Human-Etisk Forbund

Det er totalt uforståelig og direkte pinlig at HEF i 2004 valgte å kritisere Frankrike for å nekte hijab på landets skoler. Til tross for at hun har skrevet en lærerik og interessant artikkel, framstår Kaja Melsoms konklusjoner som tilsvarende meningsløse, mener Iver Dreiås.

Publisert: 3.11.2009

Kaja Melsom hadde nylig et interessant innlegg på Fritanke.no som jeg oppfatter som både lærerikt og provoserende. I min lesning handlet innlegget mest om Frankrikes heroiske og langvarige kamp for å beskytte landet mot skadelig religiøs påvirkning.

Gjennom en lang og svært detaljert gjennomgang viser Melsom bakgrunnen for hvorfor Frankrike er det landet som ligger helt i verdenstoppen når det gjelder tenkning, lovgivning og praktiske handlinger for å regulere forholdet mellom stat og privat. Gjennom lesningen blir en minnet om hvorfor nettop fransk filosofi og erfaring har fått slik innflytelse på utformingen av såvel FNs menneskerettigheter som Norsk Grunnlov.

Det er velkjent at Frankrike har fått mye pepper for sin konsekvente og noe "firkantede" holdning overfor religiøse uttrykk i det offentlige rom. Som humanetiker har jeg ingen problemer med å forsvare et slikt "stahet", og jeg nøler ikke med å utrope Frankrike til et forbilde når det gjelder å forsvare den sekulære statens interesser på vegne av sine innbyggere.

I tillegg til å utdype mange historiske detaljer rundt bakgrunnen for Frankrikes stillingstagen, fungerer Melsoms artikkel for meg også som en påminnelse om det uforståelige brev Human Etisk Forbund sendte til Frankrike i 2004.

I en tid der hovedmandatet skulle være å jobbe for å øke menneskehetens frihet fra religiøs undertrykkelse, finner pluselig krefter i HEF grunn til å kritisere Frankrikes interne behandling av disse vanskelige spørsmål. Totalt uforståelig og direkte pinlig etter mitt syn.

Hijab-debatten som rammet HEF ifjor, viste tydelig at det etablerte establisment i HEF også i den debatten havnet på feil side, og viste dermed at det famøse brevet fra 2004 ikke var noen tilfeldig "glipp".

Kanskje viste fjorårets "Hijab-debatt" det første tegn på at HEF omsider har fått en mer grunnleggende og dypere splittelse, til tross for at ledelsen i ettertid gjorde så godt de kunne for å bagatellisere sine egne feilgrep.

Det er ikke urimelig å lese Kaja Melsoms innlegg i lys av denne debatten. På denne bakgrunn blir også hennes konklusjoner rimelig meningsløse.

Riktignok antyder hun problematiske detaljer i Frankrikes håndtering av en meget vanskelig balansegang, men jeg vil gjerne vite om det finnes eksempler på land i verden som behandler disse vanskelige spørsmål på en bedre måte enn nettopp Frankrike?

Helt siden den franske revolusjon har Frankrike jobbet med å finne nye svar på vanskelige spørsmål i et meget uoversiktlig landsskap, og jobben er langtfra ferdig.

Istedet for å kritisere enkelte subtile detaljer i et vanskelig arbeid, er vår oppgave å se og lære av en påbegynt prosess som forhåpentligvis etterhvert kommer hele verden tilgode.

Iver Dreiås