Human-Etisk Forbund

Selv om ikke Guds himmel er like prektig for oss alle, så kan vi alle vise solidaritet - og kanskje vil litt flere kan synge «Deilig er jorden» med en viss innlevelse til neste jul.

Publisert: 21.12.2009

Jeg sitter i et ungdomshus i Tromsø og hører på Mads Gilbert fortelle om sine opplevelser fra Gaza for nesten ett år siden. Han forteller om blokade og kollektiv straff, om politiske strategier og fjernstyrte folkemord. Jeg blir nesten ikke påvirket av ordene og tallene lenger - jeg har hørt det før. Men Gilbert fortsetter å prate og han snakker om enkeltskjebner. Han gir navn og ansikter til tallene. Det kommer en klump i halsen, men dette går også bra - jeg kan fortellingene fra før av.

Hele tre ganger har jeg nå hørt om Gilbert sine opplevelser. Jeg har sett de samme bildene og hørt de samme historiene. Jeg vet hvor i fortellingen jeg må stålsette meg for ikke å begynne å gråte og jeg vet hvilke bilder jeg ikke bør se for å unngå å bli kvalm. Likevel er det ett sted i fortellingen jeg ikke kan forberede meg nok til. Jeg kjenner frysningene komme krypende over hele kroppen og jeg kjenner at det stikker i magen.

Det er midt på natten på Al Shifa-sykehuset. Gilbert og hans kollegaer har nettopp gått visitt på barneavdelingen, der blant annet fire år gamle Samar Abed Rabbo ligger - lammet fra livet og ned etter å ha blitt skutt i ryggen med overlegg. Utenfor avdelingen stopper Gilbert opp og snur seg mot sin palestinske kollega. Han spør i fortvilelse hvordan det er mulig at dette skjer - at barn blir revet i fillebiter og bestemødre blir skutt på med overlegg. Gilberts palestinske kollega svarer "You see, Dr. Mads. We have no human rights."

Som humanist er menneskerettighetene noe av det mest fundamentale jeg vet om. Prinsippet om at menneskerettigheter ikke under noen omstendigheter skal brytes, har fulgt meg fra jeg var veldig liten - det var like grunnleggende og selvsagt som forbudet mot å putte plastikkposer over hodet. Noen regler følger man bare, uten å spørre om hvorfor. Litt eldre, og mer opptatt av å ha gode grunner for å følge reglene, har jeg også blitt overbevist om at menneskerettighetene er noe man bare ikke bryter. De skal gjelde uavhengig av rase, religion, politikk, kjønn, alder og sosial status - de skal gjelde alle mennesker. Det handler om menneskeverd, det handler om respekt for andre, og til syvende og sist også respekt for en selv.

Det er derfor jeg grøsser og kjenner at jeg blir blek i ansiktet når Mads Gilbert uttaler disse ordene. "You see, we have no human rights." Det strider mot det grunnleggende menneskesynet jeg bygger mitt livssyn på.

Likevel må jeg innrømme at det ser ut som om Gilberts palestinske kollega har rett. Flere og flere mennesker på verdensbasis mister den beskyttelsen menneskerettighetene burde gi dem.

I USA kan CIA drive torturering av fanger - bare de gjør det i terrorbekjempelsens navn. I Somalia blir over 90 % av jentene kjønnslemlestet. De som sitter innesperret på Guantánamo kan se langt etter flere av sine rettigheter og i Sveits får ikke muslimene lenger lov til å utøve sin religion som de vil ved å bygge minareter. I Norden blir trafficking et stadig økende problem, og vold mot kvinner, den utbredte bruken av isolasjon i varetekt, rasisme og diskriminering mot etniske og livssynsmessige minoriteter er rettighetsbrudd som foregår i vårt eget land.

Så hva kan man gjøre? Det er vanskelig å redde verden, og umulig for en person alene. Vi kan ikke sikre at alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter uansett hvor mye vi vil det. Men det hver og en av oss kan gjøre, er å vise solidaritet. Vi kan vise mennesker som lever under uverdige forhold at vi bryr oss, og at vi har en følelse av samhørighet og samhold fordi vi alle er medlemmer av slekten homo sapiens. Og det gjør at vi har et ukrenkelig menneskeverd. Menneskerettigheter kan brytes, men holdes troen på menneskeverdet levende, kan man overleve i de vanskeligste situasjoner. Så uansett hvordan du uttrykker din solidaritet - om du reiser ut i verden som bistandsarbeider, om det er gjennom engasjement i en organisasjon, om du satser på veldedige julegaver eller om du gir et vennlig smil og en kopp kaffe til en som bor på gata - så glem aldri at den solidariteten du viser kan bety mer enn du aner for en som har det vanskelig.

Selv om ikke Guds himmel er like prektig for oss alle, så kan vi alle vise solidaritet - og kanskje vil litt flere kan synge Deilig er jorden med en viss innlevelse til neste jul.

Oda Martine S. Øverhaug