Human-Etisk Forbund

Se bildet større

I ultralyd-debatten framstiller KrF seg selv som om de skulle være de eneste garantistene mot sorteringssamfunnet.

Konservative kristne går på tap etter tap i samfunnet: Ekteskapet er ikke lenger forbeholdt mann og kvinne, selvbestemt abort er lov, kristne formålsparagrafer er ute av skole og barnehage, RLE-faget i skolen favoriserer ikke kristendommen i like stor grad som KRL-faget og det gamle kristendomsfaget. Ut fra dette kunne en jo slutte at kristne interesser ikke har noen reell innflytelse her i landet. Men slik er det selvsagt ikke.

Framstår som forvaltere av samfunnets moral

Kristne pressgrupper er ekstremt dyktige på PR-kampanjer og snikende hersketeknikker. Om de ikke vinner i prinsipielle saker knyttet til skole- og helsepolitikk, så lykkes de likevel i å framstå som forvaltere og voktere av samfunnets moral. Det ferskeste eksempelet er KrFs stunt i vandrehallen på Stortinget tidligere i år, der en kvinne med Downs syndrom ble brukt for å relansere abortdebatten. Kampen mot retten til selvbestemt abort har KrF tapt for alltid, og de vet det. Men kampanjen for å påføre skam og skyldfølelse hos kvinner som benytter seg av retten, den fortsetter.

Om de ikke vinner i prinsipielle saker knyttet til skole- og helsepolitikk, så lykkes de likevel i å framstå som forvaltere og voktere av samfunnets moral.

Arbeiderpartiets forslag om ultralyd til alle gravide i 12. uke var en ren gavepakke til KrF: Endelig en mulighet til å kaste nytt lys på abortloven! Og det med et så fengende ord som «sorteringssamfunnet».

I uke 12 er det mulig å påvise om fosteret har Downs syndrom, og erfaringen fra Danmark er at mange som får denne beskjeden velger abort. Fordi det er grunn til å tro at norske, vordende foreldre vil velge det samme, er KrF skeptisk til Aps forslag. Ikke fordi de har en særskilt omsorg for personer med Downs, men fordi de når det kommer til stykket er motstandere av abort. Resultatet er at de som måtte mene at de ikke har økonomiske eller sosiale ressurser til å ta vare på et barn med Downs, gjøres ansvarlige for sorteringssamfunnet.

Resultatet er at de som måtte mene at de ikke har økonomiske eller sosiale ressurser til å ta vare på et barn med Downs, gjøres ansvarlige for sorteringssamfunnet.

Verdidebattantenes hersketeknikker

På Vårt Lands populære nettsted Verdidebatt.no florerer fordømmelsen av oss andre. Smilende gamle damer får seg til å skrive at aksepten for homofile på sikt kan åpne for aksept for pedofile. Debattleder Espen Utaker konstruerer et skille mellom «samfunnets seksualmoral» og den kristne. En sykepleier foreslår at gravide studiner bør tilbys å «spe på studielånet med en saftig adopsjonsgodtgjørelse» framfor å velge abort. En ung, katolsk mor forteller om hvordan hennes fireårige datter er den eneste som tør stå opp mot de polygame kjæresteforholdene i barnehagen. Gjennomgående er det slik at den som ikke deler verdenssyn med de konservative kristne i beste fall er sur, i verste fall ond. Selv fikk jeg merkelappen «superliberal moralhater» for å argumentere mot et innlegg med en homofilikritisk vinkling. Den som drister seg til å svare på kunnskapsløs kritikk mot Human-Etisk Forbund blir raskt parkert som hissig og hårsår.

Den som drister seg til å svare på kunnskapsløs kritikk mot Human-Etisk Forbund blir raskt parkert som hissig og hårsår.

Utenfor de uttalt kristne avisene er argumentene til verdidebattantene praktisk talt usynlige. Profilerte figurer som Nina Karin Monsen er riktignok godt kjent for de fleste, men i den offentlige debatten framstår hun nokså marginal. Det hindrer imidlertid ikke modererte utgaver av ekstreme holdninger knyttet til kvinner, abort, homofili og oppdragelse i å vinne fram i offentligheten. Akkurat som i den nevnte ultralyddebatten, vet medietrente kristenfolk godt hva de kan si og ikke si, for å bli lyttet til i såkalte verdispørsmål. Hva Gud anses å mene om saken tones ned, noe som i utgangspunktet positivt: Når flere religioner og livssyn lever side om side i et samfunn må de snakke samme språk for å kunne diskutere.

Homoeventyr gir eksistensiell forvirring?

Dermed får vi andre bryne oss på påstander som at det er umulig å forstå det norske samfunnet uten å gå på skolegudstjeneste. At selvbestemt abort må begrenses fordi kvinnene som gjennomgår den risikerer å få psykiske problemer. At homofile par ikke bør få barn sammen, fordi barna vil oppleve identitetskriser. At samboere ikke føler seg like forpliktet overfor hverandre som gifte gjør. At barnehagebarn ikke bør få høre eventyr om prinser som gifter seg med hverandre, for de kan bli eksistensielt forvirret.

Og det er effektivt: slike resonnementer aksepteres av langt flere enn de som forankrer standpunktene i Bibelen. Skyldes det at konservative kristne standpunkt egentlig er allmenngyldige? Eller er det bare vanskelig å argumentere mot personer som appellerer til hjertet og moralen, og som tilsynelatende har en grenseløs omsorg for de svake?

Det er vanskelig å bebreide noen for å være på lag med svake grupper. Men hva når engasjementet for én såkalt svak gruppe, rammer en annen? I ultralyd-debatten framstiller KrF seg selv som om de skulle være de eneste garantistene mot sorteringssamfunnet; et samfunn der ikke alle er gode nok og der menneskeverdet er gradert. Selv kjenner jeg ikke til noen som ønsker seg et slikt samfunn, kanskje med unntak av KrF og enkelte kristne grupperinger. Det holder å nevne motstanden mot en felles ekteskapslov.

I ultralyd-debatten framstiller KrF seg selv som om de skulle være de eneste garantistene mot sorteringssamfunnet; et samfunn der ikke alle er gode nok og der menneskeverdet er gradert.

KrF har advart mot stigmatisering av personer med Downs syndrom og foreldrene deres. Men hva med deres egen jevnlige stigmatisering av ulike grupper i samfunnet? Hvordan tror de utspillene deres påvirker barn i familier med foreldre av samme kjønn? Hvordan tror de homofile føler det når deres kjærlighet ikke er ansett verdig ekteskapet? Når KrF motsetter seg døgnåpne barnehager: Hvordan tror de det føles for aleneforeldre som jobber nattskift å høre at de er dårlige foreldre? Den stadige terpingen på at antallet aborter må ned, kombinert med formuleringer om menneskeverd: Hvordan tror de det føles for de mange tusen kvinnene i Norge som i tråd med norsk lov har tatt en abort?

Å se verden gjennom et bibelfilter

Min antagelse: de tror nok ikke det føles så bra. Ikke fordi de selv har sagt noe galt, vel å merke, men fordi de har truffet et ømt punkt. Den som ser verden gjennom et bibelfilter vil naturligvis ta det for gitt at de nevnte barna, kvinnene og mennene allerede skammer seg over sin umoralske livsførsel. Alt moralvokterne i KrF har gjort er å sette ord på det.

Mitt spørsmål: Hvor lenge skal vi andre finne oss i det?

Kommentarer (11 totalt)

1. Levi Fragell, 15.03.2011 kl 18:37

   God analyse

   Helene Lindqvists analyse er imponerende - og viktig.
   Levi Fragell

2. Frode Meland, 15.03.2011 kl 22:55

   God analyse, med noen nyanseringer

   Helene har et interessant innlegg her som jeg langt på veg er enig i. Jeg deltar selv på Verdidebatt.no som hun refererer til og det er riktig at det er et sted der konservative kristne kan få "luftet ut" litt. Jeg sier "luftet ut" med hensikt. For faktum er at mange av deres standpunkter deles av et relativt lite mindretall i samfunnet. Dette vet de, og de er frustrerte. På en måte skjønner jeg dem; det er frustrerende når ens verdier og meninger ikke når opp til maktens tinde og realiseres i lovverk og andre anordninger til tross for tiårs kamp.
   
   Faktum er at samfunnet er snudd opp-ned; for ikke mange tiår siden var det DERES (de konservative) verdier som utgjorde flertallet. Nå er de på defensiven så det holder.
   
   Selv om jeg er uenig med de konservative i mangt, er det ikke alt som er negativt. For det første er det alltid viktig med kritiske røster som kan stille spørsmål ved "etablerte sannheter". Det får oss til å tenke og det er viktig. Marginaliserte grupper kan ha en viktig funksjon i meningsbrytningen. Dernest så deler disse menneskene stort sett majoritetens oppfatninger om at vi skal ha en velferdsstat, at nestekjærlighet/humanisme er idealer å strekke seg etter osv. Vi er derfor enige om veldig mye. Disse menneskene er ikke demoner. Det er alltid farlig, og også uetisk, å demonisere mennesker vi er uenige i.
   
   Et annet poeng er at mange av de "konservative" sympatiserer med den politiske høyresiden. Dette ser vi til de grader i USA, men vi ser det til en viss grad også i Norge. Frp har en egen evne til å suge til seg mange av disse menneskene. Men intet parti i Norge opplever splittelsen mellom venstre- og høyreorienterte, liberale og konservative så mye som Krf. Jeg kan bare si lykke til, Knut Arild Hareide, du har litt av en jobb foran deg.

3. 

   Morten Horn, 15.03.2011 kl 23:20

   Kristenfolket og oss

   Helene Lindquist har møtt kristenfolket til dyst på Verdidebatt.no, og har levert et gnistrende og (la oss kalle en spade for en spade!) hissig og hårsårt kampreferat. Det er sjelden vi leser så emosjonelle innlegg på fritanke.no. Men jeg skjønner det godt – jeg har selv stusset over hvordan ”kristenfolket” benytter enhver anledning til å heve en moraliserende pekefinger – og de lar aldri sjansen til å ta omkamp om abortloven gå fra seg. Dette er ganske frustrerende, for det gjør at debatten fort degenerer til ufruktbar kjekling.
   
   Personlig har jeg stort sett fått real behandling av kristenfolket. Det som virkelig sjokkerer meg på verdidebatt.no, er den uhemmede islamofobien der. Sannelig sier jeg eder – dersom vi humanetikere hadde vært like kristenkritiske som kristenfolket er islamkritiske – da hadde det blitt ordentlig utrivelig her til lands.
   
   Lindquist påpeker inkonsistensen i at KrF kjemper for de med Downs syndrom, mens de tramper på andre svake gruppers rettigheter, f.eks. de homofiles. Dette er et godt poeng – faktisk så godt at vi kan snu det: De rødgrønne (som jeg, og antagelig brorparten av HEFs medlemmer, trekkes til) har lagt ned et stort arbeid i å sikre homofile og lesbiske en plass i samfunnet og beskytte deres rettigheter. Hvorfor stanse her – hvorfor ikke utvide omsorgen for marginaliserte grupper til å gjelde også de med Downs syndrom?
   
   Det er et paradoks for meg at KrF på et vis har litt rett i sin selvrettferdighet: Det er først og fremst de man kan lite på at vil stille opp for menneskeverdet – riktignok for alle de gale grunnene! Hvorfor i all verden er ikke de rødgrønne, eller vi sekulære, mer tydelige i vårt forsvar for de svake, de uproduktive, de uperfekte? Det kan da umulig være slik at Jon Kvalbein (http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8222) har rett i det vrengebildet han tegner av humanismen, som reinspikka individualisme og sosialdarwinisme? Slik er i hvert fall ikke ”min” humanetikk: Den er tuftet på gode humanistiske verdier som respekt og omsorg for alle mennesker, uavhengig av funksjonsnivå.
   For balansens skyld: Jeg har forsøkt å bidra i ultralyddebatten med argumenter basert på mitt humanetiske ståsted, på rasjonalisme og empati, bl.a. i denne kronikken i Dagsavisen (http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread131403/#post_131403) og i en lang debattråd på Verdidebatt.no (http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread127691/?next=0). Innerst inne tror jeg det er flere som tenker som meg: Vi tar retten til selvbestemt abort som en selvfølge, vi setter pris på fosterdiagnostikken – men føler likevel at det er noe som skurrer dersom staten skal iverksette et organisert program for å detektere og – ja, sortere bort – fostere med Downs syndrom.
   
   Det er lett å hevde i festtaler at vi ønsker et samfunn med plass for alle. Å omsette det i praktisk handling krever kanskje større ofre enn man kan kreve av oss?

4. Helene Lindqvist, 17.03.2011 kl 08:24

   de rødgrønne

   Takk for hyggelige kommentarer!
   
   Så vil jeg si noe til det Morten Horn skriver: "Hvorfor i all verden er ikke de rødgrønne, eller vi sekulære, mer tydelige i vårt forsvar for de svake, de uproduktive, de uperfekte?"
   
   Jeg tenker at forsvaret for de svake osv er fundamentet under nesten all rødgrønn politikk. Viktigere enn at de slenger rundt seg med begreper som "menneskeverd", er det at de gjennom sin velferdspolitikk gjør det mulig for de aller fleste å leve et godt liv. Enten de har downs syndrom, om barna deres har downs, eller om de har andre utfordringer. Men for bortskjemte nordmenn (ikke morten horn) kommer det kanskje ikke alltid så godt fram hvordan de rødgrønne legger til rette for dem.

5. 

   Morten Horn, 17.03.2011 kl 11:05

   Velferdsstaten

   Hei Helene,
   Jeg er helt enig i at i politikken er det viktigere hva man faktisk gjør, enn hvilke fine ord man flotter seg med. Det hjelper lite å snakke om et samfunn "med plass for alle", om man ikke er villig til å lage et velferdssamfunn som legger til rette for det.
   Det er da også et klart budskap for de som har negative erfaringer med å være foreldre til barn med Downs syndrom eller andre funksjonshemminger: Det er ikke funksjonshemmingen i seg selv som tærer på kreftene, men den uendelige "kampen" mot det offentlige hjelpeapparatet for å få den hjelpen de trenger for å gi barnet et godt liv.
   Jeg har også observert dette som lege: Det er ofte underlig hvordan offentlige etater nesten ser ut til å stritte i mot, når pasientene mine søker om helt ordinære ytelser som de åpenbart har krav på, og hvor motstanden i byråkratiet umulig kan tjene noen nyttig funksjon. Det er nok dessverre mange syke personer som ikke helt klarer å sette jublende pris på den innsatsen de rødgrønne har gjort for å hjelpe dem. Ett stikkord her er kanskje NAV-reformen?
   
   Men du er inne på noe annet interessant: Hvor går grensen mellom hva vi faktisk kan forvente i hjelp og støtte fra samfunnet, og hvor går kravstorheten over i "bortskjemthet" (ditt ordvalg). Her kom jeg til å tenke på en uhyre interessant bok av Göran Rosenberg: "Plikten, profiten og kunsten å være menneske", som vakte stor oppsikt i Sverige for noen år siden. Boken er litt varierende, men én av Rosenbergs analyser er at det ekstremt godt utbygde sosialdemokratiske velferdssamfunnet i Sverige gradvis har redusert plikt- og ansvarsfølelsen i befolkningen. Fordi vi har så mange rettigheter som ikke direkte fordrer at vi yter noe tilbake, har befolkningen blitt lullet inn i en følelse av at vi kan kreve "alt", uten skjemsel. Men denne holdningsendringen har i sin tur svekket forståelsen av et velfungerende velferdssamfunn krever at noen faktisk yter, at noen føler en plikt - hvis ikke blir det ingen til å oppfylle rettighetene og kravene. Velferdssamfunnet skaper sin egen undergang.
   
   Hvor mye kan vi egentlig kreve i hjelp og støtte? Vi leser idag om medikamenter som kan forlenge livet til lungekreftpasienter, men som koster 1000 kr dagen. Hvor mye er egentlig en ekstra dag i mitt liv verd? Svaret er ikke enkelt - i hvert fall ikke for oss som faktisk tror på at samfunnet bør stille opp og hjelpe de som trenger det. Hva gjør vi hvis prisen blir svimlende høy, eller hvis ressursene er oppbrukt?
   
   Et annet relevant eksempel ift. samfunnets omsorg for de med funksjonshemming er ordningen med Brukerstyrt Personlig Assistent (BPA). Dette er en fantastisk ordning, som mange funksjonshemmede føler har gjort livet deres levelig: Den tillater dem ofte å leve et meningsfullt og aktivt liv i hjemmet, framfor ren "oppbevaring" på institusjon. Men ordningen er kostbar og innsatskrevende. Jeg har sett i avisene eksempler på at en slik assistent ble ansatt utelukkende for å kjøre en arbeidstaker til og fra arbeid. For å sette det på spissen: Vi kan ansette en assistent for å "leve livet" for den som pga. funksjonshemming ikke kan leve det selv.
   Jeg opplever BPA-ordningen som et viktig gode for mine pasienter, men har samtidig sett at den er under press. Det er åpenbart grenser for hvor gode ordninger av denne typen vi kan klare å gi, til hvor mange. Hva med pasientenes, eller brukernes, perspektiv? Når bør de selv innse at de har "fått nok hjelp" - når går det over i "bortskjemthet"? Jeg har ikke noe godt svar, annet enn at det må ligge et sted mellom ytterpunktene.
   
   Det som utløste Helenes kommentar var imidlertid debatten om hvorvidt staten skal tilby tidlig ultralyd til alle gravide. Det er sterke grunner til å tro at dette forslaget vil medføre økning i antall aborterte fostere med Downs syndrom, og fall i antall mennesker med Downs syndrom i samfunnet vårt. Enten vil kaller dette "sorteringssamfunnet" eller "respektere kvinnens valg" - hva skal vi synes om dette?
   Er det "bra" eller "dårlig" om vi får et samfunn der vi systematisk (det er et viktig poeng, og forskjellen mellom tidlig ultralyd som gravide selv ordner seg, og et statlig, rettighetsbasert opplegg slik AP har tatt til orde for) leter etter avvik hos fostere, og hvor de fleste fostere som ikke tilfredsstiller kravene blir fjernet? Dette er et vanskelig spørsmål, og jeg synes det er uheldig dersom det blir redusert til nok en runde med gjenkjennelig politiker-kjekling.
   
   Akkurat nå er det AP som har tatt initiativ til et slikt tiltak, og da må vi konfrontere dem med konsekvensene - da hjelper det bare halvveis at de har en stolt historie med å hjelpe andre svake grupper.

6. Helene Lindqvist, 17.03.2011 kl 18:45

   heia Ap

   Som tilhenger av retten til selvbestemt abort - en rett som åpner for at potensielle, framtidige foreldre selv kan vurdere om de er i stand til å ta vare på det ventede barnet - ser jeg virkelig ikke hvorfor indikasjon på downs syndrom ikke skal regnes som en legitim grunn til abort. For det må vel være det dere mener, dere som er kritiske til Arbeiderpartiets forslag? Arbeiderpartiet har jo bare tatt konsekvensen av at ultralyd i uke 12 er noe norske kvinner og menn faktisk ønsker.
   
   For meg ville det vært umulig å være tilhenger av selvbestemt abort dersom jeg mente at det i visse tilfeller (feks om alle downsfostre ble abortert) var moralsk galt.
   
   (Jeg håper jeg ikke formulerte meg slik i innlegget over at det virket som om jeg mente kreftpasienter o.l. er bortskjemte og kravstore. Det var mer ment som en generell bemerkning om nordmenn.)

7. Helene Lindqvist, 17.03.2011 kl 19:06

   presisering

   For å presisere: Jeg synes ikke det spiller noen rolle om det er staten eller den gravide selv som betaler for ultralyden.
   
   Dersom det er problematisk at staten legger til rette for abortering av downsfostre, må det nødvendigvis også være problematisk at vi har en lovfestet rett til selvbestemt abort. Vi kan ikke bare si at den ene av de to er problematisk. Enten er abort "drap" eller så er det ikke det.

8. 

   Morten Horn, 18.03.2011 kl 11:44

   Selvbestemt abort - et faktum

   Min gjetning er at de aller fleste nordmenn i dag (med unntak av de kristenkonservative, som nevnt) er tilhenger av retten til selvbestemt abort. Som 41-åring er jeg nærmest vokst opp med abortloven, og det virker helt utenkelig for meg at den skulle reverseres. Retten til selvbestemt abort fortoner seg som en selvfølgelighet for meg, i den grad at jeg knapt nok klarer å vurdere om den er et gode eller onde - den bare "er" der. Selv om "kristenfolket" er ivrige etter å påpeke svakheter og bivirkninger av abortloven, så har jeg vanskelig for å se for meg at de virkelig ville fjerne den, selv om de (i et utenkelig scenario) skulle få muligheten til det.
   
   Men det er ingen automatikk i at det å være tilhenger av dagens abortlov og -praksis betyr at det er riktig å innføre tidlig ultralyd til alle gravide. Retten til selvbestemt abort har, fram til nå, gitt kvinnen den selvfølgelige rett til å avgjøre om hun ønsker seg et barn, om det er forenlig med hennes livssituasjon der og da, om hun ønsker å få barn med den mannen hun har blitt gravid med. Det viktige her er at denne avgjørelsen fatter hun helt uten kunnskap om barnets egenskaper (annet enn det hun evt. kan tenke seg fram dersom hun selv eller barnefaren bærer på arvelig sykdom, f.eks.).
   
   Denne formen for selvbestemt abort, som vi har hatt fram til nå, innebærer ingen sortering - rett og slett fordi kvinnen ikke har hatt noen kunnskap om barnets egenskaper.
   Vi har også drevet "sortering", dvs. selektiv abortering av fostere med utviklingsavvik eller sykdomsgener. Men dette har ikke vært bestemt av kvinnen eller paret alene - det har vært en prosess der fagfolk i det minste har vært involvert og har hatt en påvirkningsmulighet. Til en viss grad har også selve avgjørelsen vært fattet av fagfolk (diskusjonen om abort-nemndene er et kapittel for seg).
   
   Nyvinningene innen fosterdiagnostikken har endret dette: Med tidlig ultralyd kan kvinnen få informasjon om fosterets egenskaper. Dersom Staten innfører tidlig ultralyd til alle - innenfor tidsrommet for selvbestemt abort - betyr det at Staten gir fra seg innflytelsen over hvilke egenskaper hos fosteret som skal gi grunnlag for abort. Noen synes det er bra at foreldrene får rett til å ta denne avgjørelsen, mens andre peker på at dette kan være en tung byrde for foreldrene.
   
   Uansett hva man mener om dette, så synes jeg man skal være enig i følgende: Det ER en forskjell på å selvbestemme: "Er det bra for meg å få barn, her og nå, i denne livssituasjonen?" (selvbestemt abort fram til nå) og "Er det akkurat dette barnet jeg vil ha?"
   
   Det er her "kristenfolkets" moraliserende pekefinger kommer inn - vi opplever at de fordømmer de som gjør det siste valget. Det har de ingen rett til. Men jeg synes du tar feil, Helene, dersom du uten videre likestiller de to situasjonene.
   
   Det er ikke bare min mening - tvert i mot har det i hele abortlovens historie vært en diskusjon om nøyaktig hvilke egenskaper hos fosteret som skal "kvalifisere" for abort - også blant de som helhjertet støtter retten til selvbestemt abort, OG som er opptatt av å lytte til kvinnens/parets tanker og ønsker.
   
   Jeg mener det også betyr noe om dette er private initiativ og valg folk gjør selv, eller om det er statlig initiativ. Det er grenser for hva staten kan og skal regulere - men dersom staten legger opp til at alle gravide skal tilbys tidlig ultralyd (vel vitende om at gravide kvinner opplever tilbud om ultralyd som noe nær obligatorisk,og de aller fleste møter opp) så må det være fordi staten (altså, politikerne) mener det er riktig. Og da må man også forholde seg til at 9 av 10 velger av abort ved påvist Downs syndrom - det må være en ønsket, eller i det minste akseptabel, konsekvens når man innfører dette tiltaket.
   
   Det er forstyrrende og uproduktivt når "kristenfolket" hele tiden kommer og vil ta omkamp om retten til selvbestemt abort. Men vi som støtter denne retten bør heller ikke falle for fristelsen til å diskutere et slikt utdebattert tema - og på den måten skygge unna det som virkelig er vanskelig og som krever en åpen debatt.

9. Helene Lindqvist, 19.03.2011 kl 18:13

   Sorteringssamfunn eller mannssamfunn?

   Jeg klarer ikke å se det som et problem at ni av ti velger abort ved påvist Downs syndrom. Eller at staten sikrer at alle kvinner(og ikke bare de som har råd til det) får sin ønskede ultralyd i uke 12. Det er fordi jeg synes abort (tidlig i svangerskapet) i seg selv er uproblematisk. Generelt er jeg også stor tilhenger av den norske staten og dens likestillingsfremmende reguleringer.
   
   Du skriver: ”Uansett hva man mener om dette, så synes jeg man skal være enig i følgende: Det ER en forskjell på å selvbestemme: "Er det bra for meg å få barn, her og nå, i denne livssituasjonen?" (selvbestemt abort fram til nå) og "Er det akkurat dette barnet jeg vil ha?"”
   
   Jeg ville vært enig dersom det her var snakk om barnets hårfarge el.l. Men det er det jo ikke.
   
   Så jeg ville heller formulert meg slik:
   
   Det er forskjell på å bestemme ”Har jeg mulighet til å gi dette friske barnet et godt liv?” og ”Har jeg mulighet til å gi dette barnet med Downs syndrom et godt liv?”.
   
   Det er ikke gitt at svaret vil være det samme. Selv om livssituasjonen tillater et friskt barn, trenger den ikke å tillate et barn med Downs.
   
   Sannsynligheten for Downs øker med morens alder, men kan også forekomme hos yngre mødre. Jeg synes ikke det er spesielt rart om unge mennesker – gjerne med begrensede økonomiske ressurser – vurderer det for vanskelig å ta vare på et barn med spesielle behov. Trolig foretrekker de også å bære sin del av ansvaret for ”sorteringssamfunnet” framfor å se seg nødt til å gli inn i et gammelt kjønnsrollemønster der mor jobber deltid eller er hjemmeværende. Jeg regner med at barn og ungdom med Downs krever noe mer av foreldrene enn andre barn og unge, og at det i de fleste familier vil være mor som ofrer seg.

10. Rune Isene, 04.04.2011 kl 14:09

    Hvorfor aldersforskjell?

    Til Morten Horn og andre: Det offentlige helsevesen tilrettelegger i dag for at kvinner som er 38 år eller eldre kan få påvist Down syndrom hos sitt foster, og eventuelt abortere. Hvorfor er det mer uetisk at dette skjer hos kvinner som er yngre enn 38 år? (Merk at dette er forskjellig fra spørsmålet om hvorvidt et screeningprogram er effektivt eller kostnadseffektivt.)

11. 

    Morten Horn, 05.04.2011 kl 00:13

    Svar til Rune

    Hei,
    Poenget ditt er godt. De som er opprørt over at Staten nå evt. skal tilby tidlig ultralyd til alle gravide, bør i det minste være betenkt over at Staten allerede tilbyr dette til alle gravide over 38 år.
    
    Det er riktignok visse nyanser her: Selv om risikoen (merk ordbruken - burde vi heller skrive "sannsynligheten" for å være mer nøytral?) for Downs syndrom er høyere for de over 38 år, så utgjør gruppen av gravide under 38 år en langt større gruppe - slik at de på tross av lavere sannsynlighet for Downs syndrom likevel "bidrar" med flere av Downs-barna årlig. Dette innebærer at det først er når man utvider screeningen til å gjelde også de unge gravide at man kan få denne effekten man har sett i Danmark: at personer med Downs syndrom blir "borte" fra samfunnet. Elimineres, om man vil bruke et slikt ladet uttrykk.
    
    Det er også andre tenkelige forskjeller på over/under 38 år. De fleste unge gravide kan velge abort uten å være spesielt bekymret for muligheten til å bli gravid påny. For de over 38 år begynner det å bli annerledes; de nærmer seg en alder med redusert fertilitet, økt risiko for misdannelser, og de kan i hvert fall teoretisk bli stilt overfor dilemmaet: Dersom jeg velger å abortere et foster med Downs syndrom - kan dette være min siste sjanse til å bli gravid?
    
    Selv om denne problemstillingen neppe blir så utkrystallisert i praksis, så er det et underliggende moment. Dette gjelder særlig i forhold til settingen med tidlig ultralyd innenfor rammen av selvbestemt abort: For en ung kvinne, som har mange fertile år foran seg, kan det tenkes at hun opplever det som i orden å ta abort selv basert på den tidlige ultralyden - selv om denne undersøkelsen angivelig innebærer minst 5 % "falske positive" - dvs. at 5% av fostrene som i uke 12 får påvist mistanke om Downs syndrom, i virkeligheten vil være normale. For en kvinne på la oss si 44 år, som etter mye strev har blitt gravid, kan det virke uakseptabelt å ta abort på så usikkert grunnlag - hun vil da heller vente til uke 18 når hun får tilbud om fostervannsdiagnostikk.
    
    Men dette blir jo "technicalities". Jeg vet ikke helt om jeg synes det er "uetisk" slik du skriver - som jeg har prøvd å få fram her og andre steder mener jeg at man skal være varsom med å karakterisere det enkelte parets valg i moraliserende termer - dette er først og fremst et personlig valg. Vi må vel kunne mene noe om hva de velger - men det er nå en gang deres valg, ikke vårt.
    
    Men poenget er at dersom Staten innfører screening av alle gravide, også de unge gravide, så vil effekten av en statlig ledet "jakt" på fostere med Downs syndrom bli mye mer massiv. Man trenger ikke nødvendigvis gjøre seg opp en mening om dette er etisk eller ei, men man kan i det minste tenke litt om dette er en ønsket eller uønsket effekt, akseptabel eller uakseptabel bivirkning - eller om det rett og slett er et mål. Mange vil hevde det siste, mens "kristenfolket" mener det er en uakseptabel bivirkning.
    
    Personlig synes jeg i hvert fall at det er tankevekkende og - må jeg innrømme - litt betenkelig. Jeg er ikke helt overbevist om at Downs syndrom er en så lidelsesfull og skadelig tilstand at det berettiger at Staten legger opp til en strategi som vil redusere mest mulig antall barn som fødes med denne tilstanden. Før vi evt. går til det skrittet bør vi i det minste drøfte det veldig grundig, og få alle fakta på bordet.