Human-Etisk Forbund

Sett fra Casablanca og Rabat virker den norske debatten om politihijab lett absurd, skriver Walid al-Kubaisi og Ronnie Johanson.

Publisert: 23.2.2009

Vi befinner oss for tiden i Marokko. Sett fra Casablanca og Rabat virker den norske debatten om politihijab lett absurd. De siste par ukene har vi hatt lange samtaler med tre universitetsprofessorer (alle med arabisk kultur som fagfelt), to ledende forleggere, en billedkunstner, en dataingeniør, to forfattere samt en fylkesmann.

Halvparten av dem var kvinner, en av dem var den første kvinne som stilte som kandidat ved parlamentsvalg. Samtlige anså bruk av hijab i enhver form som tilbakestående, og de kunne fortelle at her i landet er hijab forbudt i politiet.

Dette i kontrast til situasjonen i Norge, hvor det kan virke som man føler seg progressiv når man mener at hijab må tillates i politiet. Og av enhver annen arbeidsgiver. I Marokko nekter f.eks. TV-selskapene alle ansatte å bære hijab, i likhet med mange andre arbeidsgivere.

«Ordet «hijab» er nevnt bare ett sted i Koranen (sure 33.53), og da ikke som et plagg. Ordet betyr her «dekke» eller «forheng», og det ser man også lett av sammenhengen. Det dreier seg nemlig om en instruks for menn som besøker profeten Muhammed i hans hjem. Hvis de ønsker å be profetens koner om noe, skal de gjøre dette bak et forheng (en hijab). Altså et temmelig tid- og stedbundet påbud. Og et påbud som var mannens ansvar, ikke kvinnens.

Så hvorfor hører vi stadig fra islamister at det er en religiøs plikt for kvinner å bære hijab? Her har de to andre koranvers å vise til: «de troendes kvinner skal svøpe om seg kledningen» ('djilbab', sure 33.59), og de skal «trekke skautet ('khimar') over sitt bryst og skjule sin pryd» (sure 24.31).

Opp gjennom historien har muslimske kvinner skjult sin pryd på ulike måter, fra heldekkende niqab til moderne kvinners bluse. De siste tre tiårene har imidlertid islamister (dvs. folk som vil innføre sjarialovgivning) klart å få mange muslimske kvinner til å gå med islamismens symbol, en ny type hijab som er den samme overalt. Og forskjellig fra det kulturelt betingede skautet (kalt hijab) som disse kvinnenes bestemødre brukte - eller ikke brukte.

Lovforbud mot hijab i visse sammenhenger er innført i muslimske land som Tyrkia og Tunisia. Samt i et vestlig land som Frankrike. Forbudet i franske skoler blir støttet av det store flertall av landets muslimer, som med god grunn frykter fanatikerne blant sine trosfeller.

Det samme gjør mange norske muslimer, i den grad at de er skremt til taushet. Mens prektige, rotnorske intellektuelle stort sett ikke har skjønt filla (les: hijaben). Som Fosnes Hansen skriver: «Min mor brukte også skaut.»

Walid al-Kubaisi og Ronnie Johanson