Fritanke.no
MENY
Er det riktig å gjeninnføre kvakksalverloven?

Bør det bli forbudt å søke trøst og omsorg hos alternativbehandlere ved alvorlig sykdom? FOTO: Collage: Even Gran

KOMMENTAR/BAKGRUNN:

Er det riktig å gjeninnføre kvakksalverloven?

”Gjeninnfør kvakksalverloven” er det mange som mener. Hva oppnår vi med det? Og hva er egentlig forskjellen på den gamle og den nye loven om alternativ behandling?

Skrevet av:
Publisert:
Endret:
04.03.2012 kl 11:36

Even Gran er journalist i Fritanke.no og leder for HEFs aksjon Ingen liker å bli lurt.

Produsentene av kosttilskuddet Vitaepro har fått mye kritikk for ulovlig markedsføring. Nå heter det at kapslene "kan gi økt energi og overskudd".

Kvakksalverloven ble vedtatt i 1936. Lovens egentlige navn er ”Lov av 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er norsk læge eller tannlæge, til å ta syke i kur”.

Loven ble avskaffet ved stortingsvedtak i 2003, og den 1. januar 2004 trådte den nye ”Lov om alternativ behandling av sykdom” i kraft.

Hva er egentlig forskjellen på disse to lovene? Er det slik at den nye loven om alternativ behandling har åpnet for den sterke veksten i denne bransjen som vi har sett de siste årene? Vil man kunne begrense veksten og få folk til å tenke mer kritisk ved å gjeninnføre Kvakksalverloven, eller er det en bedre strategi å praktisere det gjeldende lovverket strengere? Dette skal vi ta en titt på i denne artikkelen.

Begrenser virksomheten til ”kvakksalverne”

Kvakksalverloven legger ikke ned et generelt forbud mot at mennesker som ikke er leger kan ”ta syke i kur”. Men loven innskrenker handlefriheten til folk som gjør dette.

Innskrenkningene er grovt sett som følger:

  • Forbud mot å bruke titlene ”lege” eller ”doktor” i en eller annen sammenheng.
  • Forbud mot å reklamere, annet enn med navn, adresse og ”en almindelig meddelelse om virksomhetens art”.
  • Forbud mot å bruke legemidler som apotekene ikke kan selge fritt. Dvs. folk som ikke er leger har ikke lov til å bruke reseptbelagte legemidler.
  • Forbud mot å foreta operative inngrep, sette sprøyter, sette bedøvelse, med mer.
  • Forbud mot å behandle ”allmenfarlige smittsomme sykdommer”, samt sykdommer som ”kreft, sukkersyke, farlige anemier og struma med sykelige former”.
  • Krav om at man må ha bodd i landet i minst 10 år og er ustraffet.

Brudd på noen av disse reglene straffes med fengsel i inntil tre måneder. Ved gjentagelse opp mot seks måneder. Ekstra strengt straffes den som setter noens liv eller helbred i alvorlig fare, enten gjennom selve behandlingen eller ved at pasienten lar være å søke kyndig legehjelp. Hvis dette fører til døden, eller betydelig skade på legeme eller helbred, risikerer man fengsel i inntil to år.

Kvakksalverloven slår fast at det ikke fritar for straff at man, på grunn av manglende kunnskap, ikke har forstått faren eller sykdommens art.

En mer ”tidsmessig” lovgiving

Aarbakke-utvalget leverte sin innstilling 15. desember 1998 (NOU 1998:21). Det er denne utredningen som la grunnen for den nye Lov om alternativ behandling av sykdom som ble vedtatt av Stortinget 27. juni 2003 og trådte i kraft 1. januar 2004.

Aarbakke-utvalget ble etablert for å få på plass en mer ”tidsmessig" (som det gjennomgående heter i utredningen) lovregulering av ulike alternativterapier. I innledningen diskuteres veksten i alternativmarkedet, og at det er behov for tilnærming og dialog mellom ”skolemedisinen og alternativ medisin” (som er den noe omstridte terminologien de bruker). For å få til dette må legenes monopol på å behandle syke mennesker svekkes, konstaterer utvalget, mens alternativmedisinens adgang til å behandle pasienter med alvorlige sykdommer skal utvides.

Det grunnleggende argumentet bak alt dette er den autonome og ansvarlige pasientens valgfrihet. Hvis pasienten ønsker å bruke alternativ medisin, så er det utvalgets politiske ønske å redusere helsevesenets muligheter for å legge hindringer i veien for dette.

En annen viktig ting utvalget foreslo, og som til slutt ble vedtatt, er å få på plass en registerordning for alternativbehandlere, samt et forskningsinstitutt (Nafkam) og en statlig informasjonstjeneste for alternativbehandling (Nifab).

Høringsrunde og odelstingsproposisjon

Aarbakke-utvalget ble sendt ut på høring. Høringsrunden resulterte i en odelstingsproposisjon (Ot.prp. nr. 27, 2002-03) som foreslo å avskaffe Kvakksalverloven fra 1936 og opprette en ny lov for alternativ behandling.

Odelstingsproposisjonen viser til at flere høringsinstanser var kritisk til forslaget fra regjeringen. Generelt kan man si at høringsinstansene tilknyttet helsevesenet og utdanningsinstitusjonene (høyere utdanningsinstitusjoner, legeforeningen, sykehusene, sykepleierforbundet m.fl.) var negative til kunnskapsbegrepet, ordbruken (som for eksempel begrepet ”alternativ medisin”), og til forslaget om å opprette et eget forskningssenter mm., mens høringsinstansene på den alternative sida generelt sett var positive til åpningen og den nye aksepten som lå i utredningen.

Et stort flertall av høringsinstansene støttet forslaget om å oppheve kvakksalverloven, og erstatte denne med mer ”tidsmessige bestemmelser”. Noen få høringsinstanser var negative, blant annet NTNU og Fylkeslegen i Buskerud.

NTNU skriver for eksempel følgende:

”Selv om Kvaksalverloven av 1936 sjelden har kommet til anvendelse de siste årene, må det fortsatt være et ufravikelig krav at syke mennesker har en beskyttelse mot useriøse utøvere og at dette ikke behøver å komme i konflikt med pasientens selvbestemmelsesrett. Kroniske og eventuelt alvorlig syke representerer sårbare grupper som trenger et særskilt vern, og ved en del alvorlige sykdommer (cancer, stoffskiftesykdommer og infeksjoner) må det fortsatt være forbud mot alternativ behandling såfremt dette ikke kan skje i nært samarbeid med lege. Fortsatt opprettholdelse av Kvaksalverloven vil også avholde en del useriøse utøvere og det vil neppe få den samme effekt å innarbeide tilsvarende reservasjon i Lov om helsepersonell slik utvalget foreslår.”

Andre høringsinstanser ser ikke helt poenget med å oppheve Kvakksalverloven, men med motsatt fortegn. De synes den gamle loven kan beholdes siden de samme strenge bestemmelsene later til å bli bygd inn i det nye lovverket også. ”Chakra AS” mener for eksempel at ”lovforslaget gir uttrykk for at det er legenes særstilling i helse/omsorg som er utgangspunktet for reguleringen. Det er ikke pasientens rett til selv å velge behandlingsform som er ivaretatt.

Aarbakke-utvalget foreslår å regulere alternativ behandling gjennom endringer i Helsepersonelloven. Det er Helse- og omsorgsdepartementet uenig i, og foreslår heller at området reguleres i en helt ny lov (mer om det lenger nede).

Det er ellers mange høringsinstanser på den alternative sida som er misfornøyd med at mange av de sentrale bestemmelene i kvakksalverloven blir videreført i det nye lovforslaget. Noen mente sågar at legemonopolet blir utvidet i den nye loven.

I realiteten ble imidlertid lovgivingen myket opp, som vi skal se.

Stortingsbehandlingen

Det var bred enighet blant alle partier om at dette er en riktig og viktig lovendring. Det var ingen alvorlige innvendinger mot regjerningens forslag da den nye loven ble behandlet på Stortinget 27. juni 2003.

De endringsforslagene som ble stilt, og som ble nedstemt, gikk i alternativbransjens favør. Frp og Sp foreslo en statlig autorisasjonsordning for akupunktur. De ønsket også at staten skal ta initiativ til å få opprettet en hovedorganisasjon for alternativbransjen.

Frp ønsket videre en refusjonsordning for akupunktører, ”uavhengig av om akupunktøren har en selvstendig helseprofesjon eller ikke”. Forslagene fra Frp og Sp fikk ikke flertall. Ingen partier argumenterte for innskjerping i forhold til det som var foreslått. Loven ble enstemmig vedtatt.

Stortingsmelding om verdier i den norske helsetjenesten

I tiden mellom Aarbakke-utvalgets rapport i 1998 og vedtaket om den nye loven om alternativ behandling i 2003, behandlet Stortinget stortingsmeldingen ”Om verdiar for den norske helsetjenesta” (1999-2000).

Her ble pasientens selvbestemmelsesrett, samt behovet for en mer åpen holdning til alternativ medisin og det å ”se hele mennesket”, sterkt vektlagt. Rapporten er også preget av en restriktiv holdning til bioteknologi og eutanasi. Aarbakkeutvalgets arbeid var en del av bakgrunnen for denne stortingsmeldingen. Denne stortingsmeldingen danner også et viktig bakteppe for den nye loven om alternativmedisin som ble vedtatt i 2003.

Hva er nytt i loven om alternativ behandling?

Den nye ”Lov om alternativ behandling av sykdom” ble altså vedtatt 27. juni 2003. Lovens overordnede mål er ”å bidra til sikkerhet for pasienter som søker eller mottar alternativ behandling samt å regulere adgangen til å utøve slik behandling”. En slik formålsbestemmenelse fantes ikke i lovverket tidligere.

Lov om alternativ behandling av sykdom inneholder følgende endringer sammenlignet med Kvakksalverloven:

  • Opprettelse av en frivillig, offentlig registerordning gjennom Brønnøysundregisteret. Det kreves ingen dokumentasjon av effekter eller sannsynliggjøring av virkningsmekanismer for å bli registrert, men man å ha det formelle knyttet til selve forretningsdriften i orden.
  • Alternative behandlere underlegges samme regler for taushetsplikt som vanlig helsepersonell.
  • Alternative terapeuter kan nå behandle pasienter med alvorlige, livstruende sykdommer og såkalt ”allmenfarlige, smittsomme sykdommer”, under forutsetning av at behandlingen utelukkende har til hensikt å lindre eller dempe symptomer, eller har som formål å styrke kroppens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse. Det kreves også at behandlingen skal skjer i samarbeid eller samforståelse med pasientens lege, og at pasienten er myndig og har såkalt ”samtykkekompetanse”. Her er det viktig å merke seg at legen kan motsette seg dette. Da vil den alternative behandlingen være straffbar. Det er også den alternative behandlerens ansvar å informere og sikre aksept fra legen. Man kan ikke gå ut fra at taushet er samtykke. (ot.prp. s. 145).

Følgende restriksjoner videreføres fra Kvakksalverloven:

  • Fortsatt forbud for den som ikke er helsepersonell (etter helsepersonelloven) å bruke titler eller benevnelser som kan gi inntrykk av at de er godkjent helsepersonell.
  • Fortsatt forbud for den som ikke er helsepersonell, å forsettlig eller uaktsomt sette noens liv eller helbred i alvorlig fare gjennom medisinske inngrep eller behandling. Dette gjelder enten det er selve behandlingen som setter noen i fare, eller om pasienten, på grunn av behandlingen, unnlater å søke kyndig hjelp. Jo større skaden er, jo hardere straffes det.
  • Poengtering av at det ikke fritar for straff dersom den tiltalte ikke forsto faren eller sykdommens art.
  • Forbud mot å hevde effekter som ikke er dokumentert. Den som tilbyr alternativ behandling, kan kun gi en nøktern og saklig beskrivelse av virksomhetens art (også fastsatt i egen forskrift)

Et statlig godkjentstempel

Kvakksalverloven satte strenge rammer rundt de alternative virksomhetene. Det var forbudt å reklamere, bruke lege eller doktor-tittel, foreta inngrep, sette sprøyter, bruke legemidler, behandle alvorlige sykdommer med mer.

– Den nye loven tok de alternative terapeutene inn i varmen.

Dagens lov er mer åpen. Selv om den inneholder en god del av de samme restriksjonene, åpner den for samarbeid mellom det offentlige helsevesenet og alternativterapeutene på en helt annen måte. De alternative er ikke lenger ”de andre” som må holdes på plass, men en seriøs yrkesgruppe som helsevesenet bør samarbeide med. De tas kort sagt inn i varmen.

Den mest avgjørende endringen er vekten som legges på pasientens selvbestemmelsesrett og valgfrihet, og de oppmykningene som følger av dette. Samlet sett er det ikke urimelig å mene at loven gir et klart signal fra staten om at alternativ behandling nå anses som en legitim virksomhet. Den gamle Kvakksalverloven ga i langt større grad signal om at alternativ behandling er en illegitim "utenfor"-aktivitet .

Det statlige godkjentstempelet som den nye loven har ført med seg, har trolig gjort at alternativbransjen har fått styrket sin troverdighet, og dermed trolig også sin attraktivitet og markedsappell. Opprettelsen av en offentlig registerordning, et statlig informasjonskontor og forskningsinstitutt har bidratt i samme retning.

Det er forøvrig verdt å notere seg at Aarbakke-utvalget (NOU 1998-21) gikk lenger i å ta alternativbransjen inn i varmen enn det departementet og Stortinget til slutt gikk inn for. Aarbakke-utvalget foreslo nemlig å regulere alternativbransjen gjennom endringer i Helsepersonelloven, mens departementet heller ville skrive en ny lov. Dette er en innskjerping fra departementets side.

I Odelstingsproposisjonen (s. 118) begrunner departementet valget blant annet med at en innlemmelse av alternativ medisin i Helsepersonelloven "vil kunne gi signaler om at behandlingen anerkjennes faglig på linje med den behandling som gis av autorisert helsepersonell".

Så, hva bør gjøres?

Alternativ behandling er noe mange har utbytte av. De fleste vil være enig i det. Selv om det bare er samtaleterapi og ”trøsting” som foregår, så har dette en verdi som de fleste anerkjenner. I tillegg kommer placeboeffekten som kan trigges av mange typer alternativ behandling, og som er en vitenskapelig anerkjent kilde til reell forbedring.

Det er bred enighet i helsevesenet om at det er nødvendig å samarbeide med alternative behandlere, all den tid pasientene faktisk søker seg dit. Det var også bred konsensus om dette på debattmøtet om alternativ medisin som Human-Etisk Forbund og Ingen liker å bli lurt arrangerte om alternativ medisin den 2. mai 2011.

Den viktigste, reelle forskjellen mellom Kvakksalverloven og dagens lov er, som vi har sett, at det er lagt inn noen oppmykninger som sikrer at alternative behandlere nå kan behandle folk med alvorlig, livstruende sykdom forutsatt at behandlingen utelukkende har til hensikt å lindre eller dempe symptomer og at den er godkjent at behandlende lege. En gjeninnføring av Kvakksalverloven vil først og fremst reversere denne endringen og gjøre det forbudt å tilby noe annet til denne pasientgruppen enn offentlig godkjent helsestell.

Skal man ta utgangspunkt i et humanistisk livssyn, er det et uakseptabelt angrep på individets selvbestemmelsesrett å bruke lovverket for å nekte folk å søke lindring og trøst hos en alternativ behandler, hvis de faktisk ønsker dette. Derfor blir det også problematisk å gjeninnføre Kvakksalverloven uten videre.

Hvis man ønsker å kjempe for lovendringer på dette området, er det kanskje en bedre ide å foreslå at Kvakksalverloven gjeninnføres, men at en del av de nevnte oppmykningene bakes inn. Fordelen med dette er at man gir et signal om at alternativterapeutene skal holdes på en armlengdes avstand fra helsevesenet. Hvis Aarbakke-utvalget hadde valgt denne løsningen, hadde man unngått den statlige aksepten som fulgte med den nye loven. Men Aarbakke-utvalget, med sin brede representasjon fra alternativbevegelsen, ville trolig aldri ha gått for noe sånt.

Bedre å kreve strengere håndheving av dagens lov?

Et annet alternativ er ikke å angripe dette ved å kreve lovendringer, men heller konkludere med at de tingene som bør være forbudt, allerede er forbudt i dagens lov. Da blir strategien heller å kreve at dagens lovverk praktiseres strengere. Man kan for eksempel plukke ut enkelttilfeller som bryter med dagens lovverk, og som har unngått straffeforfølgelse så langt, og kreve at dette straffes.

Det burde ikke være noe problem å finne eksempler. I mediene kommer det stadig fram eksempler som viser at alternativbehandlere er veldig flinke til unngå forbudet mot å hevde effekter som ikke er dokumentert. Markedsføringen skjer gjerne mellom linjene ved å si ting som ”dette har jeg egentlig ikke lov til å si, men x hjelper mot y”. En annen løsning er å unngå å si direkte at ”x virker mot y”, men heller si at ”x kan virke mot y”. Dermed går man tilsynelatende fri. Men det er også lett å komme over eksempler på lovstridig markedsføring der man faktisk hevder effekter man ikke har dokumentasjon for. TV2 meldte i 2009 at hele 75 prosent av alle alternativbehandlere bryter loven.

Denne strategien gjelder både alvorlige ting som påstander om at mistelteinekstrakt og stoffet ”laetrile” er effektivt mot kreft, og mindre alvorlige påstander som at homøopati virker mot allergiutbrudd og forkjølelse.

Kanskje er det på tide med et utvalg som kan utrede hvordan utviklingen på alternativmarkedet har vært i de sju årene som har gått siden loven om alternativ behandling trådte i kraft, og undersøke om lovendringer eller innskjerping av praksis, eller kanskje begge deler, kan være veien å gå for å få kontroll på de mest skadelige delene av bransjen.

LEGER KAN NEKTE ALTERNATIV BEHANDLING VED ALVORLIG SYKDOM.

ALTERNATIVBEHANDLEREN MÅ SIKRE AKTIVT SAMTYKKE

Slik er reglene i dag:

For den alternative utøver vil behandling omfattet av første ledd være straffbar dersom legen har gitt beskjed om at han eller hun motsetter seg eller fraråder slik behandling, eller dersom legen ikke har besvart den alternative utøvers henvendelse.

Bestemmelsen innebærer at pasienten eller den alternative behandler må gi melding til pasientens lege, og den alternative behandler må deretter forsikre seg om at den videre behandling kan skje i samarbeid eller samforståelse med pasientens lege. Departementet har ikke foreslått krav med hensyn til meldingens form. Manglende svar fra legen kan ikke tolkes som et stilltiende samtykke.

Fra Odelstingsproposisjon nr. 27, 2002-2003, side 145. Enstemmig vedtatt i Stortinget.


Kommentarer

Vær velkommen til å delta i debatt på Fritanke.no. Vi ønsker en saklig og begrunnet debatt. Skarp kritikk må gjerne fremmes, men vi forventer at debattanter overholder alminnelig folkeskikk og norsk lov. Kommentarer som bryter med dette, kan bli slettet uten varsel eller begrunnelse. Fri tanke forbeholder seg retten til å svarteliste brukere ved spamming, personangrep, usaklige kommentarer og lignende.

Vi forbeholder oss retten til å sitere kommentarer fra Fritanke.no i Fri tankes papirutgave.

blog comments powered by Disqus