Human-Etisk Forbund

Det siste utspillet fra generalsekretær Kristin Mile hvor hun gir støtte til bruk av det muslimske plagget hijab i politivesenet, er enda et bevis på alvorlig forvirring i HEF, hvor begreper som toleranse og religionsfrihet misforstås og misbrukes, skriver Sara Azmeh Rasmussen.

Publisert: 28.10.2008

Hvorfor skal et utmeldt medlem engasjere seg i en debatt om Human-Etisk Forbunds ideologiske utvikling og rolle i samfunnet? Jeg kan forsikre medlemmer og lesere at det ikke skyldes annet enn min humanistiske overbevisning. Det samme som har uroet meg og fått meg til å velge en upopulær kritisk posisjon som medlem og styremedlem, motiverer meg nå til å kaste meg inn i debatten om religiøse symboler. HEF er nødt til å endre kurs hvis forbundet ikke vil miste all troverdighet både hjemme og internasjonalt.

Som humanist kan jeg verken forstå eller akseptere at en humanistisk organisasjon så tydelig svikter sine idealer og sitt oppdrag. Jeg undres over at de siste uttalelsene fra generalsekretæren ikke har skapt en heftig og rivende debatt internt. Så langt er det ingen spor av intellektuell vitalitet på sidene til Fri Tanke. Er det ingen i HEF som evner å se paradoksene? Er verdens største humanistiske organisasjon ideologisk død? Det håper jeg inderlig ikke.

Det siste utspillet fra generalsekretær Kristin Mile hvor hun gir støtte til bruk av det muslimske plagget hijab i politivesenet, er enda et bevis på alvorlig forvirring i HEF, hvor begreper som toleranse og religionsfrihet misforstås og misbrukes. Uttalelsen er problematisk på mange måter, men la meg konsentrere meg om noen få aspekter.

Når Mile forsvarer en multikulturalistisk politikk, baserer hun seg på den enkelte troendes subjektive forståelse og tolkning av sin religion, og den enkelte religionens krav og dogmer. Det trengs ikke spesiell tankevirksomhet for å konkludere med at en slik tilnærming er irrasjonell og i praksis vil kunne føre til store sosiale spenninger og konflikter som ingen samfunn er tjent med.

Det er viktig å forsvare et pluralistisk samfunn der alle borgere kan praktisere sin tro, eller velge bort troen, uten å bli diskriminerte. Men nettopp for å oppnå dette målet må et flerreligiøst samfunn sette nødvendige grenser for religionsfriheten. Mile ødelegger den skjøre balansen mellom sekularismen og pluralismen når hun gir støtte for religiøse (og religiøst-politiske) symbolers inntreden i den offentlige arena.

Det som er slående er at HEF i alle sammenhenger er helt tam i forhold til islam, en religion som er blitt radikalisert de siste tiårene, og som i sin samtidige utgave er på kollisjonskurs med menneskerettighetene. Det er forståelig at islam som en minoritetsreligion ikke oppleves som en maktfaktor på lik linje med kristendommen i en stat som fortsatt har sterke juridiske og symbolske bånd til kirken.

Likevel oppfattes mangelen på prinsipiell tilnærming, som har ført til at den sunne religionskritikken er forbeholdt kristendommen, med rette, som dobbeltstandrad.
Når ledelsen i krasse ordlag kritiserer alle typer forkynnelsesvirksomhet og religiøs innflytelse i offentlige institusjoner fra kristent hold, samtidig som man åpent støtter en muslimsk forkynnelse, enten den er direkte eller tildekt (under sløret), svekker det tilliten til forbundet hos stadig flere.

Det nytter ikke lenger å lukke ørene for saklig kritikk og anklage kritikerne for islamhets, intoleranse eller ignoranse. Det er på tide at de gode kreftene i en organisasjon som har en svært viktig rolle å spille i en turbulent tid med religionspolitiske spenninger, tar opp kampen for humanistiske verdier.

Sara Azmeh Rasmussen
Medlem av svenske Humanisterna