem som skal få ja, hvem som skal få nei, da svikter det. Det gjør ikke noe - på skrivebordet eller når dødshjelp diskuteres på nett eller over en flaske rødvin.
Men dersom vi skal lage en LOV som regulerer aktiv dødshjelp - da MÅ vi finne svar på disse spørsmålene. Vi trenger en lov som på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte regulerer når det å ta livet av en pasient skal være tillatt, og når det skal være forbudt.
Det er nødvendig av hensyn til pasientene (som må vite om de faller innenfor eller utenfor kriteriene), av hensyn til legen (som må vite om hun gjør noe lovlig eller kriminelt), og av hensyn til samfunnet (som har ansvar for å hindre at sårbare individer lider overlast og urettmessig blir tatt av dage).
Morten Horn, 20.03.2012 kl 15:04
Jeg leste også uttalelsen fra BHAs talsmann:
“We will continue to call for an ethical and humane law on assisted dying that would protect the vulnerable, but also allow mentally competent adults the right to die with dignity in a time and manner of their own choosing.”
Javel, "mentally competent adults" skal ha rett til å dø "in a time and manner of their own choosing." De fleste nordmenn (med unntak av kristenkonservative, kanskje) vil nikke gjenkjennende til det. Men det gjelder vel ikke BARE dersom man blir syk som Tony Nicklinson (med "locked-in" syndrom).
Også fullt førlige mennesker, som er mette av dage og frykter en snikende demens eller annen "uverdig" sykdom ved livets slutt, vil kunne ønske å "sjekke ut" (uttrykket er hentet fra pro-dødshjelpsarbeidere i Oregon!) når de selv føler tiden er inne, med pålitelige og skånsomme metoder. I Norge forsøker 5000 mennesker hvert år å ta sitt liv - bare 1/10 av dem "lykkes". Noen forsøker bare halvhjertet, men en god del gjør et helhjertet forsøk, som mislykkes. Mange blir reddet, mot sin vilje. Hvorfor skal ikke disse få hjelp til et sikrere og skånsommere selvmord?
Mange av de som forsøker selvmord er deprimert. Mange av dem har også alvorlig sykdom (det er en viktig risikofaktor for selvmordsforsøk). Disse ville neppe være "mentally competent" etter Oregon-modellen - noe som ikke nødvendigvis er noe problem, fordi undersøkelser og kasuistikker viser at Oregon-legene legger lite vekt på dette kriteriet. Bare noen få prosent bilr henvist til psykiatrisk vurdering. I én undersøkelse var 1/3 av dødshjelpspasientene klinisk deprimerte. Likevel fikk de hjelp til å dø.
Det synes jeg på ett vis er vel og bra - for det er jo hjerterått og ganske selvmotsigende dersom bare de "lykkeligste" kreftpasientene skulle få dødshjelp, mens de som er aller mest nedbrutt og fortvilet pga. sykdommen må lide videre.
Det er flott at britiske humanister og norske humanetikere støtter legestanden verden over i å gjøre sitt beste for å hjelpe syke individer med øke sin autonomi. Det er bra at vi allerede har gode regler for å verge norske pasienter mot uønsket livsforlengende behandling - regler som nok kan implementeres enda bedre (jfr. f.eks. mitt forslag om et offentlig livstestament). Og det er gledelig at stadig flere land verden over følger etter Norge, og fastslår at ingen mennesker kan holdes i live mot sin vilje.
Men dersom man mener at mennesket skal ha rett til å bestemme sitt eget dødstidspunkt - da utvider man autonomien til hittil ukjente områder. Da må man også være konsekvent og se på hvordan man forholder seg til selvmordsforsøk, og man må se på dementes og deprimertes rett til samme kontroll over eget liv og død som friske mennesker har.
Christian Grorud, 12.04.2012 kl 17:50
Jeg har ønsket at andre skal få plass i debatten, og har derfor vært avventende. Nå ser jeg imidlertid at Morten Horn stiller spørsmålstegn ved min adferd som tillitsvalgt, i det han i sitt innlegg 8. mars viser til at jeg på årsmøtet i Oslo skal ha sagt noe i retning av at ”nå er jeg privatperson igjen”. Horn mener at dét blir for enkelt: ”Har man en lederrolle, et tillitsverv - da må man være veldig tydelig på hvilken hatt man har på, og tillitsmannshatten kan man aldri legge helt fra seg.” Saken var at jeg ba om å bli behandlet som en ”vanlig” møtedeltaker etter mitt forberedte innlegg; vanlig i den forstand at jeg ikke forventet å få ordet utenom talelisten. Så enkelt var det - og neppe kritikkverdig.
Morten Horn, 13.04.2012 kl 11:18
Christian, du har nå grepet fatt i en setning fra mitt innlegg 8.3 kl. 1522. Dette innlegget er, som man ser, en respons på uttalelser som falt på Oslo HEFs årsmøte om at debatten i denne dødshjelpstråden ble opplevd som ekskluderende, og at det var derfor så få deltok. Jeg følte at kritikken delvis var rettet mot meg, og det var derfor jeg prøvde å lese mine egne innlegg mtp. om jeg hadde uttalt meg ovenfra-ned, eller brukt altfor mye medisinsk terminologi - eller kanskje brukt personangrep.
Det jeg poengterte var at når det gjelder deg, Christian, så er ikke du en privatperson i denne sammenheng: Du er en av våre fremste tillitsvalgte, med automatisk plass i HEFs høyeste beslutningsorgan (landsmøtet) - og dersom det fokuseres på deg og dine meninger/handlinger handler det ikke om personangrep, men om din rolle som tillitsvalgt.
Som jeg sa på Oslos årsmøte: Dersom HEFs tillitsvalgte ønsker å bruke HEF til å fremme politiske saker, slik som legalisering av aktiv dødshjelp, da må man kreve at de tydelig tilkjennegir sine politiske syn - før de velges. Hvis ikke risikerer vi som i 1999 - at en tilfeldig gruppe HEF-delegater reiser til Mumbai, og så viser det seg at alle stemmer for aktiv dødshjelp - uten at noen av de som sendte dem til Mumbai visste hva de mente om saken, eller at den i det hele tatt skulle opp til votering.
Det er mulig jeg misforsto din uttalelse på årsmøtet, Christian - men jeg må få peke på at også møteleder poengterte nettopp dette umiddelbart da du sa det. Så jeg var ikke den eneste som misforsto, da.
Men som jeg har vist over: Jeg har ikke misforstått - tvert imot er dette fortsatt en kritikk fra meg mot deler av HEFs tillitsvalgte: At man bruker sitt tillitsverv til å gjøre vedtak i kompliserte politiske spørsmål, men samtidig lar være å tilkjennegi sitt syn og argumentere for det overfor de menige medlemmene man er valgt av.
Det jeg har vært opptatt av, er at HEF tydelig skal markere (gjerne med et landsmøtevedtak) at spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp er så komplisert at det neppe noen gang vil la seg gjøre å behandle dette på en skikkelig måte i en så løst oppbygget organisasjon som vår. Og at det samtidig er, og antagelig vil være, ulike syn på spørsmålet med like god forankring i et humanetisk livssyn - slik at det i overskuelig framtid ikke vil være verken mulig eller ønskelig at HEF skal binde seg til et "for" eller "mot" legalisering av aktiv dødshjelp.
Om vi hadde fått en slik markering og enighet i HEF (og jeg mener at den siste spørreundersøkelsen faktisk gir betydelig støtte til dette) ville debatten om aktiv dødshjelp kunne blitt mye friere og saksorientert, med lavere skuldre og mindre konflikt.
Men et slikt vedtak mangler - og senest på siste landsmøte vaket det forslag fra Rogaland om at HEF skal gå inn for aktiv dødshjelp. Tallrike uttalelser, bl.a. fra flere av de som nå er valgt inn i Oslo fylkeslags styre, tyder på at mange andre tillitsvalgte er innstilt på å bruke sin posisjon til å stemme for aktiv dødshjelp. Vår tidligere generalsekretær Levi Fragell har sagt at HEF bør gå inn for aktiv dødshjelp, selv om det vil føre til avskalling.
I et slikt klima i HEF er det ikke det minste rart at de av oss som utgjør en tilsynelatende minoritet er spesielt opptatt av de signaler som kommer fra dere som faktisk har tillitsverv og vedtaksrett i HEFs organer.
Jeg vil avslutningsvis peke på et litt spesielt poeng: Da Oslo fylkeslags årsmøte skulle debattere aktiv dødshjelp i år, og sist jeg var tilstede i 2010, gjorde møteleder det uttrykkelig klart at årsmøtet i Oslo IKKE skulle fatte vedtak i dødshjelpssaken - det var bare en diskusjonssak. Når ikke en gang årsmøtet - som er en forenings høyeste organ - får lov til å gjøre vedtak - hvordan skal jeg da som menig medlem kunne påvirke utfallet av saker jeg er opptatt av? Det virker for meg som om eneste muligheten jeg har for å kunne få avgi min stemme i dødshjelpssaken må være å søke et tillitsverv i HEF, slik at jeg kan få en delegatplass til landsmøtet.
Dette gir et inntrykk av et A-lag og et B-lag blant HEFs medlemmer, der noen har verv og gjør vedtak om hva de måtte ønske (Maria Amelie eller mannlig omskjæring, for å nevne eksempler), mens vi andre passive medlemmer i beste fall kan møte opp på årsmøter etc. for å bli orientert om hva vi som forbund skal mene. Dét er nok helt OK for de fleste av oss, dersom de tillitsvalgte forvalter sitt mandat på en god måte, og viser klokskap og tilbakeholdenhet i de kontroversielle, vanskelige sakene.
Men i hvert fall - selv om jeg betaler akkurat samme kontingent som de aktive medlemmene, selv om jeg har vært medlem like lenge som mange av dem - så er min påvirkningsmulighet som menig medlem dramatisk mindre enn for de som har et tillitsverv. Dette alene gjør det høyst berettiget å stille kritiske spørsmål og stille til ansvar de som er mine tillitsvalgte. Slik du er, Christian Grorud.
Einar Morten Lassesen, 23.04.2012 kl 19:37
Jeg var møteleder på det siste årsmøtet i Oslo fylkeslag og vil komme med noen kommentarer ettersom det blir henvist til meg i Morten Horns innlegg 13.04.
Som møteleder synes jeg det kan være hensiktsmessig i en debattsak å la hovedinnleder eller forslagsstiller få muligheten til å kommentere og svare på spørsmål fra andre debattanter fortløpende. Christian Grorud var innleder til diskusjonssaken om aktiv dødshjelp og han fikk derfor denne muligheten. Jeg husker ikke om det var helt i starten eller et stykke ut i debatten, men Christian valgte i hvert fall å gi fra seg denne muligheten og være ”vanlig medlem” i den forstand at han måtte sette seg på talelista som de andre som var til stede.
Det blir i innlegget også kommentert som et ”litt spesielt poeng” at jeg opplyste at årsmøtet ikke skulle fatte vedtak i saken om aktiv dødshjelp. Det er korrekt at jeg i forkant av debatten kom med denne informasjonen. Saken om aktiv dødshjelp (sammen med et par andre saker) var satt opp som diskusjonssak i etterkant av selve årsmøtet. Man kan være enig eller uenig i det, men formelt var det slik. I henhold til § 5b i vedtektene skal årsberetning, regnskap og andre saker nevnt i innkallingen behandles på årsmøtet. Så lenge saken ikke var med i selve sakslista var det derfor ikke opp til årsmøtet å fatte noe formelt vedtak vedr. aktiv dødshjelp på dette årsmøtet. Dersom noen ønsker at det skal fattes et vedtak, må saken meldes inn i forkant av årmøtet. Å melde inn saker er noe alle medlemmer har anledning til.
I debattinnlegget leser jeg at Morten Horn ønsker et formelt vedtak i HEF om at aktiv dødshjelp er en vanskelig sak og at HEF dermed ikke kan ha et formelt syn i saken, for deretter å si ”Kjør debatt!”. For meg blir dette å snu hele saken på hodet. Jeg mener vi først må debattere saken, og få HEFs medlemmer i tale. Hva mener vi som medlemmer om aktiv dødshjelp, og er dette en viktig sak for oss? Deretter kan det være aktuelt å fatte et vedtak, om HEF i det hele tatt skal et offisielt syn i saken. Dette mener jeg at styret i Oslo forsøker å invitere til, og jeg har tiltro til at styret kan forvalte de innspillene vi kommer med på en slik måte at saken ikke blir ”kuppet” av noen som rir sine egne prinsipper. Men skulle det likevel skje, har vi vår fulle demokratiske rett til å kaste styremedlemmer og/eller landsmøtedelegater på årsmøtet.
Morten Horn, 23.04.2012 kl 23:28
Takk for nyttig informasjon Einar! Som mangeårig passivt medlem har jeg bare deltatt på to årsmøter, og jeg kjente ikke til hvordan dette fungerer. Men du forklarte det godt.
Poenget med at jeg som menig medlem har en selvsagt rett til å være særlig opptatt av hva våre tillitsvalgte mener om dette spørsmålet er naturligvis like gyldig, særlig fordi de passive medlemmene i så liten grad deltar i valg av tillitsvalgte, og fordi fylkesledelsen vanligvis også er identisk med landsmøtedelegasjonen.
Jeg ser poenget ditt, mtp. rekkefølge. Jeg la fram tanken om at HEFs landsmøte kunne fatte et formelt vedtak om at HEF skal ha rom for alle syn, og ikke ta noen spesiell stilling i dødshjelpsspørsmålet. Dette er jo et hjertesukk fra min side - noe jeg tror ville bidratt til en bedre og mer avslappet debatt i HEF. Men jeg er like komfortabel med fortsatt status quo, nemlig at HEF nærmest ikke mener noe som helst om aktiv dødshjelp. Man kan riktignok innvende at engasjementet til kjente humanetikere som Kari Vigeland, Levi Fragell og Ole Peder Kjeldstadli kan ha bidratt til å gi et inntrykk av at HEF er for aktiv dødshjelp, men det bekymrer ikke meg personlig så mye. For alt jeg vet kan mitt eget engasjement ha bidratt til å nyansere dette inntrykket, ved å vise at det også finnes humanetikere som er mot aktiv dødshjelp.
Når det gjelder medlemmenes engasjement i dødshjelpsspørsmålet, virker det vanskelig å få opp temperaturen uansett hva man gjør. Denne tråden, som når ligget nær toppen på Fri Tanke i 3 måneder, har i hvert fall ikke tiltrukket seg mange debattanter. Jeg har registrert (men aksepterer ikke) antydninger om at bl.a. mine egne innlegg kan virke fremmedgjørende og motvirke fri debatt. Men ukeslange opphold i debatten fra min side har ikke stimulert til mer debatt. Heller ikke innlegg fra kristenfolk har fått dødshjelpstilhengerne på banen.
Uansett hva som evt. foregår i denne debattråden, så opplever jeg at organisasjons-engasjementet i HEF, i hvert fall i Oslo fylkeslag som jeg kjenner best, er så labert at det virker helt urealistisk at medlemsmassen virkelig skal engasjere seg og aktivt bidra til utforming av tillitsmanns-sammensetningen. Riktignok kunne jeg kanskje - i teorien - snust opp et tredvetalls Oslo-medlemmer som var mot aktiv dødshjelp (mon om det er så mange av oss i Oslo???) og valgt et fylkesstyre i min ånd. Men dét ville jo knappast være et kroneksempel på organisasjonsdemokratiet. Snare tvert om. Skulle vi hatt et tillitsvalgtapparat som virkelig kunne gå inn i vanskelige, kontroversielle saker og fattet vedtak på vegne av medlemsmassen, da måtte det vært et mye mer levende samspill mellom menige medlemmer og tillitsvalgte. Det måtte også ha vært arenaer der vi medlemmene kunne komme hverandre i møte og utvekslet meninger - arenaer som hadde større oppslutning og oppmerksomhet enn det det later til at f.eks. denne tråden på Fri Tanke har.
Som før nevnt - når jeg leser hvor langt dette som var ment å være et kort innlegg ble - så tenker jeg igjen at det hadde vært bra om innleggene på Fri Tanke var kollapsbare.
Morten Horn, 24.04.2012 kl 13:31
http://www.bbc.co.uk/news/uk-england-wiltshire-17732936
En interessant BBC-notis omhandler Tony Nicklinson, briten med "locked-in syndrome" som går rettens vei for å få hjelp til å dø, og den ferske britiske kommisjonsrapporten om "assisted dying" (Falconer-rapporten). Kirsti Bergh viser til denne saken i et innlegg kalt "en klassisk humanistisk dødshjelpssak", og jeg har her og i en VG-kronikk sagt meg enig i at dersom aktiv dødshjelp skulle legaliseres, så ville det typisk vært personer som Tony Nicklinson man hadde i tankene: De som er sperret inn i en kropp som ikke dør, de som lider og ikke ser mening med livet, men som er fysisk ute av stand til å begå selvmord ved egen hjelp.
Men - som jeg omtalte i min VG-kronikk, og som det framgår av BBC-innslaget: Denne klassiske dødshjelpspasienten vil IKKE få hjelp til å dø, dersom britene følger rådene fra Falconer-rapporten (som forøvrig beskyldes for å ha hatt en pro-dødshjelps-agenda alt fra starten av). I møtet mellom Tony og Lord Falconer gjør lorden det klart at Tony IKKE vil få slik hjelp, selv dersom loven skulle endres slik at det ble tillatt å bistå folk som ønsker å begå selvmord. Det må være et urokkelig krav at personen skal utføre handlingen selv, sier lorden.
Det er en prisverdig ærlighet fra Lord Falconers side - han står fast ved det han foreslår i rapporten sin. Men samtidig ser vi jo det ubegripelig urimelige: Hensikten med loven om assisted dying skal være å hjelpe folk med å dø, dersom de trenger assistanse. Men de som er FOR hjelpeløse, de som trenger mest assistanse av alle - de blir nektet hjelp.
Forslaget fra Falconer-kommisjonen har svært mange likhetstrekk med Oregon-modellen (den viktigste forskjellen er vel at Falconer-rapporten foreslår et tidsperspektiv på 12 mndr. forventet levetid mot Oregon-rapportens 6 mndr. (begge deler er like umulig å fastsette presist for ekte enkelt-pasienter, så det blir en nesten rent skjønnsmessig vurdering). Oregon-modellen har også denne urettferdige bestemmelsen om at de aller svakeste og mest hjelpetrengende IKKE får hjelp til å dø.
I Norge har vi liten toleranse for urettferdighet. Derfor har da også leder av Foreningen Retten til en verdig død, Ole Kjeldstadli, flere ganger uttalt at vi må finne en løsning også for de mest paralyserte og hjelpetrengende. Men da har vi altså ikke lenger en Oregon-modell - men en Norge-modell, eller en Kjeldstadli-modell. Dét innebærer bl.a. at man ikke kan vise til Oregons dødshjelpstall som et realistisk anslag for hvor stort omfang aktiv dødshjelp vil få i Norge.
Senest i siste nummer av Fri Tanke (i en "duell" med meg om aktiv dødshjelp) uttaler Kjeldstadli at Oregon-modellen er "godt egnet", at den gir "rettferdighet" og "med denne...vil de aller fleste få mulighet til å dø med verdighet". Ja... med unntak av Tony Nicklinson, da. Den klassiske dødshjelpspasienten. Han må bare avfinne seg med at denne muligheten ikke er tiltenkt ham.
– Sørgelig overraskende at Human-Etisk Forbund mener det ikke er noen forskjell på hvordan kommunismen som politisk ideologi har blitt misbrukt i ulike vanstyrte totalitære regimer, og den politiske idé som ga grunnlag for en mengde opprørsbevegelser i Afrika, Latin-Amerika og Asia, skriver HEF.
Lege Morten Horn er glad for at HEF ikke har tatt standpunkt til aktiv dødshjelp. Han mener imidlertid debatten ofte blir kaotisk og preget av at man snakker forbi hverandre og forsøker her å klargjøre. (19.4.2013)
HEFs landsstyre har uttalt seg mot forslaget om utvidet forbud mot overnatting utendørs på offentlig sted. – Det er en misforståelse å tro at denne saken er hevet over politisk skjønn, skriver medlem Pia Prestmo.(12.2.2013)
De siste par årene har jeg av mange ulike årsaker vært hyppig gjest på Haukeland Sykehus, på mange forskjellige avdelinger. Både som pårørende og som pasient møter du et personale som er profesjonelle og inkluderende, men når det gjelder håndteringen av ulike livssyn, har sykehuset et stykke igjen, ...
Jeg setter ytringsfriheten høyt, og tror det er viktig at også ekstreme ytringer får slippe til. Men like viktig er det at de straks blir imøtegått, skriver Ronnie Johanson. (15.11.12)
Et samfunn med religiøse institusjoner bør være et samfunn som ikke diskriminerer. Hvorvidt vi bør ha religiøse institusjoner i det hele tatt er en annen debatt, skriver Anders Rikstad.
